Av  E. M. Blaidklock.

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 11 – 1936. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

I en av de best kjente beretninger i det gamle testamente fremtrer en statelig skikkelse, en prinsesse fra det gamle Egypt. En liten kiste av siv, innsmurt med jord og bek, med en rørende, gråtende byrde, på den hellige Nil, da Faraos datter kommer ned til den sandfylte strandbredd med sine piker for å bade. Med en ophøiet forakt for sin faders forordning redder hun barnet, og med en aristokratisk ro som skjulte et menneskelig hjerte for de underordnedes øine, forlater hun atter skueplassen i løpet av kort tid, formodentlig for å bade. De få myndige ord, som gav verden Moses, forblev festet i en liten pikes sinn, Moses dyktige søster, som stod der med vidt åpne øine for å utføre sin lille rolle. Og nu, når vi kjenner hennes kongelige høihet, prinsesse Hatshepsut, datter av Thotmas I og Aahmes, og kan betrakte hennes billede i sten, hennes ansikt med den brede panne og de faste lepper, hvis «gå» og «kom» var lov i landet gjennem firti år, føler vi atter det som vi så ofte føler når vi leser bokens beretninger side om side med den fjerne fortids nyfundne historie, at her har vi i sannhet en kjensgjerning like så fortryllende som noget dikt.

Så troverdig er sprogføringen med hensyn til det vi kunde vente av en prinsesse av blodet, så troverdig den dyktige raskhet hvormed problemet blir løst av en kvinne som skulde beherske Egypt i løpet av tre Faraoners regjering, en kvinne som må ha vært på høide med dronning Elisabet, som en av de store verdensregenter.

Hun var den eneste overlevende datter av Thotmes I, av kongelig thebeneisk blod på begge sider, og som hadde tilstrekkelig innflytelse i palasset, og var av så sterk karakter at hun kunde oprettholde en betydelig innflytelse i Egyts land gjennem de to Faraoners regime som fulgte efter Thotmes II og Thotmes II, en innflytelse som synes å ha hatt meget å gjøre med Israels karriere, efter bevisenes stilling å dømme.

Bevisene er kommet litt efter hvert, således som spaden gir dem, et potteskår her, og litt aske der. Men således som tålmodige arkeologer setter sine puslespill sammen, vokser billedet, og vi begynner å kunne se linjer og trekk av liv. –
Det er interessant å se hvorledes den overbevisning vokser, at det var Hatshepsut selv som reddet barnet fra Nilen.

For en del år siden trodde man at utgangen fra Egypt fant sted i året 1220 før Kr. eller deromkring, og at Jeriko falt i 1180. Siden da har Garstangs storartede arbeide på Jerikos marker og de dermed forbundne byer ført årstallet to hundre år tilbake. Arbeidet med å tidfeste bruddstykker av lerkar, hvorav der finnes dynger i de gamle ruiner, er blitt en eksakt videnskap.

Lerkarrene under asken fra Jerikos siste brann tilhører generasjonen fra år 1400 f. Kr. Efter dette tidspunkt sivet den lett kjennelige mykeniske vare fra Kreta inn i Palestina, og der fantes intet av denne type i de titusener lerstykker som Garstang undersøkte i 1930 og 1931. I 1932 blev det seierrikt fastslått at man med fullstendig nøiaktighet kan tidfeste lervarer. Man fant utplyndrede gravsteder som inneholdt hundreder av hele kar, sammen med forskjellige Faraoners segl av kjent dato. Dette viste jo samtidig lervarenes alder, og man blev klar over at Garstang’s klassifikasjon av bruddstykker fra husholdningsgjenstander, i følge natur og form, hadde ydet korrekte resultater.

I en kongelig grav blev det funnet et av Hathepsuts segl og et av Thotmes den III. Den siste var tilfeldigvis en hveps. Her har vi således den interessante forklaring på Josvas uttalelse om at hvepser var gått foran og beredte veien for det fremrykkende Israel, ved en symbolsk hentydning til Thotmes sytten felttog som hadde brutt og delt Palestina og gjort veien for Israel lettere. Der fantes også et segl fra den neste Farao, som døde i 1377, og så holder de op. Det plutselige ophør med egyptiske segl og kananeisk lertøi under et lag av aske, tidfester uten tvil byens fall til omtrent 1380.

Og så en annen sak. Hvorfor flyktet Moses til Midian? Her er det nogen flere stykker, som har ligget og ventet i 30 år. I 1905 undersøkte Sir Flinders Petrie en gammel helligdom i den fryktelige ørken som Israel vandret gjennem i 40 år, nemlig Serabits tempel. Det var innvidd til Hathor, hvem grubearbeiderene i de nærliggende Turkisgruber tilbad. De var tilsynelatende semiter, midianiter, og de brukte tilbedelsesformer som ikke lignet nogen av egypternes, som av og til organiserte grubeekspedisjoner til Sinai. Asken, som blev funnet i et skogløst terreng, vekker forestillingen om omhyggelig omsorg for brendstoffer. Der var røkofferaltere, som vi leser om i 2. Mosb. 30.  Der var et nøie utarbeidet system for renselser, og fire beholdere minner om bekkenet i tabernaklet og de ti i Salomos tempel. Det viktigste av alt, sett i lyset av teorien om de fem Mosebøkene er at disse tilbedere besatt et alfabetisk skriftsystem, og de danner sammen med Tel-el-Amarnatavlene beviset for at Moses kunne skrive. Dette tilintetgjør den kritiske teori om Mosebøkenes opkomst.

Og i templets ruiner er der beviser for at templets beskytterinne var prinsesse Hatshepsut. En interessant rekke muligheter fremstår tillike. Vi må iklæ dem spørreform. Var Serabit-grubearbeidernes gudsdyrkelse ren patriarkalsk monoteisme? Fant Moses i hans makts dager et åndelig hjem iblandt dem, med opmuntring fra hans kongelige beskytterinne?

Er dette grunnen til at Moses flyktet til Jetro, og er det derfor at Jetro selv, da han flere år senere reiste over Akababukten, blev mottatt med så megen ære i Israel? Var Serabit målet for de tre dagers reise i ørkenen med gudstjeneste for øie, som Moses krevet tillatelse til?

Dette er spørsmål , ikke utsagn, – spørsmål som melder seg ved talende rester av liv som lenge har vært utslukt. Vi anstrenger vårt øre for å gripe undertonen i hvert berettet ord, våre øine for å se merkene i sanden, og således opbygger vi fortidens historie. De kommende år kan gjøre dets linjer klarere, dets enkeltheter kan bli forøket, likesom et landskap når tåken letter. En ny grav som er funnet i kongenes dal, potteskår fra nogen nylig utgravde høider, ubehjelpsomme skrifttegn på en hensmuldrende mur, en bunke alter-aske, alt dette kan bidra til å belyse det vi har satt sammen, og meget annet. Schlieman i Troja og Sir Arthur Evans på Kreta har vist at selv gamle myther og sagaer fra hedenske dager kan inneholde mere sannhet og historie enn verden har drømt om. Langt rikeligere har det vært med rettferdiggjørelsen av den bibelske historie. Fra Ur til Assouan er dens sannhet veldet frem av jorden.