Av Erling Syvertsen i Misjons-Røsten 1941.
Da William Carey, banebryteren for den moderne verdensmisjon, for 150 år siden framstilte seg for den engelske offentlighet, var det uten tvil med en sterk følelse av at han stod ved innledningen til et nytt avsnitt i verdensutviklingen.
Forventningen av Jesu annet komme hadde begynt å gjøre seg gjeldende, men for Carey var det klart at evangeliet først måtte forkynnes for alle folkeslag.
I de atten hundre år som hadde gått siden Jesu første komme var det bare Europas folk som hadde fått høre evangeliet. Nå var tiden kommet da de andre folkeslag også måtte få sin anledning, og Carey arbeidet lenge og ivrig for å få den tids kristne til å forstå dette. Det lykkedes også omsider og vi kjenner alle til hvilke herlige resultater dette har medført.
Et overblikk over stillingen på de forskjellige misjonsfelt idag vil imidlertid gi enhver – som i noen grad følger med – en like så sterk følelse av at det avsnitt, som da begynte, nå nærmer seg sin avslutning.
Er dette riktig – ja, da har vi heri et avgjørende bevis for at hele den nåværende tidsalders avslutning er nær forestående, for det kan ikke være tvil om at den store verdensmisjon danner det siste avsnitt av nådens husholdning.
Det kan ha sin betydning å betrakte endel av det som bibelen forutsier i denne forbindelse og sammenholde dette med historiens forløp.
I 1. Moseboks 9. kapitel leser vi:
«Da sa han: Forbannet være Kanaan! Trælers træl skal han være for sine brødre.»
Så sa han: «Lovet være Herren, Sems Gud, og Kanaan være deres træl!»
«Gud gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telter, og Kanaan være deres træl!»
Vi hører ofte at Gud i den gamle tid bare skilte mellom to slags folk jøder og hedninger – Men her finner vi et tydelig skille mellom tre folkeslag eller raser – Sems, Kams og Jafets etterkommere. Dette skille kan vi også finne igjen på andre steder i skriften. I Joels profeti kommer det tilsyne, idet det tilføyes: «- ja, endog over trællene og over trællkvinnene vil jeg i de dager utgyde min ånd.»
Vi finner det igjen i Lukas 14, i Jesu lignelse over den store nattverd. Her omtales: de innbudne, – de som ble ført inn fra byens gater og streder, – og tilsist de som tjeneren fant utenfor byen, på veiene og ved gjerdene.
Om Kams etterkommer har Noa bare en ting å si: De skal være sine brødres treller.
Over Sems etterkommere fortelles to ting: De skal være Guds folk og Kanaan skal være deres treller.
Over Jafets etterkommere fortelles tre ting, de skal bo i Sems telter – Gud skal gjøre det vidt for dem – og Kanaan skal være deres træller.
Hvis vi nå betrakter oppfyllelsen av disse profetier gjennom de 4000 år som har gått siden de ble uttalt finner vi en forunderlig utvikling.
I de første 4-500 år var det ikke noesomhelst tegn på at noen profetier skulle oppfylles. Men da var det Gud uttok en av Sems etterkommere, Abraham, og gjorde hans ætt til sitt utvalgte folk.
Profetien om at Kana’an skulle være deres treller ble derimot ikke oppfylt enda. Det hadde tvertimot vært en av Kams etterkommere, Nimrod, den veldige jeger, Babels og Ninives grunnlegger, som hadde blitt den første verdenshersker, og så sent som 800 år etter Noa’s tid var det Israel som trellet i Kains land.
Først i Josvas tid skjedde det, at Kana’aniterne ble Israels treller. Dermed var da begge forutsigelsene angående Semiterne oppfyllt.
Jafets etterkommere måtte imidlertid fremdeles vente på oppfyllelsen. Ca. 1800 år etter Noa begynte de, gjennom inderne og senere gjennom grekerne og romerne å utvikle seg til å bli herskerfolk, men dette kunne ikke sies å være nok til å dekke noe av det som var forutsagt om dem. Både Kams og Sems etterkommere hadde hatt sine tilsvarende storhetsperioder.
Men da Kristus kom – 2300 år etter Noa – gikk en av profetiene i oppfyllelse. Da ble Guds rike tatt fra jødene og gitt til et folk som skulle bære dets frukter. – De onde vingårdsmenn ble jaget ut av sine gårder og andre flyttet inn. – Jafet skulle bo i Sems telter.
Når Peter i huset hos Kornelius åpnet evangeliets dør for hedningene, satte han riktignok ingen grenser mellom Jafets og Kams etterkommere, men historien viser at det bare ble de førstnevnte som flyttet inn.
Kaneiten i Apostlenes gj. 8 – den etiopiske hoffmann – er bare unntakelsen som bekrefter regelen. Lyset, som han sikkert brakte med seg til sitt heimland, spredte seg aldri inn i det mørke fastland.
Dette store lys som tendtes dernede i hedningenes Galilæa og siden
forplantet seg videre, tok en helt annen retning. På den tid da Johannes på øyen Patmos mottok Jesu Kristi åpenbaring, var gull-lysestakene å finne i de sju menigheter i Lilleasia – nordenfor Palestina. – Herfra ble lyset stadig flyttet lenger mot nord – gjennom Grekenland, Rom og Spania til Mellom-Europa og derfra siden til Tyskland og England.
Da det tilsist nådde Skandinavia hadde det kommet til den ytterste grense av Jafets land. Gull-lysestakene kunne nå ikke flyttes lenger mot nord.
Men så kom forandringen. Kan vi ikke nå, med det overblikk de oppfylte profetier alltid gir, se dette klart.
På himmelsiden ser vi tjeneren komme fram for sin herre etter at han hadde ført inn de fattige fra byens gater. «Det er gjort som du bød og der er ennå rom.» Så får han den nye befaling: «Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, forat mitt hus kan bli fullt.»
På jordsiden ser vi en William Carey, som roper ut til Jafets etterkommere – disse som hadde et 4000 år gammelt løfte om at Gud skulle gjøre det vidt for dem: «Utvid plassen for ditt telt, og la dem spenne ut teppene til din bolig, hindre det ikke.» (Esaias 54, 2).
Og den gamle profeti gikk i oppfyllelse. Gud gjorde det i sannhet vidt for Jafet. Hele verden ble hans virkefelt. Fra Europa spredtes det gode budskap i øst, vest og syd. Evangeliet forkyntes for alle folkeslag og skarene samledes inn til den store nattverd.
Samtidig oppfyltes den tredje profeti angående Jafet: » Kana’an skal være deres trell.»
Europas nasjoner la så å si hele den øvrige verden under seg, – gjorde Kams etterkommere til sine treller.
Det skal ikke mere historiekunnskap, som enhver norsk gutt eller jente får i skolen, til for å konstatere dette faktum, – det er bare at vi merker oss den betydning det har, at det skjedde som oppfylellse av en 4000 år gammel forutsigelse.
Med alt dette har hele Noas profeti fått sin oppfylelse. Det gjenstår intet som må skje før avslutningen kan komme. I det øyeblikk verdensmisjonen og den hvite rases verdensherredømme opphører, Må vi regne med at nådens tidshusholdning og hedningenes tider også er forbi.
Det ville føre for langt å komme inn på de mange tegn som tyder på at det virkelig går mot enden både på verdensmisjonen og på verdensherredømmet, og det finnes vel heller ikke mange kristne som er blinde for disse.
Derimot vil jeg stille et spørsmål til misjonens venner:
Hvilken innflytelse har den senere tids utvikling på misjonens område hatt på oss?
Det blir den enkeltes sak å svare, og svarene blir uten tvil forskjellige, men jeg tror ikke jeg tar feil om jeg sier at stort sett har misjonsinteressen slappet meget av.
Selv må jeg erkjenne at slik har det vært med meg, men en dag, da jeg i stillhet gikk og tenkte på disse ting, ble jeg minnet om disse tre små avsnitt av skriften, som viser hvorledes det virket på Jesus, at den daværende tidsalder nærmet seg avslutningen.
«Og da han så folket ynkedes han inderlig over dem – -. Da sa han til sine disiple: Høsten er stor, men arbeiderne få; be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst.» (Matt. 9, 36-38).
«Løft eders øyne og se markene, de er alt hvite til høsten! Den som høster får lønn – – ». (Joh. 4, 35, 36).
» Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag, natten kommer da ingen kan arbeide.» (Joh. 9,14).
Må Gud i sin nåde gi oss det samme sinn i dag.
Hvis ikke Heren kommer og henter oss først, må det snart bli en ny og siste anledning til å komme i forbindelse med våre misjonærer som er ute, og til å sende ut de som nå venter på å komme ut.
Må vi alle være rustet til å møte de krav som denne siste anledning til å være med i høstarbeidet vil stille til oss.