Av Lyder Engh.
(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 4 – 1936. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)
Gud er forsoningens ophav. Det er skrevet: «Det var Guds vilje at hele Hans fylde skulde ta bolig i Ham (Kristus) og ved Ham forlike alle ting med sig». Gud har altså den første interesse i forsoningen. Han lengter efter å gi hele sin skapning del i sin kjærlighet og fred. Forsoningens kraft finnes i Gud, den har sin rot i Ham. Det er først og fremst en guddommelig viljesak. «Det var Guds vilje».
Selve målet for forsoningens virkning på et menneske harmonerer med en evig guddommelig viljeshandling: «Idet Han i kjærlighet forutbestemte oss til å få barnekår – efter sin viljes frie råd». Derfor er også menneskets frelsesoplevelse avhengig av et guddommelig kall: «Ingen kommer til mig uten at Faderen som har sendt mig drager ham». Men når et menneske kjenner sig kalt av Guds Ånd, så bærer dette menneske det fulle ansvar for sin handling. Gud kaller, men avgjørelsen ligger i menneskets hånd.
Forsoningen er guddommelig. Det forutsetter at den er både rettferdig og fullkommen. I sin blindhet anklager mange mennesker Gud for urettferdighet. De peker da gjerne på den nød som de befinner sig i, men glemmer at denne nød er frukten av deres urettferdighet, og da ikke minst den urettferdighet, at de tillegger Gud en dårlighet.
Hele Guds verdensorden og verdensstyrelse forkyenner Hans fullkomne rettferdighet, men forvrengte mennesker vil ikke tilstå det.
I forsoningen er alle Guds rettferdige egenskaper sammentrengt og utløst i en stor og seirende handling. Forsoningens rettferdighet åpenbarer sig på denne måte:
1. De makter som innførte synden i Guds skapning, nemlig Djevelen og hans engler, er dømt og beseiret gjennem korset.
2. Den menneskelige del av skapningen som blev dåret og falt i overtredelse er, a) blitt forsonet med Gud gjennem Jesu Kristi offer, b) deres falne naturliv, med sig selv som senter, er dømt til å avsluttes ved korset, c) gjennem den Herre Jesu opstandelse har Gud åpnet veien for dem til et nytt liv – et liv i tro på Guds Sønn. Det er altså kun en måte hvorpå et menneske kan få del i evig liv: Tro.
3. Siden det var mennesket som syndet, så måtte også et menneske lide straffen, mennesket Jesus Kristus. Men da det ikke fantes et eneste rettferdig menneske hvis liv kunde trede isteden for andres, måtte Guds egen fullkomne, enbårne, evige og guddommelige Sønn bli menneske, det er mennesket fra himmelen Jesus Kristus.
Forsoningens fullkommenhet fremstiller sig således:
1. Den har oprettet Guds ære i en verden hvor Hans navn var ukjent og vanæret. Jeg tenker nu på den objektive side, det som skjedde på korset.
Den guddommelige ære har gjennem korset tiltvunget sig den plass som mennesket hele tiden efter fallet har nektet den. Fra Guds side er saken allerede avgjort gjennem korset, men tillempningen av korsets seier gjennem hele Hans skapning er bare begynt. Når denne tillempning er fullbyrdet vil Kristus fremstille sig for Faderen med hele frukten av forsoningen og underlegge sig Faderen «forat Gud skal være alt i alle» (1. Kor. 15: 28). Da vil hele den gjenløste skapning være «til pris for Hans (Guds) nådes herlighet» ( Efes. 1: 6).
2. Gud har gitt mennesket en sådan plass i forsoningen at våre høieste fordringer er fullkomment innløst. Forsoningen er fullkommen også fra det menneskelige synspunkt. Det er en av våre egne brødre som har betalt gjenløsningens høie pris. Guds Sønn forenet sig med den menneskelige natur, ikke syndenaturen, og iklædte sig det menneskelige legeme. «Ordet blev kjød», og «stor er den Gudsfryktens hemmelighet: Han som blev åpenbaret i kjød». «Eftersom barnene har del i iblod og kjød, fikk også Han i like måte del deri».
Mennesket er ikke vanæret gjennem forsoningen, men i ufattelig grad ophøiet og æret. Gud har gitt «forlikelsens tjeneste» – forsoningens embede – til menigheten av de gjenløste, for ved dem å tillempe forsoningens kraft på hele sin skapning.
3. Forsoningen er også fullkommen fordi den møter det faldne menneske i den stilling som synden har brakt det. Det trenges ingen forberedelse fra menneskets side før det kan opleve frelsen. Kun omvendelse og tro. Forsoningen behøver heller intet tilskudd fra andre kilder for å føre mennesket frem til fullkommenhet. Kun fullstendig overgivelse, tro og lydighet fra det menneskes side som er blitt tilknyttet forsoningens livgivende kraft.
*
Kristus er forsoningens redskap. Kristus er ikke forsoningens ophav i dypeste forstand, heller ikke dens mål. Gud er begge disse deler. Kristus er forsoningens redskap, dens medium. Han skapte ikke Guds forsonende kjærlighet, Han er det redskap som har ført den inn i menneskeslekten. Han skapte ikke det evige liv, men «likesom Faderen har liv i sig selv, så har Han også gitt Sønnen å ha liv i sig selv», og «likesom. . . jeg lever ved Faderen, således skal også den som æter mig, leve ved mig», (Johs. 5: 26, 6: 57).
Dette redskap lå fullstendig i Guds hånd. Han gjorde med det som Han vilde. Og dog var det et intelligent samarbeide mellem forsoningens ophav, Gud, og forsoningens redskap, Kristus. Jesus Kristus sier to ting om sitt komme: «De (disiplene) har kjent at jeg er utgått fra dig». Dette betyr at Kristus er av Gud. Gud av Gud. «Og de har trodd at du har utsendt mig» (Johs. 17: 8). Utsendt fra Gud betyr autoritet til å tale og handle på Guds vegne. Det første er verdigheten i Hans egen personlighet, det annet er verdigheten i kraft av en guddommelig sendelse.
Dernest ser vi den fullstendige og frivillige overgivelse til den guddommelige viljes plan. «Sønnen kan ikke gjøre noe av sig selv, men bare det Han ser Faderen gjør». «Jeg har gitt dem Ditt ord». «De ord jeg sier til eder taler jeg ikke av mig selv, men Faderen som har sendt mig, Han gjør sine gjerninger», (Johs. 5: 19. 14: 10, 17: 14) .
Det intelligente samarbeide ser vi et ord som dette: «Forat verden kan skjønne at jeg elsker Faderen og gjør så som Faderen har befalt mig» (Johs. 14: 31). Han elsket Faderen og sympatiserte med alt det Faderen gjorde. Når Han i et kritisk øieblikk som i Getsemane ropte: «Er det mulig, da la denne kalk gå mig forbi, dog skje, ikke min vilje, men din!» da betyr det ikke at Jesu vilje ikke var fullstendig ett med Faderens vilje. Men det betyr omtrent dette: Hvis du kan nå din guddommelige hensikt uten at jeg drikker denne kalk så la den gå forbi mig, men ta ikke i noe stykke hensyn til mig, eller den lidelse jeg må utstå, la i alle tilfeller DIN vilje skje, for dette er også min høieste vilje og hele mitt vesens dypeste ønske. Når man lar dette bibelsted tale ut, så blir det den høitideligste bekreftelse på hvor fullstendig Guds vilje og Sønnens vilje var forenet.
I døden er Kristus det guddommelige redskap hvorved synden forsones og syndens makter tilintetgjøres. I opstandelsen er Han det guddommelige redskap hvorved Gud skaper en ny menneskehet, en ny rase.
Han er også det guddommelige redskap som konge: «Han skal være konge inntil Han får lagt alle sine fiender under sine føtter. . .Men når alt er Ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge sig Ham (Faderen) som la alt under Ham, forat Gud skal bli alt i alle» (1. Kor. 15: 25-28).
Kristus er således forsoningens redskap, for å føre alt inn under den allmektige Guds hånd, forat Hans kjærlighet, hellighet og makt skal bli kjent og elsket av hele Hans skapning.
*
Skapningen er forsoningens gjenstand. Jeg sier med overlegg skapningen, ikke bare menneskeheten. Menneskene er den første del av skapningen som kommer inn i forsoningens strålende og uforgjengelige verden. De kommer også til å stå nærmest tronen. I Åpb. 5 står det om de fire og tyve eldste og de fire livsvesener at de falt ned og tilbad Lammet og sa: «Verdig er Lammet til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du blev slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud». Men «omkring tronen og livsvesenene og de eldste», altså utenfor den indre ring av eldste, så og hørte Johannes en røst av mange engler som sa med høi røst: «Verdig er Lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom..» Deres erfaring var bundet til det slaktede Lam, men ikke på en så intim måte som den første skare. De kunde ikke tale om å være «kjøpte til Gud». De kunde bare underkaste sig det slaktede Lam og hylde det. Engleverdenen vil således bli bundet til Lammet gjennem forsoningens innflytelse.
Men utenfor tronen, og utenfor den store ring av engler, i himmelen, på jorden, under jorden og på havet og alt som er i det, finnes det myriader av skapninger som også blander sine mangeartede røster inn i den store lovsang: «Ham som sitter på tronen og Lammet tilhører velsignelsen. . .» Hele Guds skapning skal bli draget inn under innflytelsen av den guddommelige allmakts trone gjennem kraften av forsoningen i Kristus Jesus. Og alles øine og alles hjerter vil bli bundet til dette center.
Men tilbake til menneskeheten. Menigheten er ikke den hele gjenløste menneskehet. Menigheten er den første frukt, førstegrøden fra den menneskelige rase, og den del som står høiest. De er Kristi legeme, Hans universale legeme, som er bestemt til å bli likedannet med Guds Sønns billede. Men utenfor menigheten, står Israel, vistnok i en ærefull stilling, men dog ikke så høit som menigheten, Kristi egen brud. Og utenfor Israel igjen de av hedningefolkene som omvender sig til Herren i de tusen år og forøvrig alle som ikke var verdige til å være med i den første opstandelse. Men i alle tilfeller er frelsen individuell og frivillig. «Den som vil ta livets vann uforskyldt». Men utenfor (i den evige ildsjø) er de redde og vantro og vederstyggelige. Amen!