Bibeltime ved Asbjørn Froholt 11.sept. 1999

(Fra «Godt Nytt», menighetsbladet for Evangeliekirken DFEF, Moss.)

Vi, som tror på Jesus, har rett til å kalle oss Guds barn. Det er en rett som gjelder i himmel og på jord.

Man kan kanskje lure på hvordan Gud forholder seg til de bud og forskrifter han selv har gitt oss? Jeg stiller dette spørsmål fordi svaret er avgjørende for mitt tillitsforhold til Gud. Hvis jeg ikke er sikker på at han selv vil gå god for sine bud og forskrifter, kan jeg selvsagt ikke vite om han er fornøyd med mitt liv og min innsats.

Jeg konstaterer at Gud er trofast. Det er Jesus som er Guds Ord. Vi vet at han er trofast mot sine løfter. I tillegg vet vi at Gud er langmodig med oss, han er nådig mot oss, tålmodig, gjengjelder ikke etter våre feil. Kort sagt, Gud er ikke bundet av sine ord, men han har bundet seg til sitt ord. Ja, han sier at Jesus, hans Ord, er den grunnvoll som hele hans verk bygger på.

Videre vet vi at selv om vi snakker om to pakter som Gud oppretter, må han likevel mene det samme i begge pakter. Han setter opp en avtale med en folkegruppe – Israel – og denne pakt har betingelser for begge parter. Pakten kalles lovens pakt. Av og til syndens og dødens pakt. Det er en beskrivelse av hvordan denne pakten virket. Paulus sier at loven levendegjorde synden. Det betyr to ting: Loven avklarte hva som var synd av det man foretok seg gjennom dagen, og loven skapte en opprørstrang i oss som inspirerte til å bryte Guds bud. Forbudet mot å spise av frukten på treet i haven, inspirerte djevelen til å friste mennesket. Slik virker også loven. Grunnen er at loven er åndelig – fra Guds egen verden – mens vi er jordiske skapninger som ikke har mulighet til å følge Guds vilje i alle ting.

Lovens hovedmål var å avsløre at det ikke fantes en eneste rettferdig. Slik Gud hadde formulert lovens pakt – sin viljes vei – var det umulig for et menneske av Adams ætt å oppnå lovens velsignelse og Guds belønning og arv.

Det menneske som virkelig både levde slik loven krevde og som ikke var beheftet med arvet synd, kunne tre fram for Gud etter en tid og gjøre avtalen – pakten – gjeldende for seg selv. Guds velsignelse skulle ifølge loven være knyttet til livet her på jord og selvsagt siden i himmelen.

I den gamle pakts tid hadde Gud forordnet sine offerseremonier i tabernakel og tempel. Disse skulle gjøre Guds nærvær og velsignelse mulig selv om man brøt pakten – loven. Likevel ser vi at denne måten var tung og vanskelig og på Jesu tid var det nok klart for alle at disse offer ikke virket. Gud forklarte gjennom GT hvordan offer virket. Han forklarer hva han ser hen til ved offeret. Et offer er en død som skjer. Min død overføres til et dyr. Når lovens krav er oppfylt – dyret er dødt – så er Guds krav oppfylt. Han sa selv at dette kunne gjøres stedfortredende i loven, men vi ser at dette stedfortredende offer hadde en kortvarig virkning. Gud hadde også sagt at det var Adams ene synd som førte til utestengelse av paradis eller Edens have. De offer av stedfortredende art som ble foreskrevet, var gode nok utenfor haven, men de maktet ikke å åpne veien inn til Gud igjen. Forhenget revnet ikke.

Av dette ser vi at Gud hadde en forordning som var knyttet til lovens tid og at denne dannet et forbilde på et annet og fullkomment offer. Et offer for Adams synd – den som førte alle mennesker på avstand fra Gud. Uansett hvor pent et menneske levde utenfor Guds have, ville det bare dekke ens eget liv. Det kunne ikke åpne veien inn igjen til Guds nærhet.

Slik som Gud forholdt seg til Abraham – uten lover og regler – var det Guds ønske å forholde seg til alle mennesker. Her kommer den nye pakt – som altså var den eldste – til syne i hele sin herlighet. Det forholdet som Gud hadde til Abraham, den uforbeholdne velsignelse som han fikk, er et bilde på vårt trosforhold. Slik skal vårt forhold til Gud være, sier Paulus.

Johannes sier at Jesus var «Guds lam». Påskelammet som var løser fra slaveriet. Den samme Johannes sier også at han bar verdens synd – syndofferet på den store forsoningsdagen. Den dagen da hele Israels synd ble sonet ved ett offer.

Det er likevel viktig å ha klart for seg at Gud selv ikke arrangerte en offersermoni med sin sønn. Selve handlingen har to aspekt – å bli gjort til et syndoffer, og å gi seg selv til døden. Når Gud gjør Jesus til et syndoffer er det et resultat av at den totale misforståelse av hans bud og den gamle pakts avtaletekst -loven – førte til at jødene tok livet av Jesus i tro på at de gjorde Gud en tjeneste.

Da jødene krevde at Jesus skulle henrettes, ville de helst at det skulle skje ved steining. Romerne derimot brukte korsfestelse. Moses hadde sagt at slik kobberslangen ble løftet opp på et tre, skulle i tidens fylde Guds siste frelse løftes opp på et tre. Den samme Moses lærer også at den som loven forbanner skal slås ihjel og henges på et tre til skrekk og advarsel. Korsfestelsen var derfor slik Moses hadde forutsagt, men som ikke var jødisk tradisjon.

Alle er enige om at Jesus levde etter lovens krav fullt ut. Han gjorde det av hjertet. Vi er vel alle enige om at Maria ble med barn uten Josefs medvirkning. Hvor lenge måtte man leve etter Guds bud før man fikk del i Guds løfter og i Guds velsignelser som den skulle få som holdt loven? Jeg tror ikke man behøvde å leve i mange år, men Moses sier at man skal nøye teste og se over et offerdyr som skal brukes i templet som syndoffer. Det måtte ikke være noe lyte på dette. Om Jesus sies det at han ble prøvd i alt – det er vel alt det man skulle prøve et offer på – og ble funnet verdig. Det står at han i sin ferd ble funnet ulastelig.

Vi nærmer oss Golgata. Guds eget folk vil ha ham fjernet fordi han tolket det de trodde på annerledes enn dem. De kalte ham vranglærer. De kalte ham en synder. De kalte ham en storeter og en vindrikker. De sa at han gjorde seg uren ved å være sammen med syndere og landsforrædere/tollere. De sa at han spottet Gud da han sa han var Guds sønn. De sa at han var en løgner fordi han tolket skriften annerledes enn det de likte.

Han var ren. Han var uskyldig. Han var uten synd. Han elsket Gud av hele hjertet. Han var kritisk overfor alle de teologiske retningene som vanskeliggjorde Guds lov. Han visste at loven pekte hen på det han skulle gjøre. Når man mistolket loven ble det også lagt et dekke over deres evne til å se hvem han var. Slik er det alltid. Når man tolker Guds ord feil, legges det alltid et dekke over Jesus. Forsoneren blir borte.