Av  F. C. Jennings.

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 4 – 1937. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

Jeg har ofte spurt mine medtroende hvad det efter deres mening var den grunnleggende kjennsgjerning eller sannhet som ligger under vår overbevisning om guddommelige ting.

Svarene har vært forskjellige. Noen har sakt Gud selv, andre Kristus, andre korset – alle sikkert overordentlig viktige ting – men jeg spør, hvad vilde vi vite om disse ting uten bibelen? Jeg tør derfor påstå at bibelens guddommelige inspirasjon er det mest avgjørende og grunnleggende spørsmål idag.

På denne grunnleggende sannhet har vi mange overordentlige, og klare og overbevisende vidnesbyrd. Kanskje det enkleste bevis er bibelens åpenbare enhet. En plan løper gjennem alle 66 bøker, som danner den hele bok. Et under som bare er mulig for den ene forfatter: Gud!

Jeg ønsker imidlertid å henlede opmerksomheten på en annen ting: De dype evangeliske sannheter som finnes i en del av de navn som finnes i de hebraiske skrifter. Jeg tror leserne vil finne dette interessant og ikke uten betydning. Vi skal se at disse navn av Gud er bestemt til å frembære budskapet om hans kjærlighet til vår race, gjennem århundreder!

Hvilket tørt og vansmektende land har ikke hele kapitler i bibelen forekommet oss å være fordi de nesten utelukkende bestod av navn!

Men om leseren er i plan med Guds Ånd, og lar ham ånde på disse ørkener, så skal vi straks få se at de begynner å blomstre som en myrte, selv for oss som må bekjenne at vi er trege elever i Guds skole.

Dette må ikke forståes slik at vi er istand til å finne slike skatter i alle navn, men nu og da har jeg, der hvor det tilsynelatende kun var en tørr ørken, kommet til en oase, som med sine forfriskende vanne har minnet mig om Elims kilder. Vil du forfriske dig sammen med mig ved enkelte av disse?

Ta for eks. 5. kap. i 1. Mosebok, hvor Adams slekt er gitt oss i ti navn. Si mig, min leser, hvilken velsignelse har du funnet i disse navn: Adam, Sett, Enok etc.? Tilsynelatende ser det ikke ut som noe annet enn en tørr ørken, og en meget sørgelig ørken, for vi ser jo at døden hersker over det hele, for hvert navn slutter med det triste klokkeklemt: «Og han døde».

Men la oss se fremover et stykke, og stanse ved disse botferdige israeliter som skal omvende sig til Herren og få dekket fra sine hjerter fjernet (2. Kor. 3), og la oss høre hvorledes de oversetter disse navn til vårt tungemål. Da vil vi se at disse navn gis oss nu det budskap som de siden skal gi dem. La oss nu lese som de:

Adam betyr: menneske, Sett: utvalgt, Enos: dødelig og svak, Kenan: sorgfull og svak, Mahalalel: Hvor Gud prises, Jared: En kommer ned, Enok: En som lærer lydighet, eller opøvet, Metusalem: Når han dør skal det komme, Lamek: til de fattige og nedbøiede, Noah: hvile.

Er ikke disse tørre og tomme navn nu lik vannkarrene i Kana fylt med livets vann? Således er «Adams slekt» – de ti første navn – benyttet til å fortelle beretningen om menneskets ruin og den fullkomne opreisning gjennem en fra høiden. Og hvilket godt budskap bringer ikke disse ti navn, like ned til den tid da den siste «fattige» har funnet «hvile»?

Dersom Gud ikke mente at navnene i hans ord skulde ha noen betydning, hvilken mening var det da i at Gud ofte forandret disse navn?  Dersom hverken «Abram» eller «Abraham» hadde noe å lære oss, hvor urimelig var det da ikke å forandre det ene meningsløse navn til et annet, like meningsløst. (Abram betyr «Mektig fader», mens Abraham betyr «Mange folks fader»).

Har vi ikke funnet oss selv igjen i den ulykkelige mann som hjelpeløs klynger sig til sin overvinner med en forvridd hofteskål? Og har vi ikke vært tvunget til å bekjenne, når dette spørsmål er blitt stillet oss: Hvad er det navn? At det mest uttrykksfulle navn på det vi er av naturen er navnet «Jakob», hvilket betyr «listig» eller «forførende». Dette ord anvendes av Gud som alene kjenner hjertene. «Svikefullt (og det er den virkelige betydning av ordet Jakob) er hjertet, mer enn noe annet»  (Jer.17:9).

Men sådan er Guds milde nåde at når en fattig «Jakob» klynger sig til ham i hengiven fortrolighet, blir hans navn forandret til «lsrael», hvilket betyr «en fyrste med Gud». Hvor velsignet det er å vite at Gud betrakter den som en fyrste som henger hjelpeløs på ham i Kristus!

Vi kunde finne mange lignende beviser på betydningen av de hebraiske navn, men jeg har en spesiell hensikt foran mig, og til den må vi nu komme. Jeg skal bare styrke vår overbevisning ved et par eksempler til.

Disse hebraiske navn går også over i det nye testamente, og Lukas evangelium begynner med det prestelige navn Sakarias og hans hustru Elisabet. Betydningen av disse navn er meget klar. Sakarias betyr – «Jehova erindrer», og Elisabet betyr «Guds ed». La oss nu forene disse navn, likesom de selv var forenet, og vi har følgende: «Jehova erindrer Guds ed».

Dette peker direkte hen til Guds løfte til Abraham i 1. Mosb. 22, og sitert i Hebr. 6.  «Da Gud gav Abraham løftet sverget han ved sig selv». Eden angikk den kommende sed hvori alle jordens nasjoner skulde velsignes. Deres eget ufruktbare ekteskap er en slående illustrasjon på selve løftet som også lenge hadde vært ufruktbart, og lik Israel på denne tid var både mann og hustru «langt ut i årene».

Men «Jehova erindrer eden», og et barn blir født. Og nu forundrer det oss ikke at foreldrene holdt så sterkt på at barnet skulde hete Johannes, for dette navn er bare en forkortelse av «Jeho-Hanan», som betyr «Jehovas nåde».

La oss nu gå til 1. Sam. 17 : 1:  «Filistrene samlet sine hærer til strid og kom sammen i Soko, som hører til Juda, og de slo leir mellem Soko og Aseka ved Afes-Dammim».

Det er noen spørsmål i forbindelse med dette vers som krever svar:

1. Hvem var filistrene? Og hvor finner vi dem som svarer til disse idag?

2. Hvorfor sies det at Soko tilhører Juda?

3. Hvorfor slo filistrene leir ved Afes-Dammim?

4. Tilhørte dette noensinne Juda?

Med hensyn til det første spørsmål noterer vi at filistrene var de første og fremste i sitt uophørlige fiendskap mot Israel. Dernest krevet de alltid hele landet for sig selv og kalte det med sitt eget navn «Palestina». For det tredje, sitt krav om enerett grunnet de på prinsippet om arverett, for deres dynastiske navn på kongen var «Abimelek», hvilket betyr «Min fader (var) konge».  For det fjerde, de var ikke innkommet i landet gjennem «østenvindens» storm, eller ved å krysse Jordan, men på sin egen vei (2. Mosb. 13 : 17) – hvorved de undgikk alle de gjenvordigheter som var uundgåelig forbundet med den guddommelige nåde. Tilsist finner vi dem leiret ved Afes-Dammim, og der er de fremdeles.

Er det noe idag som bærer disse fem kjennetegn?

Har vi idag, i likhet med filistrene som krevet hele landet, noe som gjør krav på å være «kirken» – hele kirken hvilket er betydningen av ordet «katolik» ?  Ordets mening er at det ikke finnes noen kirke utenfor dens grenser. Er ikke argumentet for denne enerett det samme, som det filistrene brukte?

Finnes det noe større og mere ondskapsfullt fiendskap mot evangeliet enn i Kristi navn å brenne hans hellige og brenne bibler hvor de kan og tør? Gjør ikke paven krav på å være apostlen Peters efterfølger, og som sådan kunne anvende hans «nøkkelmakt»?  Har vi ikke noen som gjør mennesker til «Kristi lemmer» utelukkende ved vanndåp?

Hvorfor sies det spesielt at Soko tilhørte Juda? Jeg tror det var for å understreke at Afes-Dammim ikke tilhørte Juda. Du vil søke forgjeves efter dette navn innenfor Judas arvedel. Derfor må Afes-Dammim være opbygget av filistrene selv. Det må ha vært fullstendig efter deres egen smak og mening. Hvorfor gjorde de dette ukjente sted til samlingssted for sine hærer? Navnet vil gi svaret. Ordet er en sammensetning. Den første del «Afes» finner vi i Job 7: 7 og Dan. 8 : 25, hvor det er oversatt med «uten»:  «Uten menneskehånd skal han knuses».  «Dammim» – er flertallsformen for det ordinære ord «blod». Men i denne flertallsform refererer det alltid til blod utenfor legemet, hvor hver eneste dråpe har en røst, som vi ser i 1.Mosb. 4 : 10:  «Din brors blod (Dammim) roper til mig fra jorden». «Dammim» betyr altså blod som er utøst, og hele ordet «Afes-Dammim» betyr således «Uten blodsutgydelse».

Kjenner vi ikke til den mystiske forordning, som virkelig er pavekirkens sterke festning, om de «blodløse offer»?  Hvorledes kunde slikt tilhøre Juda? Og hvorledes kunde slike virkningsløse offer frembringe «pris», navnet Juda betyr nemlig «pris». «Messer» er den sjelefordervende opfinnelse av filister-katolicismen, i likhet med Filistrenes «Afes-Dammim» i Kanaan.

Hvor skal vi så finne «Soko», som tilhørte Juda («pris»)? Hvad er istand til alltid å opvekke våre hjerter til pris? Det er Herrens bord, «Gjør dette til minne om mig». For så ofte vi æter brødet og drikker av vinen «forkynner vi Herrens død inntil han kommer».  Å, dette tilhører sikkert Juda, for i dette lever lovsangen.

Jeg har tatt disse få eksempler ut av mange, for å berede leseren på to andre, som i det minste for mig, er de underfulleste av alle.

En morgen, for mange år siden, vandret jeg gjennem en av disse ørkener som jeg har referert til. Det var Josvas 18. og 19. kap. Jeg kom ikke til noen forfriskende oase før jeg nådde navnet El-Tolad i kap. 19: 4. Her blev min opmerksomhet plutselig vakt. Jeg fant nemlig at ordet hadde en umåtelig betydning. «El» er navnet på Gud som en «mektig», istand til å gjøre store ting. «Hans navn skal kalIes veldig Gud (El)» (Es. 9: 6).  «Tolad» kommer av verbet «Yahlad» som betyr å «føde frem», som en moder, og står her i tredje person entall og i hunkjønn, og betyr «Hun skal bringes til å føde». Det hele ord «Eltolad» betyr: «Gud skal gjøre at hun føder».

Det neste navn var «Betul» og dette er en forkortelse av «Betulah» – som betyr jomfru. Begge navn blir altså: «Den mektige Gud skal gjøre at en jomfru føder»!

Stans et øieblikk og la betydningen av disse navn synke dypt ned, og la oss gå med voksende ydmykhet til det neste navn:  «Horma». Dette er et meget sterkt ord og dekker to helt motsatte meninger. Det kommer fra et rotord som betyr «å være invidd» og forekommer i skriften med forskjellig betydning. Gud er den eneste til hvem en ting eller person innvies. Ordet betegner derfor den ting som bringes inn i Guds nærhet, og den mottagelse tingen får der avhenger av den karakter Gud finner i vedkommende. Det kan således enten oversettes «høihellig» (3. Mosb. 27 : 26) eller også det motsatte: «Slått med bann» (5. Mosb. 7 : 26). Begge disse betydninger finnes i ordet «Horma».

Kan slike motsetninger anvendes på samme person? Var det ikke en, som i sig selv var «høihellig», men som allikevel blev en forbannelse? Vel, la oss sette disse tre ord El-Tolad, Betul og Horma sammen, og i denne ørken av navn finner vi følgende: «Gud skal gjøre at en jomfru føder en høihellig som (også) er en forbannelse».

Men de underfulle ting stanser ikke her. Det hendte for omkring seks år siden, da jeg atter holdt på å gå gjennem de samme navnelister, men denne gang i 1. Krøn. 4 : 29-30. Men her opdaget jeg en stor forandring. «Tolad» var fremdeles der, og forsikringen om at hun skulde føde, men hvor var «El»? Hvor var den mektige Gud, han fantes ikke lenger i begynnelsen. Hvor skulde vi da finne ham? Vel, det fantes fremdeles en stor forandring. Betul hadde blitt til Betu-El.  Er det mulig? spurte jeg. Her var «El» i «Betul»! Den mektige Gud i jomfruen. Var det en feil av avskriveren? Umulig! Forandringen må være gjort med en spesiell hensikt. «El» var overført fra det ene sted til det annet. Og kan vi som kjenner hemmeligheten ved vår Herres fødsel tvile på betydningen av denne eiendommelighet?

I «Mahalalel» og «Jared» blev vi fortalt at «fra det sted hvor han blev prist som Gud kom han ned». Er dette ikke en parallell til ordet Betul og til ordet i Esaias. «Se, en jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og han skal kalles Immanuel, det er utlagt, Gud med oss». Er det ikke nøiaktig det samme som at «El- Tolad Betul» blir til «Tolad Betu-El ? «Horma» er fremdeles den fremfødte «høihellige», allikevel «en forbannelse» – for oss. Min leser, er det ikke Guds finger? Har vi ikke en fast grunnvoll?