Av E. A. Nordquelle.

(Fra Det Gode Budskap nr. 18-19 – 1940: Tale holdt i Bergen 1926. Stenografert av Jofrid Steffensen.)

Hvem er den mann som frykter Herren?  Hans sjel skal stadig bo i det gode og hans avkom skal arve landet. Herrens fortrolige samfund er med den som frykter Ham og hans pakt skal bli dem kunngjort. Amen! Amen!

Den mann som frykter Herren! Hvad vil det da si å frykte Gud? Der står i bibelen at Herrens frykt er visdoms begynnelse. Hvori består denne visdom som er gudsfrykt?  Jo, den består i det indre forhold, at man ikke vil og ikke kan synde i sitt liv. I Rom. 8 står der at vi ikke har fått trelldommens ånd til frykt, men den sønnlige utkårelsesånd, ved hvilken vi roper Abba Fader.  Det vil jo da si at vi ikke er redd for synd fordi den straffer seg, men det er dette at vi ikke ønsker å såre vår elskede Fader, som Josef sa: Hvorledes skulde jeg gjøre den store ondskap å synde mot Gud? Når et menneske er kommet i den tilstand at han er levende redd for synden, fordi han ikke vil såre den Gud som elsker Ham, så er han kommet på den plass hvor han også kan forherlige Gud.

Peter sier at den stille ånds uforgjengelige vesen er meget kostelig for Gud. Når et menneske er kommet til den rolige stille tilstand i sitt indre, den overlatthet til Gud, dette å se Gud i alt som kommer til Ham og så overlate rolig alt i Hans hender, så er han på den plass som Gud har bestemt for ham.

Du ser på to forskjellige kvinner, Martha og Maria. Den ene var optatt, urolig og arbeidssom, den annen derimot rolig og tillitsfull. De fikk besøk av Jesus, og da skulde man jo også tenke at Maria også kunde være opkjørt, men hun ønsket å få noe for sitt indre, og derfor satte hun sig rolig ned og lyttet til sin Frelser, og Jesus forsikrer at dette er den beste del, og når vi setter oss ned og lytter til Ham i alle saker, søker kun å tekkes og forherlige Gud, så er vi et gudfryktig folk og da blir det som Paulus sier, at gudsfrykt er nyttig til alle ting. Den har løfte ikke bare for dette liv, men også for det tilkommende, o.s.v.  Det er jo bare om gudfryktige dette kan sies.

Gudfryktige menn og gudfryktige kvinner, sådanne har en god fremtid og for dem er der ikke ikke noen dårlige tider og kan heller ikke bli det. Der snakkes så meget om dårlige tider.  Det menneske som er kommet inn i det tillitsfulle forhold, han regner ikke på den måte, men på samme måte som Gud. Det er dette som du må begynne å forstå og lære.

Jeg møtte en mann som bekjenner sig for å være gudfryktig, og på en måte er han det vel også. Jeg spurte ham hvordan det stod til. «Det er så rart, det er dårlige tider». «Hvad sier du: Er det dårlige tider, er da ikke Gud den samme. Det har aldri vært bedre enn nu.»  «Ja, men ikke for oss som lever på fast gasje.»  Den faste gasjen ligger jo nettop i hvordan man har det med Gud. Det andre er ikke fast. Dette forhold med Gud er det eneste faste uforgjengelige på denne jord. Det andre er svært ustøtt. De regner på kjødelig vis, men når de blir åndelige, så regner de på åndelig vis. Se på disse fingrene. De ser svært løse ut, men de er faste. Der er indre bånd som binder dem. Det er ikke nettop å se for øie hvordan de er bundet fast. Folk vil så gjerne ha noe for øie, for de er kjødelige og derfor må de regne med ytre bånd og ytre forhold, men den åndelige regner med Gud. Den åndelige bedømmer alle ting, men selv dømmes han ikke av noen.

Men nu gjelder det for dig å bli åndelig og komme inn i det forhold, for du vet der står at de kjødelige kunde ikke tekkes Gud, og dersom du ønsker å tekkes Ham, gå inn på det åndelige område. Hvis du regner med Gud, da vil du bli virkelig gudfryktig. Da vil det også gå som det står: «Herren skal undervise ham om den vei han skal velge», og nettop deri ligger utviklingen.

Der står i Salm. 32: «Jeg vil undervise dig om den vei du skal vandre». «Jeg vil råde dig med mitt «øie», og skal du således bli rådet med Guds øie, så må du betrakte Hans øie og ikke løpe rundt omkring, men at du virkelig vender øiet mot Ham, og dette er det åndelige standpunkt. Alle virkelige åndelige mennesker gjør dette. De regner med Gud og vender sig mot Gud og får visshet og klarhet hvorledes de skal vandre og leve. Dette kan jo ikke mennesker undervise dem om, men de kan få undervisning av Gud selv.

Når et menneske derfor vender sig mot Gud for å få klarhet, så vil Gud gi ham i hans indre et klart inntrykk. Nettop der er det Gud virkelig underviser.  Noen mennesker sier: «Gud svarer mig ikke». Det kommer derav at det ikke vil være noen hjelp for Gud å svare. I Salme 86, 11 står der: «Lær mig, Herre, din vei». Det er så at hvis jeg spør Gud om å lære mig veien, og så Gud ser at jeg vil gå den veien, hvad det enn koster, at jeg altså vil vandre således når jeg får greie på hvad Gud vil, så kan du vel forstå at Han vil undervise og lære. Men altfor ofte er det så at mennesket vil råde og regjere og bestemme, for Gud lærer kun det menneske som er villig til å gå nettop denne vei og gjøre hvad Gud sier, og derfor når du trer fremfor Gud, så må du være villig til rett og slett å gå den vei som Han utpeker, ellers kan du ikke vente på svar. Det menneske som har det så,  han er frelst fra selvlivet, og det er jo det som opponerer.

Alltid vil jo det menneskelige «jeg» ha noe å innvende, men når man underskriver sin dødsdom og er ferdig med det gamle selviske liv, det er da man kan si at Guds vilje skje.  Det var det livet Kristus levet. Derfor bad Han også:  «Ikke som Jeg vil, men som Du vil, og dette er nettop den tilstand som Gud erkjender og tar imot, og når dette blir hjertets innerste ønske, så lærer Gud dig, og det er så uendelig deilig å bli lært av Gud. Derfor står det også at de ikke skal lære hver sin broder og si: «Kjenn Herren, da skal alle kjenne Ham, både små og store».

Altså, skrik og sådant vil ikke hjelpe, for jeg har levet lenge nok til å se at det er ikke på den måte Gud åpenbarer sin vilje, men at vi virkelig ser hen til Ham og spør Ham om tingene. Derfor ser du i bibelen hvordan disse Guds menn og kvinner var som særlig levet dette forunderlige livet.

Abraham og Lot. Det var like stor forskjell på disse som på dag og natt. Den ene har fått en ytre stilling, og som dommer satt Lot i Sodoma. Han hadde så meget av dette gamle.  Derimot Abraham, han var gått utenfor og levde dette forunderlige livet sammen med Ham alene. Han skulde gå ut fra sitt land. Gud gjorde ham ikke det ringeste opmerksom på hvordan det skulde bli, hvorledes det så ut og hvor landet lå. Jeg skal ordne det, du skal bare gå, hvordan det skal være og hvorhen du skal gå, det skal Jeg greie. Jeg kan tenke mig, om du hadde møtt Abraham, du verden, du vilde si at jeg kan se på dine øine at du holder på å bli tullete. De vilde begynne å preke sådan. De kan ha andre tanker og andre beregninger, og så sitter de rett og slett og beregner og så handler de derefter, men den beregningen må du bli ferdig med. Du forstår vel at hvis Daniel hadde beregnet, at han aldri hadde vært i løvekulen. Der var jo sagt at man ikke skulde be til Gud i 30 dager. Du må vel skjønne at der er så mange måter å gjøre det på. Han kunde f. eks. bre dynen over sig og be, og spør du hvorfor ligger du så,  å, de skal ikke ta mig så lett,  men ja, ja – ,  men da hadde han ikke kommet i løvekulen. De ser at menneskene er så kløgtige og derfor undgår de nettop å se Guds uendelige makt, og på den måte får man ingen fremgang.

Det var best allikevel som Abraham gjorde. Tilsynelatende tapte han forferdelig, og hvis folk var den gang som de nu er, så vilde de synes han var et gammelt narr. Se derimot Lot, hvordan det går for ham. Akkurat så regner de. Jeg treffer nemlig Norge rundt mennesker, og de har så uendelig mange beregninger istedet for å leve enfoldig troeslivet sammen med Gud. Det kan synes naturligvis i første omgang at det er tap. Når du  f.eks. ser på Paulus, du må da vel forstå at han var en forunderlig rar mann, for han var et skuespill både for engler og mennesker. Jeg er sikker på at folk sa: «Det er fryktelig at en mann som er så begavet skal bli et så stort narr». Hører du ikke, folk vilde si så. Dersom du ser et menneske som følger Lammet hvor det går, han er eksentrisk. Det er fordi de ikke kjenner til denne forunderlige stilling. Når et menneske kan bekjenne som Paulus: «Se, tvungen av Ånden drar jeg op til Jerusalem» o.s.v., så stormer da vennene inn på Paulus og sier: «Paulus, du må ikke reise,» så svarer han: «Hvorfor gråter I og sønderriver mitt hjerte? Jeg er rede, ikke bare til å bindes, men også til å dø i Jerusalem for den Herre Jesu navn».

Det var en åndelig mann, synes du ikke det er vakkert. Det er sant jeg gråter når jeg leser det.  Jeg husker da Gud gjorde mig til et åndelig menneske.

Gud ønsker at du skal komme bort fra alt annet og bli et åndelig menneske. Om du får dele vanæren, er der ikke skjedd noen skade med det. Mig er det ikke bare forundt å tro på Kristus, men også å lide for Hans skyld. Derfor står det jo også at Moses han valgte heller å lide ondt sammen med Guds barn, som å ha syndens timelige nydelse.

Der er noen menn som engang vil sitte med Ham på tronen og dømme Israels 12 stammer, men Han sier at de som har efterfulgt Mig, de skal sitte med Mig på tronen. Nu er det min og din tur å leve dette livet og la Gud velge og bestemme, at vi ikke lar mennesket råde og bestemme, for det er jo dette som nettop hører til det kjødelige forhold. Gud vil du skal være åndelig som Abraham var det og Daniel, men du må legge merke til at deres liv var svært underlig. Det ligner ikke den store mengde.

Det var en mann som sa til mig, det var en som holdt å å stige i Frelsesarméen:  «Du har noe for dig selv.»   Ja.

Kjære du min venn. Gud utvelger den enkelte for å leve med Sig. Gud har utvalgt dig.  Når en mann skal gifte sig med en kvinne, så gifter han sig ikke med hele kvinneslekten. Han utvelger et menneske som han skal leve sammen med, og det er nettop det forhold, at mannen skal forlate far og mor og bli fast hos sin hustru, og de skal være ett kjød. Denne hemmelighet er stor, jeg tenker hermed på Kristus og menigheten, og koster det noe på, så legg offeret ned på alteret, og jeg forsikrer dig at du og Jesus skal leve sammen. Jeg eier dette fortrolige samfunn.

Hans sjel skal stadig bo i det gode, eller som det heter i den gamle oversettelse: «Den sjel skal stadig ha det godt». Det er ikke ende på den virkelige glede og fryd og hvile som de mennesker har som har gått inn i dette fortrolige. De som virkelig har latt det gamle JEG og altsammen fare for å leve sammen med Ham, bare takke og forherlige Ham, og jeg kan jo bekjenne for min del at jeg ikke har grunn til å angre det. Jeg skal avlegge det vidnesbyrd for eder her idag at Han har erstattet mig tusen fold. Jeg husker straks jeg var blitt en åndelig mann og jeg stod her i Bergen og jublet, så stod der en frelsesoffiser op, og når han så hørte hvordan jeg hadde det, sa han: «Ikke juble så høit». Jeg svarte: «Men det vil gå godt for mig i fremtiden». «Vi skal se på det.»  Der var jo ikke noe å gjøre med det. 20 år gikk hen, og så på et møte i Torvgt. 7 anførte jeg det at det er ti tusen ganger bedre enn jeg hadde drømt. Den samme mann var på møtet, og han kom bort og sa: «Jeg erkjenner at jeg tok feil, broder. Du forlot dig på Gud, og han svek dig ikke. Det er vår beregning som svikter».

Vi gjør oss noen utsikter og beregninger og tror det skal gå, og det kan synes at vi får det i gang, men så glipper det. Det er med det akkurat som med den mann i Paris som skulde lage den nye religion, og han synes gang på gang at han hadde hemmeligheten, og i hver gang når det skulde holde, så brast det. Han sa:  «Jeg er svært urolig og undres på hvad slutten blir». Jeg skal gi dig et godt råd, hvis du virkelig gjør det, så er jeg sikker på at det vil gå godt. La dig korsfeste og opstå på 3dje dag. Nettop.

Alle disse beregninger fører ikke frem. Lukk ditt øie og stopp bomullsdotter i ørene og vend dig til Gud, da blir du åndelig og du bor stadig i det gode. Du vil da fyldes med en uendelig lykke.

De synes at når der ikke er noen ytre herlighet, så er det så vondt og leit altsammen, men de åndelige har det på en annen måte. Det indre fyldes, så man vet ikke hvor man skal gjøre av sig av bare fryd.

Jeg er sikker på som jeg står her at Abraham i et telt langt borte hadde storlig fryd. Lot var derimot virksom. Han mistet altsammen, men Abraham mistet ingenting. Det er nettop deri det ligger. Går du ut til Kristus og lar Ham få lov å være din bestemmelse, da får du en uendelig fryd og hvile, så du ikke vet enten du er i himmelen eller på jorden. Kjære du: Når Gud får et menneske inn på den plass som Han vil, så bor han stadig i det gode. Det andre er ikke noen ting. Det er bare religiøse folk. De er de verste av alle mennesker, ja visst er det sant. Derfor sier jo også apostelen, at de har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft.

Gud må forherliges gjennem vårt liv. Det folk som har det så, er de som er så viktig og nødvendig for denne verden, men Paulus sier, at efterdi jeg ikke finner mere rum i disse land, o.s.v.

Du kunde tenke: Om Paulus, kom hit. Han hadde sikkert et indre liv som førte ham frem i erkjennelsen av Gud. Menneskene vil ha de ytre ting som de kan se på og regne med. Paulus ønsker at de skulde leve livet i Gud og med Gud. Han sier: «Så er da døden virksom i oss, men livet i eder.»

Hans sjel skal stadig ha det godt, og så skal hans avkom arve landet. Bare jeg altså lever et liv sammen med Gud, sa skal Han ordne alt for barna mine.Det er deilig å la Gud få oss helt, så skal nok barna komme. Hører du det, mor?

Derfor sier også Gud at Jeg vil gi dem ét hjerte og én vei til å frykte Mig all dager, dem tilgode og deres barn efter dem. De har fått løftene, og derfor la Gud virkelig føre dig inn i dette liv, ikke bare for din del, men også at barna skal få del i denne herlighet.

Bare jeg lever sammen med Kristus, dette liv utenfor leiren og bærer Hans forsmedelse, så la folk snakke og snakke så meget de orker. Bare jeg lever med Kristus, så skal nok barna komme.  –  Lev ditt liv ut ifra alle partier og bli en mann og kvinne sammen med Jesus, som Moody sier: En mann med Gud er nok.

Se på Daniel – 122 var imot ham, men han og Gud alene greiet de ikke allikevel. Det er sant de fikk ham ned i løvekulen, men bare for å se at Gud var veldig så han kom op igjen, og neste natt var deres tur og de andre nådde ikke bunnen før løvene grep fatt i dem og de kom ikke op igjen. Det er best å regne med Gud. Da skal hans avkom arve landet.

Er du glad i barna, så la Gud få full makt over dig, og lev dette skjulte liv med Kristus i Gud. –  Så sant som Gud er Gud, og det er sant. «Hans avkom skal arve landet.»

Det var en kone som levet dette fortrolige liv. Hun hadde 2 sønner. Den ene bodde i en annen by. Han var troende. Den andre var hjemme, og han var full og drakk stadig. Engang kom den troende hjem og besøkte ham, og han sa: «Men mor, hvordan kan du holde ut og se på dette?» «Min sønn, du kan tro det er nokså hårdt, men jeg har lagt ham i Guds hender, og nu er jeg så trygg for gutten. Jeg håper Han greier det.»

Dagen efter talte broren med ham. «Johan, du er i farlige hender, mor har fortalt mig at du er lagt i Guds hender, og nu må du akte dig,» og som rammet av et lyn falt gutten ned og bad om barmhjertighet hos Gud. Han greiet det.

Vi må regne med Ham og holde op med ytre utsikter. Det var dette liv Israel ikke kjente i ørkenen, skyen kom og hvilte over tabernaklet, men da de kom inn i Kana’an, da møtte de personen. Han gikk frem for dem og førte striden. Du må gå inn i dette riket. Derfor legger Salmisten til og sier: «Herrens fortrolige samfund er med dem som frykter Ham, og Hans pakt skal bli dem kunngjort. –  Fortrolig samfund. –  Der er ikke en mann eller kvinne uten Gud ønsker å ha fortrolig forhold med dem, så du får lov å forlate deg på Ham i smått og stort og snakke med Gud og nyte det sammen, men da synes folk du er blitt så besynderlig rar. –

Det er 35 år den 2/11 siden jeg gikk inn i dette fortrolige liv, og Han sier mig hvad selv Han vet i skjønn og dyp fortrolighet, nei, ingenting Han dølge kan for dem som her Hans hjerte vandt.

Her får jeg bo i vakkert hus blandt oljetrærnes stille sus, med kilder, sjøer rundt omkring, og leien koster ingenting. Amen.