Av M. K. Kleppe

(Fra Missionæren nr. 1 – 1946)

 «Men av Ham er I i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud, og rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.» 1. Kor. 1:30.

 Det er stort å være «et menneske i Kristus.» Og det er sikkert at enten er vi i Kristus eller også utenfor Kristus. Utenfor Kristus er en «fremmed for paktene med deres løfte, uten Gud og uten håp i verden.» Utenfor Kristus rår mørket i hele sin velde.

Men den som er i Kristus er «satt over i Guds elskede Sønns rike.» Ingen som er der, kan rose seg av noe, for det hele er, som vår tekst sier «av Ham». Av Ham er det også at vi er bevart idag. I 2 Kor. 1:21 leser vi: «Men den som binder oss sammen med dere fast til Kristus og som salvet oss, er Gud.»

Vi kom i forbindelse med Guds velsignede kraft dengang vi ble nye skapninger, og den kraften virker fremdeles. Men ofte er det slik at det store som Gud har gjort, vil bli smått for oss, og mange små ting vil bli til veldige fjell.

Jo klarere vår stilling i Kristus blir for oss, desto mere gir vi oss selv til ham, ikke som betaling for hva han har gjort, men som et takknemlighetens offer, et takkoffer.

Er vi i Kristus, da er vi i Den Alttilstrekkelige. Da kan du stemme i med David: «Jeg har intet gode utenfor deg.» Og med Asaf: «Når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden.» Jesus er den alttilstrekkelige, som for oss er blitt visdom fra Gud, til rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. For dem som er utenfor Kristus, er dette en dårskap og en anstøtssten, en urimelighet, noe meningsløst og de trekker på smilebåndet av det. Men  for oss er han Guds kraft og Guds visdom.

Jeg kan ikke nevne noe som helst som man ikke har nedlagt hos denne ene. Vi har ennå ikke opplevd det alt. Det ville være det samme som å påstå at en kunne tømme havet ved hjelp av et spann. Men er jeg et lem på hans legeme, har jeg like stor adgang til alt som er hans, som et av mitt legemes lemmer har adgang til og del i det blodomløp som fyller kroppen, eller som grenen til saften som flyter i treets stamme. Det betyr ingenting enten grenen er større eller mindre, – den får ta imot så sant intet bryter livsforbindelsen.

Han ble en forbandelse og gjort til synd for oss, men han ble også oppreist til vår rettferdighet og nå møter vi ham som Guds kraft og Guds visdom. Alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult tilstede i ham. Og når Jesus blir for oss det som Gud har gjort ham til, da blir det skikk på det praktiske livet vårt. Men det finnes ingen visdom fra Gud for oss, om vi ikke er i Kristus.

Ta bort Jesus fra Sknftene, så kan en bare slå igjen boka og brenne den opp. Det kan være meget godt i den, men er ikke Jesus der, hva skal jeg da med den? Da bedrar jeg bare meg sjøl og andre. Men når jeg oppdager Jesus der, da blir den innholdsrik. Da finnes det ingen bok som kan sammenlignes med den. Alt annet er bøker, men dette er b o k e n. Ta Jesus bort fra de helliges sammenkomster og jeg setter ikke min fot der. Da er kilden, Jesu kraft og visdom, ikke der, og det er den jeg trenger. Mangler vi Jesus, da vil alt være bedrageri, skinn og form, uten kraft, visdom og fylde fra Gud. Da finnes det intet for min hungrende, fattige sjel. Ta Jesus fra hjemmet og det blir tomt. Ta Jesus fra den enkelte, slett ham ut fra ditt liv, og du er fortapt, uten en lysstråle hverken i tid eller i evighet.

Vi må kjenne oss slik som Gud kjenner oss, som de der er gått bort fra ham, som syndere. Det første en synder behøver, er rettferdighet fra Gud, for uten den kan en ikke bestå for ham. Den hjemmegjorte rettferdigheten er som et besmittet klede. Den avler hovmot, men Jesus Kristus «er blitt oss rettferdighet fra Gud.»   Det gir oss en trygg stilling, for da har vi intet å frykte i Guds nærhet. Frykten forsvinner fra hjertet når jeg ser at jeg er rettferdig for Gud. Alt det som hindret meg fra Gud, er borte. Jesus inntok vår plass og vi har fått hans. En som tror er derfor like så rettferdig for Gud som Jesus har vært alltid og alltid er det. Gud oppreiste ham for derved å gi bevis for at alt var i orden. Og det er klart at når han har iført oss rettferdighetens kledning, så er han fornøyd med den. Hva skal han gjøre med den som har nok i seg sjøl? Ta bort det han innbilder seg å ha, så vedkommende får bruk for det som finnes i Jesus.

Dersom en ikke er ferdig med seg sjøl, kan ikke Guds Ånd komme til. Skulle Ånden komme innen en er ferdig med seg sjøl, ville det bare vekke opp det menneskelige hovmot. Gud er interessert i å døde oss så at vi intet har å rose oss av. Det skjer bare på troens vei. Den rettferdige, ved tro skal han leve. Det er veien til Åndens fylde i våre liv. Dette er ingen lekse en lærer seg utenad. E n må ikke flytte bort fra dette for da flytter en bort fra  grunnen.  Jesus er grunnen. På denne grunn har jeg frimodighet.

——————————

 Han er også blitt oss helliggjørelse innfor Gud. For også det behøves. Det inneslutter vår vandring fra den stund vi ble rettferdiggjorte, til vi er herliggjorte der hjemme. Mellom disse to punkter ligger helliggjørelsen. Jeg får seier over mitt gamle vesen, gamle syndevaner. Forut fanget de meg, nå har jeg seier over dem. Det er en ganske naturlig ting ettersom Jesus vinner skikkelse i oss, at vi likedannes til hellige karakterer etter hans bilde.

Når en begynner på helliggjørelseslivet, går en gjerne den menneskelige veien først. Vi er ofte blitt lært det slik:  Nå er du frelst, lev nå slik at Gud får æré av deg. Ja, Gud vil nok at vi skal leve slik at han får ære av oss, men når det fremstilles på denne måte, blir det en lovisk og hjemmegjort rettferdighet som ikke duger innfor Gud. Det nytter f. eks. ikke å tenke: «Nå gikk det galt igår, nå må jeg ta meg sammen og passe på å være på vakt overfor meg sjøl». Slikt mislykkes påny. I stedet for å gi akt på deg sjøl, må du gi akt på Jesus.

Den rette måte å våke på, er å være opptatt med Herren. Men innen Kristus for deg kan bli det Gud vil, må det bli slutt med egenrettferdigheten også i forbindelse med helliggjørelsen. Hvilket budskap for en trett sjel, som gjerne vil være hellig men som ofte kommer til kort: Den samme person som vant oss vår rettferdighet, er også vår helliggjørelse. Han ble vår helliggjørelse samtidig som han ble vår rettferdiggjørelse, – på korset . Ved hans offer er vi helliget, én gang for alle. Intet annet kommer inn i himlen enn det som er virket gjennom Jesus. Der skal vi nemlig være likedannet med Jesus. Da ser Faderen Jesus i oss alle. Alt som minner om det sjeliske menneske, er borte da, tilbake er bare det som minner om Gud og hans Sønn.

Det er underbart at vi her nede kan vokse opp til ham som er hodet. Vi er ikke støpt i én form. Derfor er det trist å møte troende som gir seg utseende av å være voksne med én gang. En har da aldri hørt at folk fødes voksne. Alle er vi født som spebarn. Det er beklemmende når en møter slike. Hva har de å rose seg av? Hva har du som du ikke har fått? Og om du altså har fått det, hvorfor roser du deg så av det, som om du ikke hadde fått det? Det var noen som sa om en gammel predikant når det angikk hans timelige velferd: «Du lever jo bare på gaver.» Den gamle ble ikke svar skyldig: «Kanskje du lever på noe annet du? Du får jo bare gavene på en litt annen måte enn jeg.»

Anse ikke andre for undermålere. Spør Stefanus der han står for Det høye Råd: «Vet du om at ditt ansikt skinner? «Nei», svarer han. «Jeg ser Menneskesønnen stå. ved Guds høyre hånd». Han var opptatt med Herren, ikke med seg sjøl. Han levde med sitt indre menneske i himlen. Dette er kroppshytten jeg bor i, men min egentlige personlighet lever i himlen, i ham som er blitt oss visdom fra Gud. Han har ikke ordnet min frelsé slik at det skal deles på æren når vi kommer hjem. Var han ikke alene om verket, ville vi ikke komme til å synge: Frelsen tilhører vår Gud, – da ville det ha blitt: Frelsen tilhører Gud og meg.  Nei, lovet være Gud, Han er selv min helliggjørelse.

————————–

 Det står også at han er blitt oss  forløsning. Vi venter på vårt legemes forløsning. Jeg skal forløses når Jesus kommer igjen. Men alt nå får jeg en forsmak på det. Det er nemlig slik at vi får ikke noe i evigheten som vi ikke alt hér har fått en begynnelse eller en forsmak på. Den gjenfødte som lever i Jesus under Åndens ledelse, har en daglig forsmak på hvorledes det skal bli i den himmelske verden. Vår omgangskreds er i himlen. Hva det legemlige angår, befinner vi oss her, men vi har skatten i lerkar.

Når vi ser at Jesus er blitt vår alttilstrekkelighet fra Gud, tar det bort adskillige tvilens spørsmål hos oss. Jeg tviler ikke mere på mitt barneskap. Dersom han skulle forkaste meg når jeg er i Jesus, da måtte han jo forkaste sin egen sønn, for Kristus og den troende er ett. Det løser også tvilen angående min bevarelse. Det er ikke lett å være lykkelig når en føler det som en hadde frelsen i hånden som en glasskule, noe en til stadighet måtte være redd for å miste. Da kunne en jo om kvelden når en er trett, frykte for at neste morgen skulle en ha mistet det hele. Da er det bedre å ha det som en troende vitenskapsmann jeg hørte om. Det var noen som ville undersøke hvordan det forholdt seg med hans lykke, og gjemte seg i rummet hans. Etter en stund kom han hjem, kledde seg av og gikk i seng. Han var meget trett. Da han hadde lagt seg, så han opp og de hørte ham si: Ja, så er alt som før mellom deg og meg: Han var frelst fra å bygge på seg sjøl. Det løser også spørsmålet om hvorledes en skal kunne leve til Guds ære. En blir ikke likegyldig med sitt liv, men en dras inn i Gud. En bror i Stavanger sa ved en leilighet: «Jeg har tomlet meg bort og inn i Gud, så jeg finner ikke ut igjen. Jeg gikk på hodet i Guds nåde og konkurs på alt mitt eget». Det var hans måte å uttrykke seg på, og hele hans liv vitnet om at det var sant. Da løses også problemet om hvorvidt en skal være med når Jesus kommer. Av  nåde er han min forløsning. Ingen gjør mere skade enn fariseeren som vil leve helliggjørelseslivet bare for å få være med når Jesus kommer. Husk at alt er av nåde. Ellers ville en ikke ha frimodighet til å forvente Herren. Han er alttilstrekkelig for barneskaren, for at det skal skje som skrevet står: «Den som roser seg, han rose seg i Herren.»

Gud visste hvor dypt fallet var og at om det i oppreisningen kom med aldri så lite av vårt eget, ville vi komme til å rose oss sjøl. Men nå har Gud ordnet det slik at ikke så meget som en knappenålsodd av egenrettferdigheten kan stå opp. Det er utestengt for bestandig. Tilregn deg derfor ikke noe eget verk, for da innregnes du ikke i nådens. Lukker jeg opp døren til egen ros, utestenger jeg meg straks fra Guds nåde.

Jeg våger å si at den mest helliggjorte er den mest ydmyke. Han er mest frelst fra syndig kritikk over andre. Han er opptatt bare med Herren – og lengter etter mere og mere å fylles helt av ham. Han lengter etter å kunne være andre til hjelp. Og Gud har ikke gitt oss noe, han har gitt oss alt i Kristus Jesus. En kan ikke legge noe til eller trekke noe fra uten at en ødelegger det hele.  Amen.