Av Alf L. Torstensen

(Fra Misjons-Røsten nr. 10 – 1934)

Tekst: 2. Mos. 25, 23 – 30.

I det gamle testamente finner vi Jesus billedlig fremstillet på forskjellige måter, og disse forskjellige fremstillinger belyser Kristus – sett fra forskjellige sider. Arken f. eks. er jo ett billede på Kristus; men også skuebrødbordet er et billede på ham. Forskjellen ligger imidlertid deri at mens Arken kan være ett billede på Kristus i hans forhold til verden, er skuebrødbordet ett billede på Kristus i hans forhold til Guds folk. Arken var en lukket gjenstand – d. v. s. den skjulte i sig hvad den inneholdt (krukken med manna, Arons stav og paktens tavler) – ett treffende billede på Kristus i hans forhold til de vantro. Han er nemlig en lukket person for dem som lukker sitt hjerte for ham. Skuebrødbordet derimot kunde ingenting skjule. Når man kom inn i helligdommen hvor skuebrødbordet var, kunde man se hvad som lå på det. I den forbindelse kom det for mig hvad Jesus sa til diciplene: «Eder er det gitt å få vite Guds rikes hemmeligheter; men de andre gives det i lignelsen, for at de skal se og dog ikke se og høre og dog ikke forstå.» Luk. 8, 10.

I likhet med Arken finner vi ,at skuebrødbordet bestod av Akasietre og gull. Akasietreet var et billede på det menneskelige hos Kristus. Han var jo sant menneske – menneskesønnen – prøvet i alt i likhet med oss, dog uten synd. Gullet står som et symbol på det guddommelige hos Kristus. Han var jo også sann Gud – Gudssønnen – Gud åpenbaret i kjød. Derfor leser vi at: «Gud i Kristus forlikte verden med sig selv.» 2. Kor. 5, 19.

Skuebrødbordets fasong har også en åndelig side. Det var – ikke rundt eller ovalt – men firkantet, altså med fire hjørner. Firetallet er verdens talltegn. Vi leser i Guds ord om de fire vinder, og verdens fire hjørne – nord, syd, øst og vest, og dette firkantede bord betegner at Jesus er tilstede, hvor man er samlet i hans navn, enten det er i nord, syd, øst eller vest.

På bordet blev der arbeidet to gullkranser – den ene plassert utenom den annen. Den første av disse tror jeg er et billede på tornekronen. Gullet betegner noget som er verdifullt, mens tornekronen var et billede for verdens hat og forakt, og flyktig betraktet skulde man ikke tro at det var noget verdifullt i den; men denne kroning bidrog til at Jesu sanne natur og vesen kom ennu sterkere frem. Det skal ikke så meget kjærlighet til å elske blandt venner – det kan jo syndere også – men å elske blandt fiender, er noget annet. Det var det imidlertid Jesus gjorde, og hans kjærlighet til den syndige og elendige verden kom vel klarest frem under de siste smertefulle timer av hans liv. Som lyset i mørket, virket Jesu kjærlighet i den bølge av hat som da skyllet imot ham. Jo tettere mørket blir, jo klarere skinner lyset, og jo mer hans motstandere raste, jo klarere strålte Jesu kjærlighet frem –  for tilsist å funkle i disse vel kjente ord: «Fader forlat dem, ti de vet ikke hvad de gjør.»

Den annen gullkrans tror jeg er et billede på kroningen omtalt i Hæbr. 2, 9: «- – Han led døden kronet med kjærlighet (herlighet) og ære.» Menneskelig sett var det ingen ærefull død den Jesu led – korsdøden, en misdeders død, den groveste form for straff som man kjente til på den tid – men det var en som så på dette med helt andre øine, og han sørget for at – denne velsignelse – blev kronet med kjærlighet (herlighet) og ære i sin død. Hele naturen kom i bevegelse – himlen sortnet til, jorden bevede, klippene revnet og forhenget i templet blev splittet, og så ærefull var hans død at høvedsmannen og de som holdt vakt over ham utbrøt da de så det: «Sannelig, denne var Guds sønn.» Matt. 27, 54.

I mellem disse to gullkranser blev der satt en list, for at ikke noget av det som var på bordet skulde falle ned og spilles. Meget av det som ofte blir sagt og gjort – endog blandt Guds barn, er uten verdi for Gud. Der går meget til spille. Gjerningslivet vil for manges vedkommende brenne op å gå tilgrunne for den høieste domstol en dag, fordi det var et produkt av deres selvliv, og ikke noget Gud hadde virket. Guds ord derimot vender aldri tomt tilbake. Hvert ord Jesus uttalte og hver gjerning han gjorde – hadde en misjon, og forfeilet aldri sitt mål. Der gikk aldri noget tilspille, og derfor kunde han avslutte sitt liv på korset med de ord: «Det er fullbragt !»

Videre leser vi at der skulde arbeides fire gullringer som skulde festes ved bordets fire hjørner og to stenger til å stikke inn i ringene for at bordet kunde bæres. Ringene er her et billede på løftene, og stengene et billede på nåden og sannheten. Begge dele var nødvendig når bordet skulde bæres. Ringene behøvet stengen og stengene ringene. Således også på det åndelige område. Det går ikke godt an å gjøre bruk av løftene når man ikke har mottatt nåden og sannheten – og man kommer ikke langt, om en har mottatt nåden og sannheten, hvis man ikke gjør bruk av løftene. Stengene måtte inn i ringene – og så kunne bordet bæres; men fordi noen mangler stengene, mens andre ikke forstår å gjøre bruk av ringene, er det mange som gjør med skuebrødbordet – som David gjorde med Arken engang – setter det på nye vogner, og kjører istedet for å bære. Dermed tror man at mangelen er overvunnet og alt er iorden – for frem kommer man da, og det endog både lettere og hurtigere – men mangelen er der allikevel. Det er ikke likegyldig hvad slags midler og fremgangsmåter vi bruker for å fremme Herrens sak. Går vi utenom Guds ord, da er det ikke Herrens sak vi fremmer, men vår egen. La oss huske det!

Dessuten bør vi merke oss at det var fire ringer – to til hver stang, som betegner at ved to eller tre vidners ord skal enhver sak stå fast. Når vi søker Guds ords lys og veiledning i et eller annet spørsmål, bør vi alltid finne minst to stadfestende vidnesbyrd. Skriftens vidnesbyrd er alltid flertallig.

På bordet skulde der legges skuebrød. Brødet er et symbol på Kristus som livets brød. Dette skulde bakes av fint mel. 3. Mos. 24, 5.  For at kornet kan bli mel, må nok erkjenne (når vi skal væ- fikk sannelig kjenne møllestenen under sin vandring hernede –  men var møllestenen virksom, blev melet så meget finere. Hæbr, forfatter sier ( i 5,8 ) at: «Skjønt han var sønn, lærte han lydighet av det han led.» Lidelsens møllesten virket troens lydighet i hans liv, og hans fine – følsomme vesen kom så ofte frem både i ord og handling.

Hvert brød skulde inneholde to tiendedele av en efa. 3. Mos. 24, 5. En «efa» var ett hullmål for tørre varer og rummet 30 l. Et slikt kvantum skulde altså deles op i ti deler, og av to av disse skulde hvert brød bakes. Titallet er fullkommenhetens og mangfoldiggjørelsens talltegn. Man teller aldri lenger enn til 10, og så gjør man dette om med andre tall.  Kristus bestod også av to dele – Gud og menneske – og at de to dele var hentet fra fullkommenhetens talltegn – betyr at Kristus var fullkommen både som Gudssønn og Menneskesønn. Vi må nok ærkjenne (når vi skal være ærlige da) at vi er mer eller mindre ufullkomne; men Jesus kunde si: «Hvem kan overbevise mig om synd?» – og at titallet også betegner mangfoldiggjørelse, betyr i denne forbindelse det samme som at Jesus formår å velsigne sitt ord, så bare «ett ord» kan bli til meget og til mettelse for mange som da han mettet skarene i ørkenen med fem brød og to små fisker. Joh. ev. 6,  9 flg.

Til slutning skal jeg få peke på at der var tolv brød ialt – svarene til Israels tolv stammer, og betegner at Herren har forordnet føde for alt sitt folk. Det er således ingen som behøver å bli åndelig underærnært, og heller ingen som kan ta monopol på brødet – d. v. s. Guds ord. Gud være takk for det, i Jesu navn – amen.