Av Hans Bentzen
(Fra Det Gode Budskap nr. 13 – 1962)
(Ef. 2, 19 – 22)
Ordet «menighet» er en oversettelse av det greske ord «ekklesia». I vanlig gresk språkbruk betød «ekklesia» en forsamling av frie borgere kalt ut fra sine hjem til en offentlig forsamling. Guds «ekklesia» består av mennesker som er kalt ut fra synden og verden. Sammen danner de et fellesskap, en utkallet forsamling, en menighet.
Også den gamle pakt hadde sin menighet, og også denne menighet hadde sitt utspring i et guddommelig kall: «Dra ut fra ditt land — -», lød kallet til Abraham. Dette kall «ut fra» var begynnelsen til den israellittiske menighet.
I den nye pakt får hver enkelt sjel sitt kall til å «gå ut – -», og når dette kall følges kommer vedkommende, ved en ny fødsel, i personlig samfunn med Gud og trer samtidig inn i et nytt Åndens fellesskap med andre mennesker.
Dette fellesskap, menigheten, er Guds menighet. Gud har en utkallet forsamling av mennesker som er hans spesielle eiendom. Derfor er menigheten et hellig folk. Gud er hellig, og når du og jeg regnes blant «de hellige» så er dette fordi vi er Guds eiendom. «Hellig» betyr «ut-skillet». Vi er skilt ut fra verden, vi tilhører Gud, hører med blant «de hellige». Menigheten er hellig, fordi den er Guds menighet.
Menigheten er Kristi menighet, den menighet han vant seg ved sitt offer. Det var Jesus som ved sin død skapte mulighet for et samfunn av hellige. Menigheten ble den seierslønn Kristus fikk, fordi han i kjærlighet utførte sitt forløsningsverk. Han vant seg en brud.
Billedet om Kristus og menigheten som brud og brudgom fremstiller det kjærlighetsforhold som råder mellom Kristus og menigheten. Vi har to andre billeder som fremstiller andre sider. Billedet om menigheten som «Guds tempel» og som «Kristi legeme».
Menigheten som «Guds tempel» taler til oss om at «Gud bor midt i sin menighet», og at han der åpenbarer sin herlighet. «Se hvor godt og liflig det er at brødre også bor sammen. Det er som Hermons dugg der flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen – – -» Fra det himmelske «Hermon» faller velsignelsens «dugg» over det «det åndelige Sion», Guds menighet. I sin nåde har Gud forordnet det slik. I templet bærer Det nye testamentes presteskap frem sine «åndelige offere». De fremstiller seg selv som levende, hellige, Gud velbehagelige offere. De ofrer Gud «takkoffer» ved å gi ham pris og ære.
Menigheten som Kristi legeme taler til oss om samfunn og om tjeneste. Samfunnet er i første rekke et samfunn «oppad», med legemets hode, Kristus. Men det er også et samfunn «utad», lemmene imellom. Alle lemmene eier nemlig noe sammen, og det er nettopp dette «å eie noe sammen» som uttrykkes ved ordet «samfunn». De har alle del i Kristus. De står alle i hans tjeneste. De har alle del i den samme Ånd. Derfor er det et Åndens samfunn. De har alle del i samme evige liv. Derfor er det et livssamfunn. Menigheten er noe mer enn en organisasjon. Organisasjon kan «laves» av mennesker. Menigheten er en «organisme». Organisme er liv. Liv må skapes av Gud.
Legemet er til tjeneste for «hodet». Fra «hodet» går ordrene ut til de tjenende organer. I sin nåde har Gud satt oss til å være slike organer til tjeneste. Enten du er «finger» eller «øye» så får du lov å være med. Og hjelp får vi fra Gud. «Eftersom enhver har fått en nådegave så tjen hverandre med den» (Ikke: « – så kos deg med den»). «Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gavnlig ». Gavnlig for hva? For menighetens oppbyggelse. Om vi i troskap vil skjøtte den tjeneste vi føler Gud har gi oss, så vil Gud ganske sikkert gi den utrustning som svarer til tjenesten. Er du «finger» på «legemet» så kan du vel ikke regne med å få «øyets» utrustning?
Templet, Guds menighet, er ennå under oppførelse. Ingen makt i verden skal kunne hindre at det fullendes. Snart legges «toppstenen» på Guds store byggverk. Kristus kommer i skyene. Legemet forenes med hodet. Og så skal vi alltid være med Herren.