Av  A. Isaksen

(Fra Det Gode Budskap nr. 13 – 1950)

«Meg den aller ringeste av alle de hellige ble denne nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom».    Ef. 3, 8.

Hvor ofte det må gjentas fra Guds side at frelse er ikke krav, men gave.  Å frelses er derfor ikke et spørsmål om å gi, men om å motta. Hele veien blir Gud den givende og vi de mottakende. Dette er et grunnleggende forhold i hele vår frelste stilling fra den første ringe begynnelse til den siste herlige fullendelse.

Dette er naturligvis en ydmykende dom over vår stilling som menneske. Gud fant intet brukbart grunnlag til frelse i hva vi var som menneske. Synden i verden har både i vår livsførsel og vårt vesen rasert oss så grundig, at vi var som den golde ufruktbare ørken. Det var ingen mulighet for livsfrukt. Gud måtte begynne på bar grunn med oss, og gjøre et helt nytt verk. Derfor ble det å frelses spørsmål om en ny skapning. Det gamle gikk under i Guds dom og har ingen livsrett eller livsmulighet mer. Det er vel dette som gjør det så vanskelig for det stolte selvtilbedende menneske å oppleve frelse. De kan ikke bøye seg for denne Guds dom, og forakter tilbudet om å frelses av nåde på en annens fortjeneste.

For enhver som imidlertid er villig til å erkjenne sannheten om vår hjelpeløse uduelige stilling, og gå inn gjennom døren, som han selv har åpnet, vil et ord som dette vi har for oss her av Paulus åpne for et vidstrakt område med de rikeste muligheter. Om vi tar ord for ord av det, må vi kunne se hvor omhyggelig den Hellige Ånd har formet det. Først er det evangeliet om Kristi uransakelige rikdom. Det er den nye pakts tilbud. Pakten fra Sinai kunne ikke gi oss en sådan utsikt. Derfor møter vi også her den nye pakts midler. Det er Kristi uransakelige rikdom. Dette navn er vårt håp. Det gir oss frimodighet. Med dette navn på vår ansøkning kan vi være forvisset om å bli imøtekommet.

Videre er det uransakelig. Det er langt ut over hva vi beder eller forstår. Ordet fra 1. Kor. 2,9 kan ganske sikkert passe inn her: Hva øyet ikke så, og øret ikke hørte, og hva ikke opkom i noe menneskehjerte. Den mest vidtomspennende mennesketanke kan ikke nå grensen her. Dette er aldeles ingen overdrivelse. Pris skje Gud! Endelig er det ordet rikdom som avslutter retningen. Det er evangeliets rikdom i Kristus, som er så omfangsrik. Det er et liv i rikdom og overflod vi er kalt til i Kristus Jesus. Vi føres ut fra tomheten og inn i fylden, ut fra mangelen og inn i overfloden, ut fra selververvelse og inn i arverettsbesittelse av det som er vunnet til oss av vår førstefødte bror, uten vår medvirken. Ja, må vi ikke si at dette er underfullt – Halleluja!

Paulus ser det som en stor nåde å få forkynne dette budskap. Det ville også enhver gjøre i dag om man så det rett. Dette budskap har vært det eneste i sitt slag, helt fra den første pinsedag, da det lød til de høytidsfeirende deltakere i Jerusalem, og inntil vår tid med sin vantro og selvdyrkelse. Vår tid er framfor noen annen tid fattig på nådestilbud. Hvilken oppgave må det derfor ikke være for enhver som  har smakt at Gud er god, å være budbærer for et sådant enestående tilbud i tiden. Vi kan vel ikke være Paulus alle sammen; men kan vi  allikevel forsvare å undra oss en sådan Gudgitt oppgave? Vi burde vel stille oss til tjeneste alle sammen, og si med Prof. Esaias: «Her er jeg, send meg».

Det er dog en ting vi bør være oppmerksom på når vi i dette stykke lar Paulus tjene som eksempel. Vi må se at når det gjaldt hans tjeneste så var hele hans liv en levende anbefaling av det budskap han brakte, og det må jo være avgjørende for vår tids budbærere. Om jeg for eksempel skulle representere et rikt firma her i denne verden, la oss si i manufakturbransjen, så ville det ikke være anbefalende å opptre i et luvslitt, gammelt selvlaget antrekk. Firmaet ville ganske sikkert sette på meg en av deres beste dresser for at jeg kunne vise til den, som anbefaling av det firmaet kunne tilby. Således er det også her. Skal jeg anbefale en herlig frelse må denne herlighet også stråle fram av mitt eget liv, og om jeg skal anbefale rikdommer og overfloden i Guds rike, så må min egen frelsesopplevelse heller ikke være på lavmål. Det må i hvert fall være såpass innhold at den ikke skifter med forholdene som møter meg. Apostelen Paulus var like godt frelst enten han var blant brødrene eller blant verdens barn, enten han sto for konger og fyrster eller for den menige mann. Kort sagt, hvor dem gjorde av ham var han like godt frelst, like varm og brennende. Må Herren se i nåde til oss, så det kunne lykkes for oss å bære dette frelsesbudskap ut iblant menneskene i dag, så de måtte tiltrekkes av det og frelses. Snart er arbeidsdagen slutt, og tjenerne fra marken drager inn. Om det må bli sådd med gråt, måtte vi, når den dag gryr, få høste med fryderop. Dertil hjelpe oss Herren for sitt navns skyld. Amen!