Av Bjarne Staalstrøm

(Denne arikkelen sto i Det Gode Budskap nr. 5 og 6  –  2000)

«En kirke vi kan tro på!»

«Gi oss en kirke vi kan tro på!»  Dette slagordet ble for en tid tilbake i massemedia rettet mot Den norske kirke. Oppropet var underskrevet av mange offentlige og kjente personer. Det ble hevdet at kirken ville bli mer troverdig  om lesbiske og homofile uten videre kunne slippes inn i alle kirkelige embeter. Det er fullt lovlig å gi uttrykk for slike meninger i et demokratisk land.

Noen uker etter dette oppropet hadde Dagens Næringsliv et nyttårsintervju med en av dem som hadde skrevet under oppropet. Da sier intervjuobjektet bl. a.: «At Jesus Kristus kom og døde for oss er rene skjære tøv.»

Ordet om korset er skillevei

De fleste mennesker skjønner at hele problemstillingen fullstendig mangler logikk. Det er bemerkelsesverdig at mennesker som ikke vet noe om kristen tro og apostolisk tradisjon, betviler kirkens troverdighet.

En kristen kirke/menighet uten Jesus og hans kors, er i verste fall Antikrists kirke. Det er muligens den vi ser konturene av? Egentlig er disse synspunktene av svært gammel dato. Allerede Paulus forutsa at ordet om Kristi kors ville være en dårskap for hedninger. Det gjelder også hedninger i år 2000. Det burde ikke forbause oss, eller forlede oss til en tilpasningsprosess. Ordet om korset blir aldri «moderne» i den forstand at det skaper kompromiss med verden. Jesus og hans kors er det skarpe skille mellom verdenskulturen og den kristne menighet. Det nye testamente har i så måte retningslinjer som gir oss klar tale:

«Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors; for ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.» (Gal. 6.14)

«Dere utro! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.»  (Jak. 4, 4)
Disse formaningene er ikke en oppfordring til «uvennskap» med alle ikketroende mennesker, men de advarer mot å delta i deres verdslige liv. Det er naturlig at en kristen føler seg fremmedgjort i verdens «skikk og bruk», fornøyelsesliv, moralske og etiske holdninger, og «skiller seg ut» med en annerledes atferd. Det er ikke en livsstil skapt av konservative dogmer, men et resultat av livskvalitet hos alle «gjenfødte» kristne over hele jorden.

Ordet om korset er forsoningens budskap.

Forsoningstanken er «vevd inn» i menneskehetens historie. I en eller annen form finnes den i alle store verdensreligioner og i all primitiv gudstro. Den greske filosofen Platon ble født år 429 f. Kr., men han skriver allikevel i et av sine skrifter:
«Det fullkomment rettferdige menneske som uten selv å ha gjort noe urett, ja, som blir pisket, slått, bundet, plaget, berøvet sine øynes lys, og etter å ha utstått all tenkelig lidelse, festes til en stolpe, – skal gjenopprette rettferdigheten i sin opprinnelige skikkelse.»
Det gamle testamente er først og fremst forsoningslære. Fra Bibelens første blader trer forsoningstanken frem; etter syndefallet i Edens hage, i historien om Kain og Abel, i patriarkenes historie, ikke minst hos Abraham og i hans Moriaferd, i jødenes høytider og ofringer, i profetbøkene og Salmene. Salme 22 er en Messias-salme som skildrer Jesu lidelse på en merkverdig og visjonær måte. Esaias 53 er det umulig å misforstå.
Det nye testamente er helt og holdent konsentrert om Jesu Kristi forsoningsdød og hans oppstandelse fra de døde. Det kristne evangelium er ordet om korset.
«Uten korset er Bibelen som jorden uten sol, som et hvelv uten sluttstein, som et kompass uten nål, som et ur uten fjær, som en lampe uten olje.»   «Dersom vi kunne tenke oss å fjerne korset fra Bibelen, ville dens harmoni med en gang være brutt; og den ville falle sammen i tusen deler.» (Lyder Engh)  

Det hevdes som innvending at romerne etterlot seg tusener av korsfestede etter veiene på sine krigstokter. (Da Licinius Ceassus slo ned slaveopprøret år 71 f. Kr., ble seks tusen fanger korsfestet langs veien fra Rom til Capua.) Men Kristus Jesus var ikke en av titusener. Dersom vi ikke tror at Jesus Kristus er Guds Sønn, Gud selv kommet til verden i et menneskes skikkelse; det eneste rettferdige, hellige, rene, fullkomne menneske som har satt sine føtter på jorden, da er vår tro forgjeves.
Forsoningsverket er uløselig knyttet til inkarnasjonen. Mannen på korset er selve  ORDET  i Guds skaperverk, begynnelsen og enden, han ved hvem alle ting er til og for hvem alle ting er skapt, også menneskene. Guds evige og udødelige Sønn, er Guds offerlam for all verdens synd.
«For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» ( 1. Pet.3:18.)

(«Legemlig ble han drept, men i kraft av sin ånd ble han oppreist til nytt liv.»  Iflg. oversettelse av E. Gunnes og St. James)

«Hans liv er mer verd enn alles liv, for alt har sitt liv fra ham, derfor er hans død mer verd enn alles død. For Gud betyr det mere at Kristus er død enn at vi alle var døde. Om titusener verdener trengte forsoning, ville hans død være nok for dem alle.» (Lyder Engh.)

Når del gjelder forståelse av Jesu død og oppstandelse, vil vi hele tiden stå ansikt til ansikt med mysteriet.
Vi trenger ikke å spekulere i hva som skjedde. Det er nok å tro at det skjedde! Det er frelse i tro og bekjennelse, som Paulus sier i 1.Kor 15, 1 flg.:
«Jeg kunngjør dere brødre, det evangelium som jeg forkynte dere, som dere og tok imot, og som dere og står fast i, som dere og blir frelst ved…»
Ikke alle kan ha dyp innsikt i forsoningens teologi, men alle kan gjennom troen få oppleve kraften av de enkle, evangeliske sannheter.
«Den kanskje viktigste formelen i moderne tid, E=mc2, betyr som kjent at energi og masse er det samme hvis massen blir multiplisert med lysets hastighet opphøyd i annen. Formelen sier i og for seg ingenting om at materien kan overføres til energi, men det forsøkte fysikeren å gjøre i sin atomreaktor. Som vi vet, lyktes han. Den mystiske formelen E=mc2 ble prøvd på virkeligheten, og den ble bevist. At ett gram uran, en bit solid metallstykke kunne «forvandles» til energi med en eksplosjonskraft tilsvarende 20. 000 tonn trytol var et mirakel. Dårskap! Vanvidd!»

(Gunnar Edman i boken «Det Store JA!»)
Jesus sa: » Vil noen gjøre hans (Guds) vilje, han skal kjenne at læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.»  (Joh 7, 16-17)

Like før denne talen sa også Jesus: «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag. (Joh 6, 40)

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft!» (1.Kor 1,18)

Evangeliet om Jesu Kristi forsoningsdød på korset, har utløst alle sanne kristne vekkelser fra pinsedag og frem til vår tid. Den mest kjente omfattende vekkelse i apostolisk tid, var ved apostelen Paulus i de galatiske land.
I en hedningeverden spredte vekkelsen seg over hele Lilleasia. Alle menighetene som blir nevnt i sendebrevene i Johannes Åpenbaring, ble til under denne vekkelsen.

Hva var hemmeligheten? En mann som trodde på «en formel», og satte den ut i praksis:

«Dere uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått den korsfestede Jesus Kristus malt for øynene deres!...  (Gal 3, 1 flg)
Ett gram uran? Nei: Ordet om korset og Den Hellige Ånd! En ufattelig sprengkraft som har forvandlet mennesker under alle himmelstrøk til alle tider. En Guds kraft som har skapt den levende Guds menighet og gjort den til «verdens lys og jordens salt» gjennom 2000 år! Så lenge denne «formelen» prøves, ved tro og lydighet, vil Guds menighet formidle det evige livets kraft overalt i verden. Men, holder vi på med noe annet? Da er vi utenfor det himmelske kraftfeltet!  Da er vår kristendom ikke annet enn en maktesløs religiøsitet som til sist ikke blir annet enn underholdning. Tusener har sagt gjennom tidene: «Jeg kan ikke forstå det?»  Det behøves ikke. Ta budskapet imot og tro det! Du skal få oppleve at det virker! «Det er kraft i Jesu blod!»
Og allikevel er det sannheter som er avgjort viktige for vår forsoningstro; f. eks. at Jesu legemlige død var den forsoningsdød som var nok til vår frelse.

«Derfor sier han idet han trer inn i denne verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til – og de bæres dog frem efter loven- så har han derefter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet, og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» (Hebr 10, 7-10)

1 Pet. 2.24:  «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder, og leve for rettferdigheten.»
Jesus døde en legemlig død, og hans røde blod er for Gud tilstrekkelig soningsoffer for all verdens synd.
Jesus døde ikke åndelig på noe tidspunkt i sin forsoningslidelse:

«…hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv frem som offer for Gud, rense deres samvittigheter fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud.» (Hebr 9, 14)
Hva som skjedde i de grufulle timene fra den sjette til niende time, (kl. 12 – 15) da jorden ble formørket, menneskene flyktet i redsel, helvete skalv, graver åpnet seg og noen døde viste seg synlig, vet jeg ikke. Men at Jesus opplevde fortapelsens gru og gudsforlatthetens ufattelige pine, det aner vi. Fortapelsens dypeste bunn er tilkjennegitt i Jesu fjerde ord på korset:

«Min Gud, min Gud, hvorfor har DU forlaft meg!»

Men det var mot slutten av disse grufulle timene Jesus ropte: «Det er fullbrakt!» og  «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.»
Jesu blodsoffer var først og fremst for Gud!  «Kristus gikk gjennom det større og fullkomnere telt, det som ikke er gjort med hender, med sitt eget blod, én gang inn i helligdommen, og fant en evig forløsning!»  (Hebr 9, 11-12)

Jesus vant en evig og fullstendig seier over all Satans makt:

«Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det tok han bort idet han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste seg som seierherre over dem  PÅ KORSET!»  (Kol 1, 14-15.)
«Eftersom da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, for at han ved døden kunne gjøre den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som var i trelldom all sin livstid.» (Hebr. 2, 14-15.)

Det hellige, rettferdige, rene og fullkomne legeme, og det rene blod som rant på korset, er nok for Gud for din frelse. Da bør det også være nok for deg! Jesu oppstandelse var en legemlig oppstandelse. Han var førstegrøden av de hensovede, sier Paulus. Hans legemlige oppstandelse garanterer oss legemets oppstandelse! Dette er den kristne tro; Ordet om Korset, evangeliet om Jesu død og oppstandelse. Et mysterium? Så mye vi enda ikke forstår?

En dårskap for verdens visdom, og et anstøt for fariseismen og humanismen, men en Guds kraft til frelse for hver den som tror! Skal vi ha noen fremtid som kristen vekkelsesbevegelse, vil det avhenge av hvilken plass Ordet om Korset har i vår forkynnelse.

(De to sitatene av Lyder Engh i denne artikkelen er hentet fra hans utmerkede bok «Korset Universets Sentrum».)