Av Øistein Skorstad

(Fra Det Gode Budskap nr. 7 – 1948)

Når vi leser brevet til hebreerne, vil vi legge merke til at det går som en rød tråd gjennom brevet: Gud taler og vi må gi akt på hans tale. Forfatteren formaner dem til dette i kap. 3 og  vers. 7 og flg.,  og  kap. 4, 1-13  ved å minne dem om israelittenes vandring fra Egypt til Kana’ans land; likesom Paulus gjør det i 1. Kor.10,1-14.

På ørkenvegen fra Egypt til Kana’ans land lå det strødd med døde kropper. Hvorfor? Maktet ikke Gud å føre dem inn? Hvorfor kom ingen av dem som gikk ut av Egypt inn i landet, enda «gjerningene var fullført fra verdens grunnvold ble lagt», uten Josva og Kaleb?  I Hebr. 4, 3.  I Hebr. 3, 19  lyder svaret: «Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunne komme inn».

I en forstand er Kana’an et bilde på himlen. Men det er også et bilde på et åndsfylt kristentliv. Et liv i troens hvile. Et liv i tillit til Gud. Hebr. 4.  Det er hva Jesus ropte på den siste, store dag i løvsalenes høytid: «Om noen tørster, han komme til meg å drikke! Den som tror på meg, av hans liv skal det som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann!» Johs. 7, 37-38.

Enkelte kristne kommer ikke lenger enn til begynnelsesgrunnene: «Omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud  – med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes oppstandelse og evig dom. (Dette vil vi gjøre om Gud giver lov til det).»  Hebr. 6, 1-3.
Andre blir ført lenger, men kommer til et punkt i sitt liv hvor de står like foran opplevelser av Guds løfter om «Kana’ans land (som israelittene i 4. Mosb. 13.), men faller istedet i vantro og må vende seg mot det tørre ørkenland igjen.

Slik er stillingen blant mange av Guds barn idag. Er det fordi at Herren ikke makter å føre den enkelte inn i «de troendes Kana’an?» Paulus skriver jo at han er «fullt viss på at han som begynte den gode gjerning i oss, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» Filip. 1, 6.  Bibelen svarer at det var de som ikke hadde villet tro, som ikke kom inn. Hebr. 3, 18. De var gjenstridige mot ordet v. 7, 11. Godt at det ikke står «ikke kunne tro.»

Derfor sier hebreerbrevet videre i kapitel 4, vers 1: «La oss derfor ta oss i vare for at noen av eder skal synes å være blitt liggende etter, da et løfte om å komme inn til hans hvile ennå er forhånden. »

Den som leser dette og synes at det passer på seg, les et ord fra Herren: Du kan ennå idag gjøre deg umak å komme inn til troens hvile, for «Guds ord er skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom inn til det kløver ledemot og marg og dømmer hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 11-12. Du har en stor yppersteprest som er gått gjennem himlene, en som har medynk med dine skrøpeligheter; en som er prøvd i alt i likhet med deg, dog uten synd. (v. 14-15.)

Det er alvorlig å være en kristen. Måtte Herren få virket mer hellig alvor i våre liv, så vi kan forstå vårt ansvar for hverandre og for Guds navns forherligelse.