Av H. E. Hegh
Mark. 4, 26 – 29.
Guds verk i våre hjerter utføres ikke gjennom at våre følelser opprøres, men gjennom at vi tror på Gud. Og troen kommer ikke av følesesrus, men av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord. (Rom. 10, 17). Dette stemmer med Kristi eget ord: Joh. 17, 17, og atter sier han: «I er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til eder; » (Joh. 15, 3).
For å belyse denne sannhet vil jeg henvise til liknelsen i Mark. 4, 26 – 29. Ut av denne korte liknelse kan vi hente tre lærdommer for vårt åndelige liv:
1. Om lydighet.
2. Om fortrøstning.
3. Om utvikling.
Altså først lydighet for Guds love. I liknelsens første vers heter det: «Med Guds rike har det seg således som når et menneske kaster sæden i jorden.» Ingen er så beroende av Guds love i naturen som bonden. For å få høst av jorden, må han først beså den. Sår han ikke, får han ikke noe. I marken finnes storartede muligheter. Gud har der nedlagt mineraler, og forskjellige kjemiske stoffe, som er ferdig til å meddele seg til sæden, såsnart den kommer i jorden. Om man vil at jorden skal vise seg god imot en, så må man først være god imot den. Så snart som såkornet er nedlagt i jorden, overfører jorden sine fruktbare egenskaper til frøet. Dette er i overensstemmelse med en av naturens store lover, som lyder så: Alting gir seg selv til noe, som er høyere enn seg selv. Jorden gir seg til sæden, som er av en høyere orden enn jorden; sæden gir seg til menneskene og buskapen som står høyere enn sæden. Om menneskene lyder Guds lover, så gir de seg med glede til den som står over seg. Det er om dette Paulus sier: «Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskund, at I framstiller eders legemer som et levende, helligt, Gud velbehagelig offer.» (Rom. 12, 1), såsom jorden er bestemt å motta sæden, så er også vi bestemt til å motta den guddommelige sæd, som nedlegges i oss. Om vi er delaktig i det guddommelige livet, så er det derigjennom at dette frøet nedlegges i oss. «Vi er gjenfødte, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og bliver!»(1. Pet. 1, 23), likeledes Jakob 1, 18: «Etter sin vilje har han født oss ved sanhets ord.»
Årsaken til at vi har blitt delaktig i Guds natur er altså Guds vilje. Midlet dertil er, den Hellige Ånds skapermakt, og hensikten er, at vi skulle bli førstegrøden av hans skapninger. Vi skal iblant vårt folk være bevis på hva han kan gjøre med et menneske gjennom sitt ords helliggjørende innflytelse. Det er av stor viktighet å komme ihu, at våre fremskritt i denne retning står i et direkte forhold til hvorvidt den guddommelige sæden kommer inn i vårt hjertes jordmon. På samme måte som det nye liv tennes i deg gjennom Guds ord, så bringes dette liv til fullendning gjennom hans rensende ord. Med dette helliggjørende ord kommer han i denne stund til dem, hvis liv har vært svakt og ufruktbart, for at det må bli styrket og fruktbærende. Og vi vil bli fruktbærende, ikke i den mon våre følelser blir oprørt, men i den grad vi med glede og i lydighet tar imot det guddomlige ordet i våre hjerter. Gjennom sitt ord skal Gud formå å forvandle vårt hjertes ørken til en blomstrende have. Dette lover han i sitt ord. Se Es. 58, 11, og Es. 35, 1. Er dette en beskrivelse av vårt hjertes stilling, sådan som det er nå? Eller vokser hos oss ennå det gamle livets nesler og besnærende ugress?
Det andre verset i liknelsen lærer oss, at vi bør ha full fortrøstning til Gud. «Og sover og står opp, natt og dag og sæden spirer fram og blir høy, uten at han selv vet av det.»
Bonden har fullt fortroende til naturens lover, og til den Gud som står bakom, at han, da han har lagt ned sæden i jorden, lar den ligge der og sover rolig. Han er fullt sikker på, at i sin tid skal der komme strå, aks og frukt. Så lugnt og trygt bør også vi hvile ved Guds ord og løfter. Han møter oss stadig på nytt i sitt ord. Han møter oss også denne stund og sier: Kjære, la meg nå få legge ned mitt ords utsæd i ditt hjerte. Guds handlingssett med oss kan lignes med en kjede med 4 lenker. Den første er: «Gud taler, og den siste er: «Gud virker.» De to mellomliggende er: «Mennesket hører» og «Mennesket tror. » Det øyeblikk jeg tror begynner Gud å virke og utretter det hvorom hans ord vitner og som han har lovet. «Salig er hun som trodde; ti fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren.» D. v. s. Gud venter på at vi skal tro, så han kan fullføre hva han har sagt. «Alt er mulig for den som tror.» (Mark. 9, 23). Såsnart vi har inntatt vår troesstilling på Guds ords grunnvoll, skal Gud straks utføre det han har lovet. Da han til eks. sier: «Vil du bli ren? Og vi ser opp til ham og sier: «Ja, Herre, jeg vil bli ren» så begynne han straks sitt rensningsarbeide.
Enten vi da kjenner noe eller ikke, kan vi med samme tryghet betro oss til Gud, som bonden anbetror sæden til jorden, og si: «Nå foregår dette rensningsarbeid. » Da skal også på deg oppfylles det ordet: «Salig er hun som trodde» o. s. v.
Når vi taler om tro, må vi alltid huske, at vantro er en moralsk undergrunn. Når noen sier, at de ikke kan tro, er årsaken den at det er mot et rett punkt de sikter, eller det kan hende det finnes noe derinne i hjertet som du ikke vil gi slipp på. Man finner da ofte, at det er en synd, som de henger fast ved, eller noe skridt som de ikke vil ta. Ikke førenn din stilling til Gud er rett, førenn du fra ditt liv har fjernet alt, som er forbudt eller tvilaktig, skal du kunne tro. Det øyeblikk du slipper alt og overgir deg helt, skal det være like lett for deg å tro, som det er lett å ånde.
Den tredje lærdom vi kan hente fra denne liknelse er at det skal utvikles.
«Av seg selv bærer jorden grøde: Først strå, så aks, så fullt korn i akset. » Her ser vi den store lov for utvikling i det kristne livet: Først strå, siden aks, så fullt korn i akset. Vi kan kanskje behøve å stille til oss selv det spørsmål: I hvilket av disse utviklingsstadier befinner vi oss? La oss nå være ærlige innfor Gud! Står vi i halmstadiet, i akstadiet, eller er vi utviklet hvete? Om noen skulle komme til deg med dette spørsmål og du svarte: «I halmstadiet, » og du videre ble spurt: «Hvorlenge er det siden du fødtes på nytt? og du svarte: Det er tre eller fire uker siden, »da ville jeg si: «Det er som seg bør, » men om du svarte: «Det er mellom 15 og 20 år siden, » da ville jeg si: «Det er ikke som det bør være.» Det er en tid da sæden bærer spirer (halm), men om den står i halmstadiet helt fram i august måned, da ryster bonden på hode, ti han har ingen høst å vente. Hvorfor får vi ikke en vekkelse i hele Norge eller hele verden for den saks skyld? Fordi så mange kristne står i halmstadiet, da de burde være i den fullt utviklede hvetes stadium. Om alle kristne vokste til utviklet hvete, så skulle vekkelse komme fra landets ene ende til det annet. Om du ønsker å medvirke til en vekkelse, skynd deg da å vokse til utviklet hvete. Om disse forskjellige stadier leser vi i 1. Joh. 2. kap. : «Jeg skriver til eder, mine barn, fordi eders synder er eder forladte for hans navns skyld.» V.12. Der har vi halmen.
«Jeg har skrevet til eder I unge, fordi I er sterke, og Guds ord blir i eder, og I har seiret over den onde.» V 14. Her skildres et fremskridt fra halmstadiet.
Om den fullt utviklede hvete tales det i første delen av vers 14: «Jeg har skrevet til eder, I fedre, fordi I kjenner ham som er begynnelsen; » Den kjennskap apostlen her taler om, denne dype kjennskap om Guds veier og tanker, kan blott oppnåes gjennom en trofast vandel med Gud.