Av O. Haglund.

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 6 – 1935. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

Av de merkelige funn som i den siste menneskealder er gjort i de forskjellige bibelske land er El-Amarna-tavlene noen av de mest betydningsfulle og opfattedes med rette i sin som et knusende slag mot bibelkritikken. Historien om hvorledes disse tavler blev opdaget er i korthet følgende:

En fellah (bonde-) kvinne holdt på å grave efter mærgel i jorden ved  E l  A m a r n a, et sted noen kilometer syd for Mellavi i Øvre Egypten, nær byen Schech Kandil ved Nilen. Herunder støtte hun med spaden mot noen morkne kasser som var fulle av lertavler, fullskrevne med antikke bokstavtegn.

De merkelige tavler fant snart veien til Europa. Vesterlandske turister og fortidsforskere betalte gjerne godt for disse tavler. Der blev ialt funnet over 350 slike tavler, som efter hvert havnet i de forskjellige museer i Europa, de fleste dog i Britisk museum i London og det kongelige museum i Berlin.

Det viste sig at tegnene på tavlene var babylonisk kileskrift. Sproget var også for størstedelen babylonisk, hvilket var det almindelige sprog innen diplomatiet og handelsverdenen.

Disse lertavler fortelIer sin egen historie, og denne var både uventet og sensasjonell. Det viste sig nemlig at en del av dem var brever fra egyptiske embedsmenn og innenlandske konger i Kanaaen – kalt Mat Kinahi eller Mat Kinanhi – og Syrien, lande som dengang stod under egyptisk overhøihet. Disse brever var adressert til den egyptiske Farao med inntrengende anmodning om å sende militærhjelp mot et inntrengende folk som i brevene kalles  H a b i r i.  Både teologer og arkeologer er i almindelighet enige om at dette betyr hebreerne eller Israels barn. Disse tavler inneholder således intet mindre enn den politiske korrespondanse fra Palestina og landene i nord og øst til kongen i Egypten under Moses og Josvas tid.

Brevene savner dessverre tidsbestemmelse, men det har lykkes forskerne å bestemme tidspunktet overraskende nøiaktig.

Det første man hadde å gå ut fra var selve stedet hvor de blev funnet. Det viste sig nemlig at stedet var identisk med Farao  A m e n o p h i s  IV  residens
C h u t  A t e n.  Denne konge forsøkte å reformere den før-egyptiske religion ved å erstatte den rådende polyteisme (flerguderi) med tilbedelsen av solen som den eneste gud. Selv antok han navnet Achsnatan eller  C h u-e n-A t a n  («Solskivens glans»). Forgjeves søkte han å gjøre  T h e b e  til midtpunkt for solkultussen og måtte derfor grunnlegge en ny residens i Amarna. Dit blev også riksarkivet forlagt. De fundne lertavler er en del av dette arkiv.

Efter hans død vendte man tilbake til den gamle presterlige polyteisme, og man forsøkte å utrydde alle minner efter kjetterkongen. Kongesetet blev også flyttet, og stedet forfalt med tiden til en grusdynge.

Denne reformasjon er av største interesse, betraktet i lyset av Bibelens opgaver. Det er nemlig åpenbart at den skjedde i forbindelse med store begivenheter som fant sted i landet og i kongehuset. Det ligger nær for hånden å tro at de ti plager som rammet egypterne før Israels utgang, og den underfulle Guds-dom som med ett slag tilintetgjorde den foregående konge  A m e n o p h i s  III, og hans hær ved overgangen over det Røde hav, var årsaken til denne reformasjon.

Han så i de svære hjemsøkelser den ukjente Gudens hånd som bistod hebreerne, den Eneste, i motsetning til egypternes mangeartede gudeverden. Han forsøkte da på sitt vis å innføre tilbedelsen av den Ene Gud, dog naturligvis med hedensk preg.

Men det er lettforklarlig at en fyrste med så sterk religiøs interesse og med de kamper og omveltninger som fant sted i hans eget land, ikke hadde tid eller kraft til å gjøre sig gjeldende overfor vasallstatene i nord. I hans senere regjeringstid bad de om hjelp mot de truende fiender  «H a b i r i» – som uten tvil er de samme som hebreerne under Josvas førerskap. Men deres bønn var forgjeves.

Kritikernes påstand om at undertrykkelsens Farao skulde være  R a m s e s  II, og at utgangen fra Egypten skulde ha funnet sted under  M a r e n p t a  omkring år 150 efter Amenophis IV. regjering er i lys av mange kjensgjerninger og ikke minst de siste opdagelser umulig å forsvare. Tidspunktet for utgangen av Egypten blir, efter de sikreste kilder omkring år 1450 f. Kr. (Se E. T. årg. 1934, side 94).

Den nyere bibelske historieforskning er mer og mer blitt overbevist om at de bibelske tidsbestemmelser er fullstendig riktige. Assyriolagenes beregninger – som ligger til grunn for den kritiske teologiens årstall – bygger på  k o n g  A s u r d a n i l  III.s beretning om en solformørkelse som skulde ha funnet sted i juni måned i hans niende regjeringsår, hvilket er beregnet å motsvare år 763 f. Kr. Imidlertid inntraff der en annen, til og med større, solformørkelse 46 år tidligere i samme måned år 809. Det er derfor grunn til å betrakte dette år som Asudanil III.s niende regjeringsår. Dersom dette erkjennes blir der en forunderlig overensstemmelse med Bibelens opgaver.

Av fundene i Amarna fremgår det videre at Amenophis III. var samtidig med den babylonske konge  K a d a s m a n-E n l i l  I. og  A m e n o p h i s  IV. med
B a r n a b u r i as  II., konge i Babylon, og med  A s s u r-U b a l l i t, konge i Assyrien.

Amarnabrevene avspeiler på en slående måte Mosebøkernes og Josvas oplysninger. De viser at Egyptens Faraoer før utgangen var Kanaaens suverene herskere, og at de enten innsatte landshøvdinger i de viktigste byer som stod direkte under Egyptens konge, eller også at de lot innfødte fyrster regjere der og lot disse betale skatt til Egypten. Herav forstår vi hvorfor Egyptens makt måtte knuses gjennem katastrofen ved det Røde hav. Det var ikke bare Egyptens porter som skulde slås op for at Israel kunne gå ut, men vokterne ved Kanaans porter måtte også fjernes for at Israel kunne komme inn. Derfor var Kanaan på denne tid overgitt til sig selv. Dette forhold avspeiler sig såvel i Amarna-brevene som i Josvas bok. Og det er innvandringen i Kanaan under Josva og kampen mot de inntrengende «habiri» som en stor del av de mange lertavler beretter om.

Før disse brever blev opdaget påstod bibelkritikkerne at Moses ikke kunne ha skrevet Pentateuken (mosebøkene) – da skrivekunsten på den tid var ukjent. Denne barnslige påstand fikk sitt rette svar av disse lertavler fra El Amarna, som viser at en veritabel iver for skrivekunsten hersket i Asia allerede før Moses.

De aller siste års utgravninger viser dessuten at skrivekunsten var tusenårig på Mose tid, idet den var kjent og flittig anvendt i det urgamle  Ur  allerede før Abrahams tid. Den er sikkert like gammel som menneskeslekten selv.