Av Alf L. Torstensen
(Fra Misjons-Røsten nr. 18 – 1933)
En almindelig tanke hos folk flest, om syndfloden, er at alt liv utenom arken gikk tilgrunne, men det var ikke tilfelle. Det var noen som beholdt livet – nemlig fiskene og alt liv som var i vannet. Derfor leser vi: Så omkom da alt kjød som rørte sig på jorden, og alle menneskene. Alt det som hadde livsåndes pust i sin nese, av alt det som var p å d e t t ø r r e, døde, og han utslettet alle levende vesener som var p å j o r d e n s o v e r f l a t e». (1. Mos. 7, 21-23.) Når fiskene og forøvrig alt liv i vannet ikke døde, så var det av den enkle grunn at deres element – vannet – var ett med den form for straff som Gud hadde valgt. Han valgte v a n n som straffemiddel, og d e t var jo fiskene skapt for å leve i. Derfor kunne de ingen skade ta når vannflommen kom, og (om) den blev aldri så stor.
Imidlertid har dette ord en åndelig side, og det er d e n jeg ønsker vi skal få tak i og stanse ved en stund. I Sal. 69 m. fl. andre steder finner vi nemlig trengslene omtalt som «vanne». «Frels mig, o Gud, ti v a n n e n e er komne inn til sjelen. Jeg er sunken ned i bunnløst dynn, hvor der intet fotfeste er, jeg er kommen i d y p e v a n n e og strømmen slår over mig.» Salm. 69, 2. 3, og i vers 15, 16: «Redd mig ut av dynnet, og la mig ikke synke. La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de d y p e v a n n e. La ikke v a n n s t r ø m m e n slå over og ikke dypet sluke mig og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig.» Flere andre skriftsteder kunne anføres som støtte for denne tanke, men det siterte fra Salm. 69 får være nok, for korthets skyld. Skal heller gå videre og behandle det som egentlig er grunntanken i dette stykke, nemlig – at likesom fisken er skapt for å leve i vannet, er den troende sjel skapt for å leve i trengsler.
Det gamle testament er full av vidnesbyrd om hvordan trengsler har fulgt de hellige for deres tros skyld, og i Hebr.11. kap. finner vi opregnet noen av dem. I det nye testament synes tanken om at «trengsler er de troendes element» å komme ennu klarere frem. Først skal vi nevne Jesu ord i Joh. ev. 16, 33. «Dette har jeg talt til eder for at I skal ha fred i mig.
I v e r d e n h a r I t r e n g s l e r, men vær frimodig, jeg har overvunnet verden.» Dette uttalte Jesus ved avslutningen av sitt liv, og erfaring hadde lært ham (selv om han forutså alt) at det var trangt i denne verden for den som vilde innstille sitt liv efter Herrens ord. Videre har vi Jesu ord til Peter i Joh. ev. 21, 18, 19. «Sannelig, sannelig sier jeg dig, da du var yngre, bandt du selv op om dig og gikk dit d u vilde, men når du er blitt gammel, skal du utstrekke dine hender, og en annen skal binde op om dig og føre dig dit du ikke vil.» Det sa han for å gi tilkjenne med hvad slags død han skulde ære Gud, og at Peter har forstått Jesus rett, skjønner vi av Peters ord i hans 2. brev 1, 14 hvor han sier: «Jeg vet at nedleggelsen av min hytte kommer brått, som og vår Herre Jesus Kristus varslet mig.» Peter var således lenge forut klar over, at han kom til å nedlegge sitt liv for Jesu navn skyld, og av Ap. gj. ser vi at Peters liv – i likhet med de andres – ikke var noen dans på roser. Trengsler, større og mindre, møtte dem stadig, men – Pris skje Gud – de var «utstyrt» for et sådant liv. Derfor leser vi også i Ap. gj. 5, 41 disse ord som høres så underlige ut for den menneskelige fornuft og tanke. «Så gikk de da bort fra rådet, g l a d e o v e r a t d e v a r a k t e t v e r d i g e t i l å l i d e f o r d e t t e n a v n s s k y l d.»
Apostelen Paulus var også en som klart forstod at trengsler hørte troens vandring til. Ved hans omvendelse uttalte Herren disse ord om ham: « T i j e g v i l v i s e h a m h v o r m e g e t h a n s k a l l i d e f o r m i t t n a v n s s k y l d.» Ap. gj. 9, 16. Det viste sig også at Paulus fikk trengsler – som kanskje ingen annen. Ap. gj. beretter derom, og i 2. Kor. taler han selv om forskjellige trengsler han hadde gått igjennem for evangeliets skyld, spesielt i det 11. kap., men ikke ett sted finner vi at han på en menneskelig måte beklager sig. Derimot ser vi at han har vært stemt for det motsatte, idet han skriver i Kol. 1, 24 «Nu g l e d e r jeg mig over mine lidelser for eder, og utfyller det i mitt kjød, det som ennu fattes i Kristi trengsler, for hans legeme, som er menigheten », og i 2. Kor. 7, 4 bruker han et ennu sterkere uttrykk: – «o v e r v e t t e s rik på glede under a l vår trengsel.» Derfor var han også mannen for å reise rundt og styrke og formane disiplene med disse ord: «Vi må gå inn i Guds rike gjennem m a n g e t r e n g s l e r,» Ap. gj. 14, 22, og i 1. Tess. 3, 3 skriver han: «At ikke noen må bli vaklende i disse trengsler, I vet jo selv at v i e r d e r t i l s a t t e.» Tiden vilde bli mig altfor kort – som Hebr. forf. sier – om jeg skulde trekke frem alle de skriftsteder som mer eller mindre taler om trengsler som noe der hører troens vandring til. Dessuten er tanken tilstrekkelig belyst med de skriftsteder som allerede er sitert, og skal derfor gå over til å betrakte trengslernes v i r k n i n g e r.
Syndeflodens vanne virket både til velsignelse og forbannelse. Til forbannelse for alt kjød s o m v a r p å d e t t ø r r e, idet det ble trangere og trangere for det, efterhvert som vannet steg, inntil døden innhentet dem alle, – men til velsignelse f o r f i s k e n, idet den blev friere og friere, efter hvert som vannet steg, da den fikk mer og mer å svømme i, og aldri har fisken vært så på «høiderne» som da. Femten alen over de høieste berge vokste vannet 1. Mos. 7, 20, så fisken kom så nær himmelen som den aldri før hadde vært, og trengslenes vanne virker det samme på det åndelige område for den troende sjel.
I 2. Kor. 4, 7 -11 sier Paulus: «Men vi har denne skatt i lerkar for at den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss, idet vi a l l t i d e r i t r e n g s e l, men ikke kuede, tvilende, men ikke mistvilende, forfulgte, men ikke opgitte, nedslagne, men ikke tilintetgjorte, a l l t i d b æ r e n d e J e s u d ø d m e d o s s i l e g e m e t, f o r a t o g s å J e s u l i v s k a l å p e n b a r e s i v å r t l e g e m e, ti ennu mens vi lever overgis vi s t a d i g t i l d ø d e n for Jesu skyld, forat også J e s u l i v s k a l å p e n b a r e s i v å r t d ø d e l i g e k j ø d.» Paulus omtaler her trengslernes v i r k n i n g e r i våre liv som «Jesu død,» og det stemmer jo med erfaringen. Likesom syndflodens vann gjorde det trangere og trangere for alt kjød som var på det tørre, inntil døden innhentet dem alle, således gjør trengsler og motgang det trangere og trangere og virker død over alt kjødelig i oss, men likesom fisken til gjengjeld blev friere og friere, idet den fikk mer og mer å svømme i, virker trengslene frigjørende for vårt åndelige liv. Nu står det riktignok at v i skal døde legemets gjerninger v e d å n d e n, og at l i v e t s å n d s l o v (den Hellig Ånd) h a r f r i g j o r t o s s fra syndens og dødens lov, men vi må ikke glemme at Guds Ånd kan ikke arbeide i ett stolt og uinnvidd hjerte. Det må være ydmykt og bøiet om Guds Ånd skal få utrette noe i o s s, og for å få oss i den stilling, anvender Herren ofte trengsler, og «Bøier hjertet ved lidelser», som det står i Salm. 107, 12. Trengslene utfører derfor et forberedende og banebrytende arbeide i vårt liv – for den Hellig Ånd, og er således delaktig i å døde kjødet og frigjøre ånden.
En br. fortalte om en båt han engang hadde sett som bar navnet «Fri», men båten lå innefrosset ved bryggen og kunde ingen vei komme, og slik er nok stillingen på det åndelige område for mange troende også. De har «antatt» læren om frigjørelsen i Kristus, og har den i teorien, og bekjennelsen med, men deres hjerter er fremdeles innefrosset i menneskefrykt, pengekjærhet, hovmod, egen interesse m.m. De har lite fått erfare sannheten av Jesu ord i Joh. ev. 8, 36: «Får da Sønnen frigjøre eder, da blir i virkelig fri», og jeg er sterkt inne på den tanke at Herren kommer til å sende en «vannflom» åndelig talt – en bølge av trengsler over sine barn før han kommer, s å a l t k j ø d som er på det tørre – enten det er fint eller grovt, må dø, og Jesu liv bli åpenbaret på en mer fullkommen måte, ti det er det behov for.
Ett ord av Paulus i 2. Kor. 4, 17 bør vi også ta med i samme forbindelse. Der sier han, «Ti vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.» Tenk – en fylde av herlighet, og det i overmål på overmål. Jeg tror at dette rummer m e r enn vi i øieblikket kan fatte, men ett er sikkert – at såfremt vi lider med ham, så skal vi herliggjøres med ham, og i samme mon som vi har del i Kristi lidelser, får vi og glede oss, og kanskje du nylig har gjort den erfaring kjære broder og søster, at u n d e r eller e f t e r en prøvelse har Herren fylt ditt hjerte med herlighet, i form av fred og glede uutsigelig, og denne fylde er e v i g, sier Paulus. Altså en velsignelse som a l d r i skal tas ifra oss. Jordlivet med dets trengsler og møie skal vi forlate en dag, men fylden med herlighet i overmål på overmål skal følge oss gjennem evigheten lang. Ja, som fisken, får vi erfare at trengslernes vanne løfter oss på den ensomme klippeø Patmos, avskåren fra slekt og venner – for Guds ord og Jesu vidnesbyrd skyld. Hans fiender hadde derved tenkt å gjøre livet så surt for ham som mulig; men der fikk han en oplevelse som han aldri før hadde hatt og mottok en åpenbaring som er uten sidestykke i menighetens historie – en åpenbaring som har blitt tusener, ja, millioner av sjele til trøst og velsignelse. Trengslernes vanne løftet ham så nær himlen som han aldri før hadde vært. Ja, det lønner sig å være blandt dem som er sannheten tro i kjærlighet og følger Lammet hvor det går.
Vil også ta med oss hvad Paulus skriver i Rom. 5, 3, at «Trengselen virker tålmodighet.» Ordet om «Tålmodighet» synes å innta en bred plass i skriften. Jesus selv taler om tålmodighet i forbindelse med sin tilkommelse, og fremholder den som en prislig – ja, nødvendig ting for den forventende sjel, og Jacob sier i sitt brev 5, 7: «Vær da t å l m o d i g e brødre til Herren kommer. Se landsmannen venter på jordens kostelige grøde, og bier t å l m o d i g på den til den får høstregn og vårregn, vær og I t å l m o d i g e, styrk eders hjerter, ti Herrens tilkommelse er nær.» I Luk. 8, 15 taler Jesus om tålmodighet som nødvendig for ett fruktbærende liv. «Men det i den gode jord dette er de som hører ordet, og holder det fast i et vakkert og godt hjerte, og bærer frukt i t å 1 m o d i g h e t.» Hebr. forfatter taler om tålmodighet som nødvendighet for å opnå løftet. «For at I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og t å l m o d arvet løftene. – Og da han således hadde ventet t å l m o d i g, opnådde han løftet. Ti I t r e n g e r t i l t å l m o d, for at I, når I har gjort Guds vilje, kan opnå løftet.» Hebr. 6, 12 og 15, og 10, 36. Dessuten taler Jacob om tålmodighet som nødvendig for å opnå en hel og fullkommen seier. «Men t å l m o d i g h e t e n må føre t i l f u l l k o m m e n g j e r n i n g for at I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noe.» Tålmodighet, virket ved trengsler er derfor en dyrebar skatt i våre liv.
Til slutning kan nevnes at likesom synden var syndeflodens årsak, så og med trengslerne. Hadde ikke synden kommet inn i verden – hadde heller ikke syndefloden kommet, og hadde ikke Adam og Eva falt – hadde der heller ikke vært trengsler for den troende sjel. Trengsler var jo helt fremmed for våre første foreldre, like til de falt i synd; men vår Gud er stor i visdom som har gjort det slik at det som er blitt til forbannelse for den vantro, på grunn av synden, har han vendt til velsignelse for den troende sjel. Alle ting får således tjene dem tilgode som elsker Gud, og du prøvede bror og søster som synes at trengslerne blir store og mange – bli stille for Herren – ta en dag av gangen, og ta prøvelsene som o m k l æ d t e velsignelser fra Herren. Kan du få nåde til det, skal du få erfare at trengslene skal bringe dig større glede enn sorg, og når vi engang har lagt jordlivet bak oss, og i hans åsyns lys vandrer på gater av gull, får vi erfare hvad sangeren sier:
«Tårer og sorg skal forsvinne, lidelser finnes ei der, ånden for evig skal finne, hvile som fullkommen er.»