Av Daniel Nilsen
(Fra Det Gode Budskap nr.16 – 1949)
Skriften lærer tydelig at Kristus åpenbarer seg til tre forskjellige tider, på tre forskjellige måter og i tre forskjellige hensikter.
La meg begynne med 1. Joh. brev 3, 5. Der leser vi: – Og I vet at han er åpenbaret for å bortta våre synder. Det er det samme som sies i kap. 1, 2: – Og livet ble åpenbart. I 1. Tim. 3, 16 har vi det også beskrevet i følgende ord: Stor er gudfryktighetens hemmelighet. Han som ble åpenbart i kjød. Vi skjønner av disse ord at det er Kristus åpenbaret som menneske det her gjelder. Denne åpenbarelse kan vi samle i to hovedhensikter.
1. For å bortta våre synder. Måten det skjedde på finner vi klarest uttrykt i disse ord: Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud. 2. Kor. 5, 21. Når derfor Es. 53, 10 sier: Men det behaget Gud og knuse ham, så er det av den grunn, at Gud i Ham (på Ham) behandler vår synd, på en måte som svarer til hans egen rettferdighet. Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet. 1. Pet. 2, 24. I disse ord finner vi måten hvorpå Gud har fjernet synden, ja, borttatt. Dette kan alle oppleve ved enkel tro. Hva Gud så legger i dette at synden er borttatt skal jeg ikke gå inn på her.
En annen fremstilling av samme sak, som vi finner i skriften, er ordet «kjøpt». Kjøpt fri fra den dårlige ferd, arvet av fedrene. 1. Pet. 1, 10. Kjøpt fri fra lovens forbannelse. Gal. 3, 13. Frikjøpt fra oss selv. 1. Kor. 6, 19-20. Frikjøpt fra mennesketreldom. 1. Kor. 7, 23. Alt dette er hva Kristus har gjort for oss. 2. Kor. 5, 21.
2. Den annen side ved denne åpenbarelse i kjød er navnet i Hebr. 2, 14. Etter de barna fikk del i kjød og blod, fikk også Han i like måte del der i, for at han ved døden kunne gjøre den til intet som hadde dødens velde; det er djevelen o.s.v. Disse ord utvider hensikten med at han ble menneske, for å bære våre synder; til også å dø, og nettopp ved døden utføre en særlig viktig gjerning. Tenk, – intet mindre enn ved døden gjør han til intet ham som hadde dødens velde. Denne tilintetgjørelse sikter vel ikke til at hans person, skulle gjøres til intet men hans makt, som innehaveren av dødens velde, hvilket igjen rummer tanken, at han hadde nøklene til dødsriket, og kunne som sådan lukke inne der, både de ugudelige og rettferdige. Luk. 16, 22-31. Men ved Jesu død skjedde det inngripende forandring. La oss først minnes Davids profetiske ord om Jesus i Salmen 16: Du skal ikke overlate min sjel i dødsriket. Dernest Jesu ord til røveren: Idag skal du være med meg i Paradis. Tanken som møter oss i disse to skriftord fører oss til Salmen 68, 19. Ef. 4, 8: – Du for opp i det høye, bortførte fanger. Hva andre fanger kan det vel her være tale om enn de rettferdiges ånder i dødsriket? Disse kunne Jesus nå lukke ut, da han hadde tatt nøklene. Åp. 1, 18. Nettopp dette er noe av det som hører med til tilintetgjørelsen av ham som hadde dødens velde. Derfor har djevelen nå ingen makt til å lukke de hellige hensovedes ånder inn i dødsriket. Nå føres de til Paradis. Og på den måten virkeliggjøres Jesu ord i Matt. 16, 18, at dødsrikets porter ikke skal få makt over menigheten.
Dette er hensikten og noe av resultatene av denne Kristusåpenbarelse. La oss nå vende oss til Hebr. 9, 28: – Annen gang skal han åpenbare seg uten synd, til frelse, for dem som venter på ham. Det skulle ikke være vanskelig å skjønne hva det tales om her. Det må nødvendigvis være bortrykkelsen. Samme begivenhet som 1. Kor. 15, 51-53 og 1. Tes. 4, 13-17 taler om. Denne begivenhet berører som vi vet, de hellige i Kristus hensovede, samt de hellige levende.
Det er imidlertid en del uklarhet i oppfatningene hva denne begivenhet angår, både når det angår tiden og karakteren forøvrig. Hva tiden angår, så henlegger flere den til tidspunktet etter antikrists åpenbarelse. Dette er dog en stor misforståelse av flere skriftsteder. Særlig 2. Tes. 2, 1-9. Misforståelsen oppstår ved å blande sammen to begivenheter som nevnes her; nemlig Jesu åpenbarelse for å hente sine, og «Herrens dag». Blandes dette sammen er det beklagelig feilgrep. Og det var nettopp det tessalonikerne gjorde.
La meg først henvise til noen skriftord om Herrens dag. Se Es. 13, 6-13. Joel 1, 15 og 3, 4. Disse ord viser oss denne dags karakter. Det er altså en redselens dag. Vender vi oss til bortrykkelsen, finner vi at den har en helt annen karakter. Den er til å trøste hverandre med. 1. Tes. 4, 17. Men tessalonikerne var blitt villedet, så de var kommet på den tanke, at Herrens dag kom før bortrykkelsen. Denne villfarelse leder Paulus dem ut fra ved en rett undervisning om at Herrens dag kom etter bortrykkelsen og ikke før.
Det neste misforståtte punkt i denne sak er, at noen synes å tro at Jesu åpenbarelse for å hente sine, er en begivenhet som hele verden vil være øyenvitner til. De støtter seg i sin oppfatning til Åpenb. 1, 7, at hvert øye skal se Ham. Likeså Matt. 24, 31. Han skal utsende sine engle med basunens veldige røst og samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner. Men merk; her er ingen tale om noen oppstandelse av hellige hensovede i Kristus, som 1. Kor. 15 og 1. Tes. 4. Og dessuten er det her tale om at englene skal blåse i basun. Men i 1. Tes. 4 kommer Herren selv ned med basunen. Men jeg vil ikke gå mer i detaljer her. Før jeg forlater dette vil jeg henvise til forbildene på bortrykkelsen, Enok og Elias. Det er intet som tyder på at den daværende slekt var øyenvitner til at Enok forsvant. De konstaterte bare den fakta at han var borte, og at de sansynligvis har søkt etter ham i følge Hebr. 11, 5. Elias ble heller ikke sett av omgivelsene når han forsvant og heller ikke så de ildvognen som hentet ham. Slik vil det skje når menigheten rykkes bort. Ingen vil se når Jesus kommer ned i skyene og henter sine som venter. De ville bare kunne konstatere at denne mystiske begivenhet har funnet sted.
Velkommen Herre Jesus!
Den tredje åpenbarelse av Jesus finner vi i følgende skriftsted: Når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler, med luende ild. 2. Tes. 1, 7. Når Kristus vårt liv åpenbares, da skal vi åpenhares med ham i herlighet. Kol. 3, 4. Åpb. 1, 7. Matt. 24, 30. Samme begivenhet taler Daniel 7, 13 om. Hva betyr så denne åpenbarelse? Vi vil se Matt. 25, 31 flg. Dette viser oss noe av hva åpenbarelsen innebær. Han (Kristus) viser sin trone på jorden. Folkeslagene samles. De blir nødt til det. Og Jesus dømmer dem etter deres innstilling og behandling av hans eget folk; jødene. Det er det det her tales om.
Vender vi oss nå til Joel 3, 6 og følgende, får vi vite hvor denne domshandling finner sted. Det er i Josafats dal i Palestina. Her ser vi også at de som har delt Palestina må stå til regnskap for det. Vi får her på en serlig måte vite hva det gjelder. Og det er fullstendig innlysende at denne åpenbarelse umulig kan gjelde menigheten, men utelukkende Guds og jødenes fiender. Vi får imidlertid vite, at menigheten dog er med her. Se Kol. 3, 4. 2. Tes. 1, 7. Sak. 14, 5, og uten tvil Åpenbaringen 19, 7-14.
Da åpenbares menigheten med ham i herlighet. Han viser seg herlig i alle de hellige Kol. 3, 4. 2. Tes. 1, 7-10. Han setter seg på sin herlighets trone. Matt. 2, 31. Da oppfylles løftet til den seirende menighet. Åpb. 3, 21, 20, 4. Dette synes å være umiddelbart før tusenårsriket. Men det fremgår klart at menigheten er med i domsakten før riket opprettes og siden er med i hele tusenårsperioden.
Vi stanser her for denne gang. Men dette er jo kun å bruke få ord om store og underfulle ting. Men hvor rikt blir ikke Guds ord når vi ved åndens lys føres fram til det rette. Herren gi sin menighet nåde til å våke ved dørstolpene hos Gud dag for dag. Ordspr. 8, 34.