Av Jan Veiby
ROM. 6,12-23, 12,1-2
Livets rettferdighet er den praktiske rettferdighet. Den rettferdighet som virkes i en troendes liv. Den grunner seg ikke på våre gjerninger, men åpenbares gjennom de gjerninger som Ånden får virke fram i oss. Dette kaller Skriften for helliggjørelse. Rettferdiggjørelse er Kristus for oss. Helliggjørelse er Kristus i oss. Men sann helliggjørelse kan bare skje hos den som er rettferdiggjort ved tro alene. Ellers blir det lovtrelldom og fariseisme.
Livets rettferdighet viser seg i at vi gjør gode gjerninger og bærer Åndens frukt. Dette har med den troendes vandring og livsførsel i denne verden å gjøre. Det er en nøye sammenheng mellom livet i Gud og livet med Gud. Det siste forutsetter det første.
Når det gjelder livet i Gud så er det ingen forskjell på de troende. Vi har alle del i den samme fullkomne, opphøyede og herlige stilling i Guds Sønn. Når det gjelder livet med Gud så er det forskjell på de troende. Her er det grader og utvikling. Vekst og framgang. Her gjelder det at det skjer en sunn og normal utvikling i vårt kristenliv. At vi «vokser i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus» (2 Pet. 3,18). Vi er frelst av nåde ved tro. Men vi er frelst for å lære Gud å kjenne. Og det er ikke gjort på en dag eller to. Og vi er satt inn i Guds tjeneste for at han skal få bruke oss slik som han vil.
Her er det nøye forbindelse mellom Paulus og Jakob. Paulus taler om den rettferdiggjørende tro – den tro som rettferdiggjør meg innfor Gud uten gjerninger. Jakob taler om den rettferdiggjorte tro – den tro som rettferdiggjør meg overfor mennesker. Den tro som beviser utad at jeg hører Herren til. Paulus taler om den tro som går inn i Guds rike. Jakob taler om den tro som er gått inn,og som går ut i hverdagen for å åpenbare Gud blant menneskene. Paulus sikter utelukkende til den levende tro, Jakob taler om forskjellen mellom død og levende tro. Om falsk og sann tro. De to motsier ikke hverandre. De tvert imot utfyller og presiserer hverandre.
Men Paulus taler ikke bare om den objektive siden ved frelsen. Han er også i høy grad opptatt av at levende tro på Kristus skal omsettes i handling. Ef. 2,8 – 10. Disse gjerninger er troens gjerninger. De er en frukt av frelsen. Livets rettferdighet kommer til uttrykk gjennom et liv som er innviet til Herren.
Vi skal fremstille oss som nye skapninger i Kristus (Rom. 6,13b). Helt konkret betyr det at vi fremstiller våre legemer som «et levende og hellig offer til Guds behag». Vårt legeme er et Guds redskap, et Åndens tempel hvor Guds vilje skal råde. Så Guds rike kan fremmes på jord. Her er lydighet et viktig ord. Den som vi byr oss fram til tjeneste for og er lydige imot, er det vi tjener. Lydigheten til rettferdighet (v. 16) – dvs. lydigheten mot Kristus fører til et rettferdig liv. Tjeneste for rettferdigheten (v. 19) – dvs. stille seg til disposisjon for Herren. Det fører til sann helliggjørelse og frigjørelse. For å være fri fra rettferdigheten (v. 20) er i virkeligheten ingen frihet, men en fryktelig trelldom under synden og døden. Men nå når vi er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har vi helliggjørelse som frukt (v.22). Frukt er resultat av liv.
Rettferdighetens våpen (v.13). Men våpen bruker vi når det er kamp. Og nettopp her er det kamp i den troendes liv. På bakgrunn av at vi har to naturer er det kamp mellom kjødet og Ånden. Mellom det gamle og det nye menneske. Mellom Guds vilje og vår egenvilje. Da kommer det an på hvem jeg gir makt i mitt liv. Hvem jeg er lydig imot. Gi Gud makt. La hans Ånd få råde. Dette betyr å underordne seg Herrens ord. Der er hans vilje åpenbart (v.17). Da blir det åndelig seier og framgang. Et liv til Guds ære og velsignelse for våre medmennesker.
Livets rettferdighet er Åndens frukt. Gal. 5,22 – 23; Fil. 1,11. Vi blir rettskafne, sanne og pålitelige. Mere lik vår Frelser i sinnelag, ord og gjerning. 1.Tim. 6, 11; 1.Joh. 2,29; 3,7. De gode gjerninger må ikke komme mellom Gud og deg. For der er Kristus. Men la dem komme mellom deg og dine medmennesker. For der behøves de veldig godt. Tit. 3, 8.
«Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort.» (Åp.22,11b).