Av Sir Robert Anderson
(Fra Bladet «Missionæren» – 1951, redaktør Alf Kasborg.)
Artikkelserie i oversettelse for Missionæren.
Det er snart et halvt århundre siden Sir Robert Anderson sendte ut sine skrifter der han behandler profetiske emner. De vakte voldsom oppsikt, – gikk ut i hundretusener eksemplarer, men ble, merkelig nok, lite kjent for norske lesere. Riktignok var de forholdsvis «farlige» å oversette og gi ut, – de brøt fullstendig med den gamle oppfatning i spørsmålet om Herrens gjenkomst og de framtidige ting og Sir Robert hadde ført læren om husholdningene ut i hel konsekvens. Hans bok om Den kommende fyrste (Antikrist) ble likevel anerkjent i vide kretser, men de tanker han framsetter om menighetens tidsalder og karakter som «hemmeligheten», og hans skarpe skille mellom «husholdningene», tanker som nå er vidt anerkjent, vakte motsigelse og er fremdeles gjenstand for debatt.
Som så ofte ellers førtes også denne kritikk stundom på saklig grunnlag og stundom usaklig, – i sistnevnte tilfelle som regel fordi Sir Robert ofte har gitt uttrykk for at han ikke setter den tradisjonelle teologi i spørsmålet om Herrens komme, særlig høyt. Han er også svært lite kirkelig i sin skjelning mellom den Sanne Menighet og det han kaller Kristendommens utvendige ramme. Kristenheten, det vide begrep Kirken. Selvsagt går det særlig ut over Romerkirken og alle katolske tendenser innen hans egen kirke, den anglikanske. Men også de andre kirkesamfunn får sitt pass påskrevet der han mener de har veket av. Dette må dog ikke forståes derhen at han er negativ. Overalt hvor han møter den levende menighet, er han med.
Det kan sikkert gjøres innvendinger mot enkelte av forfatterens utleggelser. Og vi kan i Missionærens redaksjon ikke gå god for en ytterliggående anvendelse av husholdningsskjemaet. Likevel har vi funnet det påkrevet og verdifullt å oversette de ti kapitlene av hans bok «Unfullfilled prophecy and The Hope of the Church» og la dem gå som artikkelserie i Missionæren. Men vi tar denne reservasjon også fordi det ikke på sett og vis kan skaffes plass i Missionærens spalter til en inngående behandling av enkelte diskutable spørsmål. Vi ber leserne merke seg denne vår innledning, den kan ikke godt gjentrykkes for hvert nummer artiklene presenteres i.
Det er kanskje nødvendig å nevne at om en ikke akkurat tar det som noen garanti, er Sir Robert ihvertfall ikke noen hvemsomhelst som en kan avfeie med et skuldertrekk. Han var Dr. juris., – han var øverste sjef for verdens berømteste kriminal-institusjon, brittenes Scotland Yard, – han ble adlet for sine fortjenester der og Kongen gjorde ham til Kommandør av Bath-ordenen. Men framfor alt var han en oppriktig kristen og en bibelleser av rang.
Og med dette får det være nok. Vi begynner i dette nummer serien på 10 artikler av Sir Robert Anderson, oversatt for Missionæren fra hans bok: Unfullfilled prophecy. Så får våre opplyste lesere selv dømme om hva den har å gi.
Missionærens red.
En ledende Rabbi ved en av Londons synagoger sendte for mange år siden ut en bok som besto av prekener han hadde holdt i den hensikt å motbevise den kristne fortolkning av visse messianske profetier. Særlig vidde han profeten Daniels sytti uker stor oppmerksomhet og beskyldte de kristne fortolkere for å ha fusket ikke bare med kronologien, men også ved Skriftens språkbruk, i den hensikt at det hele skulle passe til å anvendes på Nasareeren. Min indignasjon overfor en slik beskyldning, førte til at jeg gikk igang med en omfattende lesing for å bli istand til å gjendrive den. Men til min store forundring fant jeg at det på ingen måte kunne kalles et grunnløst anklageskrift. Dette gjorde at jeg tok opp igjen studiet av Daniels niende kapitel, med åpent sinn og fast besluttet på å akseptere det profetiske ord etter dets opp i dagen verdi og å anvende den kronologi som var den vanlige ved de tider og begivenheter det var tale om.
En av mine første oppdagelser var at den nedarvede fortolkingen som gjorde fangenskapstiden til basis for 70 års profetien, var feilaktig. Dette mistak, som kan synes så ubetydelig, har gitt både jøder og vantro en fordelaktig stilling å gå ut fra når de dro tilfelts mot disse skriftstedene. På grunn av folke-synd var det at en dom på sytti års trelldom under Babylon ble avsagt over Juda. Dommen falt i kong Jojakims tredje regjeringsår (år 606 før Kristus), da Nebukadnesar falt inn i Judea og tok Jerusalem. Men hans hensikt var å ha landet nærmest som en vasallstat og han lot jødene beholde sin by uforstyrret, men tok med seg Daniel og hans feller til Babylon for å ha dem om seg ved hoffet som vasallstat-fyrster.
Tre år etter gjorde Jojakim opprør og fem år seinere kom Nebukadnesar igjen for å fullføre erobringen (år 598 F. K.), og den ungdommelige kong Jojakim overga seg nesten uten kamp. Ved den første inntakelse hadde Babylons konge vist seg høymodig og mild. Men nå måtte han straffe for opprør og han «førte med seg i fangenskap hele Jerusalem» og lot ingen bli igjen uten «noen av de fattigste i landet» (2. Kong. 24, 12-14). Dette var, for å bruke profeten Esekiels ord i åpningen av hans bok, «i kong Jojakims fangenskaps år», der profeten selv var blant de fangne.
Nå ble Jojakims onkel, Sedekias, satt på tronen som vasall-konge etter å ha svoret troskap mot sin overherre. Og sammen med den «Jerusalems rest som var blitt tilbake i landet» hadde han stadig for seg advarslene fra Jeremias om at ethvert forsøk på å undra seg det Guds-dekret som hadde kunngjort dem underkastelsen under Babylon, uvegerlig ville bringe over dem langt hardere dom. Da ville Nebukadnesar komme over dem igjen, legge landet øde og gjøre det hele til en ørken og et ordtak. Men de lyttet til falske profeter som smigret deres nasjonale forfengelighet ved å forutsi en snarlig gjenvinning av selvstendigheten, – og etter å ha fått løfte om væpnet hjelp fra Egypt, gjorde jødene opprør igjen. Da falt Nebukadnesar for tredje gang inn i landet og inntok, etter atten måneders beleiring, Jerusalem. Denne gang ble byen gitt sverdet og ilden i vold. De siste kapitler i 2. Krønikebok inneholder den triste historie om Juda’s synd og den Gudsdom den førte med seg.
Tre forskjellige domshandlinger altså, atskilte, skjønt delvis sammenhengende. Og det var den tredje av dem som fylte Daniels tanker og tynget hans hjerte da han ba bønnen som bragte ham den store profeti om de sytti uker. Ingenting kan være klarere og mere avgjort. «…. da la jeg, Daniel, i bøkene merke til tallet på de år som Herren hadde talt om til profeten Jeremias, – at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner,» Dan. 9, 2.
Av de samme «bøkene» forsto han også at de sytti år av «underkastelse» var nær ved å løpe ut. Selvsagt ville de bortførtes tilbakekomst gjøre slutt på dommen om «fangenskapet» som altså varte i toogseksti år. Vi må legge merke til Jeremias 29, 10, der det heter: Når sytti år er gått til ende for Babel, – eller som Speakers kommentar sier det: De sytti år betegner varigheten av det Babyloniske verdensrike. Og Wordsworths kommentar bemerker: De sytti år var det tidsrom som var tilmålt Babylon og dets herredømme. Men da Daniel alt var over åtti år, hadde han nødvendigvis lite håp om å oppleve frigjørelsen, det var jo ennå sytten år igjen. Og jeg våger den formodning at hans bønn var en inntrengende henvendelse til Gud om han ville stryke disse resterende sytten år, og ettergi de år som sto igjen å sone av straffen. Både tidspunktet og tonen som går gjennom bønnen, tyder på det. Særlig er sluttordene betegnende: «Herre, hør! Herre, forlat! Herre, gi akt! og gjør det og dryg ikke, for din egen skyld, min Gud! For din stad og ditt folk er kalt med ditt navn.» Hva mere han hadde på sitt hjerte og var iferd med å framføre, vet vi ikke, for «mens han ennå talte i bønnen», åpenbarte engelen Gabriel seg for ham, – den samme himmelske budbringer som seinere var herold ved Frelserens fødsel i Betlehem, – og av ham fikk profeten som svar på sin bønn, den store profetien om de sytti ukene. Slik lyder ordene:
Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innlukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller-helligste.
Og det skal du vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet, en fyrste, står fram, skal det gå syv uker og toogseksti uker; det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel.
Og etter de toogseksti uker skal den salvede utryddes og intet ha, og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet.
Og en uke skal gjøre pakten fast for de mange, og i midten av uken skal slaktoffer og matoffer opphøre, og på vederstyggelighetenes vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som ødelegges (Daniel 9, 24-27).
Nå gjenstår det bare, før vi går over til neste kapitel, å gjøre kjent at ordet i siste verset som er oversatt med pakten, bør helst ikke ha den bestemte form, men heller: Og en uke skal gjøre en fast pakt…. Det gjelder altså ikke det som i Skriften kalles PAKTEN (Gudspakten). Og videre: Septuaginta har: Og på templet skal ødeleggelsens vederstyggelighet være (stå). Etter som Jesus jo siterer det slik (Matt. 24, 15) er det jo ganske merkelig om «de lærde» ikke skulle godkjenne det.
II
Den hebraiske del av Skriften har ingen enklere og avgjørende Messias-profeti enn den om de sytti uker, ingen er som den skikket til å stoppe munnen på den vantro og å overbevise jøden. Men dens mening og verd går tapt i en forvirrende mengde fantasifulle utleggelser. Det er de kristne fortolkeres skyld. Betydningen av profetordets språkbruk kan være gjenstand for diskusjon, men ikke en eneste våken leser, det være seg kristen, jøde eller vantro, som vil studere det med ærlig sinn, kan huse noen oppriktig tvil om hva det sier. For som et ekko av ordene i Daniels bønn, forteller englebudskapet ham at ikke sytti år, men sytti uker av år, er fastsatt over hans folk og hans hellige by, innen de skal gå inn til den fulle velsignelse Gud har tiltenkt dem.
Dette tidsrom er inndelt i tre avsnitt, bestående av syv uker, toogseksti uker og en uke. Det tar sin begynnelse fra den tid ordet (dekretet) utgår om å bygge Jerusalem. Fra den begivenheten og til Messias, Fyrsten, skal det gå 7 + 62 uker. Og etter de toogseksti uker, skal Messias «utryddes».
Den syttiende og siste uke i tidsrommet vil bli innvarslet ved at det framstår en annen fyrste, som skal inngå en syvårs pakt eller overenskomst med jødene, – og i midten av uken (altså etter tre og et halvt år), bryter han pakten, og griper inn overfor deres tempel-tjeneste og religionsutøvelse.
Alt dette er så liketil at en skolegutt kunne skjønne det. Vi må huske at hos jødene i gammel tid var det like vanlig å tale om en uke av år som en uke av dager. Og videre at deres år hadde tre hundre og seksti dager. Slik var det i Babylon, hvor denne profeti er gitt. Og enda mere: Det var et slikt år som dommen ble regnet ut etter, den som angår «ødeleggelsens vederstyggelighet», som denne profeti refererer til. Det er nesten unødvendig å bemerke at Åpenbaringsboken, hvis syner er så nøye knyttet til Daniels, har år av samme lengde, nemlig 360 dager. Det framgår av Åp. 9, 3 og 12, 6, – der 42 måneder utgjør 1260 dager.
Nå regnes altså det omtalte tidsrom fra den dagen da byen ble beleiret, nemlig den 10de Tebet i Sedekias’s niende år (2. Kong. 25, 1 og Esek. 24, 1-2), en dag som siden, i fireogtyve århundrer har vært en jødenes fastedag overalt i verden. Og som profeten Haggai så nøyaktig tidsfester det, sluttet den på «den fireogtyvende dag i niende måned i Darius (Hystaspis’s) andre regjeringsår». (Profeten Haggais siste kapitel, kommer stadig tilbake til denne tidfesting, – se versene 10, 18 og 20, overs. anm.). Og fra den 10de Tebet år 589 til den 24 Kislev år 520 (F.K.), er det 25,200 dager eller sytti år á 360 dager.
Det første spørsmål som nå melder seg, gjelder hvilken tid «ordet utgikk» om å bygge Jerusalem. På dette punkt har det vært stor uenighet mellom fortolkerne, om hvorvidt det skulle regnes fra de bortførtes tilbakekomst, eller fra byggingen av templet. Men hvis vi lar være å lese Guds-ordets profetier på samme måten som vi skjødesløst øyner igjennom avisen vår, er det til å ta på at Jerusalem ble gjenbygd som følge av et edikt utgitt av kong Artaxerxes av Persia i hans regjerings tyvende år, og at ingen historieskriving, være seg kirkelig eller verdslig, kjenner til noe annet dekret om gjenoppbygging av den hellige byen.
Nehemias var munnskjenk hos kongen, – et høyt embete i Persia, – og hans bok åpner med å nevne at enkelte jøder ankom til Persias hovedstad med tidender om Jerusalems sørgelige forfatning.
Andre kapitlet forteller at Kongen da han var iferd med å sende ham bort etter dagens tjeneste, stoppet ham med en bemerkning om at han så ut til å ha personlige bekymringer, og det i kongens nærhet. «Skulle ikke mitt ansikt vise sorg, svarte Nehemias, «når staden der mine fedres grav er, ligger øde og portene dens er fortært av ild.» «Hva ønsker du?» spurte kongen. «…… at du vil la meg reise dit, så jeg kan bygge den,» svarte Nehemias. Så ga kongen ham myndighet til å gå igang med gjenoppbyggingen, og innen løvsalsfesten var Jerusalem en by med murer, sikret ved porter og vollgraver. Det er for øvrig avgjort at de lokale autoriteter i Judea ikke ville ha tillatt noe slikt, hadde ikke Nehemias vært i besittelse av et kongelig edikt, som i tydelige vendinger ga ordre til det.
Vår neste undersøkelse gjelder hvorvidt niogseksti åruker, målt fra dette ediktet ble til, løper ut ved en begivenhet som kan rettferdiggjøre bruken av ordet «inntil en Salvet (Messias) en Fyrste». Og her må vi huske at det var korset, ikke inkarnasjonen, som var verdenshistoriens store vendepunkt, (Johannes Ev. 12, 31). For mens Skriften ingen steder har nedtegnet Frelserens fødselsdato, er tidsrommet for hans offentlige gjerning gitt med absolutt nøyaktighet, – den begynner med «det femtende år i keiser Tiberius’s regjeringstid». Nå var, som Lewin sier i sin Fasti Sacri, «Keiser Tiberius’s regjeringstid, som begynte den 19. august år 14 (E.K.) en like velkjent periode som dronning Victorias er (var) det for våre (hennes) dagers mennesker, – og det er ikke anført ett eneste tilfelle der hans regjeringsdager har vært regnet annerledes.
Altså kan vi temmelig avgjort bestemme at den første påske Vår Herre feiret etter at han begynte sin offentlige gjerning, fant sted i måneden Nisan år 29. Og da hans gjerning strakte seg over fire (4) påskefester, er det så avgjort som det inspirerte Ord og det menneskelige språk kan få sagt det, at korsfestelsesdagen var på påskefesten i måneden Nisan år 32 (EK.).
I overensstemmelse med jødisk skikk, gikk Herren opp til Jerusalem «seks dager før påsken» (Se Johannes 11,55 og 12, 1), hvilket vil si fredagen den 8de Nisan. Sannsynligvis tilbrakte han sabbaten i Betania, og om kvelden da sabbaten var over, fant aftenmåltidet i Marthas hus sted. Den følgende dag, den 10de Nisan, foretok han sitt «inntog» i Jerusalem. Og ingen som med nøyaktighet går gjennom beretningen kan unngå å oppdage at dette «inntog» var, både til hensikt og til resultat, et vendepunkt i hans gjerning. For etter at folkets høye råd hadde dømt ham til døden, ba han sine disipler at de ikke skulle gjøre hans nærvær kjent, og fra da av unngikk han enhver offentlig anerkjennelse av seg som Messias. Men her, ved inntoget, tok han imot jubelen fra den store skaren av disipler og brakte fariseerne til taushet ved å erklære at «om disse tidde, skulle steinene rope» (Luk. 19, 37).
For på den dagen oppfyltes profetien hos Sakarias: Fryd deg storlig, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din Konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole». Og da hans disipler hevet triumfropet: «Hosianna, du Davids Sønn, velsignet være Israels konge, som kommer i Herrens Navn», da lot Herren sitt blikk gli hen mot den hellige byen og utbrøt: «Visste du dog (om så) på denne din dag hva som tjener til din fred, men nå er det skjult for dine øyne» (Luk. 19,49). «PA DENNE DIN DAG,» – ja for det var den skjebnesvangre dagen da de niogseksti ukene i Daniels profeti løp ut, og det var det eneste tilfelle under hele hans jordiske vandring hvor han ble hilst med jubel som Messias, Fyrsten, Israels konge. Det er ingen omtrentlighet i Guds regnestykke. Og da jødenes år rettet seg etter påskehøytiden og månen, kan vi beregne den julianske kalanderdato for hver eneste Nisan. Den 1ste Nisan i det tyvende år av Artaxerxes’s regjering, da dekretet om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem ble gitt, var den 14de Mars 445 F. K. og tidsrommet mellom den dagen og den 10de Nisan (eller 6. april) år 32 E. K., var 173.880 dager, eller niogseksti (69) år-uker på dagen. Jeg skylder kanskje å nevne at Artaxerxes-datoen som jeg går ut fra, er blitt beregnet for meg av the Astronomer Royal (Det kongelige observatoriums leder) og de diverse data for vår Herres jordiske tjeneste kan en finne i de forskjellige standard-arbeider i emnet.
Det skjema jeg her har oppstillet, er anvendt av Julius Afrikanus i hans Kronografi mens den detaljmessige anvendelsen er mitt personlige bidrag til fortolkingen av Daniel. Resultatet kan gi både kristne og kritikere noe å tenke på. Den «høyere kritikk» går til angrep på Daniel med påstand om at boka er enten blitt til langt seinere og skrevet av en annen som utgir seg for Daniel, eller også at den er en fri diktning. Men hvordan kan en da gjøre rede for oppfyllelsen av denne bestemte profeti? Om noen f. eks. gjorde kjent at avstanden fra hoveddøren i Sankt Paul-katedralen til ett eller annet velkjent landemerke, var nøyaktig 173.880 meter, og påstanden ble funnet å være helt nøyaktig, hva ville vi så tenke om den fastslo at det hele var en heldig gjetning? Ville vi ikke stemple ham som enten en kjeltring eller en tosk? Og tillater vi bare ikke vår respekt for de lærde å veie tyngre enn vår ærbødighet for Gud og hans Hellige Ord, må noe slikt bli vår verdsettelse av disse som framsetter eller tar imot «den høyere kritikks sikre resultater» når det gjelder Daniels profeti.
III
Ingen kristen kan tvile på den messianske oppfyllelse av de 69 ukene i denne profeti. Og selv om vi skjelner mellom det som blir tvilt på og det som virkelig er tvilsomt, er det ikke mindre sikkert at den 70-ende uken venter på å bli oppfylt i en framtidig tidsalder.
Den tanken at en slik æra skulle bli avbrutt i sitt løp, kan synes fremmed og uantagelig for mange, men en oppvakt bibelleser vil snart oppdage det prinsipp dette inneslutter, – et prinsipp som er gitt så slående et eksempel på i den æra på fire hundre og åtti år som regnes fra utgangen av Egypt og til Templet. Ifølge de historiske bøkene er nemlig denne periode i virkeligheten fem hundre og treogsytti år, – noe som bekreftes ved Apostelens ord i Antiokia i Pisidia (Ap. gj. 13, 18-31). Hvordan skal en forklare denne forskjell på treognitti år.
Skjønt dette problem har gjort kronologene perpleks, er løsningen enkel og liketil. For disse treognitti år er summen av de underkastelsesperioder som er omtalt i Dommernes bok. I fem forskjellige tidsrom, var Israel under fremmed åk, som straff for avgudsdyrkelse. Han «ga dem i deres fienders hånd.» De ble således slaver under kongen av Messopotamia i åtte år, under Moabs konge i atten år, under Kanans konge i tyve år, midianittene i syv år og endelig filistrene i førti år. Summen av disse, 8 + 18 + 20 +7 + 40, er 93. Den underkasteIse Dommernes bok 10, 7-9 forteller om, berørte bare stammene bortenfor Jordan og satte ikke Israels nasjonale selvstendighet på spill. Men når Gud tilgir oss våre synder, da stryker han også ut det som er nedtegnet (Heb. 10, 17) Gjør da dette prinsippet seg gjeldende for regnestykket i en historisk æra, hvor forståelig er det ikke da når det gjelder en profetisk æra lik den med de sytti ukene!
Ved sin forkastelse av Messias, forspilte Israel sin normale stilling som priviligiert og utsett til spesiell velsignelse. Når vi så er klar over at de messianske profetiene flyter gjennom en kanal som utgjøres av Israels nasjonale historie som et paktsfolk, skjønner vi at oppfyllelsen av profetien er trukket utover i historien inntil Lo-ammi-dommen (Lo-ammi: Herren har forlatt dere) som nå hviler over dem, er trukket tilbake.
Forøvrig gjør Matteusevangeliets kapitel 24 ende på enhver kontrovers i det spørsmål vi her behandler. Nytestamentets første bok er, like som den siste boken, profetisk. Og kapitel 24 er, som Dean Alford (anerkjent kommentator. reds. anm.) sier det: «selve ankeret for apokalyptisk fortolkning.» Men for å kunne forstå det hele rett, må vi ryste av oss den tradisjonelle utleggelse og lese ordet med våken forståelse av den stilling og tilstand de befant seg i som profetordet henvender seg til. Det var menn som hadde hele sin tankeverden gjennomtrengt av og hvis håp var basert på de hebraiske skrifter. Og når de stilte spørsmålet: «Hva skal tegnet være på din tilkommelse og på tidsalderens ende?» hadde de i tanke den tidsalder som utgjorde Israels underkastelse under hedningenes overhøyhet, og Kristi komme «for å gjenreise riket for Israel.»
Det er merkelig at en eneste våken leser kan forveksle den begivenhet med det «komme» som Nytestamentets brever forteller om. Det ene er det «komme» som er omtalt i den hebraiske profeti og som vil bringe befrielse til Israel, den begunstigede nasjon i dager som kommer. Her kaller Herren dette for «Menneskesønnens komme», en messiansk tittel som aldri forekommer i Brevene og aldri nyttes i Skriften uten i forbindelse med Herrens jordiske folk. (Johannes 5, 27 kan se ut som en unntagelse fra denne regel, sammenhengen viser imidlertid at ordet her betyr at fordi han er menneske (et menneske) er dommen gitt ham). Men det «komme» som åpenbares i Brevene, hører med til sannhetene om «hemmeligheten» i Kristendommen, – nemlig et komme for å kalle hjem til sitt himmelske hjem de gjenløste i den kristne husholdning. Disse to «komme»- begivenheter har ingenting annet felles enn det at begge refererer til den samme Kristus.
Ennå sterkere må vi understreke dette når det gjelder det teologien kaller «det annet komme», en begivenhet som vil finne sted ikke mindre enn tusen år seinere enn «Menneskesønnens komme.» For det komme som er omtalt i Matt. 24-25 vil innvarsle himlenes rike på jorden, – Kristi tusenårige regjering, mens det «annet komme» i vanlig teologisk mening er hans komme til dom ved avslutningen av de tusen år. Et virkelig studium av uoppfylte profetord blir umulig om en ikke får det til å skille mellom disse (flere) «kommer» i forbindelse med Kristus.
Sikkert er det at om det Kristi komme som Brevene omtaler, skulle være det samme som «Når Menneskesønnen kommer» hos Matteus fireogtyve, da måtte apostelens ord stå i klar og tydelig motsetning til Herrens utvetydigste undervisning. For hans advarsel er grei og inntrengende og går ut på at hans komme som Menneskesønnen ikke må ventes før etter at Antikrist er framtrådt, etter de redsler som utgjøres av «Den store trengsel» og de veldige omveltninger og tegn som er forutsagt i de messianske profetier. Mens en skal lete forgjeves i Brevene etter endog den svakeste antydning til at en eneste profetisk og kommende begivenhet blokkerer vegen for det Bengel kaller «Menighetens håp». Skulle altså disse skriftstedene referere til samme begivenhet, måtte vi forkaste enten det Første evangelium eller de Paulinske brever, – for det er håpløst å få dem til å stemme overens.
Men, kan en vel spørre, uttalte ikke Herren ved samme anledning ordene: Våk, for dere vet ikke hvilken time deres Herre kommer?» Jo, det er så! Men de ordene refererer til den ventetid som kommer når trengselen er over og alle begivenheter forutsagt å skulle foregå hans komme, har funnet sted. For ved dette vendepunkt er stillingen som det jordiske folk inntar til det som er deres eneste håp nemlig Hans komme, nøyaktig den samme som vår stilling under den nåværende tidsalder, nemlig en stadig forventning av Herrens gjenkomst, (Alford).
For som brevet til Titus forteller oss, opptukter nåden oss til å leve «ventende på det salige håp» («skuende ut etter…»). Og dette uttrykket er enda bare en fattig erstatning for hva det greske ordet representerer. Da han fra fangenskapet i Rom skrev brevet til menigheten i Filippi, nyttet Apostelen et ennå sterkere ord, her oversatt med å vente, forvente. Det er et ord som ifølge Bloomfield betyr å strekke hals i iver etter å få høre eller se noe. Slik gjorde Sisera’s mor da hun ventet på at sønnen skulle komme tilbake. «Hun skuet ut gjennom vinduet og skrek gjennom hallene: «Hvorfor dryger hans vogn så lenge.»
Og enda er det religiøse lærere som forsikrer, stundom med dogmatisk tverrsikkerhet at Herren kan ikke komme før etter trengselen, og skyver på den måten dette «velsignede håp» ut i kretsen av andre kristne håp, som, lik det om den siste oppstandelse f. eks., riktignok er «sikret og fast» men likevel fjernt og langt borte. En slik lære dreper i virkeligheten håpet. For vi gjenkaller i minnet Frelserens ord om at dersom de dagene ikke ble forkortet, ville ingen av hans folk komme til å overleve dem. Og er det så, da ville det forvisst være vår lengsel og vårt ønske at han ville ta oss til himlen gjennom døden framfor å la oss møte slike tider.
Heller ikke dette er alt. Spørsmålet kan sees fra et annet standpunkt også. Vi er fra Guds side oppfordret til å leve i stadig forventning av Herrens komme, til å stå så å si med hånden på dørklinken, rede til å lyde når han kaller. Og likevel, etter den nyss nevnte teori, skulle vi forsikres om at det vil dra lenge ut med hans komme, for ikke bare må først den værste trengsel verden har kjent finne sted, men også en hel rekke uhørte tegn og omveltninger i naturen (Matt. 24, 15-29).
Tenk deg at noen kapitler i en bok skulle inneholde historien om en mann som meddeler sine tjenere at han nå drar utenlands, blir borte en lengre tid og at datoen for hans hjemkomst ikke kan fastsettes, men de skal få klar og grei varsel og beskjed om det en stund før han kommer. Og så sies det videre i boken at den samme mannen fortsetter og legger dem på hjertet å leve i stadig venting på hans tilbakekomst, for han kan komme hviken dag som helst. Ville vi ikke i så fall kaste boka fra oss og enten more oss eller ergre oss over slikt tøv? Hva slags mening skal vi da ha om den læren vi omtaler her, når vi er klar over at i et emne som dette med Herrens komme, er allslags tøv den rene profanasjon.
IV
Oppfyllelsen av den syttiende uken til Daniel peker tydelig mot en tid som også andre av de syner profeten fikk, sikter til, – likeså andre syner fra Åpenbaringen, som de er uløselig forbundet med. Men nå nærmer vi oss områder der det har stått sterk strid, og før vi går videre kan vi trenge å gjøre klart hvilke retningslinjer som må lede oss i våre videre undersøkelser. Undersøkelsen vil bli lettere om vi tar et kort overblikk over Gudsordets profetiske budskap i sin helhet.
Inntil ganske nylig kunne en regne med at størsteparten av profetord-granskerne som tilhørte enten den ene eller den andre av to rivaliserende grupper, nemlig den som hyllet den futuristiske – og den som hyllet den historiske tolkning. Men i vår mere opplyste tid, er flesteparten av oss kommet til å forstå betydningen av Bacons ord at: Det profetiske Gudsord er av samme natur som dets forfatter, for hvem tusen år er som én dag, og det oppfylles derfor ikke fullstendig med én gang, men har springende og delvise oppfyllelser igjennom de mange tidsaldre, selv om deres høydepunkt eller fylden av oppfyllelsen refererer seg til en bestemt tidsalder. Vi kan derfor ikke gå med på futuristenes teori, som ville innbefatte at Messianske profetord ikke har noe å si vår tidsalder, som er Israels forkastelses-tidsalder. Og heller ikke kan den som skjønner litt av hva en kunne kalle Bibelens grunnplan i det profetiske, slutte seg til den historiske tolkings gruppe. For det systemet, slik det er utformet av anerkjente fortolkere i deres krets, viser en fullstendig uvitenhet hva angår den stilling Israel inntar i Guds-åpenbarelsens plan for jorden, og likeså den særskilte karakter vår nåværende kristne tidsalder har, og de sannheter som er særegne for den.
I dens åndelige mening er jo Bibelen historien om en forløsning, og av Herrens egen undervisning vet vi at den taler om Ham i hver eneste del. I beretningen om hans gjerning etter oppstandelsen, leser vi at han «utla fra alle skriftene det som var skrevet om ham.» Og ennå mer bestemt er hans ord på himmelfartsdagen om at «alt det måtte oppfylles som er skrevet i Mose lov, og i profetene og i salmene, om meg,» (Luk. 24, 27-44). Men Bibelen inneholder også en slags almen kunnskap. Når vi leser den, hva finner vi nemlig? Jo, en kort innledning forteller om skapelsen, fallet, dommen ved syndfloden, Noah-etterkommernes frafall og ombygging av Babel, med det som dette førte med seg. Mere enn tyve århundrers begivenheter gjør den seg altså ferdig med i de elleve kapitler som fører fram til Abrahams utkallelse. Og så gjelder resten av hele det Gamle testamente Abrahams ætt, – de store hedninge-nasjoner i gammel tid som kommer inn i dens historie, gjør det bare forsåvidt som de kommer i berøring med Israel.
For Israel var utvalgt av Gud til å være hans vitne og representant på jorden. Som hedningenes apostel skrev til en hedninge-menighet: «til dem ble Guds ord gitt,» og «fra dem er Kristus kommet etter kjødet.» Med ettertrykk utbryter han: «Gud har ikke forkastet sitt folk som han forut kjente,» og når de igjen blir tatt til nåde, vil det bli en velsignelse for verden som «liv av døde». (Rom. 3, 2. 9,4–5 og 11, 1 og 15).
Men siden de latinske kirkefedres dager har «den kristne religion» lidd under den feilaktige oppfatning at «Kirken» (Menigheten) har erstattet Israel i Guds profetiske skjema, at Gud har vraket sin tidligere åpenbarte plan og hensikt med jorden i forbindelse med sitt paktsfolk, og at når «tallet på de utvalgte» i den nåværende tidsalder, er fullt, skal jorden og dens beboere favnes i en kjempekatastrofe av domsild. Men menneskers synd kan da ikke gjøre Guds plan til intet, selv om den nok kan bli forsinket (utsatt) i sin fulle realisasjon! Og ikke ett eneste Gudsord, ikke én profeti, ikke ett løfte kan noensinne svikte. Endog de faste, årlige fester i Israel er tilslørte profetier om forløsnings-høsten.
Påskefestens svinge-nek taler om Kristus og hans oppstandelse fra de døde (det har også en sekundær oppfyllelse under martyriene i den store trengsel, se Åp. 6, 9-11 og 7, 13 fg.) De to svingebrødrene på pinsefesten, peker hen på de to Israels hus i full Guds-erkjennelse, i dager som skal komme. Og når israelittene samlet seg til løvsalsfesten i Jerusalem, med palmegrener i sine hender, da var det et bilde på den forløsningens høst – og festtid som skal komme, – «innhøstingens høytid», da palmebærende hærskarer av forløste, tilhørende en framtidig tidsalder, utallige, fra alle folk og stammer og ætter og tunger», skal oppløfte sitt mektige lovprisningsrop til Gud (3. Mos. 23, 40, Åp. 7, 9.)
Den vanlige oppfatningen i dag av Guds «tidsaldrenes plan» er at jorden utgjør etslags «helvede» som ender i et flammehav. Hvor vidt forskjellig det er fra Skriftens skjema. For all hebraisk profeti. Fra Moses til Malakias, taler om «de tider da alt blir gjenopprettet» (Apost. Gj. 3, 21), med andre ord om en kommende tidsalder da alt skal settes i rett skikk på jorden, under en regjering i rettferdighet og fred.
Dette var hovedinnholdet av Johannes Døperens forkynnelse og av Herrens og hans apostlers tjeneste under hans jordiske liv. «Himlenes rike er nær» var såvisst ikke «evangeliet» slik vi forstår det ordet, det innvarslet istedet ankomsten av de lovte «gjennopprettelsens tider» da himlene skal råde på jorden. Men skjønt Israels Messias-Konge var i deres midt, så «tok hans egne ikke imot ham» og hans død på Golgata, var svaret som det folket ga på «evangeliet om riket».
Hans forbønn for dem på korset, skaffet dem en utsettelse, en respitt, på følgene av den fryktelige synd, og på pinsedagen, ble den store apostel for de omskårne, (Peter) inspirert til å proklamere at en nasjonal omvendelse, ville føre tilbake til dem den Kristus som var forkynt for dem (vi siterer verset det refereres til her: Ap. gj. 3, 19: «Så fatt da et annet sinn og vend om, forat eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for eder utkårede Messias, Jesus, som himlen skal huse inntil de tider da alt blir gjennopprettet som Gud har talt om ved de hellige profeters munn fra eldgamle dager».)
Men Israel var forherdet, og deres svar på pinsedagens amnesti-tilbud var – mordet på Stefanus. Her kommer den begivenhet inn som Jesus forutsier i Luk. 19, 14: Etter at tronpretendenten var reist utenlands sendte folket «sendemenn»avsted (etter han var reist) for å hindre at han ble utstyrt med kongemakt og kom tilbake som konge, – de lot si til overherskeren: «Vi vil ikke at denne skal være konge over oss». Så var det altså ingenting å gjøre, og i stedet for å «sende den utlovede Messias tilbake,» sendte Gud dem den dom de har ligget slagne under inntil denne dag. Etter Stefanus’s død, fikk Paulus sitt kall. Og det er vanligvis oversett at skjønt hans oppdrag særskilt gjaldt hedningene, inneholder det avgjort en misjon til Israel (se hans vitnesbyrd i Ap. gj. 9, 14: Herren sa: «Jeg sender deg til hedninger, konger og Israels folk.») For å fullføre denne del av oppdraget var det han gjennomtrålte hele den jødiske verden, fra Jerusalem av, hele runden, til Rom. Og på hvert eneste sted rettet han sin første henvendelse til synagogen.
Men skjønt noen jøder enkeltvis tok imot evangeliet, ga ikke en eneste synagoge (som institusjon, som helhet), rom for den tilbudte nåde. Denne (siste) delen av forkastelsen, ble fullstendig da «de ledende blant jødene» i Rom, forkastet vitnesbyrdet, og Apostelgjernings-boka slutter med å proklamere at «Guds frelse ble sendt til hedningene.» Betydningsfullt er det faktum at i hans (Paulus’s) «fangenskapsbrever», skrevet etter denne krisis i hans tjeneste, er det vi finner den fulle åpenbarelse (av) de sannheter som særskilt gjelder kristendommens – vår tidsalder.
Og nå, hva angår fortolkingslinjer: Skulle en Rabbi under et møte av Det Høye råd i Jerusalem for et par tusen år siden ha våget å framsette et strengt skriftmessig utkast til Kristi komme og gjerning, ville han blitt brakt til taushet med en indignert tilrettevisning om at en slik bokstavelig utleggelse av Skriftene bare kunne bringe Den Hellige Skrift i miskreditt. Og likevel leser vi i dag disse profetier og vet at de ble oppfylt i de mest minutiøse detaljer.
Her er noen få av dem: «En jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn»; «Se, din konge kommer til deg…. ridende på et asen»; «så veide de opp til meg prisen, – tredve sølvpenger»; «og jeg tok de tredve sølvpengene og kastet dem inn i pottemakerens hus»; «de deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel»; «de har gjennomstukket mine hender og mine føtter»; «de ga meg eddik å drikke».
For profetene selv var de ordene fulle av mystikk (1. Peter 1, 10-12), og uten tvil ble de i sin alminnelighet «bort-forklart» som enslags fridiktning. Og så skulle hver eneste tøddel og bokstav få sitt motstykke i virkeligheten! Når vi blir klar over at Skriftens ord om disse oppfyllelsene er vår beste, for ikke å si eneste, rettledning når det gjelder de profetier som ved den Hellige Boks avslutning ennå ikke var oppfylt, kan vi under vårt studium av dem uten reservasjon godta prinsippet om en bokstavelig oppfyllelse.
Derfor må vi omhyggelig merke oss de innledende ord i Gabriels profeti, der han gjentar avslutningsordene i Daniels bønn: «Sytti uker er fastsatt over ditt folk og din hellige stad«. Og vi kan forkaste enhver fortolkning som lar denne profeti bli oppfylt i den nåværende husholdning, mens Jerusalem er en by i hedningenes vold og Israel er Lo-ammi.
Men mens vi fastholder den bokstavelige oppfyllelses prinsipp, må vi ikke forkaste det andre prinsippet om «en delvis oppfyllelse.» For Skriften selv gir oss slående illustrasjoner på det, som f. eks. Herrens henvisning til at Johannes Døperen er den Elias som profeten Malakias omtaler. «Og om I vil motta det»: (sa han). «Han er den Elias som skal komme». (Matt. 11, 14). Men ett år seinere, sa han: «Elias kommer visselig og setter alt i rette skikk.» (17, 11). Og særskilt opplysende er apostelen Peters henvisning til at åndsutgytelsen på pinsedagen er med i betraktningen når Joel profeterer om den (Joel 2, 28), mens dens fulle oppfyllelse likevel gjenstår til en tidsalder etter at Israel er gjenreist til nasjonal selvstendighet og åndelig velsignelse. For det er hovedtyngden i Joels budskap.
Under den nåværende tidsalder (Israels forkastelsestid) står både jøde og hedning av naturen på samme plan av skyld og dom. «Der er ingen forskjell. Alle har syndet». Men det er heller ikke noen forskjell hva angår frelse. Det er nåden som regjerer, derfor: «er det ingen forskjell, de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som kaller på ham.» (Rom. 3, 22, 23 og 10, 12). Jøden kan altså få velsignelsen like fritt som hans nabo, bare han vil oppgi den forrett han tror seg å ha og roser seg av, som medlem av paktens og løftets folk. Velsignelse på det grunnlag er nemlig uforenlig med nåde, og er velsignelse på gjerningsgrunnlag eller personlig fortjeneste av en eller annen art.
Det er nok så at Gud ga denne «pakten» i nåde, men pakten opprettet et bestemt fellesskap, og for dem som var innenfor fellesskapet ga den velsignelse på det grunnlag. Men etter at korset gjorde ende på ethvert krav på Gud, gjensto det bare to alternativer: nåde eller dom. For i samme mening som vi sier at Gud kan ikke lyve, må vi også være klar over at han ikke kan handle etter innbyrdes uoverensstemmende prinsipper samtidig.
Derfor er det klart at før profetien om Daniels sytti uker kan være oppfylt, må det finne sted en skifting av husholdning, så avgjort og vesentlig som den der fant sted da Israel ble forkastet og satt til side. Israels forkastelses-stilling er en av de sannheter som hører til «hemmeligheten» om den kristne husholdning (Rom. 11, 25.) Men denne husholdning vil avsluttes når Herren reiser seg fra sitt sete på nådens trone, og for å fullende utviklingen av den nevnte «hemmelighet», kommer for å hente sitt himmel-folk, som består av både jøder og hedninger, og som er ett med Ham selv, som «lemmer på Menigheten som er Hans Legeme.» Og så vil det jordiske folk komme til seg sjøl igjen, og «deres antagelse» vil bli fulgt av en vidstrakt velsignelse. (Rom. 11, 15).
Sakarias’s profeti peker fram mot «den dag» da det skal finne sted en veldig nasjonal og åndelig vekkelse blant dem, i deres eget land og i deres egen by. Og de velsignelser som er lovt dem i Daniel 9, 24, ligger og venter på Sakarias’s «den dag», «og det skal skje på den dag….». (Sak. 13, 1) Ikke på noen måte er disse velsignelser ennå blitt virkeliggjort for Israel.
V
Herrens henvisning til «ødeleggelsens vederstyggelighet» som profeten Daniel har talt om gir oss oppslaget til den rette fortolkning av den del av profetien om de sytti uker som ennå ikke er oppfylt. Og er Bergprekenen ofte feiltolket, så gjelder det ikke mindre denne «Bergpreken nummer to», hvorfra det ovenfor siterte ord av Jesus er hentet. (Matt. 24, 15). For å forstå det rett må vi huske at det er en profeti og må alltid sørge for at vi plasserer oss sjøl i deres stilling som den var talt til, og vi må studere den som (om) den nåværende husholdningen («hemmeligheten») ikke hadde kommet imellom, og som om de forutsagte begivenheter hadde gått sin gang under apostelenes livstid.
Hans ord var svar på deres spørsmål i vers 3: Hva skal tegnet være på ditt komme og på tidsalderens ende? («verdens ende» er en oversettelse som treffer på siden av det der virkelig er sagt). Og selvsagt er det «komme» de tenker på ingenting annet enn det de messianske profetier omtaler, og «tidsalderen» er den hvori hedningene skulle ha makten, noe som skulle svare til det før omtalte «komme» fant sted. I vers 3 taler han om tidsalderens sunteleia og i vers 14 om dens telos (eller ende). Så går han, som det er så alminnelig med det profetiske ord tilbake til den periode han tidligere har beskrevet i korthet, og i vers 15 gir han dem tegnet som de skal kunne se og derav vite at den store trengsels terror er ved å bryte løs over dem (v. 21).
Det er mulig at Jerusalems beleiring og erobring under Titus er med i Herrens ord her, men ingen som studerer det i forbindelse med Daniels profeti, som Herren uttrykkelig siterer sammen med andre skriftsteder fra samme æra, kan huse noen tvil om at deres fulle oppfyllelse gjenstår til den framtidige gjeninnsettelse av Paktsfolket i dets eget land og i Guds gunst.
For ordene Jesus talte på Oljeberget den dagen, ble ikke «oppbrukt» da de jødiske disipler, som de ble rettet til, så å si ble «de-nasjonalisert» ved at de ble innsatt i det himmelske fellesskap som utgjør Kristi Legeme, der det er «hverken jøde eller hedning». Lik alle ord han uttalte på jorden, er de evige og i en kommende tidsalder vil de bli lest og grunnet på av «en utvalgt levning» av Israel, samlet i sitt eget land.
Vi er bestandig så nøye med å legge merke til hvor ofte Herren hadde oss i tankene når han talte, – men de kristne synes ikke å gripe det at i slike skriftsteder som disse, tenkte han på sine hellige i kommende dager, under den heteste prøvetid hans folk noen gang har kjent. Og er det slik at endog i den nåværende forkastelsestid de «er elsket for fedrenes skyld,» hvor dyp og omsorgsfull må den kjærlighet ikke da være når den har i sikte en kommende tidsalder som fører med seg deres omvendelse og tro! Kan det være tvil om at når Herren ytret denne forutsigelsen, da hadde han i sin guddommelige allvitenhet sitt Jerusalem med dets hellige i sikte og tenkte på den tid da alt skal være oppfylt som er talt i profetordet. Heller ikke kan det være tvil om at mens de under den tiden lar blikket fare over avisenes meldinger og betrakter hvorledes skyene samler seg til den storm som vil bryte løs over dem, vil det være med hjerte og sinn festet ved disse hellige ord og varsler. På den måten blir de istand til å vente på det fryktede signalet til øyeblikkelig flukt, «når ødeleggelsens vederstyggelighet, som profeten Daniel har talt om, står på hellig grunn.»
«Historien gjentar seg». Den første innehaver av et hedningefolks overhøyhet over Israel, forlangte tilbedelse av en billedstøtte av seg selv (Dan. 3, 1-6). Og den siste store keiser (skal vi i dag kanskje si «diktator»? Overs. anm.) av ondskapslinjen, vil sette opp et bilde av seg, for at det kan bli gjenstand for tilbedelse av alle, under trussel om dødsstraff for alle som ikke viser underkastelse. Språket i Daniel 9,27 gjør det klart at det vil være «på templet», ikke inne i helligdommen, hvor ingen andre enn prestene kunne se det, men på en framtredende plass, coram populo. Og ettersom det er Satan som har satt dette igang, er det hverken vill eller overspent fantasi å tenke seg at plassen der denne statue av Antikrist blir satt opp, vil være «på templets tinde», med henvisning til den som Herren Jesus sto på da han «ble fristet av djevelen».
De løsrevne skriftsteders metode har, når det gjelder det profetiske studium, vært med på å bringe Skriften i miskreditt. Men kjennskap til «husholdningene» er sikringen mot denslags. For det hjelper oss, som Bacon så godt uttrykker det, «å sette hvert profetisk ord i sammenheng med den oppfyllende begivenhet». Slik kaster det lys av Den Hellige Skrift, og i stedet for en tumleplass for mystikk, blir granskingen av profetordet en bekreftelse for vår tro. Som vi alt har merket oss, er «læren om Jesu annet komme» et sideprodukt av denne uheldige metoden. En har tatt skriftstedene der Jesus taler om å komme igjen ut fra deres sammenheng, alt er kastet hulter til bulter, som om de refererte til samme begivenhet og skulle oppfylles i samme tidsrom.
Men det som beskjeftiger oss nå, er profetien om de sytti uker, og selv om det betyr litt gjentagelse, vil en oppstilling av problemet påny, vise seg å være gagnlig. Den tidsalder (de sytti ukene) har med Daniels by og Daniels folk å gjøre. Den 69-ende uke endte med «utryddelsen» av Messias. Israel ble så satt til side og denne tidsalders løp ble avbrutt. Den uoppfylte syttiende uke begynner ikke å løpe igjen førenn paktsfolket påny er anerkjent av Gud. Og, som alt nevnt, vil denne anerkjennelse finne sted gjennom en «skifting av husholdningen». Nådens regjeringstid må ta slutt, og medlemmene av denne tidsalders himmelske utvalgte må kalles bort fra jorden før det jordiske folket kan bli gjeninnsatt i deres eget land.
Innledningen til denne æra var da «ordet utgikk om å gjenreise og gjenbygge Jerusalem». Og begynnelsen til den siste uken av denne æra, vil være undertegningen av en overenskomst mellom den siste store Keiser (diktator-) , den «kommende fyrsten» i Daniel 9, 27, – overenskomsten skal garantere jødene alle nasjonale rettigheter, særskilt med henblikk på utøvelsen av deres nasjonale gudsdyrkelse. Midt i uken krenker fyrsten pakten ved å vanhellige templet, en begivenhet som øyeblikkelig følges av den Store Trengsel. Varigheten av forfølgelsene er nøyaktig angitt til tre og et halvt år, to og førti måneder, eller tolv hundre og seksti dager (Åp. 7, 6, 14 – og Åp. 8, 5). Den vil få en brå slutt ved de veldige omveltninger som skal foregå i naturen og som innvarsler vredens dag.
Herrens ord i Matteus 24, 6 fg. har sin nøyaktige motsvarighet i Åpenbaringens segl-syner (Åp. 6). Herrens første advarende tone gjelder «krig og rykter om krig», – og når det første segl brytes, gjelder det en som går ut «seirende for å seire».
Deretter antyder Jesus kriger av voldsommere karakter, – og det har sin parallell i det andre seglet, der det «blir gitt ham et sverd, og makt til å ta freden fra jorden og de skal drepe hverandre». Det første segls kriger er tydeligvis slik vi er vant til dem, men det andre seglets kriger er en orgie i hensynsløs nedslaktning. Det er ikke bare en repetisjon av det foregående synet.
Herrens neste ord er «hunger», – og når det tredje seglet brytes, viser seg rytteren på den svarte hesten med en vekt i sin hånd, for å veie ut livsfornødenhetene til hungersnødpriser. Og da hungeren er en naturlig følge av krigen slik den her går for seg, er det ikke mindre visst at pesten følger sulten. Og «pest» er da også det neste ord vår Herre ytrer, – så rytteren på den fjerde hesten (det fjerde segl) får makt til å drepe ved «død» (døden fulgte ham), et ord som ikke trenger noen forklaring for dem som er klar over redslene ved de veldige farsotter. Men domshandlingene har økende karakter og denne rytter, hvis navn er «Døden», «dreper ved sverd, ved hunger og ved pest».
Når det femte segl åpnes, synes ingen rytter, men hverken synets betydning eller dets plass i det profetiske skjema er tvilsomt. I Matteus 24, 8 beskriver Herren de første fire segls dommer som «begynnelsen til veene», – og i vers 9 leser vi: «Da skal de overgi dere til trengsel og slå dere i hjel, og dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.» Herrens ord i vers 21 lærer ufrakommelig at dette er trengselen, «Trengselstiden» i Daniel 12, 1, – og i det femte segls syn sees under alteret sjelene til de martyrer som er blitt offer for denne forferdelige forfølgelse.
Heller ikke er begivenhetene ved det sjette segl uviss når de sammenholdes med de Herren har tegnet i vers 29 (av Matteus 24, – vi beskjeftiger oss fremdeles med Matt. 24. kap.). Alle begivenhetene som følger etter åpningen av de foregående segl, er slike som menneskene er ansvarlige for, som utføres på naturlig vis. Men nå, med de lidelser uten sidestykke som overgår Herrens folk i den store trengsel, og som svar på martyrenes bønn (Åp. 6, 9-10), setter Gud til sist sin kraft inn, – veldige omveltninger i naturen slår med redsel de ubotferdige mennesker av alle klasser, fra kongen til trellen, og i universell panikk søker de å skjule seg for den kommende vrede.
Herrens ord i vers 29 (fremdeles Matt. 24) gjør det klart at dette sjette segls redsler følger umiddelbart etter Trengselen, og etter som denne Trengselsperioden er siste halvdelen av Daniels 70ende uke, faller disse begivenhetene inn i profetiens kronologi. Men det er en vanlig feiltagelse å mene at hendingene forutsagt i vers 30 og 31 skal øyeblikkelig følge etter avslutningen av den syttiende uken. Det syvende segl-synet gjenstår ennå. Det 30te versets «da» (tote), refererer ikke til tidsalderens telos, men til dens sunteleia, – ikke til et bestemt punkt men til hele den periode vi her har i sikte, – en mening som det samme ordet inneholder i tre andre vers i selvsamme kapitel. Og Herrens undervisning i det avsnitt som begynner med vers 32, gjelder den perioden.
Her skal vi nevne en annen parallell til synet med de syv segl. I Åpenbaringen 8, 1 leser vi: «Og da det (Lammet) åpnet det syvende segl, ble det stillhet i himlen omkring en halv time.» Kan det ikke tenkes at denne stillstand symboliserer det tidsavsnitt vi nå er kommet fram til i vår betraktning? Lengden på det, kjenner vi ikke, annet enn at det vil være innenfor en generasjon (mannsalder) levetid, og likevel lang nok til å få verden til å glemme de foregående redsler og til at hans folk trenger oppfordringen til å våke. «Og som det var i dagene før vannflommen, de åt og drakk, de tok til ekte og ga til ekte,» – så skal det være da. Tegn og omveltninger i mangfoldighet markerer den tidsalders sunteleia, men dens telos blir uvarslet og plutselig. I det svaret Herren ga sine disipler, gjentar jeg: Han ga dem varsel om å være våkne, ikke for hans komme, men for de begivenheter som måtte gå forut for det. Men nå, når alle disse begivenheter har funnet sted, da lyder hans ord: «Våk derfor, for dere vet ikke hva dag eders Herre kommer.» For dagen og timen for Menneskesønnens komme, er en hemmelighet som ikke er åpenbart.
VI
«Og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge» (Daniel 9, 26). Hvem er denne fyrste? Måten han omtales på her, setter oss istand til å besvare spørsmålet med visshet. For det trengtes ikke noen ny åpenbaring, bare en henvisning til en hvis komme og personalitet Daniel forlengst var merksam på. Derfor kan det ikke være tvil om at han er «kongen med det frekke åsyn» i det synet som ble vist profeten to år tidligere. (Dan. 8, 22). Det medgis at dette avsnitt primært viser på Antiokus Epifanes, han som er blitt kalt «Gammeltestamentets Antikrist», – men dets endelige opfyllelse hører framtiden til. Det er forøvrig alminnelig anerkjent at de hebraiske profetiers Antikrist er identisk med Nytestamentets.
Den tolking at «den kommende fyrste» skulle være Messias, kunne vi uten videre gått forbi, hadde det ikke vært fordi det kan nevnes fremtredende navn mellom dem som støtter denne teori. Men den blir tilstrekkelig tilbakevist ved bare å henvise til at det er denne kommende fyrstes folk som skal besørge ødeleggelsen av byen og helligdommen. En annen teori, nemlig at en finner dens oppfyllelse i Selotenes aksjoner under beleiringen ved Titus, viser bare hvor langt fortolkerne kan få seg til å gå i retning av å understøtte et fullstendig falskt tolking-system. For den blotte tanke på at den Hellige Skrift skulle beskrive religiøst frafalne (som Selotene var) som Herrens folk, lukter av profanasjon.
En liknende bemerkning passer på den ville utleggelse at det var Herren som inngikk denne syvårspakten med det jødiske folk, og at den kom til sin ende ved hans død «i midten av uken.» Og at hans død således brakte «slaktoffer og matoffer til å opphøre». Det lukter også av en frafallen kristenhets uvitenhet i Ordet. Da er Jøden mere opplyst i denne sak enn den navnkristne, for han vet at førenn den syndsmittede jorden er blitt renset ved ild, kan det ikke være hverken alter eller helligdom uten «slaktoffer og matoffer». Og når i det kommende rike det gjenfødte Israel samles i det Gud-forordnede tempel i Jerusalem, vil Esekiels bok i fullstendig detalj gi dem det Gud-reviderte ritual som skal lede gudstjenesten deres.
Nå finner vi ordet «Antikrist» ingen andre steder i Skriften enn i Johannes-brevene. Men det er anerkjent at titelen viser hen på Kaiser-en i Daniels syner, på Syndens menneske i 2. Tessalonikerbrev, og på «Dyret» i Åpenbaringsboken.
Troen på en personlig Antikrist var alminnelig i den Første Menighet og hadde udiskutabel plass i tusen år. Men da kristenhetens frafall ble alminnelig, var det bare rimelig at kristne mennesker kom til å reise spørsmålet om ikke profetiene om Antikrist hadde fått sin oppfyllelse i og med Rom (-erkirken). Denne troen var alminnelig helt til det nittende århundres evangeliske vekkelser kom.
I våre dagers protestantiske verden fins det ingen slike størrelser som denne evangeliske vekkelses menn. Og det som ledet disse menn til å endre sitt syn, var såvisst ikke en svekkelse av deres antipati for Rom, men tvertimot en mere inngående gransking i de Hellige Skrifter. De våknet opp til å skjønne at den nåværende kristne husholdning betegner hverken at Guds plan for tidsaldrene er gått i stykker eller at den er oppgitt. De kom til å forstå den plass det jordiske pakts folk har i denne plan, – at om både Abrahamspakten og Davidspakten nå er midlertidig stilt i bero, er de ikke blitt avskrevet, og at (når) den nåværende husholdning er utløpet ved at Herren kommer og kaller sitt himmelske folk hjem, vil selve hovedstrømmen av messiansk profeti igjen begynne å flyte fram, som om den nåværende kristne tidsalder aldri hadde kommet imellom.
Den Hellige Skrift hadde lenge vært som en vanskelig mosaikk hvor de mange delene var blitt kastet om hverandre og hovedmotivet glemt. Men den skjulte harmoni kom for dagen ved studiet av sannheten om husholdningene. Og dette studium innbefattet læren om «hemmeligheten», denne særskilte åpenbaring for den kristne tidsalder, sannheter som var gått tapt i intervallet mellom den apostoliske tid og de store teologers.
Og skjønt en kan finne spor etter disse sannheter i kirkefedrenes skrifter, har de ikke noen plass i deres systematiske teologi. De blandet sammen den sanne Menighet (Kirke), «Kristi Legeme», med den bekjennende kirke på jorden, – og det er denne avvikelse fra troen som er grunn-villfarelsen i det frafall (fra opprinnelig kristendom) som Romerkirken utgjør. Og de blandet sammen Herrens komme ved slutten av den nåværende kristne husholdning med hans komme til forløsning for sitt jordiske folk i en framtidig tidsalder. De blandet også sammen nåden og pakten, og således gikk de glipp av Kristendommens grunn-sannhet.
For de dogmer som stort sett gjelder for sannheter, er eldre enn endog den Gud-forordnede Judaistiske religion. Sannheten om Kristi første komme, er så gammel som løftet i Eden om «kvinnens sed». Og læren om forsoningen ved Hans død er så gammel som Abels offer. Sannheten om Hans gjenkomst til dom kan dateres tilbake til en profeti av Enok, «den syvende Adam» og rettferdiggjørelsen ved tro ble åpenbart for Abraham. Men først når vi rekker Nytestamentets brever finner vi sannhetene om «hemmeligheten» slik de er spesielle for kristendommen, – noe som ikke var blitt åpenbart tidligere i Skriftene. Som f. eks. når det gjelder «Evangeliets hemmelighet», den store, grunnleggende sannhet om at det er «Nåden som hersker», «hemmeligheten» med Menigheten (Ef. 3, 3-6), Kristi Legeme, med dens himmelske kall og håp, – og «hemmeligheten» med det Herrens komme som vil avslutte den nåværende husholdning (1. Kor. 15, 51).
Studiet av «husholdnings-sannhetene» undergraver ikke på noen måte prinsippet om den «delvise oppfyllelse» av profetiene, som er sannhets-elementet i den «historiske fortolkingsmåten», men studiet av husholdnings-sannhetene gjør at en ikke kan godta den historiske fortolkingsmåtes syn: at de «oppfyllelser» de henviser til er de fulle og endelige. Feilen ved dette systemet er at det ikke bare begrenser og forvrenger meningen i visse kapitler og frittstående tekster, men det har tendens til å bringe hele Bibelen vår i miskreditt. Og, som Adolph Saphir skrev, «slik ble vegen banet for rasjonalismens og teologiens angrep.»
Og videre ble denne såkalte protestantiske fortolking en umulighet da paven mistet sin «verdslige» makt og Rom ble Italias hovedstat. Da måtte dette skjema tilpasses og førte til at i stedet for i paven å se Antikrist, så man Antikrist nå i den kirke paven var overhode for. Men Åpenbaringen 17 gjør det klart at «Skjøken» er noe atskilt fra «Dyret», og derfor er hvert eneste bevis på at den skarlagenrøde kvinnen er den falne Kirke, samtidig et bevis på at den ikke kan være Antikrist. Roms pretensjoner når sitt høydepunkt ved kravet om at paven skal betraktes som Kristi stedfortreder, men profetiens Kaiser vil gå høyere og kreve universell tilbedelse som Messias selv (ikke «stedfortreder» men «ham selv»). Han er ikke Vise-Krist, men Anti-Krist. Eller som Herren selv sa det: «Det kommer en annen, i sitt eget navn«.
Han vil bli den personifiserte «lovløshetens hemmelighet», mens paven og den romerkirken nærmest er dens mest fremtredende eksponenter og representanter. Alle som tror på «Den Hellige Alminnelige Kirke» i annen mening enn den reformatorene la i det uttrykket, med andre ord, enhver som setter «religion» i Kristi sted og på noen som helst måte nekter at han er den eneste mellommann mellom Gud og mennesket, – han er en antikrist i samme forstand som paven er antikrist. Forskjellen ligger bare i graden.
(Resten av dette kapitel seks handler om forhold vesentlig aktuelle innen forfatterens eget land og dets kirke, – og er utelatt av overs. da det må antas å ha liten interesse for den vanlige leser).
VII
De første kristne trodde at Antikrist ville være hjulpet av Djevelen og de hadde Skriften som grunn for sin tro. Det sies jo at hans ankomst skjer «etter Satans kraftige virksomhet med all løgnens makt og tegn og under». Enda tydeligere går dette fram av Åpenbaringsbokas syn der det heter om dyret (Antikrist): «Og Dragen ga det sin kraft og sin trone og stor makt» (Ap. 13, 2). Og vi minnes Mesterens egne ord (Matt. 24, 24) om at i denne fæle tid med falske profeter og falske messias-skikkelser, vil disse gjøre «store tegn og under, så at endog de utvalgte skulle føres vill om det var mulig».
Endog blant høyt åndelige kristne er det bare få som har gjort seg noe begrep om i hvilken stilling den nominelle kristne kirke vil være, i den tidsalder som disse skriftstedene viser til. I sin kommentar til Matteus 24, 44 beskriver Dean Alford (anerkjent og betydelig fortolker, overs. anm.) i noen få pregnante setninger denne kirkes sørgelige historie og aktuelle tilstand under den tiden. Og så føyer han til:
«Den virkning som fangenskaps-tiden hadde på jødene, hadde reformasjonen på kristenheten. En kunne si at den (ene) onde ånd var blitt kastet ut. Men etter hvert som hykleriet, verdsligheten og rasjonalismen fikk gro fram, er huset blitt tomt, – «feid og pyntet», ved sivilisasjonens goder og den verdslige vitenskaps oppdagelser, men tomt for levende og inderlig tro. Og den må lese Profetordet dårlig som ikke midt under disse tilsynelatende forbedringer, skal finne den endelige utvikling mot Syndens Menneske, – den store gjenbesettelse, når avguderi og «syv andre og verre ånder» vil drive denne utvendige ramme av såkalt kristendom av sted mot en fryktelig ende.» Og er stillingen i kristenheten i dag en årsak til bekymring og bedrøvelse hos alle sanne kristne, hva vil den så ikke bli når disse er kalt hjem til himlen ved Herrens komme, og den Hellige Ånds tilbakeholdende innflytelse overfor de onde makter ikke lengre gjør seg gjeldende slik de gjør det i dag.
Det blir ikke bare de overtroiske som bedras av «løgnens makt og tegn og under». Endog gudsfornekteren vil motta vitnesbyrdet deres. Hans vantro i dag er forresten ikke så uintelligent som mange som utgir seg for kristne og Kristi tjenere er, i deres kvasi-tro. Akkurat som dem, forklarer han Bibelens under ut fra den forutsetning at «Bibelen er skrevet av østerlendinger for østerlendinger og mirakler og myter passer for østerlendingenes sinn». Han henviser videre til fraværet av tegn og under i kristenhetens historie siden den gang. «Og», sier han, «fikk jeg være vitne til under, slik de påstås å ha funnet sted i Bibelens tid, skulle jeg gi opp min gudsfornekting».
Dette er oppfatningen hos store deler av oppvakte mennesker i dag. Og på den måten brer de selv ut det garn de vil bli fanget i under den kommende antikristelige tid. Og dersom åpen gudsfornekteri kapitulerer overfor «løgnens tegn og under», er det klart at navn-kristne vil flokkes om dens helligdom og slutte seg til dens kult.
Men, kan det spørres, når nå Guds eget folk er blitt rykket opp ved Herrens komme, og når videre de navnkristne vil motta Antikrist, hvem er det da som skal bli den store trengsels offer? Her er det nødvendig å merke seg at Antikrist er først og fremst en forfølger av «paktsfolket». Skjønt den store trengsel når den omtales i Åpenbaringen, også favner kristenheten, er den i den messianske profeti bare sett i forhold til Israel. Det folkets nasjonale synd i gammel tid var avgudsdyrkelse, men den straff og dom som de på denne måte førte over seg, syns å ha gjort avgudsdyrkelse til en utenkelighet for dem. Ja, den form for avgudsdyrkelse som heter «kristenhetens religion» er et element som gjør jøden forutinntatt mot kristendommen. Men i hvert fall vil ingen som helst oppvisning av undergjørende krefter kunne bringe jøden til å ligge utstrakt foran et gudebilde mere.
For det andre er den vanskeligheten vi ovenfor har nevnt, en følge av at vi er så snare til å forveksle våre tilsynelatende plausible oppfatninger i saken med det som Skriften virkelig lærer. Således er det vanlig oppfatning som stundom endog uttales med sterkt trykk, at i denne kommende tid, vil det ikke være noen frelsesmulighet for kristenhetens syndere. For er det kanskje ikke skrevet at «Gud sender dem sterke villfarelser, så de tror løgnen, forat de alle må kunne dømmes som ikke har trodd sannheten, men hatt sitt velbehag i urettferdigheten». (2. Tess. 2, 11-12). Men dette er jo hovedsakelig en spesiell anvendelse av det store prinsipp at det er antakelsen eller forkastelsen av Kristus som bestemmer menneskets endelige skjebne. Og vi tør ikke påstå at en rettferdig og kjærlig Gud vil betrakte hver eneste ikke-troende som en Kristus-forkaster. For endog i vårt eget begunstigede land er det mange «kirkemedlemmer» som aldri har hørt «Guds nådes evangelium», men har fått til stadighet tutet seg i ørene at «sakramentene» pluss et moralsk og religiøst liv, vil vinne dem himlen. Og hva med massene som i det hele tatt ikke har vært «evangelisert»?
Og er det noen skriftmessig garanti for at noen, endog fra evangeliske kristne kretser, som nå «halter til begge sider», ikke da (i trengselstiden) vil finne nåde når de ser at de er blitt igjen i trengselen og så avgjør seg helt for Herren? Jeg sier ikke at det vil bli slik, for jeg unngår enhver dogmatisering i dette spørsmål. Men vi tør ikke forsikre at de aldri kan finne frelse og bli innrullert i livets bok, skjønt de nok måtte «inngå i riket» gjennom tortur og død, i en forfølgelse mere fryktelig enn noen tidligere kjent.
Men det er en annen vanskelighet som krever vår oppmerksomhet. Det innvendes at dersom Antikrist får sin kraft fra Satan, må han være et uhyre av ondskap. Men hvordan kan han så forlange tilbedelse av «alle dem som bor på jorden»? Denne vanskeligheten har sitt utspring i den seiglivede troen på djevelens skikkelse slik som sagn og overleveringer tegner ham. Men hadde et slikt uhyre vist seg i Eden, ville Eva ha flyktet for ham i redsel. Men hun ble «fullstendig forført» (slik er styrken av det uttrykk som nyttes i 1. Tim. 11, 14), av den virkelige Satan, da han poserte som den store filantrop og proklamerte «menneskelighetens evangelium».
Dette «evangelium» fra Eden, er i sin karakter både enkelt og dårende.
«Har Gud sagt?»
«Dere skal visselig ikke dø!»
«Dere skal bli som Gud!»
Først kaster det tvil over Guds-åpenbarelsens klare ord. Dernest fornektes syndens evige følger. Og for det tredje proklameres menneskehetens oppløftelse. I dette «evangelium» er alt som trengs for å tiltrekke det «naturlige» menneske og ingenting som støter imot. Endog her og nå, i det kristne Storbritannia, forkynnes det fra utallige kvasi-kristne prekestoler, og tusener, endog virkelig kristne, blir i noen grad forført og fordervet av det. Hvem kan da tvile på at når det blir stadfestet ved en veldig utfoldelse av mirakelgjørende krefter, vil det vinne universell anerkjennelse?
Disse profetiene i forbindelse med Antikrist, er vi ikke i stand til å få den rette forståelsen av, uten at vi blir klar over at så langt fra å være et uhyre med heslig framtoning og motbydelig vesen, er Satan et vesen som mennesket der stiller seg kjølige til Gud, vil beundre og prøve å måle seg med.
Men stemplet Herren Jesus ham ikke som en løgner og morder? De ordene trenger nærmere undersøkelse. De var rettet til jødenes religiøse ledere, religiøst nidkjære menn som etter å ha vært vitne til hans undergjerninger og veid hans lære, nå la opp råd om å ødelegge ham. Til dem var det Jesus sa: «I har Djevelen til Far og I vil gjøre eders fars lyster, han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten, for sannhet er ikke i ham» (Joh. 8, 44). «Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far. Men meg tror I ikke fordi jeg sier eder sannheten.»
Å forklare dette med å henvise til at det Herren sa, var alltid sant mens Djevelen fortalte løgner, er ikke nok. Det er løgnen som her danner motsetningen til sannheten, – og dette at Djevelen er en løgner, er sammenføyd med at han er «en manndraper fra begynnelsen». Hvilken begynnelse? Her tillates vi et glimt inn i en «forgangen evighet, da «Guds hemmelighet, det er Kristus» først ble gjort kjent for de himmelske hærskarer (Kol. 2, 2), nemlig at det skulle åpenbares en «Den Førstefødte», som «i alle ting skulle være den ypperste». Det storslåtte vesen som vi nå kjenner som Satan, og som Herren så «fare ned fra himlen som et lyn», aspirerte til stillingen som den Ypperste, og han gjorde opprør mot Guddommens plan og søkte fra den tiden av å krysse den.
Dette er helt avsløret i vår Herres «fristelse». Hvem av oss har gjort noe alvorlig forsøk på å få tak i den beretningens betydning? Etter å ha «ført ham opp» og gitt ham dette mystiske synet av jordisk herskervelde, sa Djevelen til ham: «Alt dette vil jeg gi deg, all makten og herligheten, for mitt er det og jeg gir det til hvem jeg vil. Fall du bare ned og tilbe meg, og det skal være ditt».
Dette var ikke et usselt og bespottelig utbrudd av dårskap! Det var en frekk forsikring om en rett det var disputt om. Satan gjør krav på å være den sanne Messias, den sanne Førstefødte, og arving til Guds skapning, og som sådan gjør han krav på menneskeslektens tilbedelse. Og de apokalyptiske visjoner forutsier hans største og siste forsøk på å ta plassen til Guds Kristus. Det er i den hensikt han gir Antikrist både «sin kraft og trone og stor makt».
Kan vi da bli overrasket over at «all verden undret seg og fulgte etter dyret?» Og de tilba Dragen (Satan, den gamle Slange fra Eden) som hadde gitt Dyret makt og de tilba Dyret og sa: «Hvem er som Dyret?» Men det er ikke alt. For profeten «så et annet Dyr. . .. som utøvet det første Dyrs hele makt for dets åsyn, og det gjør at jorden og de som bor på den, tilber det første Dyr, hvis dødssår ble legt.» Således vil det uutgrunnelige vesen Gud få sitt motstykke i denne treenighet av ondt, Satan, Antikrist og den Falske Profet (Åp.19, 20). Og som før nevnt vil de bli stadfestet ved tegn og under som endog skulle føre de utvalgte vill om det var mulig.
Forstår vi i noe mon den fryktinngytende betydning av disse Skriftord, vil vi ikke lengre bli villedet til å søke deres oppfyllelse i kristenhetens historie. Det er ikke så rart at en ikke-troende betrakter disse synene som fromme mystikeres dagdrømmer. Men at et åndelig menneske skulle behandle dem med en slik lettvindthet, er både merkelig og beklagelig.
VIII
Sluttartikkel.
Ingen våken leser av disse skriftstedene kan unngå å oppdage at den tid de viser til, vil ha karakteren av åndsmakter i virksomhet slik jorden aldri tidligere har vært vitne til dem, og som den nåværende tidsalder stort sett har vært fri for. Den har sin særegne karakter denne kristne tidsalder, adskilt både fra den tid som gikk forut og den som følger etter, i utpreget grad.
Først og fremst fordi «Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker» og Herren Jesus er opphøyet ikke alene som Konge, men som Frelser. Derfor er det at Guds trone nå ikke er dommens trone, men nådens. Og det forklarer igjen det mysterium at himlen er så taus. For «Guds vår Frelsers godhet og kjærlighet til menneskene er blitt åpenbart.» Han har talt sitt siste ord når det gjelder nådens budskap og når han igjen bryter tausheten, blir det til vrede. Imidlertid er all direkte straffende aksjon mot menneskenes synd holdt tilbake så lenge inntil Herren Jesus flytter seg fra Nådens trone til dommens. For før «hevnens dag» gryr må «Nådens år fra Herren» ha det løp det er bestemt til.
Dernest fordi den Hellige Ånd nå bor på jorden. «Faderens løfte» var gitt ikke alene for at de troende skulle få åndelig hjelp og ledelse, for det har jo blitt Guds folk til del under alle tidsaldre, – men for at, etterat Jesus vendte tilbake til himlen, den Hellige Ånd skulle ta hans plass på jorden, et løfte som ble oppfylt på pinsedagen. Og så virkelig er han (Den hellige Ånd) med oss og nær oss, at den hilsen som enkelte av Brevene åpnes med, er bare fra «Gud vår Fader og Den Herre Jesus Kristus.» I denne tiden, da Han sammen med sitt folk, er på jorden, holdes helvedes krefter fullstendig i sjakk. Men når den himmelske utvelgelses folk kalles opp fra jorden til sitt hjem i det høye, ved Herrens komme, da vil den hindring de utgjør for helvedes krefter, være borte. «Syndens Menneske» åpenbares, og helvedes krefter tillates å operere i en slik utstrekning som tidligere fullstendig ukjent.
Ennå en ting som hjelper til med mistydingen av disse profetier, er den alminnelige mangel ikke bare på medkjensle, men også på kjennskap til Israels løfter og håp. Som troende i denne husholdningen, er «vårt borgerskap i himlen». Men den sanne Israelitten i den kommende tidsalder, vil vente på at han skal kalle ham opp til himlen, men for at ved «Menneskesønnens komme» skal han «påny gjenreise Riket for Israel» og innlede den himmelens regjeringstid på jorden, som er lovt. For Jesus er «født som jødenes konge». Og da han begynte sin gjerning ved å forkynne at «himlenes rike er kommet nær,» da betød ikke dette «himlenes rike» at Gud var iferd med å ta makten i himlen, men at, til oppfyllelse av profetien om Messias, han var iferd med å opprette sin guddommelige regjering på jorden.
Dette forklarer de jødiske lederes holdning overfor Herren Jesus. De framholdt at hvis han virkelig var Messias måtte han også være «Davids Sønn», han som skulle gjøre slutt på hedningemaktens overtak over Israel og gjenreise Davidspakten som hadde vært ute av kraft helt siden kongespiret ble overgitt til kongen av Babylon. Den Messias de ventet på var den seirende helten som skulle fri dem fra deres fiender og gi dem de ærerike tider under deres største konger, tilbake.
Slik vil den kommende Antikrist te seg for dem. Ikke bare en falsk Messias i religiøs mening, men en mektig keiser. De Åpenbaringens syner vi alt har omtalt, angir klart at han vil være et menneske med oversanselige egenskaper. «Og all verden undret seg og fulgte etter Dyret.» «Og de tilba Dyret idet de sa: «hvem er istand til å stå seg mot (kjempe mot, krige mot) det?» Og det å blande keiserdyrkelse og gudsdyrkelse sammen, er så gammelt som fra det klassisk hedenskaps tid, – og er slett ikke ukjent i våre dager (merk: dette er skrevet før førti-årenes diktatordyrkelse, overs. anm.) Men når det gjelder Mannen i profetien, vil det ikke bare være teoretisk. En stor statsmann, en folketaler, en glimrende general, – her har vi «overmennesket» som nasjonene vil ære og armeene følge med begeistring. Regner vi så med at han i tillegg til dette vil være utstyrt med sataniske, overnaturlige krefter, så kan vi nok skjønne Kristi ord om at ingen andre enn Guds utvalgte vil avslå å gi ham tilbedelse som gud.
I disse synene står ordet «dyret» først og fremst for et verdensrike eller rike og dernest symboliserer det et individ. Og Dyret i åpenbaringen 13 er tydelig identisk med det fjerde dyr i Daniel 7, – som betegner den siste store verdensmakt av hedningene. Men i Åpenbaringen finner vi det på et mere framskredet stadium i utviklingen. I Daniel er tre avsnitt av dets historie markert. I første stadium har det ti horn. I det andre har det elleve, for det skyter opp et lite horn mellom de ti. Og i det tredje stadium har det bare åtte, for tre av de ti er revet av ved det ellevte horns framvokst. Opp til dette punkt representerer i Daniels syn dyret «det fjerde rike som skal framstå på jorden», – men nå går det over til å beskrive «det lille horns» aksjon.
Det er ved dette tidspunkt Åpenbaringen 13 åpner. Nå er dette «fjerde rike»s første tre stadier over, og det neste er under utvikling. Nå er det ikke lengre en konføderasjon av nasjoner, holdt sammen ved overenskomster, men nå er det vasall-konger underlagt en keiser hvis storhet har gitt ham overherredømmet. Og dette er Fyrsten i profetien om de sytti ukene, det Nye Testamentets Antikrist, mannen Satan velger seg ut til å utøve hans makt på jorden i kommende dager, mannen som han vil gi sin trone og kraft og stor makt, – alt det Herren Jesus i sin fornedrelsestid avslo å motta fra hans hånd.
Dersom fortolkerne har rett i at det er han som er den ledende skikkelse i flere av Daniels syner, syns det ikke være noen tvil om at han først gjør seg bemerket som regent i en eller annen småstat innenfor det gamle greske verdensrikes grenser. Han kalles «et lite horn», noe som passer meget godt til å betegne en som framstår fra en av de små dukke-stater som engang var så mangfoldige i det gamle Grekenland,» sier Newton i sin bok «Ti riker». For «et lite horn» betegner hva han er, ikke som personlighet, men som hersker. Til opprinnelig er han selvsagt rett og slett et menneske, og en tid beskytter han religionen. Men etter den fryktelige krisen i hans karriere da han selger seg til Satan, blir han en hemningsløs forfølger og ender med å kreve tilbedelse som gud.
Denne vending finner sted ved et punkt av skjebnesvanger betydning i den kommende tidsalders utvikling, nemlig i midten av Daniels syttiende uke. For det er en epoke som innvarsles ved en krig i himlen mellom erke-engelen Mikal og Dragen, da Satan og hans engler blir «kastet ned på jorden,» og seeren beklager menneskeheten fordi Djevelen er kommet ned midt i blandt dem «i stor vrede fordi han vet at han har bare en kort tid.» (Åp. 12, 7, 12).
Når nå den kommende Fyrste i profetien om de sytti uker er identisk med Syndens Menneske i 2. Tessalonikerbrev, krever dette brevet oppmerksomhet her. Begge brevene til den menigheten gjør det klart at det raste en alvorlig forfølgelse i Tessalonika og de der var kommet til å tro at den store Trengsel som Profetien talte om, var begynt, og at «Herrens dag sto for døren,» – «Herrens dag, den store og forferdelige.» Det kan kanskje synes underlig at en slik villfarelse skulle oppstå, når en tar i betraktning den lære som det første av de to brevene inneholder. Men på grunn av den svære forfølgelsen, kunne de kristne uten tvil bare samles i små og spredte grupper og da deres ledere sannsynligvis for de flestes vedkommende befant seg i dekning, var deres kjennskap til det første brevet trolig avhengig av hva de husket fra det da det var blitt «lest i menigheten». Videre framgår det av kapittel 2,2, og 3, 17 at de hadde fått et falskt brev, et som utga seg for å være fra Apostelen (Paulus), og dette brevet satte det første Tessalonikerbrev ut av kraft eller ihvertfall avsvekket dets lære. De i menigheten som var av hebreerætt, kjente jo slike skriftsteder som f. eks. Isais 13, Joel 2 og Malakias 4, 5. Med disse i tanke var det snart for dem å gli inn i den villfarelsen som det Annet Brev til Tessalonikerne var ment å skulle rette til igjen.
Apostelens ord: «Vi ber dere, brødre, vedkommende vår Herre Jesu Kristi komme. . . . «, viser tydelig at den villfarelse han advarte mot, var ødeleggende for den sannhet han hadde undervist dem i. De kunne ikke leve i «forventning av det salige håp». (Titus 2, 13) dersom de levde under den villfarende forestilling at Trengselens fryktelige terror var over dem og at Herrens dag var for hånden. For disse to linjer er fullstendig adskilt. Den ene linjen tilhører Messias-profetien som leder opp til Kristi komme som Menneskesønnen, i en framtidig epoke, til forløsning for sitt jordiske folk og opprettelsen av det jordiske rike. Den andre linjen er i det hele tatt ikke med i betraktningen når det gjelder den messianske profeti, men peker på oppfyllelsen av det håp som angår hans himmelske folk i den nåværende, kristne husholdning.
Etter de ord vi alt har sitert, fortsetter så Apostelen: «For først (før Herrens dag!) må frafallet komme og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn, han som står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud.»
Disse ord trenger omhyggelig oppmerksomhet. For den såkalte protestantiske oppfatning av dem går ut på at de er oppfylt i og med at Paven ble båret inn i Peterskirken i Rom og plassert der, noe høyere enn «folket i forgården». Men skal vi slik betrakte Peterskirken i Rom som «Guds tempe», da er det best at vi alle som høyakter og søker å adlyde Det Hellige Ord, øyeblikkelig gjør vår underkastelse under Rom kjent, og til visse tider gjør vårt besøk ved den utpekte helligdom. Slik underminerer denne såkalte protestantiske fortolkningen protestantismen fullstendig. En slik skalting og valting med Skriften er i høyeste grad beklagelig. Apostelens ord viser til den samme krisis som Herrens egne ord når han taler om «ødeleggelsens vederstyggelighet som profeten Daniel har talt om.» Og ordet vil bli oppfylt når Fyrsten fra Daniel 9 bryter sin egen overenskomst med det jødiske folk og vanhelliger det Hellige Tempel i Jerusalem.
Men kan det tenkes at en jøde vil erkjenne en hedning som Messias? Nå har vi, for å ta det først, en avgjørende årsak til å påstå at dette Menneske som profetien taler om, ikke trenger å være en israelitt. Og dernest må vi ha det klart at «all løgnens makt og tegn og under,» vil være helt uforlignelig som middel til å besørge en forfalsket stamtavle, og skaffe seg antagelse hos et frafallent paktsfolk. For de «utvalgte» blant dem vil forkaste ham. Språket i Daniel 9, 27 er verd å merke seg: det er med «de mange» han vil inngå pakten, hvilket innbefatter at en minoritet i folket vil reise seg og avslå enhver befatning med den. Og tilslutt: om det er så at til den frafalne kristenhet herren skal «sende dem sterke villfareIser så de tror løgnen», er det da så merkelig om judaismens frafalne mennesker også blir overgitt til en slik villfarelse? Og forøvrig har vi ikke her å gjøre med diskutable menneskelige forutsigelser, men med Guds eget profetiske ord.