Bibelens to linjer.

Av ing. Albert Hiorth.

Eden, Ur i Kaldea, Jerusalem, (Rom) Glastonbury, Norge, («øerne») ledende til brudens bortrykkelse, og Eden, Hanok, Babylon, Pergamos, Rom, ledende til Antikrist og dommen over den store skjøgen.

(Fra Evangelisk Tidsskrift – organ for profetisk studium og åndelig livs utdypning nr. 4 og 5 – 1934. Redaktører: Lyder Engh og Ing. Albert Hiorth.
Om jeg ikke kan gå god for alle forfatterens meninger, så er det iallefall mye interessant stoff i denne artikkelen, som etter min oppfatning er like aktuelt idag som da den ble skrevet for ca. 70 år siden, kanskje enda mer.)

I våre dager, da den kirke som kaller sig den eneste saliggjørende, trer så sterkt i forgrunnen og driver en så voldsom propaganda, særlig i de land hvor den er mindre kjent, vil det være av stor betydning for den troende kristne å kunne orientere seg i spørsmålet om den eneste rette kirke, på bibelsk grunn.

Gjennem profeten Amos lover Herren at Han ikke vil gjøre noe «uten at Han har åpenbart sitt hemmelige råd for sine tjenere, profetene». Vi må da også i dette spørsmål, fremfor noe annet, kunde søke lys i Guds ord, særlig i ordet om «de siste dager», våre dager, hvor forholdene vil bli vanskeligere enn noensinne. Satan raser verre enn før, for han vet at «han bare har en liten tid».

For protestantiske kristne ligger det nær å undersøke hvad vår store kirkefar Luther har å si om denne sak, da han var den «munken som rystet en verden». Luther bragte den da så forferdelige korrupte «kirke» ut av sumpen og tilbake til evangelisk kristendom.

Vendepunktet i Luthers liv som geistlig var, såvidt jeg kan se, den dag da han erkjente romerkirken under paven som den i Åpenbaringens bok av Guds Ånd så tydelig beskrevne verdensherskende «kirke». Allerede Daniel hadde skuet denne «kirke» som verdens tradisjonelle forfølgende makt, forfølgeren av Kristi sanne kirke, «bruden».

Det var beskrivelsen av «kvinnen» i Åp. 17. og 18. kap. som åpnet Luthers øine. Denne «kvinne» sitter på byen med de syv berge og hun har det mystiske navn «Babylon» i sin panne, i sin tankes sete. Hennes bærende ideer, måtte derfor komme fra Babylon.

Fig. 1aFig. 1b

Medalje preget i Rom i 1825. Kvinnen sees sittende på jordkloden og «mange vanne».
Medaljen bærer innskriften: «Sedet super universum» («Hun som sitter på verden»).

En undersøkelse av dette i Bibelens og historiens lys er av interesse idag, likeså om denne kirkes «merke» (666) og det «merke» som brormorderen Kain fikk i sin panne har noen forbindelse med hverandre.

Da den unge Luther fikk dette lys var han katolikk og hadde all sin viden fra katolske kilder, fra «kirkefedrene». En flerhet av disse hadde hevdet at det mystiske «Babylon» var identisk (ett med) Rom, «byen på de syv berge», som den tradisjonelt benevnes like fra sin tilblivelse. Således sier biskop Bossuet at «alle fedrene» lærte dette, og Salmeron, Alcasar og Maldonatus lærer det samme.

Likeså kardinalene Bellarmine, Baronius og Newman. Ja, pavene bar endog titelen «Pontifex Maximus» og pave Pius IX sier i «Discorsi»om sig selv: «Den Cæsar som nu taler til eder. . .»

Fig. 2a Fig. 2b

En mynt preget
10 år F. Kr. og viser keiser
Augustus med titlen
«Pontifex Maximus».

 

Fig. 3aFig. 3b

Medalje preget av
pave Leo X i 1513. Herav sees at
pavene – Roms arvtagere – har
overtatt den keiserlige titel.
Leo XIII taler om sig selv som «Jesus Kristus under kjødets slør» (Baron 
Porchelli i sitt standardverk «Antichrist» ).

I lys av den nyeste forskning er det nu mulig å påvise at Babylons og Roms religioner, like fra de grunnleggende prinsipper og ned til ritualets minste detaljer, er den samme. Roms religion er Babylons religion, tilsatt med noen deler jødedom og evangelisk kristendom som en slags ferniss»

De grunnleggende «dogmer» er opstått gjennem århundrenes utvikling (cfr. Newmans «Development») og påtvunget den troende almenhet, kronet med dogmet om pavens ufeilbarhet (1887) – jesuiternes store mesterstykke. Nu kan vi snart se «kirken» fullført efter Åpenbaringsbokens billede, og det ennu klarere enn det skimtedes av denne «kirkes» fedre, av Luther, reformasjonens blodvidner og noen av verdens største videnskapsmenn, som f. eks. Sir Isaac Newton.

Grunnleggende verker under dette studium er Hyslop «The Two Babylons», Col Carniers «Worship of the Dead», samt Phembers «Earths Earliest Ages», som nedenfor citeres ved henvisninger. Men den som vil sette sig inn i denne sak må selv lese disse verker omhyggelig. De lar ikke tvil tilbake i leserens sinn om riktigheten av Luthers og martyrenes slutninger.

Her får en se hvorledes de i Bibelen strengt forbudte avgudsbilleder og deres tilblivelse er identiske i Babylon og Rom. Ja, vi får endog se at pavekirken i sine katekismer stryker det annet bud i Herrens lov som omhandler dette punkt. Relikviene, prestedrakten, bispenes augurstaver, cølibat, ørebikt, prestenes tonsur (solbilledet), auraene, ja messeofret med sin oblat (mola) er direkte utledet av den urgamle Babylons kultus.

Prinsippet om cølibatet sies å være innstiftet av Semiramis, cfr. Ammianus Marcellinus (Lib. XVI C. 6. p. XXV): «Semiramis teneros mares castruit omnium prima . . .» Korset blev i sin daværende form brukt som Phallusdyrkelsens symbol.

*

Efter disse oplysninger av de ovennevnte verdenskjente historikere spør en sig uvilkårlig hvorledes «kirken» søker å rettferdiggjøre bruken av samtlige disse hedenskapets parafernalia (kjennetegn) i en presumptivt «kristen» kirke.

Det blev pavekirkens store apologet (forsvarer) kardinal Newman som påtok seg det utakknemlige hverv både å forklare pavekirkens «utvikling» (tvertimot den foreldede påstand om kirken som «semper eadem», d. v. s. stadig den samme) og hvorledes de forskjellige remedier og bruksgjenstander som før tjente til bruk for hedendommen og til – djevletilbedelse, blev «helliget ved optagelse (adopsjon) i kirken» (Newman «Development» p. 359-60, cfr. Hyslop), idet kirken hadde «tillit til kristendommens makt til å motstå det ondes innflytelse og således godt kan bruke dem til evangelisk bruk. . .»

Gregor I var den første til å autorisere avgudsbilledene. «Den ulærdes bok» kalte han dem.

Katolikkene vil fortelle oss at de ikke tilber billedene som sådanne, men den guddom som er i billedet.

Bibelen er her av en annen mening. Både i Es. 8: 19 og i 1. Kor. 10: 20 finner vi, at de som tilber foran et billede i virkeligheten er djevletilbedere (med eller uten sitt vitende).

Nu er den gamle hedenske jupiterstatue i Rom «helliget» som St. Peter, og han kysses, efter god gammel babylonisk skikk. Ja, enkelte av de kyssede statuers deler må av og til erstattes, da de slites bort.

Likesom Cicero forteller at Apollosstatuen fra Cuma gråt i fire dager, så kan en flerhet av de katolske statuer både gråte, vinke, nikke og endog svette blod. Alt for de undrende 20de århundres oplyste tilbedere i katolske, tilsvarende analfabetiske, lande.

*

Ett eneste ord i Jesu Kristi Åpenbaring gir oss det manglende ledd mellem det gamle hedenske Babylon og det nye «kristne» Rom, nemlig Åp. 2: 13 om Pergamos, hvor Satans trone da stod.

Om denne religions vandring, både mot vest til Rom og mot øst til Thibet, gir den nyeste historie, støttet til den moderne arkeologi, oss klart lys. Særlig interessant i denne henseende er en bok av S. Sharp «Idolatry and its Origin» (Hodder & Stoughton, London). Denne bok viser oss hvordan den falne kristenhet og det gamle Babels Astartereligion blev forenet  i det 4de århundre.

Etruskerne (oldtidsfolk i Italien) blev romernes lærere i religion. Seks unge menn av romernes høieste adel sendtes årlig til Etrurias tolv stater for å oplæres i den hellige ritus, og kun én etrusker kunde fungere som Haruspex i Rom.

Ypperstepresten «Pontifex Maximus» var den øverste professor i prestekollegiet, den øverste dignitær (dignitet: verdighet, æresembede) i Babylons, Etrurias og Pergamos kultus. Og denne verdighet og titel er nu antatt av arvtageren på romerkirkens trone. Paven er nu Astartedyrkelsens mysteriers høieste innvidde, «Himmeldronningens pontifeks».

Newman fortelIer oss at hedendommens utensilier (redskaper) «helliges ved optagelse i kirken». Og i stil hermed er nu Babylons himmeldronning omdøpt til jomfru Maria, Madonna, og omgjort til Jesu Kristi mor, som skal tilbes fremfor Ham. Ja, enkelte av de originale hedendommens statuer er endog tatt i bruk til mariolatrien (jomfrudyrkelsen) (les Jer. 44: 17, 25).

Etruskerne vandret med sin kaldeiske religion fra Lydia og mot vest. Deres (siden Roms) pontifex Maximus var allerede på keiser Numas tid ophøiet over all lov, således også Julius Cæsar, der allerede som 16-åring var innvidd til jupiterprest og antok denne titel og arvet således alle kong Attalus rettigheter og titler.

Således blev Roms keisere, og siden hans arvinger på Roms trone: pavene, det babyloniske presteskaps overhode, og himmeldronningens yppersteprest. Merkelig er også idag at Italias største mann er satt «over lovene».

Hvor klare er dog ikke Jeremias og Patmosseerens inspirerte ord! Og hvilket lys kaster de ikke over nutiden og fremtiden, fra årtusener tilbake!

Nu var den nye Cæ-sar blitt den direkte arvtager av det gamle Babels Nebukadnes-sar og Belhas-sar (sar, ser, sir, sartitelen er like gammel som historien). Senere har vi det tyske kei-sar.

I det tredje årh. blev Heliogabalus «Gudernes moder»s prest i Hierapolis (cybele). Og derved hadde Åpenbaringens mystiske Babylon befestet sitt centrum i Rom, «byen på de syv berge» (Åp. 17: 9, 18).

Heliogabalus nølte ikke med å erklære sig selv for inkarnasjonen av Asserac (Nimrod, 1. Mosb. 10: 8), og moren (himmeldronningen) som eneste virkelige mål for tilbedelse. Hennes statue sattes på Jupiters plass.

Tilbederne av himmeldronningens statue i de katolske kirker idag burde erindre at Bibelen identifiserer billedtilbedelse med djevletilbedelse, og at den i billedet tilbedte «guddom» kan tenkes å være ham hvorom Matt. 4: 6 forteller, og som i siste instans forlanger tilbedelse. Han, som har verdensmakten idag og kan gi den til hvem han vil av sine tilbedere.

På det romerske verdensrikes faner heises nu dragens symbol. Hvor betydningsfulle blir ikke Åpenbaringens ord for oss idag i dette lys (Åp. 12: 13, 17, 18)!

Gratian avslo den tvilsomme titel, men den beryktede dokumentforfalsker Damasus kunde ikke stå for æren å bli en «kristen» overbiskop over alle andre, som siden utviklet sig (Newman) til den ufeilbare pave i Rom idag.

Hvor underlig er det ikke å lese en annen, like stor og like ufeilbarlig paves ord, nemlig Gregor den Store: «Den som forlanger å være universal biskop er vanhellig, antikristelig, en som bedrar sig selv, ja Lucifer og Antikrist» (Ep. Lib. IV, 76. 78. Lib. VII, 36. 69)!

Pavens kardinal er citert ovenfor; «Kristus eller Antikrist», sier han. Hvem skal vi nu tro?

Den kirke som Satan ikke kunde drepe, kunde han forgifte og forføre. Historien fra Eden gjentar sig, Israels historie opover i tiden.

Så var da Astarte blitt Roms himmeldronning og Madonna, og hennes sønn Jesus Kristus. Ja, Melchiternes fraksjon i Niceakonsiliet holdt treenigheten for å være «Faderen, Madonna og Sønnen», i likhet med Babel som hadde hatt Faderen, Himmeldronningen og Tammuzax.

Basilides fullførte sammenslutningen mellem de to religioner, og konsilierne i Efesus (391) og Konstantinopel (431) etablerte jomfrutilbedelsen for godt, ett av romerkirkens hovedtrekk idag. Patriark Nestorius, som protesterte, måtte gå i landflyktighet.

Dette er verdenshistoriens kommentar til Åpenbaringsbokens og Bibelens andre inspirerte ord, om verdens største «kristne» kirke, med 300 millioner åndsslaver under en ufeilbarlig, allmelktig pave i Rom.

Åpenbaringens ord var så klare at Luther og hans samtid allerede klart kunde skjelne og utpeke «‘kvinnen på de syv berge» som Rom.

*

La oss betrakte noen av de hovedtrekk som kjennetegnet dette fenomen for den unge Luther: Åp. 17:

1 . Apostelen føres ut i ørkenen – campagnaen – som før var en sammenhengende have, men senere blev en ørken av sterile, giftige sumper.

2. «Purpur og skarlagen» (v. 4), edelstener og perler. Hvilket nettop er det hvormed de katolske kirker, avgudsbilleder og prester overlesses. Skarlagensfarven er selve ødeleggelsens, nu revolulsjonens, farve. Se følgene av avgudsdyrkelsen i denne «kirke» idag: Guds straffedommer i Mexiko, i hjemlandet Spania, og i «søsterkirken» i Russland. Hun «brennes som i ild», bokstavelig talt som nevnt i vers 16.

3. Pavens egne medaljer viser oss «gullbegeret i hennes hånd» (v. 4). Og hun viser sig der som tronende på selve jordkulen, «sedet super universum» står der. (v. 1. 15).

Fig. 5

Fig. 4

En medalje preget år
1680 av pave Innocent XI.
Her avbildes på baksiden
kvinnen og St. Peters-dommen i bakgrunnen.

 

Fig. 6

Medalje preget av pave
Calixtus III i 1546: Se tiaraen
over det tomme kors med påskriften:
«Omnes reges servient ei»
(Alle konger skal tjene dig).
«Som har herredømme over
kongene på jorden» (Åp. 17, 18).

4. På Vespasians medalje (nu i Britisk museum) ser en bokstavelig «kvinnen sittende på syv berge». Og

5. hun kaller sig alle andre kirkers mor (v. 5): «Romana ecclesia, aliarum omnium mater et magistra».

6. I vers 6 og det 18de kap. vers 31 leser vi om at Jesu vidners blod er funnet i denne by. Skriker ikke martyrernes blod fra de keiserlige arenaer i kampen mot de ville dyr og de katolske keiseres autodafeers bålferder og inkvisisjonens marterkjellere mot himlen! «Rom», ekkoet fra Kains forsmådde offerbål-scene for 6000 år siden.

Ennu er neppe dette «dyr» helt utfollet for våre øine. De fleste av profetiens fortolkere mener at der vil opstå et utvidet, verdensomfattende Babel-Rom, en religiøs-politisk stat på det gamle romerrikes grunn. Denne stat vil «undertrykke den høiestes hellige» i et bestemt tidsrum, måske 3 1/2 år (Dan. 7: 25. Åp. 13:5 med flere). Hvilket da vil bli de helliges siste martyrium.

Efter foreteelsene i denne kirkes historie, og i den østlige søsterkirke i Russland idag, er vel neppe noe i retning av religiøs forfølgelse umulig. Endog i vårt «oplysningens» århundre.

*

Når en «kirke» kaller seg kristen, ligger det nær til å undersøke hvem denne Kristus er hvorefter den tar sitt navn.

Er det Ham som Bibelen taler om. Guds énbårne Sønn som blev ofret èn gang for alle på Golgata for våre synder (Rom. 6: 10. Hebr. 7: 27. 9: 27). Han som selv sa: «Det er fullbragt!» og som nu sitter ved Faderens høire, hvorfra Han skal komme igjen ved dommen, eller er det en annen?

Det centrale i romer-kirkens lære er, ifølge deres egne skrifter, messeofferet.  Det ublodige offer som hver søndag frembæres i alle Roms kirker verden over. Og dette er vel også den store forretnings største økonomiske aktivum.

Det ublodige offer blev første gang forsøkt av Kain. Men Gud krever blod som soning for synden. Endog hans énbåme sønn måtte ofres under utgydelse av blodet. En Kains eller et Roms vegetabilske oblat kan ikke erstatte Jesu død på korset.

Kains feilgrep ledet til brodermordet, og Roms feilgrep har ledet til brodermord på hele nasjoner. Det er historiens gjentalgelse.

*

Messeofferet er som alt annet i Roms ritus, urgammel hedendom. Den runde oblat (mola) fantes allerede i den grå oldtid på alle «himmeldronningens» altere (Wilkinson). Den var, likesom prestenes tonsur, et billede på solen, og på Gud som «sæden». Og dette cirkelrunde tegn «zero» var i Isis-mysteriene billedet på kvinnekjønnet. Således blev oblaten billedet på «kvinnens sæd», uten tvil en hedensk korrupsjon av den virkelige «kvinnens sæd» som Gud lovet i 1. Moseb. 3: 15.  Jer. 7: 18 forteller om kaker som bakes for himmeldronningen, hedendommens sonoffer, «messeoffer» for synd. (Se Gal. 3: 16, engl. overs.).

Messeofret fra Babylon blev optat i kirken av pave Julius III (16. årh.), og kirkekonsiliet definerte dogmet om «transsubstantiasjon», d. v. s. den lære at oblaten «virkelig, reelt og substantielt er Jesus Kristus, legemet, blodet, sjelen og guddommen, derfor den hele Kristus.  Og sier noen at oblaten bare er et tegn eller symbol på Kristus, så er han forbannet.»

«Kirken» har sikkert hatt en følelse av det «ublodige» offers utilstrekkelighet, og har opfunnet de «blødende» oblater, som engang var meget i bruk. De er nu mer forlatte, eftersom oplysningen stiger.

Dette er det som kardinal Bourne i «Times»  4/9 – 1908 kaller «vår religions sentrale mysterium».  Det er prestens trylleformular «hoc est corpus» (oprinnelsen til vårt «hocus pocus»)  som således skaper den virkelige Kristus, og denne Kristus skal tilbes med samme tilbedelse som Gud selv (latria).

Dette at presten kan skape Kristus «beviser» jo prestens uhyre makt og verdighet. Om dette viktige kapitel skriver helgendoktoren Liguori i «Selva» (sitert fra engl. i «Roman Priests Described by Themselves» ) :

–  –  «Med hensyn til prestens makt over Jesu virkelige legeme når han uttaler innvielsesordene, så har det inkarnerte ord forpliktet sig til å adlyde og å komme i hans hånd, i sakramentets form (species). Men vår forundring skulde bli ennu større, om vi bemerker at Gud selv på prestens «hoc est corpus» stiger ned på alteret, og kommer hvorhen han (presten) kaller, og så ofte som han (presten) ønsker det. Og selv om han (presten) var Guds fiende, forblir Gud til hans (prestens) disposisjon».

Ikke uten grunn er dette romerkirkens sentrale mysterium kalt den store blasfemi. Kanskje særlig når hensyn tas til de monstrøse pengesummer som sopes inn. Historien efterviser en periode da slik simoni innbragte kirken mere enn statenes sammenlagte fiskale inntekter.

Judas gjorde en lignende forretning, men betalte pengene tilbake.

*

Bibelen taler om to mysterier, «Guds hemmelighet» (Åpb. 10: 7) og «lovløshetens hemmelighet»  (2. Tess. 2: 7) som allerede på apostlenes tid var virksom. Når så den «som holder igjen ryddes av veien, da vil den lovløse åpenbares»,   «syndens menneske, fortapelsens sønn, han som står imot og ophøier sig over alt som kalles Gud eller helligdom, så han setter sig i Guds tempel og gir sig selv ut for å være Gud.»

Til dato er det vel bare én som op igjennem tidene har opfylt dette bokstavelig, paven, som båren av sin adelsgarde lar sig plassere på alteret i «Guds tempel» i Rom, ovenover messeofferet, den «virkelige Kristus». Han kalles og lar sig kalle for Gud.

«Vikaren» troner nu som suveren konge på Vatikanhøiden (Idag tilkommer der paven kongelig salutt fra alle Englands festninger og skiber!), mens Kristus, den korsfestede, selv lærte at «mitt rike er ikke av denne verden». Kanskje det allikevel ikke var så vanskelig for Luther og reformasjonens martyrer allerede da å gjennemtrenge «mysteriet Babylon», og vise oss denne «kirke»som sikkert med raske skritt nærmer sig sin fulle utvikling for en undrende (Åpb. 17: 6-7) verdens øine!

«Dyret som var og ikke er»  – Romerriket – gjenreises av avgrunnen av Mussolini, «i det gamle Roms ånd», sier han selv (Aftp. 10.10.30).  Og samtidig ser vi «kvinnen» reise sig fra å være «fangen i Vatikanet» til suveren på Vatikanhøiden. Ja, vi mener også å skimte de samtidige ti regenter «som får makt som konger». For verdenspressen kunde for en tid siden berette om «Europas tiende diktatur» (vers 12) . . . Og disse skal «stride mot Lammet», står der.

Daniel beskriver det dyr der skal «være anderledes enn de andre». Det skal undertrykke den høiestes hellige, og «tenke på å forandre tider og lov». Vi spør hvem der har forandret Sinai-loven og tatt vekk det annet bud for billeddyrkelsens skyld, og som nu også tenker på å forandre tiden for Bibelens høitid, påsken?

Men så blir retten satt, den rett som skal felle dommen, nærmere beskreven i Åpb. 17. og 18. kap. Skimter vi ikke allerede i disse dager denne dom, såvel over «kvinnen», som kongene og rikene som hadde samkvem med henne?

Disse skal jo nemlig under sin dom «hate skjøgen og gjøre henne øde og nøken, og hennes kjød skal de ete, og henne selv skal de brenne op med ild» (vers 16). I Mexiko er pavens nuntius jaget ut av landet i aeroplan. I hjemlandet Spania brennes klostrene i politiets påsyn, i selve autodafeernes land. Og søsterkirken i øst jevnes med jorden og dens prester myrdes. Dette er Herrens dom over alt avguderi som både Det gamle testamente og Åpenbaringens bok taler om. «Den som dreper med sverd skal omkomme ved sverd» . . . Og på de avgudiske kirkers ruiner vokser evangeliske menigheter frem, som i apostlenes dager.

Dommene fra det norske storting, samt i Kristiansand og senest i Oslo er vel heller ikke uten betydning i denne henseende. «‘Fallen er Babylon» . . . «Gå ut fra henne I mitt folk» (Åpb. 18: 4). Dommen skal fullbyrdes i en profetisk time. (En profetisk time regnes for 15 år.) Tenk på hvad der er skjedd med «kirken» og de katolske land i de siste 14 år. Allerede i midten av forrige århundre begynte profetistudentene å se hen til år 1934 som et i profetien meget viktig år for verdensutviklingen.

Jesus taler også om «midnattstimen»:  I den 11. time, den 11. dag i den 11. måned stanset verdenskrigen. Da, sier de engelske profetistudenter, ringtes midnattstimen inn over verden. Midnattsskriket er løftet verden over, men «brudgommen gav sig tid», står der – nådetiden forlenges litt.  La oss bruke den vel.

*

Tildels i små detaljer ser vi idag Åpenbaringens dom over «kirken» fullbyrdes. Dommen over kjøpmennene og de sjøfarende som lever av og ved henne som driver den utstrakte handel verden over, endog med menneskesjeler (18: 13). Man erindre skjærsildens ofre og nonneklostrenes millioninntekter ved «sweating-work»!  Korn, perler, gull, speserier m. m. føres dit i skibsladninger, men nu kjøper ingen varene (18:11), og så ser vi idag at kornet brennes i ovner i Amerika, og kaffen brukes til fyring på lokomotivene. For en tid siden brentes der 750,000 perler for å «lette markedet». Ja, verdens største stormakt, gullstandarden, er falt. Kongen, styrmennene, skibsførerne, «alle sjøfolk og alle de som ferdes på havet» gråter og jamrer sig: «Ve den store by . . . lagt øde i en time. . .»

Avisene avbilder idag millioner av tonn oplag tonnasje, og illustrerer «den nye industri»: Ophugningen av fullt sjødyktige skiber efter enorm målestokk. Er dette verdenshistoriens første kommentar til detaljene i Åpenbaringens 18de kapitel?

Hvorfor denne strenge dom? Jo, det er Herrens dom over avgudsdyrkelsen, og: «I denne (stad) blev funnet blod av profeter og hellige og av alle dem som er myrdet på jorden». Og nu har han «krevet sine tjeneres blod av hennes hånd» (18: 24, 19 :2).

Så Luther og martyrene rett?

Hvis så, la oss da lytte til varselsropet i kap. 18: 4.  La oss sky alt Babels vesen!

Romerkirken virker via øinenes lyst: draktenes farveprakt, kjødets lyst: musikk, røkelse, ved storaktig levnet: de pavelige og biskopelige troner (Åpb. 13: 2). Vikaren sitter på sin trone i Guds tempel, mens Kristus som hang på korset selv sier: «Mitt rike er ikke av denne verden.»

Rom tilsikter verdensmaktens trone. Endog makten til å innsette og avsette konger, om nødvendig med Kains middel. Historien vidner herom: waldenser, albigenser, hugenotter, og inkvisisjonens ofre. «Kirkens» forfulgte, slagne og martrede ofre telles i millioner. Mon ikke «dyrets merke» kan være likt med Kains?

I det vestlige «Rom» hadde eneherskeren, paven, i sin med diamanter besatte tiara innskrevet sin tite: «Vicarius Fili Dei». Efter de latinske bokstavers tallverdi blir dette sammenlagt 666 (Åpb. 13:8).

I den østlige avdeling, i det røde «dyrs» rike, hersker nu et eneveldig sovjetstyre, hvis merke er SSSR. Tallverdien av disse bokstaver er – ifølge Sepharial: «Kabbala of Numbers» (Rider & Son, London 1911) – 666-R (R for Rex, kongemaktens bokstav). Dette synes å peke i den samme retning: at Luthers syn på Åpenbaringens billede var det rette.

Den troendes opgave idag blir å studere denne videnskap i Guds ords lys, og i bønn om Guds Ånds veiledning. Og dersom vår kirkefars syn blir funnet å være det rette, så la oss lystre parolen:

«Gå ut fra henne, I mitt folk!»‘

*

Bibelens Ariadnertråd leder søkeren tilbake til fallet i Eden. Og herfra utgår en annen tråd, til ledelse for den troende, fra syndefallet til løftet gitt den samme dag. Løftet om «kvinnens sæd» (d.v.s. den jomfrufødte) som skal knuse slangens hode. Og så via Ur i Kaldea, Jerusalem, Palatium Britannicum og Englands (Irlands) kirke, og til Norge. La oss forsøke å følge denne linje gjennem historien således som vi nu kjenner den, også i arkeologiens lys.

Glastonbury.

Da Roms kronikører også er historiens, har det vært meget vanskelig å utrede Romerkirkens «utvikling», som den selv kun fører tilbake til første århundre. Og på grunn av de mange «falske dekretaler» og andre uekte dokumenter som «kirken» måtte ty til, er denne historie i viktige deler meget omstridt (Harnack ctra Rom).

Ett av de grunnleggende verk herom er Rev. R. W.  Morgan: «The Origin of British as opposed to papal Christianity»  (Marshall Bros, London 1924). Han beretter om den edle kong Caradoc av Siluria i Glamorganshire, som var den siste til å motstå de fem generaler som Rom i løpet av 7 år måtte sende til undertrykkelse av England. Rom var altså allerede dengang den tradisjonelle forfølgende makt i verden.

Det lyktes også for en tid å besette landet, og kong Caradoc med hans familie førtes fangne til Rom. Og det er et historisk faktum at kongefamilien allerede da var omvendt til kristendommen, d. v. s. den apostoliske, evangeliske kristendom (A.D. 52).

Den berømte fange fikk anvist det statelige Palatium Britannicum i Rom til bosted, og kongen fikk frihet på parole i 7 år. Hans store forsvarstale i det romerske senat er velkjent historie.

Hans anseelse var meget stor i fiendelandet, og hans ene datter – Gladys – som på grunn av sin lærdom fikk navnet Pomponia Graecina, ektet den romerske general Aulius Plautius. Hans annen datter – som omtales av Martial for sine kunnskaper og dyder – ektet senatoren Pudens. Ja, hun blev endog keiserens guddatter og kaltes derfor Claudia.

Sønnen Linus blev, som bekjent, Roms første biskop. Kong Caradoc’s residens, Palatium Britannicum, blev således hjemmet for den første evangeliske menighet i Rom, tilholds – og tilfluktssted for apostlene og de andre hedningekristne i Rom. De jøde-kristne møttes i Akvilas og Priskillas hus.

Det er velkjent at der var en kristen menighet i Rom før Paulus kom dit i år 56.

Av Paulus’ brever fremgår at han stod i nære vennskapsforhold til denne engelske kongefamilie. I 2. Tim. 4: 21 leser vi således at  «Eubulus hilser dig, og Pudens, Linus og Claudia og alle brødrene».  Disse døde alle på én nær som martyrer og begravdes i det pudentiske gravsted i Rom.

På Palatium Britannicums grunn byggedes siden kirken «Santa Pudentiana'».  Badäcker sier at denne «efter tradisjonen er Roms eldste kirke».

Roms første biskop var således ikke «St.»  Peter, men Linus, den engelske, evangeliske kristne kongesønn fra Wales.

Dette stadfestes tydelig av Roms tredje bisp Clemens Romanus og av kirkefaderen Ireneus (Ir. Adv. Hær. 111, 11 og IV, 1).

År 139 besøkte Linus’ nevø Timoteus sitt hjemland og døpte der sin nevø kong Lucius, den berømte kirkebygger, som har æren av å ha innført den evangeliske kristendom som Englands og de britiske landes nasjonalreligion.  Dette skjedde halvannet århundre før den blev statsreligion i Rom og århundrer før den katolske kirkes inntrengen ved munken Augustin.

Når historien leses i dette lys blir det klart for enhver uhildet leser at de to linjer vi følger krysses i Rom, og at Jerusalem-linjen via Glastonbury (og Irland) er kommet til Norden, til Norge, som vel med rette ansees for å være et av de mest gudbenådede land.

Allerede Sakarias taler om at Herren vil  «bringe sin Ånd til å hvile i Nordens land». Og hele Det gamle testamente synes å tyde på at det sanne Israel på sin flukt for forfølgeren skulde søke hen til  «øene i Norden og Vesten»  (Es. 42:4, 49:12 etc.).

Den sanne menighet, beskrevet som den rene kvinne i Åpb. 12 måtte fly for dragen, til «ørkenen», til Nordens land, hvor den er til idag, inntil linjen slutter med den store kataklysme i jordens og himmelens historie: Brudens bortrykkelse for å møte sin brudgom.

Norske evangeliske kristne, les hvad den engelske katolske kardinal Manning skriver i sin bok «Cæsarism & Ultramontanism» (1874) om kirken:  «. . . Men Jesu Kristi kirke (så kaller han pavekirken) er enten alt dette eller ingen ting. Ja, verre enn ingen ting, nemlig et bedrageri, et maktrøveri.  D. v. s. den er Kristus eller Antikrist. . .»

Måtte disse kardinalens ord mane den evangeliske kristne ti1 et alvorlig studium under bønn om fullt lys over dette, kanskje tidens viktigste åndelige spørsmål.