Av O. Haglund.

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 10 – 1935. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

De arkeologiske forskninger i de gamle bibellande avslører tid efter annen hemmeligheter fra forlengst uddøet kulturfolk og deres forlengst utbrente kulturarnesteder. Disse avsløringer kaster på en interessant måte nytt lys over jødefolkets historie og dermed over det miljø og de forutsetninger, under hvilke det Gamle testamente er blitt til.

Blandt de mange berømte arkeologer, som særlig har viet sig til å foreta utgravninger i de gamle bibellande, inntar Sir Charles Marston en meget fremtredende plass. Han har, som han sier i forordet til sin siste bok, viet et langt liv til studiene av bibelen og mange år til arkeologiske forskninger, dels som leder av særlige ekspedisjoner, dels som deltager i andre. Han er således en av de beste kjennere, når spørsmålet dreier sig om Bibelen og arkeologien. Ikke blott i artikler i
fagtidsskrifter, men i aviser som «Times» og «Daily Telegralph» samt gjennem bøker og foredrag har han latt oss få del i de resultater som forskningen er nådd til inntil idag.

I juli ifjor holdt han i London et foredrag om resultatene av de seneste forskninger. Foredraget vakte stor opsikt, og Marston meddelte bl. a. ved den leilighet, at utgravningene ved Ras Shamra er de mest betydningsfulle som er gjort angående det Gamle testamente, og funnene bekrefter en mengde av de i denne bok forekommende enkeltheter.

Sir Charles Marston har for noen tid siden utgitt et nytt arkeologisk verk, «The Bible is true» (Bibelen er sann), der har vakt en sådan opsikt, at det allerede er kommet i tre oplag. Heri skriver han bl. a. følgende:

I mai 1929 gav to franske arkeologer Schaeffer og Chenet sig til å grave i Ras Shamras ruiner i det nordlige Syrien, rett overfor øen Kypern. Ved gravningene fant de noen lertavler med en hittil ukjent kileskrift. Denne opdagelse vakte så stor opsikt, at de franske arkeologer opfordredes til å fortsette utgravningene i 1930-32.

I ruinene fant man et portrett av en egyptisk dronning fa den samme periode og en statue av en guddom. I nærheten av den plass hvor lertavlene blev utgravet fant man tempelbiblioteket, og i forbindelse med dette menes der å ha ligget en skole, for en del av de fundne lertavler synes å ha vært benyttet til skriveøvelser.

Ras Shamra antas efter hele sin beliggenhet på fastlandet å ha vært en by av kosmopolitisk betydning, en by hvor mange sprog taltes og mange nasjoner møttes. Ikke mindre enn 8 forskjellige sprog finnes på lertavlene, og disse sprog blev uten tvil studert i skolen. Blandt disse kan nevnes et forhebraisk sprog, skrevet med alfabetisk kileskrift, babylonisk skrevet med den samme kileskrift som bruktes av sumererne, egyptisk med hieroglyfer, hetitisk samt et annet ukjent sprog, som menes å stamme fra Kypern eller Kreta.

Lerplatene beretter at et halvt hundre guder og gudinner dyrkedes i Ras Shamra. Disse mange guder minner oss om et sted hos profeten Jeremias: «Som dine byers tall er dine guders, Juda» (kap. 2: 28).  Mange av tavlene er allerede blitt uttydet, bl. a. av forskeren Theodor Gaster i London, som har opholdt sig i Paris, hvor tavlene opbevares for granskning. En del av dem er ennu ikke uttydet, men man venter sig merkelige ting av dem. De menes å stamme fra tiden 1400 – 1350 f. Kr., d. v. s. fra omtrent samme tid som Tel-el-Amarnatavlene, hvis bakgrunn er Josvas erobring av Kanaan. Det lykkedes å identifisere Ras Shamra med den gamle havneby Ugarit, som ofte nevnes i egyptiske dokumenter særlig på Ramses II’s tid. Noen av dem inneholder bestemmelser angående ritualer og ceremonier ved gudsdyrkelsen. Stilen og uttrykksmåten ligner meget det Gamle testamentes. Men ennu merkeligere er den kjensgjerning, at disse Ras Shamra-tavler nevner en del av de ofre, som kjennes fra Mosebøkene. Selve de tekniske betegnelser for ofrene er på forhebraisk de samme som på det hebraisk der anvendes i det Gamle testamente. Offernavnene som: Skyldoffer, takkoffer, offer av førstegrøde, brennoffer o. fl. viser dette. Nevnes må også noen andre ofre, der skal tjene til brød og spise for gudene, svarende til, hvad der omtales i 3. Mos. 21: 6, 8 og 17. Guds spise som omtales her, svarer til lertavlenes «brød til gudene. »

Der finnes ennvidere beskrivelser av ceremonier ved kokningen av et kid i melk, hvilket betraktedes som et tryllemiddel. Dette var forbudt blandt Israels folk; ti der står skrevet: «Du må ikke koke et kid i dets moders melk» (2. Mos. 23, 19). Ennvidere finnes der beskrivelser av ritualene ved ofringen på hustakene til sol, måne og stjerner. Men nettop til disse var det forbudt Israels barn å ofre, således som det leses i 5. Mos. 4: 19 og 17, 3. Hertil er der å bemerke, at der i 5. Mosebok ikke står noe om ofre på hustakene som på tavlene, men det forklares ved, at Israels stammer den gang bodde i telter. De var på veien gjennem ørkenen.