Av Hans Wennesland.

Fra Det Gode Budskap nr. 20 – 21 – 1950.)

Mark. 2,  21 – 22.

Disse to liknelser Jesus fremsetter her er meget talende. Klærne som jødene brukte var av tykt ulltøy og måtte før det toges i bruk krympes. Hadde det ikke gjennomgått den prosessen ville det første regnvær en slik gammel kappe var utsatt for gjøre at den nye lappen gjorde hullet større.

Sekkene som vinen ble oppbevart i var sammensydde dyrehuder. Mens de var nye var de elastiske og kunne spennes ut av den gjærende vinen. Men når de ble gamle og tørre ville ny gjærende vin sprenge dem opp, vinen spilles, og sekkene ødelegges.

Med disse to liknelser er det noe særlig Jesus vil si oss. Det gamle kledebon og de gamle vinsekkene er en billedlig framstilling av den gamle jødiske fromheten, slik den var blitt på Jesu tid og fram for alt slik den framtrådte i fariseernes tiddom av gamle love. Det nye er Jesus og det evangelium han kom med. Det er ikke en motsetning melom en gammel og ny lære. Det nye som kom med Jesus er en ny virkelighet, en ny erfaring av Gud, et nytt liv, en ny ånd. I ham tok hele guddommens fylde legemlig bolig og framstråler i en kraft som ikke i noen før ham. I ham er Guds kjærlighet fullkommen åpenbart og han er Faderens avglans, hans vesens uttrykte bilde og bærer allting ved sitt krafts ord. Ja med Jesus er en ny tid brutt fram. I et annet tilfelle er det sagt slik: «Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes, fra den tid forkynnes evangeliet om Guds rike». Det var altså noe helt nytt som kom med Jesus. Men det gamle forsøkte å fange det nye og jødenes oppgave var å gjøre Jesu menighet til en jødisk sekt og hans evangelium til en ny lære. Det gamle romerske rike forsøkte også å ta hånd om Jesu evangelium for å skaffe ny livskraft i sitt gamle system, men det gikk ikke. Til alt det gamle vil Jesu liv være som lappen på det gamle klede og vinen i de gamle skinnsekkene. Det sprenger de gamle formene og bryter seg sin egen vei. Bønnen til Gud om en ny herlig vekkelse stiger sikkert i nød og kraft hver dag og vi må tro den vil komme. Men det spørs om ikke her er mange tørre former og skikke som da kommer til å revne.

Blant Luthers mange visdomsord er også dette: Evangeliet har vanskelig for å holde seg rent mer enn 30 år. Han mener når en herlig vekkelse Gud har gitt blir i 30 årene fra sin begynnelse vil den være så bundet i organisasjon og andre bånd og lenker at når en ny kommer må den bryte sin egen vei, og historien har vist at så er det. Se bare nå tiden vi lever i og det er bevis nok. Mange forsamlinger der før var som nye skinnsekke der vinen fikk gjære er nå tørre som bast og lever mest på fortids minder da de var forfulgte, men seirende.

Jesu liv ved evangeliet brøt seg vei og folk ble frelste og ikke bare proselytter som det er så alminnelig moderne i dag – å ta stilling til Jesus – som det så vakkert heter. Nei da var det liv, og dette liv er det vi ber om og venter på igjen skal komme som en flodbølge med frelse og helbredelse. Forsoningsverket Jesus fullbrakte på Golgata gir oss rett til å forvente begge dele. Han tok vore synder såvel som våre sykdomme da han ved sin død brakte forlikelsen med Gud i orden. Ære være hans hellige navn.  Ordet i Ef. 2, 7  lyder så herligt for min ånd i dag:
For at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. Så har vi altså noe herligt å vente i de kommende tider som han har lovet som ikke kan lyve, men det skal visselig skje. Du nedtrykte sjel ved å drikke av bekken ved veien kan du løfte dit hode i frimodighet og kraft. Herren har velsignelse nok til oss alle, Rom. 8, 32, og i alle de kommende tider.