Av Jan Veiby.

Ef. 4,11-16

Med trosbevegelsen mener vi den såkalte herlighetsteologien eller framgangsteologien. Den har sine røtter i USA. Fra personer som E. W. Kenyon. (1867-1948) og Kenneth Hagin (1917 -). Gjennom sine skrifter har de utformet en lære som andre også har målbært, og til sammen gir dette oss et godt innblikk i deres lære og praksis. Kjente trosforkynnere i nyere tid er bl.a. Benny Hinn, Kenneth Copeland, Roberts Liardon og Jim Kaseman. Her i Norden er trosbevegelsen først og fremst kjent gjennom Livets Ord og kristensentrene.

I møte med nye retninger og lærdomsvær bør vi prøve alt på Guds ord. «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud. For mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden»   (1 Joh. 4,1-3).
Vi skal være sannheten tro i kjærlighet. Holde fast på det lys som Gud har gitt oss, og stride troens gode strid.

På hvilke punkter merker vi avvik i trosbevegelsens lære?

Læren om forsoningen

Forsoningen handler om det mest sentrale i bibelens budskap. Det vil si hva Gud har gjort for oss i Kristus Jesus. Bibelens lære går i all korthet ut på at Gud har gjort alt som skal gjøres til vår frelse. Han selv tok initiativet til denne frelse. Forutbestemte den i evigheten, og førte den fram til fullendelse i Jesu død og oppstandelse. «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen» (2 Kor. 5,17-19). Hele denne frelse har Gud gjort utenom oss og uavhengig av oss. Han har fullbrakt den i sin Sønn, Jesus Kristus. Denne frelse er en Guds gave til syndere. Den tilbys oss gjennom evangeliet – Guds eget ord. Ordet om korset. Dette kan vi kalle for det objektive frelsesgrunnlag. Eller Kristus for oss.

Sentralt i forsoningsverket står Jesu død og oppstandelse. Hans død var en stedfortredende død. Dvs. han tok synderes plass under Guds dom og vrede på Golgata kors. Selv var han absolutt syndfri. Til sin egen person var han fullkommen også på korset (Hvordan kunne han ellers ha vært vår Frelser?) Men han ble gjort til gjenstand for Guds dom over tilregnet synd. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» (2 Kor. 5,21). Jesu død har en åndelig side – idet han ble forlatt av Gud som syndebæreren på korset. «Gud hadde brutt den følbare forbindelse med sin Sønn, men ikke den virkelige og vesentlige forbindelse. Hans guddommelige natur hvilte endog da i den uoppløselige enhet med Gud. Men han var forlatt i den mening at han var uten den vederkvegelse og uten den velsignede følelse av foreningen med Gud, og det smakte for ham som den evige fortapelse. Han smakte den evige fortapelse uten å gå evig fortapt» (Lyder Engh).  Men K. Hagin lærer (i boka «navnet Jesus») at Jesus døde åndelig på samme måte som vi av naturen er åndelig døde. Ja, at han fikk Satans natur og gikk ned i helvete for vår skyld. Og der nede fullbrakte han frelsen. Etter tre dager sa Gud: Det er nok. Og reiste ham opp fra de døde. Da ble hans ånd født på ny.
En slik lære reduserer Guds Sønn til en fortapt synder, som selv trengte gjenfødelse før han kunne fullende frelsesverket.

Som en følge av soningen på korset døde Jesus legemlig, og dermed var forsoningsverket fullført. «Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle» (Hebr. 10,10). Hans hellige legeme var det organ hvori han gjorde Faderens vilje. Nå var alt fullbrakt. Han brakte sitt fullkomne liv og dyrebare blod som et offer for verdens synd. Og så døde han den legemlige død. Legemet ble lagt i Josefs nye grav. Men i sin ånd var han fortsatt virksom. Han gikk inn i helligdommen med blodet, og fant en evig forløsning. Han gikk ned i dødsriket og avgrunnen og proklamerte sin seier. Han førte de gammeltestamentlige hellige over til Paradiset.

Den såkalte JDS-læren synes ikke å være så fremtredende i norsk trosbevegelse. Men man merker likevel en svekkelse av korsets betydning. Sammenlign gamle salmer og sanger med sanger (kor) som blir til i trosbevegelsens miljø. Dessuten med tankegods fra en slik lære kan man aldri være trygg på forkynnelsen.

Læren om Gud

Det er intet menneske gitt å forstå Gud. Han er i sitt vesen høyt opphøyet. Han er fullkommen god, hellig, vis, kjærlig, mektig og rettferdig. Likevel kan vi komme i et personlig forhold til ham. Gjennom Jesus Kristus lærer vi Gud å kjenne. Og ved troen på ham blir Gud vår Far. Men dette er ikke et jevnbyrdig forhold. Når det blir sagt at «Gud er en som er veldig lik deg og meg – et vesen som måler ca. 1,80 – 1,90 i høyde, som veier noe i nærheten av 100 kg og som har en avstand mellom tommel og lillefinger på ca. 23 cm» (K. Copeland), da har ikke Gud skapt mennesket i sitt bilde, men mennesket har skapt Gud i sitt bilde. En slik lære drar Gud ned på menneskets nivå, og borttar den hellige frykt og ærbødighet for ham.

Læren om mennesket

«Mennesket er en ånd, som har en sjel og bor i en kropp» (K. Hagin i boka «Hvordan du kan bli ledet av Guds Ånd»). Det er sant at mennesket består av ånd, sjel og legeme. At det har et indre og et ytre menneske. Men disse tre sider må sees i nøye sammenheng med hverandre, og utgjør en helhet. Men det er ikke rett at mennesket egentlig er et åndsvesen. Det er først og fremst et sjelsvesen. «Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel» (1 Mos. 2,7).  En selvstendig, handlende personlighet. Skapt av Gud for å leve i samfunn med ham.

Poenget med denne læren er at menneskets ånd er av samme natur som Gud, som er ånd. «Dette innebærer egentlig at du går omkring og så å si har en atombombe boende i deg, og at all den kraft som Gud selv eier, har blitt deponert i din ånd ved at den Hellige Ånd har kommet inn i deg…  Dersom du begynner å innse hva det innebærer at du… har din identitet i det Gud har lagt ned i deg gjennom den Hellige Ånd,  –  da forløses et liv som er overnaturlig i deg » (Ulf Ekman i boka «Kraften i deg som en ny skapning»).

Her skiller man ikke mellom Guds Ånd og vår egen ånd. En ting er det at Kristus bor i oss ved troen, og at vi har fått del i guddommelig natur. Men det betyr ikke at vi er blitt «guder» eller guddommelige.

En slik lære skiller ikke mellom Kristus for oss og Kristus  i  oss. Så å si alt det Gud har gjort for oss blir brakt ned på et subjektivt plan som noe vi skal oppleve og erfare her og nå. Dette fører til uklarhet når det gjelder den troendes vandring. Rettferdiggjørelse og helliggjørelse blandes sammen. Forholdet mellom den troendes stilling og tilstand fornektes. Selve syndsbegrepet blir svakt og utydelig. Man vil ikke vite av at en troende har to naturer, eller er «samtidig rettferdig og synder». Kristenlivet blir da gjerne en stadig jakt etter opplevelser. Man skal leve et rikt og sterkt liv med Gud. Men hvis tyngdepunktet er på feil plass blir det galt.

Læren om jordisk velsignelse

Med bakgrunn i gammeltestamentlige skriftord hevder trosbevegelsen at en kristen skal ha lykke, framgang og velstand på alle livets områder. Særlig gjelder det legemlig helbredelse og materiell rikdom. Hvis man ikke opplever dette, er det fordi man ikke tror nok.

En slik lære tar ikke hensyn til syndefallets følger. Den gjør bønnen til en formel eller teknikk, istedenfor en gave. Den blander sammen skriftord på en uheldig måte ved å rive dem ut av sin sammenheng. Man har et veldig strengt dualistisk syn på tilværelsen. Alt er enten godt eller vondt. Gud eller Satan. Og det som for meg føles (kjennes) vondt må da være fra Satan, for Gud er jo bare god. Da lager man seg en gud i sitt eget bilde. Og livet blir en kasteball mellom Satan og Gud, alt etter hva vi opplever. Det blir ingen troens hvile i evangeliet og i Guds Faderomsorg.

Dette har også ført til en usunn fokusering på djevelen. Fordi vi står i en åndskamp må vi kjempe mot djevelen. Men en slik kamp kan vi aldri vinne. Det er som å sloss mot feier’n. Nei, vårt blikk må være rettet mot Kristus. Han vant en evig seier over djevelen og all hans hær på korset. Han vil hjelpe oss i alle våre kamper, så vi kan leve et seirende kristenliv til Guds ære. Han skal stride for oss, og vi skal være stille. «Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter» (Rom. 16,20a).

Konklusjon

I trosbevegelsen snur man tingene på hodet. Man menneskeliggjør Gud, og guddommeliggjør mennesket. Gud fremstilles nærmest som en tjener for oss som vær så god har å gjøre det vi ber ham om. Bønnen blir mere en teknikk, istedenfor en gave. Troen blir mere en formel, istedenfor tillit til Gud. Er trosbevegelsen et annet evangelium?  Nei, for det finnes ikke noe annet evangelium enn Guds og Kristi evangelium. Men i trosbevegelsen er det et annerledes evangelium. Et budskap med så mye ubibelsk tankegang – at vi bør ta avstand fra det.

Hvordan skal vi forholde oss til trosbevegelsen?

Vi skal forholde oss til alle mennesker på en god og respektfull måte. Det finnes troende mennesker i mange sammenhenger. For det er ikke rett lære som er adgangstegnet til himmelen, men en personlig tro på Jesus Kristus som min Frelser. Men et formelt (organisert) samarbeid blir meget vanskelig. Fordi fremmed lære og praksis vil snart skape konflikter og problemer. En slik holdning må ikke gjøre oss harde og fordømmende. Vi må rette søkelyset innover vårt eget liv. Sørge for at jeg selv lever godt og rett med Gud. Be om visdom til å peke på den Herre Jesus og være til hjelp for andre mennesker. La oss være «Berøakristne».  «Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt» (Ap.gj. 17,11).