Av Daniel Nilsen

(Fra Det Gode Budskap nr. 9 – 1960)

Det er mulig at ved å lese en slik overskrift begynner mange å undres om det er forskjell på det. Nå er det ikke mulig i et lite oppsett å berøre dette uttømmende, og det er heller ikke hensikten. Med uttrykket kristenliv tenker vi jo på vårt liv etter vi har opplevd  2. Kor. 5, 17: «Derfor, dersom noen er i Kristus er han en ny skapning, det gamle er forganget, se alt er blitt nytt». Dette kalles i Ef. 4, 24 det nye menneske og er skapt etter Gud i sannhets rettferdighet og hellighet.  I Ef. 2, 10 kalles det for Guds verk. Alt dette viser oss jo at det er en Guddommelig begynnelse. Men når vi så skal videre, er det vi ofte tar feil og  gjør feil. Vi tenker ofte på den måte:  Nå må jeg gjøre mitt beste  –   ta meg i vare, stride, kjempe, forsøke å gjøre det så godt jeg kan og prøve å leve som en kristen o.s.v.  Men så varer det som oftest ikke lenge før man gjør den uhyggelige erfaring:  Jeg kommer til kort, jeg får det ikke til. Så gjør man det eneste man vet, går til Gud og klager sin nød, ber ham om tilgivelse for feil og mangler, og anmoder ham om kraft til å gjøre det bedre. Vi lover Gud at det skal bli anderledes, for så igjen å oppleve det samme fra tid til tid. Tilslutt vet man ikke sin arme råd, men finner tilsist sin trøst i Rom. 7,  24 – 25 og tenker det er den høyeste tinde jeg kan bestige i åndelig livserfaring, og i mange tilfeller ligger forkynnelsen på dette plan.

Dog, mitt i alt dette finner ikke sjelen sin ro, og er av den grunn utilfreds, stadig en masse ønsker om å bli bedre, mer seirende, møte Jesus på nytt o.s.v.  Jeg tror jeg har rett til å si: Slik er det som vi kaller kristenliv for de aller fleste.

Men hva menes så med Kristusliv?  Jeg siterer Fil. 1, 21:  –  «For for meg er livet Kristus og døden en vinning». Paulus mener noe mer. Bare ved det at han er grepet av Kristus, og som følge av det er det ment:  –  Som så sterkt interesserer ham, som for Kristus. At så er tilfelle viser jo best Fil. 3, 7 og følgende. Men enda vi er oppmerksom på det, er jeg viss på at han mener noe mere. Og dette mere er intet annet enn at Kristus er den nye livskraften. Det samme som han utbryter i Gal. 2, 20 på følgende måte: «KRISTUS LEVER I MEG» og i Ef. 3, 17: «At Kristus må bo ved troen i eders hjerter». Han hadde med andre ord sett inn i Jesu framstilling av livsforbindelse mellom vintreet og grenene i Joh. 15. Han trodde det og levde i det. Han erkjente sin enhet med vintreet, så inn i det herlige, at han var ett med Kristus. Det samme liv som var i stammen var i grenene.

Ved å se og tro dette slutter våre forsøk på å gjøre og være. Det er en høyst beklagelig feiltagelse når man prøver å være det man ikke er. Og en likeså stor feiltagelse er det å prøve å være det man allerede er. Vi prøver jo ikke å være menneske, vi er jo det. Om et dyr prøver å være noe annet enn det er, vil det fortsatt bare være det samme. Vi prøver ikke å være en gren, fordi vi er en gren, heller ikke prøver vi å leve som er kristen. Det slipper vi, fordi vi er det.

Kristus lever i meg. Men vi må jo selvfølgelig være klar over  –  at vi må gi dette liv den plass som er nødvendig, forat det kan utfolde seg. Vi er jo ikke automater. Vi har vilje og evne som må overgis i Guds hånd. Gud har jo bestemt det samme for alle. Dog vet vi at ikke alle ser det og opplever det just fordi de ikke overgir seg i Guds hånd. Eller om vi kan si det på den måte: De utleverer seg dog ikke til de himmelske krefter. La oss legge oss på hjertet Jesu ord i Joh. 15, 4. «Bli i meg, så blir jeg i eder». Altså vi opplever ikke sannheten av at Kristus lever i meg, uten at vi tror at det er så. Når vi da tror dette vederfares det oss to ting: Vi er i Kristus og han i oss virkende det han vil, så vi slipper ta oss sammen for å være noe.

Jeg sender disse tanker videre og kan si: Det er prøvet og erfart.

«Når egne toner stilner
og strengen brusten er,
den uti Jesu hender
kan bli hva han begjær.
Se det er hemligheten,
at Gud ifra sin tron,
kun fra et brustent hjerte
kan bringe fram en ton»..

«Den som ham har sett kan intet friste, ringe synes alt han siden ser. Den som eier ham kan allting miste, han begjærer siden intet mer», sier Edin Holme i et av sine mange vakre dikt.