Av Albert Robinson
(Fra Det Gode Budskap nr. 25 – 1963)
«Når øksen er sløv, og han ikke har slipt eggen, så må han bruke dess større kraft,» Pred. 10, 10.
(Etter oppfordring er jeg bedt om å gjengi talen fra landsmøtet i Volda, men da jeg ikke hadde manuskript må jeg gjøre det etter hukommelsen og i forkortelse.)
Predikerens bok behandler mange emner og har særlig sterke ord om visdom og dårskap. Det uttrykkes i billedspråk av forskjellig karakter. I teksten i dag behandles emne i form av et redskap. Øksen er jo et nyttig redskap. Her fremstilles flere tanker, men idag skal vi se på tre sider og som det første:
Når øksen er sløv.
Det finnes mange typer av øks, både som bruksgjenstand og som historisk. Selvfølgelig taler predikeren her om den nytte et menneske gjør i Guds rike. Alle er vi vel interesserte i at våre liv har rette egg så vi i Åndens rike får anledning til å felle trær og vinne mennesker for Gud. At materialet er godt forstår en når Jesus ikke ber at vi må tas ut av verden, men satser på at vi er verdens lys og jordens salt. En nyfrelst er til tider den beste sjelevinner fordi han bruker sine evner i ubundet iver. Øksen blir nemlig sløv ved å la den være ubrukt, eggen ruster. Peter fikk kallet til menneskefisker ved Genesaret sjøen og selv om det var dårlig bevent og at han nektet at han kjente Jesus, så tok Ånden tak i ham på pinsedagen og tre tusen sjeler ble frelst. Vi fikk samme kallet, men forblir vi ubrukt, mister vi eggen og en blir sløv og uduelig. Om din øks er sløvnet så gjør som de der hadde hengt harpen på vidjen, – ta den ned igjen, for kongebudet er kommet.
Den som har en skarp øks er alltid rede for å hugge bort i noe så det blir skar i eggen. Vær endelig forsiktig med å hugge etter dine brødre. Nordquelle fortalte at han ved en serie møter slo etter bukkene, men han traff fårene. Ganske sikkert vil du gjøre mer skade enn nytte og bibelordet er verd å legge seg på hjertet; – – – for om noen er anderledes sinnet da skal Herren åpenbare ham det. Man taler så ofte om ungdom og kriminalitet, men Bibelen sier at baktalere ikke kommer inn i Guds rike. Det er altså viktigere å stelle med sin egen øks enn å ordne opp med andres.
Vi skal heller ikke glemme «Vannbadet i Ordet». Sørg for å fylles med Guds ord. Jesus selv viste oss verdien av dette da han svarte djevelen at det stod skrevet. Våre ord er til tider fattige og ubetydelige, men Guds ord er rike og herlige. Skal du således ha noe å vitne om så fyll deg med Guds ord. Vil du ha en rikere tungetale, så la Guds ord være rikelig hos deg. Skal tydningen bli fyldig må også den ha Guds ord. Dessuten er Guds ord rettesnoren som gjør deg brukbar. Bibelen må ikke være din motstander for da duger du ikke. Det hjelper deg lite med mange ord om du ikke lever etter den livsform som Guds ord gir deg. Guds ord vil rette opp dine feil og mangler om du i ydmykhet bøyer deg for det. Ordets ånd og kraft vil gjøre oss til seiersvinnere.
Ikke slipt eggen.
Heldigvis kan en øks slipes, men slipingen er at øksen ved sterk friksjon av slipesteinen må miste noe av seg selv, og en tredje må sørge for rette trykket. Det smaker ikke for oss, men det er en nødvendig behandling. Den som ikke har oppdaget at selvlivet må dø, går omkring med et kristenliv som er eller blir sløvet. Jegets illeluktende framtreden virker frastøtende og det sørgeligste er at det skjuler det mest underfulle, nemlig Jesus Kristus for menneskene. Forkynnelsen om selvlivets død er i realiteten en inderlig og fin skjærping av eggen i kristenlivet. Se etter og du skal oppdage at det er kampen for prestisje og person som hindrer framgang så altfor meget. Den selvopptatte og skrytendes ord virker så lite og fører neppe noen til korset. Ved å leve et hellig liv kan du stoppe munnen på den ugudelige og helliggjørelsen er en frivillig akt fra din side, for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.
Legg merke til at man ikke drar slipesteinen med eggen, men mot. Enkelte beklager seg over motstanden og tror at det er hindringer for veksten. Vår tid er fattig på framgang, det er sikkert, og det er den passive motstand som er den farlige. Det at de lar oss være i fred og sier at vi får ha vårt for oss selv så skal ikke de forstyrre. Dette er tidens søvndyssende ånd som gjør at den mest skakende begivenhet ikke vekker til omvendelse eller åndelige tanker. Paulus takket for motstanderne og satte motstanden opp som et moment for framgang på like fot med «En åpen dør i ordet». Motstanden skjærper altså og skaper en mere inntensivitet. Ingen slendrian eller likegladhet, nei, høyeste beredskap må til.
Er din plass for trang så la de andre fylle dine grenser. Ta imot den utfordring de har i hverdagen, kast ikke bort frimodigheten. Du er nemlig ikke tenkt til hale, men til hode. Ikke til å være under, men ovenpå. Kristenliv på retrett bringer ingen seier i Guds rike, det viser en Daniel og de tre i ildovnen. Lyset skal videre, budskapet skal ut til allverden, da må det ikke stanse hos deg eller meg. Vi taler jo om å være tro inntil døden så skal vi få livets krone. Om vi skal seire må vi jo nødvendigvis vinne over noe. Griper vi tak i løftene og regner med dem, vil Herren selv virke med og stadfeste sitt ord med de medfølgende tegn.Vår egg blir skjærpet i den grad vi regner med Guds allmagt.
Dess større kraft.
Jeg tror det er rett i denne forbindelse å tale om den Hellige Ånd. En øks uten noen til å bruke den gjør ikke stor tjeneste. Den kan som sagt være en museumsgjenstand. At det går an å bruke egenkraften forstår vi, men som regel er den forbundet med sløv egg. Mange sliter og strever med det som har med Guds rike å gjøre, ja, enkelte har Ånden bare i bekjennelsen eller nytelse. Jeg tror på den Hellige Ånd. Jeg tror fremdeles mere på den enn universitetene. Misforstå meg ikke, det er ikke kunnskapen jeg taler dårlig om, den hører med til å skjærpe, men Ånden er armen som skal svinge øksa, og den har ingen erstatning. Det skjer ikke ved hær eller makt, sier profeten, men ved Herrens Ånd. Forsøk ikke i egen kraft, det vil bare ødelegge eggen. En ser her en vidunderlig mulighet, gitt av Gud, så vi skrøpelige mennesker kan bli fullt dyktige til all god gjerning. La oss ennå en gang se på Peter som den råsterke, hastige der gjør en trist figur når han nekter å kjenne Jesus. På pinsedagen griper Ånden tak i ham og tre tusen sjeler høstes inn samme dag. Jesus selv haster med å fortelle disiplene om denne nødvendigheten og slutter serien med å si: «I skal få kraft». Jesus rådet også sine disipler i denne sak, idet han forklarte at de måtte bli i byen til de ble ikledd kraft fra det høye. Rådet står der ennå og løftet om kraft gjelder fremdeles.
Alle som i dag ser stillingen slik den er må se at menighetens store behov er en ny åndsutgytelse. Ingen må satse på en Robinson, det slår feil, heller ingen annen, de er bare mennesker. Menigheten er ikke et eller annet teoretisk begrep. Nei, menigheten er deg og meg. Spørsmålet blir altså om vi vil la oss fylle av Ånden. Ikke hva vi lærer eller mener om Ånden, men oppleve en pinse på ny over våre liv. Alle som kjenner sin fattigdom, sorn har forsøkt seg, rent hodet mot veggen, treng deg fram. Ånden er den samme, ikke bare i en betydning. Enn i dag døper Jesus med den Hellige Ånd og utdeler nådegaver. Han er like interessert i dag som før etter å utruste menigheten så evangeliet kan nå til alle.
Utsett ikke dette til i morgen for hver dag drevet i egen kraft er tapsbringende. Lengter du etter sjelers frelse så kom. Venter du dine kjæres omvendelse, da la deg fylle av Ånden.
La oss til slutt se på disse tre tankene fra Predikeren. En merker ganske snart nødvendigheten av at det gjelder å være våken, men ikke bare det, en trenger å leve et liv som svarer til forkynnelsen. Jeg antar at her har vi alle gjort våre forsøk og blitt misslykket, derfor har vi også overgitt oss til Herren så han kan virke i oss. Når en da har opplevet dette vidunderlige samfunn og helliggjørelsesliv, kjenner en trang etter å få det virkeliggjort for andre. Da er det Ånden som kommer oss til hjelp og lager liksom spissen på det hele. Om igjen må jeg da få si: La dere fylle av Ånden.