Av Jens Glittenberg

(Fra det Gode Budskap nr. 28 – 1948)

Hos profeten Esaias 26, 3,  4  står noe som ble så stort for meg idag. Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit. Og videre: Sett eders lit til Herren til alle tider, for i Herren Israels Gud har vi en evig klippe. Ja, er det ikke velsignet, synes du? Gud gir oss et grunnfestet sinn, og så lar han oss alltid ha fred, for vi setter vår lit til Herren, og vi kan synge av hele vårt hjerte:  –  Fred som kan bevare, fred som overgår, alle hjertets tanker jeg hos Jesus får. Takk og lov og pris!

Du bror,  jeg tror her er mange Guds barn, som lengter etter å få det slik at de alltid kan ha fred, fred i hjertet, men de synes det er så vanskelig. Istedetfor å ha alltid og stadig fred, så er det stundvis og ustadig fred. Det er noe som er så løst og bevegelig i deres kristenliv. De kastes opp og ned, svaier hit og dit, urolige, jagende, sukkende, klagende. Men kan dog allikevel ikke komme til hvile, og så blir de så misfornøyd med seg selv. Som regel går det ut over deres medbrødre og søstre. Det er de som ikke er som de skulle være, og så er det forsamlingen som det er galt med. Ingen velsignelse å få der, men hadde de andre vært sån og sån, ja, da skulle det bli andre greier.

Ja, man kan ofte undre seg og spørre seg selv: Hva er det som er galt med slike mennesker. Men jeg skal si deg broder, at jeg er kommet til det, at disse mennesker er kommet til troen, men troen vil grunnfeste oss alle i evangeliet.  Disse vil ha troen grunnfestet i følelseslivet og resultatet blir å bedømme oss selv, etter som vi føler. Vi vitner om Gud etter som vi føler. Hele kristenlivet blir et følelsesliv, og det er og blir kummerlig. Men når troen får gjøre oss grunnfestet og faste i evangeliet, blir det andre greier. Evangeliet gir oss håp, og det er et godt håp i nåde. Dette håp er også et fast håp som når innenfor forhenget. Halleluja! Og håpet er Kristus, ti på Ham skulle hedningene håpe.

I håpet er vi frelste, men et håp som sees er ikke noe håp, hvorfor skulle vi håpe på det vi ser, men når vi håper det vi ikke ser, da stunder vi etter det med tålmod.
Derfor, la oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, ti Gud er trofast. All ære til Gud og Lammet.

Likesom I altså mottok Kristus Jesus, som Herre, så vandre i Ham så vi er rotfestet og blir oppbygget i Ham og faste i troen, således som vi har lært, rike på den med takksigelse. For i Ham bor hele guddommens fylde legemlig og vi er fylt i Ham, som er hodet for all makt og myndighet.

Gud har forlikt oss med seg i Kristi jordiske legeme ved døden for å fremstille eder hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn. I er jo død og eders liv er skjult med Kristus i Gud.  Når Kristus, vårt liv åpenbares, da skal og I åpenbares med Ham i herlighet. Halleluja!

Etter som vi har dette håp går vi fram med stor frimodighet, i det vi ser på troens opphavsmann og fullender. Så får vi et grunnfestet sinn på rette måte. Og Gud lar oss i sin store nåde alltid ha fred, glede, lykke og salighet. Og så blir det slutt med trellestanden, for vi blir ved ånden ført inn i frihetens gode land, hvor vi får hvile ved livets vann. Der er det salig å leve. Vi får lov og beite på evangeliets grønne fødesmark. Der blir man god i Lammets offerblod, en kilde rinnende i overflod. Halleluja. Da blir det slutt med tjenestegjerningen ved den ytterste dør. Vi får ved Guds nåde gå som sønner og døtre inn i Faderhuset, og synge av hele hjertet:

Intet selv å eie, alt på Ham beror,
eie hva Han eier, spise ved Hans bord.
Pris være Gud nå er det slutt på striden o.s.v.