Av Erling Syvertsen, Drammen

(Fra Misjons-Røsten nr. 12 – 1931. Les også artikkelen «Verdenssituasjonen idag i lys av Guds ord».)

I sitt første brevs første kapitel forteller apostelen Peter, at «profetene ransagede hvilken eller hvordan en tid Kristi Ånd som var i dem viste frem til, når han forut vidnede om Kristi lidelser og om herligheten derefter.»  På samme måte gir Skriften oss som venter på vår Herre Jesu Kristi gjenkomst opmuntring til at granske og ransake, se f.eks. Dan. 12, 4 og 10.  Det er derigjennem vi kan se og forstå «hvor vi langt det lider med natten.» Vi leser i Guds ord hvorledes alt skal arte sig i verden når denne vidunderlige begivenhet skal finne sted, og sammenholder dette med tilstanden idag. Det er da også nettop på denne måte, – ved siden av Hellig Åndens tale  i menigheten og i den enkelte trondes hjerte, – at Guds folk over alt på jorden er satt istand til å «tyde tidenes tegn» i den utstrekning som tilfellet nu er.

Skriften inneholder mange sådanne forutsigelser om hvorledes de forskjellige ting i verden da skal arte sig, og flere av disse «tegn» er så almindelig kjente og så overbevisende at de burde være mer enn tilstrekkelige til at bringe de troende til å «løfte sine hoder» og innrette sig som «folk der venter på sin Herre.» Vi kjenner således de fleste av oss til tegnene i forbindelse med jødene – deres åndelige og materielle forhold, såvelsen deres tilbakevenden til Palestina, – tegnene i forbindelse med de øvrige nasjoner – politisk, socialt og religiøst -, og videre kjenner vi til tegnene i forbindelse med menigheten.

Det er imidlertid ikke min mening å behandle disse velkjente «tidenes tegn» i sin almindelighet i denne korte artikkel. Det er et specielt tegn, som – såvidt jeg vet, – ikke tidligere har vært fremholdt som sådant; men som ikke desstomindre er særdeles bemerkelsesverdig, – et tegn, der står i forbindelse med åpenbaringen av «syndens menneske» eller Antikrist, jeg gjerne vil peke på. I Joh. 5, 43 sier Jesus: «Jeg er kommen i min Faders navn, og I tar ikke imot mig;  kommer en annen i sitt eget navn, ham tar  I imot,» og av profetiene, særlig i Åpenbaringen, ser vi at overnaturlige tegn og undere skal spille en veldig rolle i Antikrists virksomhet.  Det stadfestes helt uimotsigelig av 2. Tes. 2, 9: «og hans tilkommelse skjer, efter satans kraftige virksomhet, med all løgnens makt og tegn og undere.»

Dette forteller oss ganske tydelig, at satan – denne verdens fyrste – skal forberede Antikrists komme med kraftig virksomhet, og denne virksomhet må nødvendigvis også ta sikte på å gjøre verden mottagelig for de tegn og undere, som denne fryktelige person får makt til å utføre. Verden har nemlig som alle vet, ikke tidligere vært mottagelig for overbevisning gjennem tegn og undere. Guds egen sønn appellerte forgjeves til menneskene om at tro Faderens vidnesbyrd gjennem de gjerninger han gjorde, og i vår tid, – eller rettere sagt – inntil for ganske kort tid siden har verden vært mindre tilbøielig enn noensinne før til å erkjenne tegn og undere. Videnskapen – denne verdens visdom – har stadig arbeidet denne læresetning dypere og dypere inn i folkets bevissthet: Der finnes intet overnaturlig – intet under. Der finnes ingen Gud – ingen satan, ingen himmel – intet helvede, og de som for få år siden rystet tvilende på hodet overfor Bibelens forutsigelser om en Antikrist, der skulde «tas imot» av verden på grunn av de tegn og undere han fikk makt til å utføre hadde menneskelig talt god grund til å gjøre det. Det var helt utenkelig – da.  Nu derimot, er det ikke lenger utenkelig.

For ca. et år siden leste jeg i våre dagsaviser en orientering av en av våre mest kjente videnskapsmenn om videnskapens stilling til disse ting. Han citerte forskjellige av verdens mest ansette videnskapsmenn og formet sin artikel som en erkjennelse av en absolutt kullkastelse av videnskapens teorier på dette område, og en meddelelse om dens fullstendige omvendelse. Jeg har dessverre ikke opbevart denne bemerkelsesverdige artikel, så jeg må gjengi dens hovedinnhold efter erindringen.

Videnskapens arbeide i de siste århundreder blev sammenlignet med en mann, der stadig arbeidet med å bryte sig inn i en tilsynelatende ugjennemtrengelig mur, mens han hele tiden forsikret sig selv og alle andre, at der ikke eksisterte noe bak muren. Hele hans arbeide gikk ut på å gjøre beviset om, at der ikke var noe bak muren – at det var bare mur i det uendelige – stadig sterkere og mer avgjørende. Men så, – plutselig og helt uventet slår han hull på muren, og blir stående ganske overveldet og forvirret. Dette er videnskapens stilling idag. Den har hittil kun villet erkjenne det naturlige. Noe overnaturlig, noe utenom det, den har kunnet forstå eller forklare, har ikke eksistert for den. Derfor har også døden, menneskets naturlige død, – den ugjennemtrengelige mur – vært en absolut og endelig avslutning.  Imidlertid har det altså vist sig at der tross alt virkelig eksisterer noe bak muren, og man er blitt tvunget til å erkjenne det.  Det er kommet så plutselig og videnskapen har ennu ikke fått orientert sig likeoverfor denne nye tingenes tilstand, den er ikke riktig  kommet til sig selv efter overraskelsen -, men den gjennembrutte mur står der som et ubestridelig faktum.

Min første tanke, da jeg leste denne artikkel var, at nu vil det bli lett å overbevise verden om frelsens vei. Men da jeg kom litt i stillhet blev det klart for mig at denne begivenhet hadde en helt annen betydning, og vilde få en ganske annen virkning enn jeg først tenkte.

Det er ikke videnskapens og verdens stilling til forsoningen i Kristus som forandres, – ordet om korset vil nok fremdeles vedbli å være en dårskap for verden, og Gud har en gang for alle funnet det for godt  «ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror», – han kan ikke bruke denne verdens visdom. Det er denne verdens fyrste som bruker den i sin tjeneste.

I den tid som nu har gått siden jeg leste denne artikkel har dette talt til mig med stadig tydeligere sprog, og jeg vil opmuntre enhver troende til å gi akt på utviklingen av disse ting. Det er spiritisme og andre forføreriske lærdomme som høster fordelene av denne videnskapens omvendelse. Man kan f. eks. merke sig den videnskapelige undersøkelse og «godkjennelse» av åndeskriften i Oslo for nylig, og Edisons pris på $ 10.000 for et videnskapelig, spiritistisk bevis for livet efter døden. Videre finner vi at overtroen, som man mente var utryddet; tiltar i en rent forbausende grad, selv blandt såkalte oplyste mennesker. Se f. eks. maskotgalskapen. Ved parlamentsvalget i England i høst viste det sig at en stor del av kandidatene av sine meningsfeller blev tilstillet maskots, som de på grunn av sin overtro ikke vovet å avvise.

Jeg mener, at disse ting, ifølge Bibelens forutsigelse om tilstanden på dette område ved den tid da «syndens menneske» skal åpenbares, fortsettende vill utvikle sig, således, at når han fremstår møtes han og mottas han av en av satan vel bearbeidet verden som da er beredt til å tro løgnen og falle ned i tilbedelse for de tegns skyld som det er gitt ham å gjøre.

Videre mener jeg, at utviklingen av disse ting, så langt som den er kommet, allerede nu er et tegn – ved siden av de mange andre – der tydelig viser oss som leser og tror Guds profetiske ord, at denne tidshusholdnings avslutning er meget nær forestående.

Må vi alle bevares «våkende hver tid og stund, og bedende, så vi kan være istand til å undfly alt det som skal komme, og til å bli stående for menneskesønnen.»