Det mystiske Babylon – i bibel-historisk og dagsaktuelt perspektiv.

Av Alf Kasborg.

(En artikkelserie fra bladet Missionæren årgang 1952 med Alf Kasborg som redaktør.)

«Og en av de syv engler som hadde de syv skåler, kom og talte med meg og sa: Kom, jeg vil vise deg dommen over den store skjøge, som sitter over de mange vann, som kongene på jorden drev hor med, og de som bor på jorden, ble drukne av hennes horelevneds vin.

Og han førte meg i ånden ut i ørkenen, og jeg så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av bespottelsesnavn og hadde syv hoder og ti horn.

Og kvinnen var kledd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler; hun hadde et gullbeger i sin hånd, fullt av styggheter og av hennes horelevneds urenheter, og på hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden.

Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod, og jeg undret meg storlig da jeg så henne.»

«Hvor ådselet er» . . .

Jeg begynte min artikkel i forrige nummer med å si at det er noe merkelig med Babylon i Bibelen. I det skriftord som innleder min artikkel i dag, møter vi det mystiske Babylon og det er karakterisert her med ordene: «et navn, en hemmelighet, Babylon, den store«.

Babylon møter oss alt meget tidlig, nemlig i det tiende kapitlet, av den første boka i Bibelen. Og først meget sent, nemlig i det nestsiste hovedavsnitt av Bibelens siste bok er vi ferdig med denne eiendommelige maktfaktor i menneskeslekten.Mellom disse to fjerne ytterpunkter, i et veldig spenn av tid, ligger Babylons historie, sett i dens relasjon til Guds folk, både Gamlepaktens og den Nye. Den har alltid vært og blir til enden Gudsfolkets farligste fiende og dermed i grunnen hele menneskehetens fiende, i forkledning. Den fins i dag som et åndsmaktens og avgudsdyrkelsens Babylon og det er fordi den kristne menighets holdning stundom gir grunn til å frykte at den ikke er klar over dette, at jeg prøver å uttrykke meg med all den klarhet som det er meg, med min begrensning, mulig i denne artikkel.

For den eksisterer, denne «Babylon», og gikk ikke til grunne som åndsmakt hverken da Babel falt eller Babylon gled tilbake til ubemerkethet, – og (for å foregripe artikkelens utvikling litt) den ble heller ikke knekket senere. Den dramatiske begivenhet, like kolossal som dengang tårnet falt, som beskrives i Åpenbaringen 17-18-19, gjenstår. En gang da Jesus talte om avslutningen av det nærværende verdensløp, spurte hans venner hesblesende: HVOR, Herre,
H V O R ! (Luk. 17, 37). De fikk et hemmelighetsfullt svar, som har samme klang som det ovenfor siterte om Babylon, en hemmelighet. Spør dere hvor? Jeg skal si dere det. «Der hvor ådselet er, der skal ørnene samles.» Ja, hvor fins det, dette Babel? Hvor ligger den, Babylon den store, som skal falle så dypt? Den ligger, mine venner, (på samme måte som GUDS RIKE også gjør det), både på et indre og et ytre plan, både som åndsmakt og avgrenset organisert område. For den saks skyld kunne en gjerne si; om Babylon som om Guds rike, at det «er inneni eder». Men som «himlenes rike» har et noenlunde bestemt og avgrenset, evangelisert, område, så har også Babylon sitt, i denne verden, der det gjør seg særskilt gjeldende. Og igjen: Hvor, Herre, HVOR?

La oss foreta etterforsking. Vi vil se om vi kan oppspore den!

Han jaget menneskesjeler!

Først var det BAB-EL, Guds port. Så ble det BABEL, som så langt fra er noen Guds port, snarere nøyaktig det motsatte. Og så ble det Babylon, som tilslutt gjorde seg uavhengig av sin geografiske bestemthet og ble til vandrende åndsmakt med retning vestover, stadig vestover. Og nå er tiden inne til å se litt på det første av de mange merkelige ordene fra dens historie som har, må ha, en dobbeltbunn, et dobbeltinnhold. For alt om grunnleggeren, Nimrod, heter det så rart i hans første historie: «Han var en veldig jeger for Herrens åsyn, derfor sier folk: en veldig jeger for Herrens åsyn, som Nimrod.» (1ste Mosebok 10, 9). Har nå den hellige historieskriver gitt oss denne karakteristikk for å si oss at denne sønnen til Kus var en veldig skoggangsmann, som siden passende kunne nyttes som skytshelgen for Norges jeger og fiskerforening? Ånei! Alt de gamle rabbinere skjønte at her gjaldt edlere vilt den veldige jagde. For de fortolket ordet slik: Nimrod var en veldig jeger av menneskesjeler. Tårnet han lot bygge, ble såvisst ikke oppført under jubelsang, ved overskuddsenergi, av livsglade mennesker, det er tvertimot til da slaveslitets monument over alle andre, – det er nok ikke sanger og symbler vi hører, men piskesmell og smertens skrik, det er jagede menneskesjeler som er viltet til Nimrodbar-Kus. Han skulle få god hjelp av sin Semiramis, det han i maktbrynde og jernhardhet tross alt ikke maktet, det greide hun som «ble mor» til Tammus og førte forførelsen inn som aldri før. Det er om henne vi skal lære ved å sammenligne profanhistoriens og den hellige historieskrivers utsagn. Men først må vi holde Nimrod-skikkelsen fast ennå en stund.

Han jagde mennesker, og «først hersket han over. . . .» og så utvidet han sitt område og «bygde». Han «jagde», han «hersket», han «bygde». Og så formørket er mennesket, så villfarende er verden, at det var de selvsamme mennesker han jagde som gjorde det mulig for ham, som hilste ham som sin herre. Han var den første av en lang rekke. Tatt på kornet av Jesu ord er hele den samling av banditter i stort format, når Herren sier: «Fyrstene hersker over sine folk, og de som bruker makt, regnes for deres velgjørere». Helt inn på den kristne menighets område gjør dette Babylons-vesen seg gjeldende iblant, med et «Babel i våre hjerter» som det eneste der gjør noe slikt mulig. Kan vi da aldri begripe, vi mennesker, eller i hvert fall den kristne menighets mennesker, hvilken forskjell det er, tross forkledningen, mellom Luga-sletten og Golgata-høyden, mellom Babylon og Betlehem, mellom åndsretningen i ordene ved Babel: «la oss gjøre oss et navn» og ordene ved Betlehem: «hvor to eller tre er samlet i mitt navn«! Og like forskjellig som retningen er, like forskjellig er resultatet, slutten: Enden på Babel var forvirringen og forskjelligheten i tale, sluttresultatet av Jesu vei var Pinsefestens dag, da enheten for første gang ble gjenopprettet: «vi hører dem tale om Guds store gjerninger på vårt eget tungemål, alle vi …….. »

 Kristne menighet, vær på vakt!

Kristne menighet, troende venn, vær på vakt! Først overfor deg sjøl, ditt eget hjerte, at det ikke får bli igjen noe Babel der, og siden «gå ut fra Babel» overalt hvor du finner det i ånd og vesen? Hvorfor? Jo, for ute i kulissene står en ny menneskejeger, den største av dem alle, og venter på stikkord. Han skal møtes med applaus når han gjør sin entré. Det er om ham Jesus taler når han sier: Jeg er kommet i min Fars navn, meg tar I ikke imot. Kommer en annen i sitt eget navn, ham skal I ta imot. Det er sagt til hans egen slekt, og skal ikke være sant om Hans Menighet. For den har jo en norm å gå etter, en verdimåler, en avprøvningsoppskrift som er ufeilbarlig. Men det kreves at den anvendes på oss sjøl og hos oss sjøl først, at den er forknippet med vårt eget vesen. Får den rette vurdering plass hos oss, skal vi ikke bli ført galt av sted, for da lar vi SANNHETENS ÅND og SANNHETS ORD i KRISTUS JESUS rå i oss og hos oss. Da får ikke løgnvesenet rom hos oss så vi mister vurderingsevnen. Men slipper vi det til, praktiserer vi for oss sjøl og i vår krets, et Babel i det små, får vi finne oss i å bli ført med når den store forfører kommer, for det hjelper lite om vi bor i et kristent land og tilhører en kristen kirke. Vi skal senere se hvordan kristne menigheter lot seg gjennomsyre av Babylonsvesenet. Men først må vi tilbake til Babel en tur. For det hendte mere der; og det var en kvinnes verk.

 


II. En kvinnes verk.

Så falt tårnet. En gammel armenisk skriver skal ha sagt at det var en storstorm som slo det til jorden. Men den selvhevdelse, den nei-holdning til Gud som Nimrod hadde reist, den ble ikke borte. Om det sto det adskillig i forrige artikkel.

Ja, han var en «veldig jeger av menneskesjeler», som de gamle rabbinere tolket dette underlige ordet i 1. Mosebok 10, 9. Likevel ble det en kvinne, dronningen, Semiramis den Første, Yppersteprestinne i den babelske religiøse mystikk, som ble satans villige redskap til den største forførelse verden har. Det ligger i den kultus hun ble middel til å sette i gang, en djevelsk genialitet som har gjort den til tilværelsens største hindring for menneskene når det gjelder å få dem til å motta den frelse som i tidens fylde ble sent av Gud, ikke minst fordi plassen i verden, plassen i menneskehjertet, forlengst viste seg ved Frelserens komme å være opptatt av noe som på samme gang var milfjernt fra denne frelse og til forveksling lik den; så lik at den endog i dag, i 1952, utgjør en av de største vanskeligheter for tusener av tenkende mennesker. La oss se på ett av disse problemene av i dag.

Når vi byr folk Evangeliet om Jesus, «født av jomfru Maria, korsfestet død og begravet, oppstått igjen på den tredje dag. . . .» sier mange: Men dette er jo bare en myte, avledet av de andre religiøse mysteriene før den. Og har de lest litt, går de i detaljer og fortsetter: Dette med å være født av en jomfru, det hette det jo om Tammus, som Semiramis sa hun hadde undfanget på overnaturlig måte, og (fortsetter de) for ikke å snakke om de mange andre, Astarte og Baal, Isis og Horus og det ble Afrodite i Hellas og Venus i Rom, og tilbake til østen med Baal og Dagon og så videre i mangfoldighet. Men kvintessensen av det hele er himmeldronningen med barnet i sine armer. Derfor blir, inntil den dag i dag, Evangeliet om Jesus betraktet som noe der er avledet og utsprunget fra disse andre religioner, og det så meget mere som verdens veldigste kirkesystem har gjort det hele ennå mere sannsynlig ved å oppta denne dyrkelse i seg og gjøre den til en likeså viktig som uevangelisk del av sin religion.

Er det da slik at kristendommen i sitt vesen og budskap er utsprunget fra dette, – det ser jo så sannsynlig ut. Vi skal se at nettopp å gi det utseende av noe slikt, var den sataniske hensikt med hele den religion som ble satt i gang i Babel, den var satans forhåndstrekk for å møte Guds frelsesinngrep med, og trekket ble gjort i nøye samarbeid med mennesker som var åpne for hans inspirasjon. Men kjente da satan Guds hensikt og frelsestanke? Ikke bare kjente han den, men verden kjente den, gjennom et mektig utsagn gitt av Gud, som åpenbarte Guds vei til frelse gjennom ordene i løftet: KVINNENS sed skal knuse slangens hode. Det løftet ble gitt på fall-dagen, og er nedtegnet i 1. Mosebok 3, 15. Her ligger grunnlag for sataniske sjakktrekk som ble funnet på i Babel, og her er årsaken til den hedenske himmeldronning-barn kultus som siden kan spores over veldige områder og tidsrom, forfalskningen er noe nær fullkommen og så godt er snaren laget og lagt at den fanger menneskene i dag, vi som lever en «bagatell» av tre-fire tusen år seinere.

Semiramis og satan kjente begge, sammen med mange mystikere, fra tradisjonen og overleveringen, det gylne Gudsløfte som de laget sin forfalskning på. Folkeslagene trengte noe å holde seg til, og folk ventet på noe, det viser bl. a. Eva’s ord ved Kains fødsel (1. Mos. 4, 1, siste linje). Og situasjonen ble glimrende utnyttet til å lage forfalskningen. Da Tammus ble forestilt for folket, bruste jubelen ham i møte, og ikke nok med at han ble utgitt for å være Kvinnens sed (d.v.s. undfanget på underfullt vis), han fikk seg senere påført også en oppstandelse fra de døde. Og denne Tammus er det som profeten Esekiel advarer så sterkt mot å dyrke bildet av, under fangenskapstiden. Det var, gjentar jeg, satans forsøk på å villede menneskeheten slik at når den virkelig Sønnen kom, i tidens fylde, skulle plassen være opptatt av den falske, og verden ikke være i stand til å skjelne og skille det edle og det uedle. Og det så meget mere som det uedle var knyttet til en sanselighet som tiltalte det falne menneske og tillot eksesser som ga de innvidde fritt spill for alle lyster og makt over alle uinnvidde. Jo, det var riktig noe for det formørkede menneske. Å, mine venner, når dere hører lærere lovprise Hellaskulturen og – kunsten, da skal dere vite at det «lys» som man sier strålte på Olympen, er rene nattmørket sammenlignet med morgenskjæret på Gallileas fjell, når Menneskesønnen «opplater sin munn og lærer folket». Det er bare beklagelig at den kristne kirke på et bestemt punkt i sin historie, ikke greide å holde seg ren fra en avgudsdyrkelse som dette falskneri var, men, som det så pent heter, «opptok i seg og omformet» de hedenske tanker og tok i besittelse hedenskapets skikker og seder. Jeg må påny be mine lesere om litt tålmodighet, for vi må gripe tilbake i tiden igjen. Men først en grunnleggende lignelse.

Jesus talte om noe han kalte Himlenes rike, og han ga ved lignelser de forskjellige sider ved dette begrepet, de ulike aspekter av Himmelrikets utvikling. En av dem har vært gjenstand for en bedrøvelig feiltolkning, jeg tenker på den om surdeigen som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt sammen. Etterhvert begynner det nå å bli klart for de fleste at dette ikke betyr evangeliets surdeig som skal tilsist klare å gjennomsyre hele verden. Hele det bibelske bildespråket er imot en slik tanke, evangeliet er ingen surdeig, men alt falskt og ødeleggende, derfor oppfordres som kjent hans venner til å ta seg ivare for surdeigen, og det foreligger en apostolisk formaning til oss om å «være usyrede». Evangeliet skal da heller ikke «gjennomsyre» all verden, det skal utta, ved kall og proklamasjon, av verden en Menighet som Kristus har vunnet seg ved sitt eget blod.

 


II. Siste kapitel

Kjenner mine lesere til bakeruttrykket «å legge sur»? Denne surdeig fantes allerede som sur-deig da Jesus talte om himlenes rike, den hadde en kvinne som sin første Yppersteprestinne i Babel, som vi alt har hørt om. Og senere, da Guds paktsfolk, Israel, hadde nådd et av sin histories dypeste fall, da Elias måtte til, da var det en avart av den første Yppersteprestinne, Semiramis’s avgudstjeneste som en annen kvinne, Akabs hustru, dronning Jesabel ble eksponenten for, – Baal-dyrkelsen. Også denne Jesabel har, som Babel-Babylon, sin symbolske stilling i den bibelske undervisning, det er nok å henvise til brevet som den Hellige Ånd lar sende til den kristne menighet i Tyatira (Åpenb. 1, 20), der vi påny møter JESABEL, kvinnen som forfører Herrens tjenere, evangeliets utsendinger. At ordene «å æte avgudsoffer og drive hor» er myntet på religøse ritus av hedensk opprinnelse som slik trengte inn i den første kristne menighet, er vel klart for oss alle. Det var denne første Jesabel som innførte Baals-dyrkelsen, Baal var identisk med solguden, med Tammus, og var den kananittiske form for den babyloniske dyrking. Gud kalte Abraham ut av avgudsdyrkelsens Ur i Kaldea. Men det folk han ble stamfar til, lot seg seinere dåre, og tok etter de hedenske skikker. Legg merke til at etterat det gamle Israel hadde drevet med Baaldyrkelse, denne babyloniske religionsform, tilstrekkelig lenge, førte det til at det samme Israel havnet i det Babylon hvis kultus det hadde opptatt i seg, i et fangenskap som i overført mening er blitt kjent for nåtidens kristne menighet, ikke minst gjennom klagesalmene: Ved Babylons floder satt vi og gråt.

Men hva har Tyatiramenighetens Jesabel, omkring år 70 etter Kristus å gjøre med det tidlige Israels Baaldyrkende Jesabel? Mine venner, det er den babyloniske avgudsdyrkelse på vandring vestover. Fra å være Israels fiende, som det skulle ødelegge ved infiltrasjon av dets rene gudsdyrkelse, gikk det over til å være Menighetens. Her er rekkefølgen:

Da Babylon ikke mere var «den store stad» flyktet Ypperstepresten og hans innvidde i dette sataniske falskneri, til Pergamus, der slangemerket ble satt opp som symbolet på den høyeste visdom. Der greide de å holde seg som et kraftsentrum helt til apostelen Johannes’s tid, for i brevet han må skrive til menigheten i Pergamum, sier han at den bor der hvor Satan har tronen sin (Åp. 2, 13).  På sin ferd gikk den videre vestover, (den «offisielle» overføring kom selvsagt langt etter at den rent religøst-åndelige var foregått suksessivt gjennom et betydelig tidsrom), men den fikk sitt babyloniske motstykke i Rom. Når Luther karakteriserer Rom (som system og kirke) med de bibelske og sterke ord om Babylon, er han således på sikker grunn. For den berømte romerske titel Pontifex Maximos tilhører ypperstepresten for denne dyrkelse, Julius Cæsar tok den, og inntil Konstantin hadde alle keiserne den. Så tok de romerske biskoper over og så tror jeg de fleste vet hvem det er som den dag i dag bærer denne pompøse titel. Den blir dog, sammen med all annen prakt som hører med der i gården, betydelig mindre fascinerende når en kjenner dens opprinnelse. Og nå, ved dette tidspunkt, er «kvinnen» ute for alvor med sin surdeig. Og jeg har et spørsmål til dere alle, i mitt neste avsnitt, vil dere alvorlig overveie det?

Mitt spørsmål er: hva var det Paulus mente når han i 2. Tessalonikerbrev, kapitel 2 taler om at «den som ennå holder igjen, skal ryddes av veien»? Jeg vet om den gjengse oppfatning. Men nå har vi passende lys over situasjonen, hvis vi har lest og grunnet på disse tingene, til å kunne prøve et annet alternativ. Det er jo slett ikke sikkert at den gjengse oppfatning er den riktige. Den er ihvertfall ikke den mest logiske og naturlige.

Hva er det egentlig Paulus sier her? La oss nummerere det. Han taler om

1) Lovløshetens hemmelighet, og sier at den er alt virksom, d.v.s. i full gang.
2) At en person, den, som nå holder igjen (mot lovløshetens oppløsningsprosess) skal ryddes av veien. Herav følger at
3) når det er gjort, går det hele sånn omtrentlig uhindret for seg, og
4) så skal den kommende forfører, Den Lovløse selv, åpenbares. Men han er nøye med å gjøre klart, Paulus, at denne Den Lovløse
5) først skal åpenbares i sin tid, d.v.s. etter et visst tidsrom, som klimaks på en utvikling.
Her er min oppfatning, til vennenes avprøving, værsågod! Tallene korresponderer med dem ovenfor:

1) Lovløshetens hemmelighet er identisk med Babylonshemmeligheten, slik vi har skrevet om den, den karakteriseres jo også av løshet overfor Guds lov.
2) Paulus, det utvalgte redskap, var den som holdt igjen, han sto som et bolverk mot utglidningen. Etter min bortgang, sa han til de eldste under avskjeden i     Milet, skal det bli anderledes. Å si om Menighetens bortrykkelse at den blir «ryddet av veien», syns jeg klinger dårlig. Men Paulus ble ryddet av veien. Jeg     har ikke plass til å gå nærmere inn på dette nå. Vi kommer tilbake til det en annen gang.
3) Da Paulus ble borte, kom frafallet. Det er kirkehistorisk!
4) Den lovløse kan så ventes, men han er ennå ikke kommet fordi han
5) først skulle åpenbares «i sin tid».

Jeg skulle ha skrevet mere om alt dette. Men det er tvilsomt om mine lesere vil følge med lengre enn til en tre-nummers lang artikkel, og dette er den tredje. Jeg har bare noen sluttbemerkninger behov:

Skjønner de da ikke de som nå arbeider så ivrig for et samarbeide på økumenisk basis, hvilket kjempeverk den reformasjonen var som skapte et rent evangelium.

Og til slutt: Hva skal det være i såkornskjeppen i den siste tid? (jeg henter et bilde fra profeten Sakarias nå, kap. 6, 5 fg.) Ja, hva bør det være i en kornskjeppe? Såkorn, intet annet enn rent såkorn. Hva var det i den som Sakarias så? En kvinne. Hva skulle de med henne, de to som fløy avsted på storkevinger med såkornskjeppen mellom seg og «kvinnen» oppi?  Jo, heter det, de skal «til SINEARS LAND«. Hvor er det? Men kjære, det er jo sletten dit Nimrod dro, der han slo seg ned og grunnet det første Babel. Min ring er sluttet. Anvendelsen får mine lesere gjøre sjøl, først og fremst på seg sjøl, førenn vi retter søkelyset mot det fjerne. Hva kan jeg mere skrive? Babylon, en hemmelighet, den store, mor til …..».