Av Otto Stockmayer.

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 11 – 1935. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

Når apostelen tre ganger i Ef. 5: 22-32 taler om forholdet mellem mann og hustru, forsvinner til slutt det menneskelige forbillede fra hans syn, og han ser bare motbilledet, virkeligheten. For de menneskelige ting er bare billeder av den himmelske verden.

Hvor ofte underviste ikke Herren om åndelige sannheter gjennem naturlige gjenstander. Han talte om såmannen, sædekornet o. s. v.  Det som kan fornemmes gjennem sansene er bare en stige til de usynlige virkeligheter som ikke kan rokkes. De helligste åndelige sannheter læres gjennem de helligste menneskelige forhold.

Paulus ser mann og hustru som et billede, og bak billedet står Kristus og menigheten – «ett kjød».  Må vi bøie oss dypt ned for Ham og se, ikke med våre øine, men med Kristi øine gjennem den Hellige Ånd.

Hvad lærer vi i 1. Mosb. 2: 23-24? Tror I at en israelitt som leste den hellige tekst, så noe annet enn våre første foreldre bak ordene «Isch», «Ischa»?  Nei, men når vi kommer til Det nye testamente, finner vi at det gammeltestamentlige billede bare var en skygge av den nytestamentlige virkelighet.

Apostelen som er salvet av den nye pakts Ånd, finner gjennem 1. Mosb. 2 veien frem til guddommelige virkeligheter. I den Hellige Ånds tanke stod bak Adam og Eva billedet av Kristus og Hans elskede folk. «Denne hemmelighet er stor, men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.»  Bak den første Adam står i Åndens tanke den siste Adam, det fra verdens grunnleggelse slaktede Guds Lam, Davids sønn, Davids rotskudd.

«Gud Herren sa: Det er ikke godt at mennesket er alene.» Se hvordan Gud Herren lar alle skapte vesener gå frem for Adam, og han gir dem navn. Hvorfor? Gud hadde gitt herredømmet til Adam, og han ser på alt skapt som dets konge og herre og gir det navn, likesom Kristus gav navn og kall til Simon. Det er verdens herres fortrinsrett, Gud satte Adam til herre over alt skapt.

Efterat skapningen hadde gått frem for Adam, fant han ingen som kunde være hans medhjelp. «Det er ikke godt at mennesket er alene.»  Han er konge, men ikke ektemann. Ennu finnes det ingen som er passende for hans selskap, som kan dele hans liv og være ett med ham! Hvor skal en sådan finnes for Adam, når det ikke finnes noen i hele skapningen? Hans make må tas

fra hans egen side.

En dyp søvn – et billede på dødens søvn – faller på Adam, og Gud Herren tar et av hans ribben og bygger derav en kvinne. Adam mottar henne. «Denne gang er det endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt, derfor skal hun kalles manninne, for av mannen er hun tatt.»  Han erkjenner henne som en del av sig selv og er tilfreds.

Hvilken make kan finnes for den siste Adam, Herren fra himmelen? Vil I gi Ham en sådan fra denne arme verden? Han behøver en make fra sitt eget hjem, «født ovenfra,» næret av Hans blod og tatt ut av Hans egen side, Hans kjøtt, ett med Ham, likesom Han og Faderen er ett.

Likesom en tung søvn falt over den første Adam, så måtte den siste Adam gå ned i dødens død, forat den Hellige Ånd av Hans utgydte blod og den åpnede side kunde skape menigheten, Hans brud.

Ikke engang Johannes, som levde så nær Jesus, som lenet sig op til Jesu bryst og var «den disippel som Jesus elsket», kunde dele Hans himmelske liv, før Han hadde steget ned i døden. Himmelens skatter blev ikke åpnet før på pinsedagen. «Dersom hvetekornet ikke faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn, men dersom det dør, bærer det megen frukt.»  Kristus, mannen, må bli alene dersom ikke en make blir tatt ut fra Hans egen side. Ikke engang Hans egne disipler kunde følge Ham i døden. Menneskesønnen måtte legges ned i døden forat den guddommelige kjærlighet kunde flyte ut i hele denne verden.

«Derfor skal mannen forlate far og mor og holde sig til sin hustru og de to skal være ett kjød.»  Kristus hadde forlatt sin guddommelige trone for å søke sin brud. «Han døde for å forene til ett alle de Guds barn som er spredt omkring.» Se hvordan himmelens Herre forlater sin herlighet for å komme ned til denne arme verden og i dens støv og dynd søke sig en brud. Gjennembeves ikke ditt hjerte av lengsel efter å få være med?  «Hør datter, og gi akt og bøi ditt øre, og glem ditt folk og din fars hus, og la kongen ha sin lyst i din skjønnhet» (Salme 45: 11-12). Tre frem for kongen, så skal Han finne behag i din skjønnhet.

I samme grad som den jordiske kjærlighet forsvinner fra din ånd, skal du se kongen i Hans skjønnhet. Likesom det ikke fantes noen make for den første Adam i hele skapningen, så kan det ikke finnes noen passende brud for den siste Adam i verden, med dens kjødelige sinn. Han vil søke sin brud, og finner henne i hjerter som ikke finner noen hvile på jorden. Gjennem sorger og tap, misregninger og prøvelser blir hjertet sønderknust, og øret åpnes for den himmelske brudgoms kall:  «Glem ditt folk».

Han skal gi dig – du Lammets brud – sin natur, sitt sinn. Datter, gi akt, lytt, hør, se!  Kongen har kalt dig, glem din fars hus. Han skal vise dig sitt blods kraft til å rense fra all synd, all urettferdighet, og gjennem salvelsen med den Hellige Ånd skal Han gjøre dig til sin. Han har gått op på korset for å frelse dig. Forbannelsen hviler over alt som kommer til dig fra naturen, fra den første Adam. Han – den siste Adam – tilbyr dig sitt liv, det nye. «Kristus elsket menigheten og gav sig selv for den, for å hellige den, idet han renset den ved vannbadet i Ordet.»

I Åpenbaringens bok – boken om Guds Lam – leser vi om en skare (Åpb. 14). I likhet med denne skare mister bruden sitt eget navn, Faderens navn er på deres panner. Rette lemmer på Kristi legeme er lykkelige over å få miste sitt eget navn for å bære sin Herres. Hvad betyr det hvad mennesker sier om dig, dersom du bare er stemplet med Faderens navn?

Hvem er disse blodkjøpte? Hvorfra er de kommet? De er jomfruer, utvalgt av verden, førstegrøden kjøpte med blod og hører ikke lenger til jorden, men til Faderens hjem. Deres eget navn er borte, de er forvandlet til Hans billede, delaktige i Hans guddommelige natur, lykkelige ved å følge Lammet hvor det går, kjøpt med Hans dyre blod, kalte, utvalgte og trofaste, «en førstegrøde for Gud og Lammet», og i deres munn er det ikke funnet løgn, for de er uten lyte.»  Dette er billedet av brudelivet.

O, mine elskede brødre, la oss stille og med undren betrakte denne brennende busk. Spør ikke hvordan I skal bli fri, se på Ham som har kalt eder og kjøpt eder med sitt dyre blod. Han skal åpenbare for eder kraften av dette forsoningsblod til å løse eder fra alt selvliv og gjøre eder til lemmer i Kristi brud, førstegrøde, som er fullkommet i Ham, «Hans fylde som fyller alt i alle».  Likesom Jesus er Guds fylde, så er bruden i sin forening med Ham Hans fylde, en ånd, ett legeme. Det finnes ikke noe i Kristus som ikke er fullkomment representert i det ene eller andre lem i Hans legeme.

Dette er Guds dypheter, dype, underfulle virkeligheter, langt mere virkelig enn vår arv i den første Adam. Vi  e r  den siste Adams arv, Ham tilsikret. Han har uttømt sig selv for å frelse, gjenløse også dig, min broder, min søster. Vi har en frelser, et ankerfeste. Blodet, Ordet og Ånden bærer vidnesbyrd om at vi til det aller ytterste kan tilgodegjøre oss alt det Gud har bestemt for oss.

*****