Av C. H. Spurgeon

(Fra Det Gode Budskap nr. 24 – 1963. Til norsk ved O. Hushovd)

«Han som ikke visste av synd har han gjort til synd for oss.» 2. Kor. 5, 21.

Stedfortrederens syndefrihet

Det er en tilfredsstillelse for oss å vite og å tro uten å tvile, at Vår Herre Jesus var uten synd.

I sin guddommelige natur kunne han naturligvis ikke vite av urettferdighet, og angående hans menneskelige natur så kjente den aldri fordervelse. Han var kvinnens sæd, men ikke av den fordervede og besmittede Adams sæd. Overskygget som jomfru Maria var av den Hellige Ånd kom det ingen fordervelse inn i hans fødsel.

Det hellige som var født av henne var verken unnfanget i synd eller skapt i misgjerning. Han ble brakt til denne verden ubesmittet.

Det naturlige sorte blod som vi har arvet fra Adam bodde aldri i ham. Hans hjerte inne i ham var oppriktig, hans sjel var uten noen tilbøyelighet til det onde.

Hans fantasi var aldri blitt formørket. Han hadde ikke noe forblindet eller dåret sinn.

Der var ingen tendens i ham uten å gjøre det som var godt, hellig og ærefullt.

Og som han ikke hadde noen andel i den opprinnelige fordervelse så hadde han heller ingen del i den synd som vi har arvet fra Adam, jeg mener i seg selv personlig, skjønt han tok syndens følger, idet han stod som vår representant.

Adams synd hadde aldri gått over den andre Adams hode.

Alle som var i Adams lend syndet i og med ham, da han tok av treets frukt. Men Jesus var ikke i Adams lend.

Skjønt han måtte bli unnfanget som et vesen i en kvinnes liv –  som en ny ting Gud skapte på jorden  -, han lå ikke i Adam da han syndet, og følgelig har ingen skyld fra Adam hverken av naturens fordervelse eller av fjernelse fra Gud noensinne falt på Jesus, skjønt han ganske visst tok Adams synd så som han var representanten for hans folk.

Og så som han i sin natur var fri fra Adams fordervelse, synd og fordømmelse, så var der heller ikke noen synd i hans liv som fordervet hans vei. Han gjorde ikke synd, hans øyne glimtet aldri ved uhellig harme, hans leper ytret aldri forræderiske ord, hans hjerte havnet aldri i en ond innbildningskraft.

Heller ikke vandret han etter sine lyster. Ingen griskhet glimtet noen sinne i hans sjel. Han var hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere.

Fra begynnelsen av hans liv og til enden kan du ikke engang sette din finger på en feiltagelse, langt mindre på en forsetlig feil.

Han ble fristet, det er sant, men han syndet aldri. Han var kjent med sykdom, men han hadde intet kjennskap til synd.
Noen fortolkere sier at dette ord betyr syndoffer. Vel, jeg leser i mitt greske testament: «Han som ikke visste av syndoffer har han gjort til syndoffer». Lyder det ikke underlig? Men det er jo presis det samme ord som er brukt på begge steder, så det kan ikke passe her i denne forbindelse. Nei, vi må ta det som det står «han ble gjort til synd for oss,» ikke BARE et offer, men til synd for oss.

Hva er da meningen med det kraftige uttrykk i vår tekst? Vi må la det ene skriftsted forklare det andre. Vi vet at vår Herre Jesus selv sa så en gang: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod.» Han mente ikke at kalken var pakten. Han sa: «ta æt, dette er mitt legeme» – ingen av oss tar imot det som om brødet og kalken bokstavlig er Jesu legeme og blod. Vi tar og eter dette brød som om det var hans legeme, og det representerer det. Vi leser, og vi tror det som står:  Jesus Kristus ble av sin fader gjort til synd for oss: det er, han ble betraktet og regnet så som kan selv var blitt til synd. Han var ikke synd, han var ikke syndefull, han var ikke skyldig, men han ble betraktet av sin Fader som om han ikke bare hadde blitt syndefull, men som om han hadde blitt selve synden.

Han har ikke bare gjort ham til å bli stedfortreder for synden, men til å bli synd. Gud så på Kristus som om Kristus hadde blitt synd, ikke bare som om han hadde tatt sitt folks synd, eller som de var lagt på ham, skjønt det var også en virkelighet, men som om han selv virkelig hadde blitt dette skadelige – dette Guds-forhatte – denne sjelefordømte ting som er kalt synd.

Når all jordens dommere sier: «Hvor er synden?» da presenterer Kristus seg selv. Han stod foran sin fader som om han selv hadde blitt en akkumulator – en oppsamler – av alle menneskers synd og skyld, som om han selv var den ting som Gud ikke kan tåle, ikke holde ut med, men som han må drive bort fra sitt nærvær for evig.

Og se nå hvordan dette å gjøre Jesus til synd ble utført i sin fulle utstrekning. Den rettferdige Herre så på Kristus som var blitt til synd, og derfor må Kristus bli ført utenfor leiren. Synd kan ikke bli båret inn i Guds «Sion», kan ikke tillates å bo i Guds Jerusalem: Ta ham bort, før ham gjennom gatene og bær ham til Golgata. Ta ham utenfor leiren, som det dyr som ble ofret for synd utenfor leiren, så må Jesus bli, som ble gjort til synd for oss.

Og nå ser Gud på ham som var blitt til synd, og synden må straffes. Kristus blir straffet. Den mest fryktelige dødsstraff må han lide, og Gud har ikke noe medynk med ham. Hvordan kan han ha medlidenhet med synd? Gud hater den. Ingen tunge kan uttale, ingen sjel kan fatte Guds fryktelige hat til det onde, og han behandler Kristus som om han var synd. Han ber, men himmelen er lukket for hans bønn, han roper etter vann, men himmelen og jorden nekter å væte hans leper uten bare med eddik. Han vender sitt øye mot himmelen, han ser ingen ting der. Hvordan skulle han kunne det? Gud kan ikke se på synd, og synd kan ikke ha noen fordring på Gud: «Min Gud, min Gud,» roper han, «Hvorfor har du forlatt meg? »
O hellige nødvendighet, hvordan kunne Gud gjøre noe annet med synd enn å skjule seg for den? Hvordan kunne urettferdighet ha samfunn med Gud? Skal guddommelig smil hvile på synd? Nei, det kan ikke skje. Derfor er det at han som er gjort til synd må jamre seg over forlatthet og redsel. Gud kan ikke røre ved ham, kan ikke bo sammen med ham, kan ikke komme nær ham. Han er avskydd, kastet bort: det har behaget Gud å knuse ham, han har overgitt ham til sorg og smerte.

Han står i vårt sted, tar på seg vår skyld. Vi vet at vi er syndere, men all vår synd er blitt straffet for over 1900 år siden. O, herlige trosseier å kunne si, selv om samvittigheten anklager: «Ja, det er sant, men min Herre er ansvarlig for det alt, for han tatt det på seg alt, og han har lidt i mitt sted.

For at vi i ham skal bli rettferdige for Gud:

Nå ber jeg deg å merke at dette ord ikke bare sier oss at vi er rettferdiggjort, men at vi skal bli gjort til rettferdighet fra Gud i ham (Eng.overs.), som om vi var gjort til denne elskelige, herlige, Gud-velbehagelige ting – rettferdighet. Gud ser på sitt folk som om de var begrepet rettferdighet, ikke bare rettferdige, men rettferdighet. Å bli rettferdig er som hvis en mann skulle ha en boks bedekket med gull, boksen ville da bli gylden, men å bli rettferdighet det er å ha en boks av ekte gull.

Å bli en rettferdig mann er å ha rettferdighet kastet over meg, men å bli gjort til rettferdighet, det er å bli gjort til den solide, fine rettferdigheten i Guds åsyn.

Nåvel, dette er en herlig kjennsgjerning og det mest underfulle privilegium, at vi fattige syndere er gjort til rettferdighet av Gud i ham.

Gud ser ingen synd i noen av sitt folk, ingen urettferdighet i Jakob, når han ser på dem i Kristus. I dem ser han intet uten smuss og avskyelighet, i Kristus ser han intet i oss uten bare renhet og rettferdighet.

Er det ikke og må det ikke for en kristen bli en av de mest yndige privilegier å vite at helt utenom alt hva vi noensinde har gjort eller kan gjøre, så ser Gud på sitt folk som rettferdige, nei, som de som er blitt til rettferdighet, og tross alle de synder de noensinde har gjort, er de mottatt og godtatt i ham som om de hadde vært Kristus selv, mens Kristus ble straffet for dem som om han hadde vært selve synden. O, kjære kristen, hev deg opp, kom deg opp til det høye og stå  der hvor din Frelser står, for det er din plass. Ligg ikke der i den falne menneskehets søppeldynge, det er ikke din plass nå.

Kristus har en gang tatt det på dine vegne. Gud gjorde ham til synd for oss. Din plass er hinsides der, over stjernehæren, der hvor han har satt oss med ham i himmelen i Kristus Jesus, ikke der på dommens dag, hvor de ugudelige roper og ber at fjellene og hamrene må falle over dem og skjule dem for Lammets vrede, men der hvor Jesus sitter på sin trone – der er din plass, min sjel. Han vil sette deg på sin trone som han har seiret og satt seg hos sin fader på hans trone.

Han bar min krone, tornekronen:  Jeg bærer hans krone, ærens krone. Han bar min drakt, nei, han bar min nakenhet da han døde på korset: Jeg bærer hans kongelige kappe –  Kongenes Konges kappe. Han bar min skam, jeg bærer hans ære. Han tålte mine lidelser for at min glede kunne bli fullkommen, og at hans glede kunne bli fullbyrdet i meg. Han lå i graven for at jeg kunne stå opp fra de døde og at jeg må bo i ham, og alt dette kommer han igjen for å gi meg og alle som elsker hans åpenbarelse, for å vise at alt hans folk skal gå inn til sin arv.

* * * * *

(Denne talen av Spurgeon på norsk er betydelig forkortet i forhold til originalen på engelsk. Dette oppdaget jeg da jeg fant originalen på Spurgeon Archive på internett. Den finner du her:  Christ – Our Substitute.