Av Severin Larsen

(Fra Det Gode Budskap nr. 2 og 5 – 1950.  Julebetraktning av Severin Larsen fra Misjonsbanneret. Fra svensk ved red.)

Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke.
Joh. 1, 10.

Verden har aldri villet vite av Kristus. Den har alltid vært fremmed for verdens skaper. Skal vi få vite hvordan verden er blitt til, må vi få vite det gjennom Kristus. Geologene kan aldri forklare, hvordan den synlige skapelse kom til, om de ikke i sin vitenskap vender seg til Guds vitenskap, som er åpenbaret i Kristus Jesus. Hos ham skal de få et opplysende og liketil svar:  – For i Ham er alle ting skapt, de i himlene og de på jorden, de synlige og de usynlige, enten det så er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter, alt er det skapt ved ham og til ham. Kol. 1, 16.

Astronomene lærer aldri å gi forklaring på det kolossale trykk, som holder vår jord svevende i sin bane år etter år, uten at noe kommer i ulag. Om de skal kunne gjøre det må de vende seg til den visdom som har uendeligheten i seg. Og den svarer med tydelige ord:  – Han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen, og bærer alle ting ved sin krafts ord. Heb. 1, 3.

Verden lærte ikke å kjenne Kristus den korte tid han var synlig her nede.

Og den har heller ikke senere lært å kjenne ham. Det var få av hans egne, jødene, som lærte å kjenne ham, og det er derfor Johannes sier:  – Han kom til sitt eget og hans egne tok ikke imot ham. Joh. 1, 11.

Det kostet jødefolket adskillig dette at de ikke tok imot ham, og det har kostet senere generasjoner at de har ignorert hans lære og vent seg bort fra hans person. Det har kostet nasjonene millioner av menneskeliv og dertil ureknelige jordiske verdier, en uendelighet av nød og lidelser. Hadde verden siden at Jesus gjennom hans trofaste, er forkynt i snart 2000 år, virkelig lært å kjenne hans lære, da skulle nasjonene nå vært avvepnet. De skulle da ha fulgt hans bud og stukket sverdet i skjeden og skulle ha forstått at slekt etter slekt har trellet under forbannelsens naturlov.  «… alle som griper til sverd skal omkomme ved sverd». Mat. 26, 52.

Det er mange av verdens barn som vet om Kristus, men vil ikke vite av ham. De har talt om ham, sunget om ham samt erkjent ham og hans lære, men ikke kjent ham fra livssiden. De har satt korsmerket på sine graver, på sine altertavler og klær, men de har ikke kjent den sannhet at:  «For oss som blir frelste er det (korset) en Guds kraft».

Vegen til å lære Kristus å kjenne går ikke gjennom kirkedører og universitetet, men gjennom den trange port, om hvilken Jesus sa at den fører til livet. Og denne port må være trang, for det er få som finner den. Mat. 7, 14.

Å føre menneskene fram til kunnskap om Jesus, er ikke alltid den samme som å føre dem til samfund, kirker eller troesbekjennelser. Kommer man inn i en troesbekjennelse uten en levende Kristus, blir bekjennelsen der etter. Det er stor forskjell på å eie en bekjennelse gjennom et levende samfunn med Jesus, og å eie en sådan gjennom å tilhøre et samfunn, en kirke eller en religiøs bevegelse.

Å eie en bekjennelse med et levende Gudssamfunn i hverdagslivet er å være eier av en levende bibel. Å være i en bekjennelse uten å kjenne Jesus er å ha en bibel på talerstolen, men ingen i hverdagslivet.

Å kjenne Frelseren er det samme som å kjenne til Frelsen.

Så lenge et menneske ikke behøver frelse, men klarer seg med sin religion, så lenge kjenner ikke det menneske Frelseren. De kan ha ham i sin religion, men de har ikke sin religion i ham, og derfor har de bare kunnskap om ham, men kjenner ham ikke.

Det er umulig å kjenne Kristus uten å oppleve frelsen i detaljer  – kjenne freden  – kjenne gleden gjennom barneskapsforholdet, kjenne oppstandelseskraften gjennom Åndens nyfødte verk, kjenne til det vitnesbyrd, som kommer gjenom Åndens nye liv.

Vi kan ta doktorgraden i kunnskapsteologi gjennom å studere om Jesus, men gjennom å trenge seg fram til ham  – gjennom å jage etter å lære å kjenne ham  – kan vi ta doktorgraden i livsteologi, doktorgraden i frelsens vesen og natur. Vi kan gå i hans skole i hverdagslivet, med hans åk på oss og kan ta doktorgraden i saktmod, i ydmykhet og mildhet, samt lære å kjenne ham i sjelens indre hvile. For liksom han er vår fred, kan han også bli vår hvile.

For å lære Kristus å kjenne må vi i første hånd vite hvem han er.

Hvem er han, og kan jeg tro på ham?

Da han åpenbarte seg her i verden  – da han kom til sine egne, til jødefolket  – kom han som et helt nytt menneske. Han ble i slekt med den gamle slekten gjennom å bli født av en kvinne, men hans far tilhørte ikke den gamle slekten. Og her kommer vi til Gudsfryktens hemmelighet om hvilket Paulus skriver:  – Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herligheten. 1. Tim. 3, 16.

I virkeligheten er det ikke teologiens hemmelighet at Gud ble åpenbaret i kjødet. Det er gudsfryktens hemmelighet. De som er «lesere», i ånd og vesen, eier denne store hemmelighet. De eier den som en rikdom, som et hemmelighetsfullt gledesemne. De eier den som en troens makt, som har overvunnet alle vanskeligheter og som har fyllt dem med fred i ånden uten hjelp av være seg predikanter eller sangere. Det er denne hemmelighet som ligger innesluttet i de ord som engelen rettet til Maria:  «. . . derfor skal og det hellige som fødes kalles Guds Sønn».

Kristus kom som et nytt menneske til den gamle slekten for å skape en ny slekt på jorden.

Han kom ikke for å skape et religionssystem  – det kunne menneskene selv skape i mangfoldighet av. Men han kom som et nytt menneske og var både Gud og menneske forenet til ett for å gjennom sitt liv og sin død og sin seier over døden kunne forene menneskene og Gud til ett i seg selv. Det liv som Adam og Eva mistet da de ble skilte fra Gud gjennom en åndelig død, gav Jesus mennesket tilbake da han seirende sto opp fra dødsriket etter å ha seiret i livet, seiret i døden og seiret over selve dødsriket.

For å lære å kjenne Jesus må vi ikke motta ham som Frelser fra synden alene, men også som Frelser for livet. Han frelser ikke det gamle menneske, det gamle livet, for det er ved hans kors dømt til å dø, og det skal korsfestes med ham. Han kom ikke til verden for å forbedre denne, det viser verden i dag tydeligere enn noensinne. Vi lever just i den tid da dommen går over verdens religioner, de religioner, som har hatt Jesu navnet i sin bekjennelse, men ikke Kristi frelse i deres liv. Verden vender ryggen til denne frelse, og de styrende har i virkeligheten aldri hatt med Kristi religion å gjøre.

Når dommen kommer over verdens religioner, kommer ildprøven til å gå over dem, som virkelig kjenner Kristus og har ham i sitt hjerte. Ilden prøver alt og det er den som skiller det virkelige og uvirkelige fra hverandre. Og det fins lande i dag, der ilden jager de hellige sammen  – der det fins muligheter å samles. Det er der ikke lenger tale om  v å r  r e l i g i o n,  men om  v å r  F r e l ser.  Det er spørsmål om liv eller død  – om seier i ildprøven, eller om man skal dukke under i forfølgelsens uhyggelige raseri.

I sådanne tider gjelder det å kjenne Jesus Kristus!  Å kjenne hans kjærlighets vesen i ånden, å kjenne hans nådes kraft og liflighet,  å kjenne åndens fornyende salvelse, som framføder en kjærlighet sterk som døden, så sterk at mange vanne ikke formår å slukke den.

Tegnet på et sunt pånytt født liv  – et liv bevart i den natur det er født inn i  – finner vi i Filip. 3, 10:  Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.