AV JAN VEIBY

Rom. 1, 16-17; 3,21-26; Gal. 2,16-17

Rom. 1 – 8 er den belærende del. Tre sentrale bibelske begreper blir behandlet der:

a. Synd kap. 1,18-3,20.

b. Rettferdiggjørelse kap. 3,21-5,21.

c. Helliggjørelse kap. 6 – 8.

Sannheten om troens rettferdighet eller rettferdiggjørelse ved tro alene er en av de mest betydningsfulle sannheter i Skriften. Den må fastholdes i tro, og fremholdes klart i forkynnelsen. Det er sagt om Luther at den sjelefred som han ikke fant i Rom (den romersk katolske kirke), den fant han i Romerbrevet. Og ordet sem løste ham var «Den rettferdige, ved tro skal han leve» (Rom. 1,17).  Dermed fikk vi reformasjonen, og den bibelske lære om rettferdiggjørelse ved tro fikk fornyet styrke.

Uttrykkene,»rettferdighet» og «rettferdiggjørelse» kjenner vi fra rettsspråket. Å være rettferdig i menneskelig betydning vil si å stå i det forhold til norsk lov at man ikke kan anklages og påføres straff. Slik er det også i åndelig mening når det gjelder vårt forhold til Gud. Rettferdiggjørelsen tar seg av den juridiske siden ved frelsen. I rettferdiggjørelsen får vi en ny stilling innfor Gud.

Å være rettferdig betyr å holde mål for Gud. Å være slik Gud vil vi skal være. I full overensstemmelse med hans hellige vilje.

Rettferdighet er altså vårt største behov som en fortapt, dømt og skyldig synder. Skal vi bestå for Gud må vi ha rettferdighet. Og den må være fullkommen. Gud krever det. Dette reiser alvorlige spørsmål hos oss: «Hvordan kan en hellig og rettferdig Gud rettferdiggjøre et ugudelig menneske?» «Hvordan skulle da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?» (Job 25,4). Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.

Menneskets vei til Gud fører aldri fram. Ingen kan rettferdiggjøre seg selv. Verken ved gode gjerninger eller et gudfryktig liv. Selv ikke den beste er god nok i Guds øyne. Jfr. Rom. 10,3; Jes. 64,5.

Guds vei til og for oss er den eneste farbare vei. Vår eneste redning ligger i evangeliet. «For i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro» (Rom. 1,17a).  Gud gir det han krever. Han gir rettferdighet til den som intet har. Denne -rettferdighet kalles for:

a. Guds rettferdighet  Rom. 3,21-22. Her sikter det ikke til en bestemt egenskap hos Gud (at Gud er rettferdig). «Men på den rettferdighet som gjelder for Gud, og som er virket av Gud» (Luther).

b. Troens rettferdighet  Rom. 4,13; 5,l. Denne rettferdighet tilsies synderen ved tro og fortrøstning til den Herre Jesus.

c. Den tilregnede rettferdighet  Rom. 4,3. 5-64

Ja, denne rettferdighet er egentlig en person – som gjelder i mitt sted overfor Gud. «I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet» (Jer. 23,6). «For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning» (1 Kor. 1,30).

Hva vil det si å bli rettferdiggjort?

Det betyr å stå i et helt nytt forhold til Gud. Det er mer enn å bli benådet. Benådning fritar fra straff, men ikke fra skyld. Rettferdiggjørelse er å være frikjent både for skyld og straff.  «Den består i det at den treenige Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, – anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet» (E. Pontoppidan).

Det er mer enn syndenes forlatelse. Syndenes forlatelse avkler oss synden. Sletter den ut. Rettferdiggjørelsen ikler oss Kristi rettferdighet. I Israel ble det ofret både syndoffer og brennoffer. I syndofferet ble synderens synd overført til offeret og ført bort. Det er syndenes forlatelse. I brennofferet ble offerets fullkommenhet tilregner synderen. Det er rettferdiggjørelse. Vi har en ypperlig illustrasjon til dette i Sak. 3,1-5.  Da Josva var iført de nye klær var anklageren taus. Høytidsklærne er bryllupskledningen. Vi er skikket for himmelen. Jes. 61,10.

Rettferdiggjørelse er ikke en følelsessak, men en troessak. For rettferdiggjørelsen skjer ikke i synderens hjerte, men hos Gud i himmelen. Den beror på en domsavgjørelse hvor Gud dømmer synderen for å være rettferdig som følge av Jesu stedfortredende gjerning. Vi blir erklært rettferdig.

Romerbrevet kan sammenlignes med en rettssal. Dommeren er den Allmektige og Allvitende og hellige Gud. Aktor er Guds hellige lov. Vi (både jøder og hedninger) er de skyldige. Vi går inn som dødsdømte forbrytere. Men på grunn av dommerens egen sønn som gikk inn i vårt sted og tok dommen på seg, kan vi gå ut av rettssalen som rettferdiggjorte mennesker. Med løftet hode. Med æren i behold.

Rettferdiggjørelsens grunn

Rom. 3,24-25; Jes. 53,11. Hvordan kan en rettferdig Gud rettferdiggjøre synderen og likevel være rettferdig? På grunn av Jesu Kristi forsoningsverk. Et offer måtte til. Løsepenger måtte skaffes. Den Herre Jesus måtte ta lovens forbannelse på seg. Og loven krever synderens død. 2 Kor. 5,21; Jes. 53,5.  På korset holdt Gud oppgjør med hele slekten i sin Sønn. Dommen, straffen og døden rammet ham, for at rettferdigheten, friheten og livet skulle bli oss til del. Det er blod på nådestolen. Blodet vitner om synd og soning. I Kristi død ble synden sonet, straffen og skylden ble betalt. Lovens krav ble tilfredsstilt. Men hans død alene kunne ikke rettferdiggjøre synderen. Kristi oppstandelse fullender frelsen. Rom. 4,25. Kristi oppstandelse er er et evig bevis på hans verks fullkommenhet. Det er et kraftig og tydelig uttrykk for at Gud er tilfreds med den forsoning som han brakte på korset. Golgata viser oss ikke bare Guds kjærlighet, men også Guds rettferdighet. «..for å vise sin rettferdighet..» (Rom. 3,25-26). Her er det tale om den egenskap hos Gud at han er rettferdig. Fordi Gud er rettferdig, måtte Kristus dø. Verdens synd måtte sones. Gud tilgir ikke synderen fordi han er «snill», men fordi han er rettferdig. I Kristus er Guds rettferdighet blitt vår frelse. Rettferdiggjørelsen betyr at Gud dømmer oss som om vi var Kristus, likesom han i sin tid dømte Kristus som om han var oss!

Hvordan blir et menneske rettferdiggjort?

Ved tro alene – uten gjerninger.  Rom. 3,28; 10,10; Gal. 2,16. Rettferdighet av tro er Guds verk alene. Ikke et samarbeid mellom Gud og synderen. Heller ikke på lovens vei oppnås rettferdighet for Gud. Lovens oppgave er ikke å frelse syndere, men vise at synderen har bruk for en frelser. Å bli rettferdiggjort av tro er en guddommelig nådegjerning. Den er uforskyldt. Det er noe Gud gjør uten å finne noen grunn i synderen for å gjøre det. Det kan derfor aldri bli tale om å være mer eller mindre rettferdig. Enten står man for Gud under lovens dom som en synder, eller i hans rettferdighet som skyldfri og ulastelig. Jfr. Abraham , Rom. 4,1-3.

«Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig» (Sal. 34,23).