Lammets vei eller den skjulte Kristus.
Av Lyder Engh
Forord
Følgende betraktninger er oprinnelig nogen bibeltimer som undertegnede holdt i Oslo høsten 1941. De blev optegnet stenografisk, men fremtrer her i en noget omarbeidet form.
Jeg har bare forsøkt å tydeliggjøre nogen trekk ved Lammet og Lammets vei, for om mulig å vekke en større kjærlighet til ham og få en eller annen til å stå op og følge ham.
Enhver som selv har betraktet Lammet og som kjenner ham vil straks forstå at det er en uøvet hånd som har ført penslen. En berømt kunstner hadde malt et billede av Frelseren. Alle som betraktet det blev dypt beveget. Men kunstneren sa: Når jeg får lært ham bedre å kjenne, vil jeg male ham bedre. Det vil også jeg si.
Lyder Engh.
Menighetens tilstand idag
«For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet vi har opgjort dette med oss selv at en er død for alle. derfor er de alle døde. Han døde for alle, forat de som lever, ikke lenger skal leve for sig selv, men for ham som er død og opstanden for dem. Derfor kjenner vi fra nu av ikke nogen efter kjødet; har vi og kjent Kristus efter kjødet, så kjenner vi ham dog nu ikke lenger således.» 2. Kor. 5:14-16.
Vårt emne er: Å kjenne Kristus. Det er en kjødelig måte å kjenne ham på, og en åndelig. Det hersket stor uklarhet hos de troende på dette punkt, og kunde jeg være med å splitte noget av den tåke som omgir disse ting, vilde jeg være glad. Når sannheten om Kristus og efterfølgelsen av ham kommer klart frem, vil det virke hårdt for mange troende, selv om ordene er milde.
Det er bare ved å gå inn ad dødens port at vi kommer i et nytt forhold til Kristus og dem som tror på ham. Da ophører vi å kjenne «nogen efter kjødet».
Selv om det er mange og betydningsfulle ulikheter mellem de troende i Korint og disiplene før pinsen, så er de lik hverandre i sin måte å kjenne Kristus på, for også disiplene kjente ham kun efter kjødet, eller på kjødelig vis. Med «kjødelig» mener ikke Paulus syndig, men menneskelig, jordisk. Nettop på grunn av den kjødelige måte å kjenne Kristus på kom det til en krise og en katastrofe i disiplenes liv, hvor alt brast for dem, og de forlot ham og flydde. Det skjedde da den Kristus de hadde kjent og håpet på svant for dem.
Og dog var ikke disiplene uten åndelig kapital da de møtte Jesus og begynte efterfølgelsen av ham. De var omvendt gjennem Johannes den døper. De hadde syndernes forlatelse. Det var ingen liten kapital. De hadde misjonssinn. I sitt samvær med Herren viste de stor iver for at andre skulde lære å kjenne ham. De var også i besiddelse av en viss åndelig sannhet. De var opriktige og mente det ærlig med å følge ham. De fulgte ham også i bokstavelig mening fra sted til sted. Allikevel var deres personlige erfaring av Kristus vesentlig begrenset til det menneskelige. De åndelige virkeligheter var stort sett fremmede for dem.
Til visse tider brøt de åndelige virkeligheter igjennem, og de fikk glimtvis se inn i den åndelige verden. Det skjedde da Peter engang sa: «Du er Messias, den levende Guds Sønn», og Jesus svarte: «Salig er du Simon, Jonas’ sønn! for kjød og blod har ikke åpenbart dig det, men min Fader i himmelen», Matt. 16:16-17. Jesus lot også disse virkeligheter skinne frem i sin forkynnelse, som da han sa: «Dersom I ikke æter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder». Men de forventninger disiplene hadde til ham tålte ikke denne tale, og de sa : «Hvem kan høre den ?» «Derfor drog mange av hans disipler sig tilbake». Peter hadde sett noget mere og sa: «Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord», Johs. 6:53, 60, 66, 68. Selv Peter støtte sig på de åndelige virkeligheter. Da Jesus betrodde dem at Menneskesønnen skulde lide meget og slås ihjel, sa han til ham: «Herre, dette må ingenlunde vederfares dig». Han mente det måtte finnes en utvei utenom lidelsen. Det hørtes fromt ut, men allikevel en fristelse for Mesteren, som så Satans hånd bak det hele. Dette mellemstandpunkt inntok disiplene hele tiden før pinsen.
Menigheten idag inntar et lignende mellemstandpunkt. De ligner meget Jakob og Johannes da de foreslo å kalle ild ned fra himmelen over de vantro i Samaria, de kjente ikke Jesu Ånd, og Peter i Getsemane da han drog sverdet for å forsvare Herren.
Vi ser også mange punkter hvor disiplene ikke smeltet sammen med Jesus, og hvor avstanden mellem ham og dem kom klart frem. De stod fremmede for det egentlige bønneliv. Lukas forteller i kap. 9:18: «Og det skjedde engang mens han bad, og disiplene var alene med ham», et ord som er oversatt slik.: «Det skjedde engang mens han var alene og bad, og hans disipler var med ham». De var hos ham, men kunde ikke være med i bønnen. De var tilhørere til denne måte å be på og sa ved en anledning: «Herre, lær oss å be».
Det kom en krise i disiplenes liv som berøvet dem den Jesus de kjente og hvor alt blev kastet omkull. Jeg venter at noget lignende vil finne sted for Guds menighet. *) Det kommer et punkt i ditt liv som en kristen og i menigheten da noget vil skje som bringer forvirring både i erfaringen og erkjennelsen. Nogen vil da gjøre som Judas, utlevere sin Herre til mordere, eller som Peter, nekte at de kjenner ham.
Stort sett er menighetens erfaringer idag lik disiplenes før pinsedagen. Likesom tiden før pinsen var en slags mellemtilstand, et overgangsstadium mellem den gamle og den nye pakt, inntar også menigheten i sitt liv og sine erfaringer idag et mellemstandpunkt. Den er ikke blitt tro mot den nye husholdnings livsåpenbaring. Det er meget av Gud i den, men ikke alt er av Gud. Den skulde være bærer av den Herliggjorte Frelsers liv, men denne opgave har den stort sett sveket. Og menigheten, sådan som den idag fremstår som en historisk foreteelse, kan ikke rettferdiggjøres ved at enkelte av dens medlemmer har forstått kallet og gitt sig hen som redskaper for Gudsåpenbaringen.
Det fantes meget godt i menigheten i Efesus, så meget at vi idag nesten kan misunne den, men sin egentlige opgave, å være bærere av opstandelseslivets lys, hadde de sveket. Derfor disse ransakende ord: «Omvend dig og gjør de første gjerninger! ellers kommer jeg over dig og vil flytte din lysestake fra dens sted, hvis du ikke omvender dig». Åpb. 2:5.
Det er vanskelig å opdage hvor grensen idag går mellem Guds menighet og verden. Årsaken er at menigheten som sådan ikke kjenner sin Herre efter Ånden. Herren har vandret iblandt oss uten at vi har lært ham å kjenne. «Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner mig ikke, Filip?» Johs. 14:9.
Senere sier han at den dag skal komme da de skal få kjenne ham. «På den dag skal I kjenne at jeg er i min Fader». 14:20. Hvilken dag? «Jeg vil be Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann». 14:16. «Han skal herliggjøre mig». 16:14. «Ennu en liten stund, og verden ser mig ikke lenger, men I ser mig, for jeg lever, og I skal leve» 14:19. Her taler Jesus om sitt liv efter opstandelsen. Da skal verden ikke kunne se ham, men de skal se ham. Hvorledes? Ved selv å få del i opstandelseslivet: «I skal leve». Og da skulde de kjenne ham. Dette er pinseoplevelsens åndelige innhold. Den herliggjorte Herre ble en levende og virkende faktor midt iblandt dem gjennem den Hellige Ånd. Derved fikk menigheten sitt overnaturlige preg, noget som den senere har tapt i vesentlig grad.
Før pinsen så de ham, men så ham samtidig ikke, som den han virkelig var. De kjente ham, og kjente ham allikevel ikke. De kjente ham så langt at de kunde følge ham et stykke, et langt stykke, men ikke det vesentlige stykke. Når de kom til Getsemane, flyktet de. De delte ikke verdens syn på ham, for den hadde ingen plass for ham. «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» Johs. 1 :10-11. Både den religiøse og den ir-religiøse verden var for trang for ham. Hans liv sprengte hele deres religiøse og moralske lovsystem, han var for stor og guddommelig til å kunne innordnes i deres lover, og så dømte de ham alle til døden. Men heller ikke disiplene kjente ham efter hans indre åndsside. De hadde fulgt ham en lang tid, men ennu var det bare som en skygge hadde gått forbi dem.
Det ser ut som de to disipler på vei til Emmaus nettop tolker hele disipelflokkens tanker og ønsker: «Og de sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, som var en profet, mektig i ord og gjerning . . . Men vi håpet at han var den som skulde forløse Israel». Luk. 24:19-21. Her skinner deres jordiske standpunkt til Jesus klart igjennem. Hvor meget ideelt og sant det var i alt dette, så var deres håp i stor grad jordisk preget.
Når vi undersøker menighetens standpunkt idag, blir helhetsinntrykket stort sett det samme. Det finnes undtagelser, Gud være lovet, mange undtagelser, men ikke så mange at det forandrer totalbildet. Dens standpunkt er preget av det jordiske og selviske. «Se jeg står for døren og banker», er også en anklage mot vår tids kristendom, som det var mot datidens.
Vår erkjennelse av Kristus har stanset der hvor disiplenes stanset før pinsen. Vi har vært tilfreds med å kjenne Kristus på kjødelig vis, og har således fått en jordisk frelser. Men dagen kom for disiplene da den jordiske side ved Kristus svant. Den kommer også for oss som individer og som Guds menighet. Da inntreffer katastrofen. Vi får opleve vårt Getsemane og vårt Golgata.
Skal ansvaret for denne tilstand fordeles mellem oss, så faller hovedskylden på oss evangeliets budbærere. Vi har ikke forkynt et fullt evangelium. Vi har ikke latt den herliggjorte Kristus stråle frem i vår forkynnelse, og menigheten kjenner ham derfor ikke. Vi har forkynt korset, men ikke hele korsets budskap. Vi har talt om den korsfestede uten å kjenne ham.
Det finnes en skjult Kristus, som selv ikke disiplene hadde opdaget mens de vandret sammen med ham. De fulgte den vei Jesus gikk, og allikevel gikk han en indre vei som de ikke kjente, det var lammets vei. Den begynte ved Jordan, da han bad og Ånden kom ned over ham. Johannes sa da: «Se der Guds lam».
I ørkenen gjorde Satan hvad han kunde for å få ham bort fra lammets vei, det er dødens vei. Allerede der ofret Jesus sig selv. Både det guddommelige og menneskelige liv innviddes til døden. Det menneskelige eller naturlige liv måtte forenes med lammets natur, og først ved døden var denne forening fullkommen.
Vi er ikke kommet lenger enn til å tale om våre synder. Men når all bevisst synd hos oss er avskaffet, står ennu et berg i veien for det guddommelige liv: Det naturlige menneske. Når den naturlige skapning oplever sin dom, da reiser den åndelige skapning sig for å utøve herredømmet over oss.
Disiplene var ukjent med den egentlige åndelige kamp før pinsen. Jesus var alene i de lange netters bønnekamper. Han stod alene i overvinnelsen av mørkets makter. Han stred mot Helvede inntil han kunde rope: «Det er fullbrakt!»
Menigheten idag er stort sett ukjent med denne kjensgjerning at den egentlige kamp fremdeles utkjempes på et usynlig område, der hvor åndsmakter står mot hverandre. Så er også frelse noget ganske annet enn en bedre moral, det er ombytte av ånd.
*) Med Guds menighet tenker jeg her på den nominelle menighet.
En ukjent Kristus.
«Har vi og kjent Kristus efter kjødet, så kjenner vi ham dog nu ikke lenger således».
Dette vers antyder med ordene «dog nu ikke lenger» en overgang mellem den kjødelige og åndelige erkjennelse av Kristus. Jeg har tidligere nevnt noget om den ukjente Kristus, som er den virkelige og egentlige Kristus, ihvertfall Kristus i sitt innerste og sande vesen. Dette vesen er på en særlig måte åpenbart i bibelens siste bok, hvor Kristus nesten uavbrutt fremstår under betegnelsen av et lam – helt fra det 5. kapitel hvor Johannes sier han så et «litet lam», likesom slaktet, og inntil bokens slutt, hvor det står at «Lammet er stadens lys», og at «Guds og Lammets trone er i den».
Kristus ser ikke ut som et lam i ytre og legemlig henseende. Kristus ser ut som et menneske. Han kalles «Menneskesønnen». «Og midt imellem lysestakene en som lignet en menneskesøn», Åpb. 1 :13. Så beskriver Johannes hans ansikt, hans øine, hans føtter og lender. Slik ser han ut. Men Lammet er hans virkelige og sanne vesen, hans natur. Johannes så ham som menneskesønn i det ytre, og som lam i det indre. Vi kan derfor ikke tenke oss ham som et lam i ytre henseende, men i indre vesensart.
Døperen Johannes som så hans indre vesen, ropte: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd». Var det ikke underlig at Johannes så synden liggende på et lam? Hvorfor? Jo, av den grunn at det er som lam han bærer synden. Kun som lam kan han bortta og sone synden – han «borttok synden ved sitt offer», Hebr. 9:26. Det er ikke lammene i flertall som gjør det, men «Guds lam».
Det er innfor Gud han står som lam, med synden liggende på sig. Derfor sa Johannes Guds lam. Hvordan kan Lammet sone og tilintetgjøre synden? Ved en stadig overgivelse til Guds vilje. Ved den betingelsesløse prisgivelse av sig selv – til fullbyrdelse av den guddommelige frelsesplan. Og om noget så stort og ufattelig som Guds frelsesplan skal virkeliggjøres, da kreves der et lam. Og se der Guds lam, som med hele sitt vesen og sin utrustning prisgir sig denne forsonende frelservilje. Han måtte synke ned og forsvinne, gå til grunne i sig selv, for i sig selv å virkeliggjøre den guddommelige forsoningsvilje.
I det 5. kapitel i åpenbaringen skriver Johannes: «Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret» – så fikk han se et lam, ingen løve. Men når han så lammet og hørte at det var løven, så betyr det at den åndelige løvemakt fremtrer i lammets natur. Intet er en så uovervinnelig løvemakt som det lille lammet. Hvorfor? I sig selv? Nei! Men uovervinnelig fordi lammet ligger i den sentrale Guds-vilje, og er bekledd med den guddommelige viljes uovervinnelige styrke. Derfor var løven av Juda stamme et lam, den guddommelige vilje i virksomhet.
Denne vilje er ikke et åk som vi bærer, men et kraftsentrum som vi kommer midt inn i. Og står vi i sentrum av denne vilje, er vi uovervinnelige, likesom Lammet. Derfor heter det i Åpb. 12 :11 : «De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vidnet, og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden». Her ser vi en gjentagelse av seiren, og en stadig gjentagelse av Dragens nederlag. Hvor fikk de sin kraft? I «Lammets blod». De stilte sig ubetinget på seirens grunn: Det fullbrakte verk. Hver gang et menneske er svak og skrøpelig i sig selv og ubetinget stiller sig på korsets grunn, i personlig tilegnelse av dette verk, da bekles han med løvens uovervinnelige makt.
Men tilegnelsen måtte være aktiv: «Det ord de vidnet». De måtte gå ut med den nye åpenbaring og omsette korsets oplevelse i det praktiske liv, ellers vilde de ha tapt løvekraften. Det ord de vidnet var som et sverd som hugget ned i fiendens rekker. De brakte ikke ordet om sig selv, heller ikke om sin egen erfaring, men Guds ord og Jesu vidnesbyrd.
Tilegnelsen førte også til en fullkommen forening med Lammet i offerdøden. «De hadde ikke sitt liv kjært, like til døden». Her stiger de selv op på offerhøien. Kampen mot Dragen tvinger dem til det, og offerdøden var forutsetningen for løvemakten. Dette ord viser oss ikke tre trin i det seirende liv, men tre sider ved seiren. Den sanne tilegnelse av korset innebær samtidig den ytterste tillempning av Lammets død i min erfaring. Og da har Dragen ingen makt over oss. Kristi død blir en uovervinnelig kraft for mig, når den aktualiseres i mitt liv. Her møter vi Lammet. Og dette Lam var fremmed for disiplene under deres vandring med Kristus. «Hadde I kjent mig, da hadde I også kjent Faderen.» De kunde ikke kjenne Faderen uten å kjenne Lammet.
«Da sier Jesus til dem: I denne natt skal I alle ta anstøt av mig, for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal adspredes». Matt. 26 :31.
Hvem skulde de ta anstøt av? Den Jesus de hadde kjent? Nei, de skulde ta anstøt av ham som de tiltross for tre års samvær ennu ikke hadde opdaget. Hadde de kjent ham, hadde de heller ikke tatt anstøt av ham. Her ser vi den ukjente plutselig avsløret. Og når han avsløres, blir han en klippe som de støter imot og faller over.
«I skal ta anstøt av mig«. Hvad betyr ordet mig? Det betyr Lammet. Men Lammet steg ikke ned den gang. Lammet hadde fulgt dem hele veien. Johannes hadde sagt: «Se der Guds lam». Johannes så det, men ikke de. De så kun Jesus av Nasaret, profeten, mektig i gjerning og ord. Hvem hørte de? Lammet? Nei, de hadde hørt læreren, religionsstifteren, lovgiveren for det nye riket som skulde komme. Men Lammet hadde de ikke sett. De hadde sett velgjøreren, tjeneren, menneskesønnen, han som gikk omkring og gjorde vel. Men nu var tiden kommet da Lammets egentlige skikkelse, Kristi sanne vesen og natur måtte bryte igjennem. Alt annet svant fra hans billede, og kun Lammet stod der nakent tilbake, og da støtte de sig mot ham og falt.
Hvordan gikk det til? Den Jesus de hadde fulgt, forsvant gradvis. Den frelser de hadde håpet på og ventet skulde forløse Israel, gled bort fra dem. Det skjedde ikke med engang, selv om katastrofen inntraff plutselig. Men sløret som hadde tilhyllet Lammet, blev tynnere og tynnere, og til slutt så de bare hans natur, de så Lammet. Eftersom denne gradvise avdekning av Lammet fant sted, vakte det uro og forferdelse hos dem.
På veien op til Jerusalem sier Jesus: «At han skulde gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slåes ihjel og opstå på den tredje dag». Dette hadde disiplene ikke beregnet. Det passet ikke med deres planer, og Peter sier: «Gud fri dig, Herre, dette må ingenlunde vederfares dig! Men han vendte sig og sa til Peter: Vik bak mig, Satan! Du er mig til anstøt, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til». Matt. 16:21-23. Når Jesus sier: «Du er mig til anstøt», så var det ikke som menneske dette var ham til anstøt, men som lam. Satan forsøkte å få Lammet til å snuble over det naturlige. Herren sier ikke til Peter at han bare har sans for det syndige, men for det menneskelige, for det er det menneskelige og naturlige som er til anstøt for Lammet. Og her benyttet Satan Peters naturlige innstilling til å forsøke å hindre Lammets vandring mot døden. Jesus sier også at avstanden mellem det menneskelige og guddommelige er så stor at disse to er uforlikelige, de er hverandres anstøt. Og så blev Lammet anstøtssten en for det menneskelige og naturlige hos disiplene. «Du har ikke sans for det guddommelige». Gud åpenbares ikke i det naturlige men i Lammet, og på Lammets vei mot døden.
Efterpå gir Herren dem en lekse: «Vil nogen komme efter mig, da må han fornekte sig selv og ta sitt kors op og følge mig», vers 24. «Komme efter mig» betyr fremdeles «Lammet». Det betyr et kors. «For den som vil berge sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det». Å, der har vi dødens flod.
Hør videre: «Men de var på veien op til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem, og de var forferdet, og de som fulgte med fryktet. Og han tok atter de tolv til sig og begynte å si dem hvorledes det skulde gå ham». Mark. 10:32. Disiplene blev grepet av forferdelse, fordi de begynte å ane det som ventet, nemlig katastrofen. Profeten, menneskesønnen, læreren og lederen forsvant mer og mer. Skarene efter ham tynnedes ut, eller opløstes i forvirring. Når han kommer frem til Jerusalem, svinner den siste rest av folkegunst, efterat den har gitt sig utslag i et flyktig blaff. Til slutt står han ensom, som Lammet. «I denne natt skal I alle ta anstøt av mig».
Hvad var det som reiste sig i deres vei, den natten? Lammet. Der lå Lammet midt i deres vei som et fjell, og de støtte imot det, og falt. Lammet – det er den fullstendige overgivelse til Guds vilje – i sitt aller ytterste – da han går for å gi sitt liv for Guds vilje. Til dette punkt var disiplene nu ført. De stod foran kravet om den ytterste selvhengivelse, og til det var ingen av dem rede, ikke engang Peter. Med sine lepper hadde de alle sagt: Vi vil gå med dig endog i døden, men i prøvens stund viste det sig at den indre styrke ikke svarte til leppenes vidnesbyrd.
Jeg ser denne lille skaren på elleve mann som typer på de kristne igår, idag og imorgen. De var oprinnelig ikke de eneste disipler Herren hadde, men de andre hadde trukket sig tilbake i god tid – lik så mange, mange idag, som aldri når op til det punkt hvor katastrofen inntreffer. Den store folkehop som med blandede motiver hadde flokket sig om ham, var forsvunnet lenge før dette øieblikk. Den store disippelskare var også borte, de hadde trukket sig tilbake for å være disipler – på avstand, og i all hemmelighet. Forstod de at det vilde ende med en katastrofe? Tok de forholdsregler i tide forat ikke de skuIde komme med i hvirvelstormen? Anderledes var det med de elleve. De kunde ikke forlate sin Herre, og så førtes de inn på treskeplassen, hvor alt blev kastet rundt som hveten og agnene under treskingen. «Simon, Simon, se Satan krevde å få eder i sin vold for å sikte eder som hvete, men jeg bad for dig at din tro ikke måtte svikte». Luk. 22:31-32. Og den sviktet heller ikke i sin innerste rot, for da hadde han vært redningsløst fortapt. Det var en usynlig, guddommelig hånd som holdt ham fast med et usynlig grep i hans aller innerste. Det han gjorde hin natt, såvel i Getsemane som i yppersteprestens gård, sprang ikke ut fra hans innerste hjerte, men skyldtes på den ene side, at Satan fikk ham i sin vold, og på den annen side at det var noget hos dem som ikke tillot dem å følge Lammet inn i døden. De var i Satans vold, men Satan hadde ikke fyldt deres hjerter, som tilfelle var med Judas. Også Job brukte mange ord mot Gud da han kastedes rundt på treskeplassen. Også han var i Satans vold da.
Forskjellen mellem den store og den lille skaren lå ikke på det ytre område, men på det indre. «I er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til eder». Johs. 15 :3. I det dype og indre besatt de en renhet som ikke engang fornektelsen hin natt kunne tilintetgjøre. – Mitt hjerte brenner for alle dem som har fulgt og følger Jesus på Jerusalem-veien – mot katastrofen.
Men de andre da? Jeg vet ikke når de kom frem fra sine skjulesteder da katastrolen var over. De hadde holdt sig på avstand, men vi misunner ikke disse avstandskristne som redder sig selv.
Kristne, når trakk du dig tilbake i stillhet? Hvilken dag holdt du op med å være en åpenbar efterfølger – for å fortsette i hemmelighet, av frykt? Når skiltes du med Mesteren på hans vei mot Jerusalem – og brøt med veien til døden, uten å vite at det i virkeligheten er veien til livet?
Da disiplene kom gjennem dødsnatten og frem til opstandelsens morgen, hadde deres røst en ny klang. De stod da iført forsoningens og den guddommelige rettferdighets sanne frimodighet innfor Gud. Da var deres feilgrep hin natt glemt, og Peter kunde isteden anklage Israels eldste som de egentlige fornektere av «den hellige og rettferdige».
Jesus hadde sagt til disiplene aftenen før han led: «Dit jeg går, kan du ikke følge mig nu, men du skal følge mig siden». Johs. 13 :36. Han mente: Jeg går inn på en vei som er stengt for dere. Han sa ikke: Du får ikke følge mig, men: Du kan ikke følge mig nu. «Dit jeg går, kan du ikke følge mig nu, men du skal følge mig siden». De måtte skilles, men bare for en tid. Under skilsmissen skulde de ha sorg, men verden skulde fryde sig. Denne sorg skulde være som en kvinnes sorg under sine fødselssmerter. For noget nytt skulde fødes frem hos dem. Lammets natur skulde fødes inn og fødes frem hos dem, og da skulde de møtes med ham igjen, og fryde sig. De skulde få del i opstandelsseslivet og få vandre på opstandelseslivets side allerede her, hvor endog døden selv er beseiret i deres innerste vesen.
Peter svarte: «Herre, hvorfor kan jeg ikke følge dig nu? Jeg vil sette mitt liv til for dig». 13:37. Det var jo nettop dette Peter ikke var villig til. Jesus visste det og sier: «Hanen skal ikke gale før du har fornektet mig tre ganger», vers 8. Hvad var det som hindret dem? Var det deres synder? Nei! Selv om de ikke var uten synder, så var det ikke synden som hindret dem. De var ikke villig til å bli lam.
Og hvad var det hos dem som støtte sig mot Lammet? Det var selvlivet, naturlivet, med alle sine tråder i alle retninger. Her er en tråd: «Den som elsker far eller mor mere enn mig er mig ikke verd.» Og her en annen: «Den som ikke opgir alt det han eier kan ikke være min disippel». Og her en tredje: «Den som ikke hater endog sitt eget liv, kan ikke være min disippel». Ennu en: «Den som elsker sitt liv i denne verden, skal miste det». I denne verden betyr: Den som har mere omsorg for sin posisjon og anseelse kan ikke følge Lammet.
Men hvor vidunderlig – Jesus som visste at katastrofen måtte komme, og at de alle vilde fornekte ham, sier først: Du skal fornekte mig tre ganger, men i neste øieblikk: «Eders hjerte forferdes ikke, tro på Gud og tro på mig». Johs. 14:1. Han så ikke bare deres fall, men også deres opreisning. Han visste at de skulde møtes igjen. Derfor sendte han med dem et guddommelig trøsteord idet de gikk inn i den mørke natten. To ganger sa han dette. Først «eders hjerte forferdes ikke», og siden: «Eders hjerte forferdes ikke og reddes ikke, tro på Gud og tro på mig». Her sier han tydelig at han ikke skulde svikte dem. Han visste at de ikke bare skulde tumles om i «den sorte hånd», men også holdes fast i «den hvite hånd». «Ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Fader som har gitt mig dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Faders hånd». Johs. 10:29. Det den hvite hånd hadde å holde dem fast med, var den tro som tross alt var tilstede i deres hjerter. Hadde den ikke vært der, hadde den hvite hånd ikke hatt noget å holde i. *) «Jeg bad for dig at din tro ikke måtte svikte», og den sviktet ikke, og ved denne tro drog han dem op fra fortvilelsens dyp og bort fra treskeplassen og inn i den nye verden.
*) I disiplenes forhold denne natt lå jo også noget profetisk. Det var sagt: «Jeg vil slå hyrden, og hjorden skal adspredes.»
Lammets sinn overfor skapningen.
Vi må fremdeles betrakte den ukjente Kristus. Om han var ukjent for disiplene før pinsedag, burde han ikke være fremmed for oss idag. I vers 15 i 2. Kor. 5 sier Paulus noget om det som foregikk med ham innen han fikk se den virkelige Kristus. «Idet vi har opgjort dette med oss selv at en er død for alle, derfor er de alle død, og han døde for alle, forat de som lever ikke lenger skal leve for sig selv, men for ham som er død og opstanden for dem».
Når den troende erkjenner at Kristi død også innbefatter hans død med Kristus, vil han få opleve Kristus på en ny måte, han vil møte Kristus på korsets opstandelsesside og opleve ham i hans herlighet.
Det var naturlig for Paulus i hans nye Kristus-forhold å se bort fra alt det kjødelige. Med «kjød» mener han ikke her det «syndige kjød», men det som ligger på det jordiske og menneskelige plan.
Dette innebærer en velsignet frigjørelse, en dyrebar lettelse for ånden. Å være frigjort fra hensynet til menneskers stilling i kjødet, og fra hensynet til sin egen stilling i kjødet, dvs. alt naturlig – og utelukkende ta hensyn til deres stilling i Kristus, er særlig nødvendig for Herrens tjenere.
«Har vi og kjent Kristus efter kjødet». Det går altså an å kjenne Kristus på kjødelig vis. Jeg har pekt på Kristi åndelige vesen og natur, i skikkelse av et lam. Disiplene fulgte Jesus, men de visste ikke at de fulgte et lam. Og da det gikk op for dem, stanset de. De støtte sig mot Lammet – og falt.
I Åpenbaringen 14 leser vi om en skare som «følger Lammet hvor det går». Det er bare lam som følger Lammet. Den vei Lammet går, kan bare lam gå. Det er ikke først og fremst en ytre vei, for den så disiplene, og de fulgte også den og søkte å efterligne den. Det er hvad de fleste kristne også gjør idag. De søker å kopiere Jesu ytre vandring, og de tror at det er å følge Lammet. Men Lammets vei er først og fremst en skjult vei – Åndens vei – den guddommelige naturs vei – en sinnets vei.
Noen vers i Fil. 2:5-8 vil vise oss dette. «La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, han som da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av sig selv gav avkall på det, og tok en tjeners skikkelse på sig, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han sig selv så han blev lydig inntil døden, ja korsets død». Her taler Paulus ikke bare om en ytre efterfølgelse av Kristus, men om en indre efterfølgelse – vandringen i Kristi sinn. Han taler heller ikke bare om efterlignelse og kopiering, eller et forsøk på å ligne ham, men å være lik ham: «La dette sinn være i eder». Være lik ham i det indre, ha den indre natur, stå under de samme indre lover som Kristus ved å ha det samme sinn som Kristus hadde.
Han sier heller ikke: Kjemp for å erhverve eder dette sinn, men la det være, som om det hele berodde på ikke å drive det ut, men la det forbli. Disse vers avtegner en ytre fornedrelse hos Kristus trin for trin. Fra det ufattelige forhold meIlem ham og Gud, når det står: «Han som. . . var i Guds skikkelse. . . Gud lik . . .» – til dette «han blev lydig inntil døden, ja korsets død». Den trinvise fornedrelse hos Kristus gjelder bare dens ytre form. For gjennem hele denne ytre gradvise fornedrelse ser vi det samme sinn. Han hadde det samme sinn deroppe i herligheten, som der borte på korset. Der skjedde ingen gradvis fornedrelse i det indre, i hans sinn – men dette sinn ledet ham frem på en gradvis fornedrelsesvei. Og således kom hans sinns innerste vesen først til syne på det nederste trin. Det er der også på det øverste, men innhyllet i hans herlighet. På det nederste trin avslørtes det som bodde i hans sinn også på det øverste. På vanærens nederste trin triumferte dette sinn – det er utløst.
Vi taler meget om selvfornedrelse og om å ydmykes, og så ledsager vi våre ydmykelser med tårer. Men dersom vi føler sorg ved å ydmykes, er vi i virkeligheten stolte. Dersom vi går ydmykelsens vei med tårer, da er det hovmotet som søker å vandre ydmykelsens vei. Ydmykheten gråter aldri når den går denne veien, den fryder sig. Men hovmotet må gråte, for den strider mot dets natur. Ofte har det vært selvet som har forsøkt å efterfølge Kristus, og da er det blitt med tårer, sukk og klage.
Dette ligner disiplenes efterfølgelse før pinsedag, de fulgte ham skjelvende, med frykt og forvirring. – Mark. 10:32. De visste ikke at det var et lam de fulgte, de forsøkte å tjene Gud med den gamle natur. Men her sier Paulus: «La dette sinn være i eder». Da blir det naturlig å gå ydmykelsens vei. Sådan var det med Kristus. «Av sig selv gav han avkall» – det steg op i hans indre. Han begjærte å stige ned. Det fødtes i hans egen barm. Det var i overensstemmelse med hans lengsel.
I vers 3 sier Paulus: «Ikke gjør noget av trettesyke eller lyst til tom ære, men i ydmykhet akt hverandre høiere enn eder selv,» og «la dette sinn være i eder». Kristus så ikke inn i sig selv, og var derfor ikke opptatt med sin egen storhet. Han forsøkte ikke å glemme sig selv, det lå i hans sinn bare å se utad.
Ydmykhet er ikke bare å være intet, men å vite at man intet er. Ydmykheten, har en sagt, vet intet om sig selv, ikke engang at den er ydmyk. Når Paulus ber oss å akte hverandre høiere enn oss selv, viser han hen til at nettop dette gjorde Kristus. Når han satt midt iblant syndere kunne hver og en av dem føle hvor høit han verdsatte dem. Vel visste Jesus at han var utgått fra Faderen og var Guds Sønn, men kjærligheten til disse gjorde at han nettop med kjærlighetens øie betraktet dem, og på grunn av kjærligheten, behandlet dem som om de var høiere enn ham. Hvorledes er det med dem som vi elsker, føler vi oss noensinne stående over dem? Nei, kjærligheten fornedrer alltid sig selv. Og Kristus anså det for en god gjerning å gi sitt liv forat disse kunne få leve.
Den arm som ligger under skapningen, og som løfter den op, representerer ikke noget kunstig eller påtatt, men et guddommelig sinn som er fylt av den største kjærlighet til en fallen verden.
«Ingen har nogensinne sett Gud, den enbårne sønn som er i Faderens skjød, han har forklart ham», Johs. 1 :18. Esaias sier om denne ophøiede, og hvis navn er hellig: «I det høie og hellige bor jeg». Men vi får et feilaktig begrep om ham dersom vi begrenser ham til det høie og hellige. Esaias legger til: «Og hos den som er sønderknust og nedbøiet i ånden, for å gjenoplive de nedbøiedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende». 57 :15. David sier i Salmen 51 :19: «Offere for Gud er en sønderbrutt ånd». Slik er Guds sinn. Når vi kjenner vår egen uverdighet sterkest, er vi mest velbehagelige for Gud, og mest lik Gud.
Ikke engang Gud kan leve i selvoptatthet. Den guddommelige livsflod vilde grumses til dersom den vendtes innad. Saligheten får vi aldri kjenne før vårt eget liv ebber ut, og vi mister evnen til å se oss selv.
Da Jesus Kristus «tok en tjeners skikkelse på», var det ikke et forsøk på å tjene, men han blev da i ytre henseende det som han var i sitt indre. Jesus sier til sine disipler ved det siste måltid før han led: «Den største blant eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener. For hvem er størst, den som sitter til bords eller den som tjener? Er det ikke den som sitter til bords? Men jeg er som en tjener iblant eder». Luk. 22:26-27. Den største har gjort sig til den minste, og han som tjentes av alle, tjener alle. Smaker dette? Jeg føler mig såret av hans fornedrelse og vil protestere, lik Peter, da Jesus vasket hans føtter.
Var det kunstig ydmykelse da Jesus plasserte sine disipler rundt bordet, og selv gikk rundt og tjente dem? Nei, slik var hans sinn. Den største i himmelen gjør sig til tjener for den minste på jorden. Den største synder ophøiet til bords i hans rike. Hvordan føler du dette?
«Den største blant eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener». Men forsøk ikke på å være det, og si ikke: «Fra idag av skal jeg stå nede ved døren». For det kommer ikke bare an på hvilken ytre stilling du inntar, men det sinn du er fylt av. Du kan gjerne forbli i din høie stilling, bare du er i besittelse av det ydmyke sinn som rekker sine brødre gavene og bøier sig ned og vasker deres føtter, uten å føle at det er nogen fornedrelse.
Kristi kjærlighet har såret mig dypt, og hver gang jeg stanser for dette, går såret op på nytt. Han som var Gud, blev menneske. Han kunde stige ned, for han hadde så meget han kunde gi avkall på, og han gjorde det også til det ytterste – ved å bli menneske. Det var ikke bare en drakt han tok på sig, som han senere la av, men han blev menneske i sannhet og virkelighet. Og ikke bare blev, men han er menneske idag: «Mennesket Kristus Jesus». 1. Tim. 2:5. Med henførelse kunde Paulus skrive disse ord: «Som enhver må bekjenne, stor er den Gudsfryktens hemmelighet: Han (Gud) som blev åpenbart i kjød». 1. Tim. 3:16.
Stor er denne hemmelighet. Skaperen lar skapningen gi sig sin natur, sin ånd, sjel og legeme. Ikke sin syndige natur. Den hadde han fått dersom han var avlet av mann, men Kristus var avlet av den Hellige Ånd. Matt. 1 :20. Den menneskelige ånd, sjel og legeme fikk han gjennem et menneske. Denne hans kjærlighet har gjort mig forvirret og kastet omkull alt det jeg kunde uttenke. Den har satt mig på et punkt av hjelpeløshet. Den har gjort det umulig for mig å kunne stige ned. Han har åpnet veien for mig opad. Hadde han anvist mig en vei nedad, kunde mitt sår ha blitt lægt. Han begynner øverst og går nedad, jeg begynner nederst og går opad. Vi har ingen mulighet til å gjøre oss ydmyke, vi kan bare motta hans ydmyke sinn, og jeg kan jo ikke rose mig av noget jeg har fått.
Brødre og søstre, trenges det ikke en rengjøring i Guds menighet? En sinnsforandring, et nytt lys, som kan gjøre Kristus levende iblant oss? Nu taler vi om denne og hin og ser denne og hin, men Kristus er skjult. Det var ikke til en uomvendt verden, men til sin egen menighet Herren sa disse ord: «Se jeg står for døren og banker». Hvad hjelper rikdom, anerkjennelse, lærdom, apostoliske tradisjoner, når Kristus med sin Ånd, sitt sinn, står utenfor? Det er denne tomhet i Guds tempel som har gjort mig trett og nedbøiet og som har skapt bønnen: Herre, kom påny tilbake til ditt tempel!
Lammets sinn overfor Gud.
La oss ennu dvele litt ved Jesu fornedrelse. Men nu ikke innfor skapningen, men innfor Faderen. Jeg har mistet interessen for å holde prekener. Det er blitt mer om å gjøre å se noget, og så ganske enkelt fortelle det jeg har sett.
Vi leser først et vers i Åpenbaringens 14. kap.: «Og jeg så, og se, Lammet stod på Sions berg, og med det hundre og fire og firti tusen, som hadde dets navn og dets Faders navn skrevet på sine panner».
Når vi stanser for dette vers, ser vi snart at Gud er Lammets fader. Det stod jo «dets (Lammets) Faders navn». Alt det Kristus er som Lam, det er han født til å være. Vi har før talt om Lammets natur, og at Lammet nettop betegner hans natur. Kristus har nemlig ikke selv frembrakt noget av sin natur, det er Faderen som har født det. Det er derfor lett å forstå at Kristus som Lam må være lik sin Fader. Derfor kunde Jesus si: «Den som har sett mig (som Lam), har sett Faderen», men de hadde ennu ikke sett ham som sådan.
Her står vi foran et spørsmål som krever svar. Kristus var jo ikke i enhver henseende født av Faderen. Han heter i Johs. 1 :18: «Den enbårne sønn», men et annet sted leser vi: «Født av en kvinne». Gal. 4:4. Født av Faderen, og født av en kvinne, det er hemmeligheten ved Kristi tilblivelse. Løsningen blir således at han hadde sitt lammevesen fra Faderen og sin menneskenatur fra mennesket. Det er en dyp og underfull harmoni i dette.
I Åpb. 5:6 har vi disse hemmelighetsfulle ord: «Og jeg så . . . et (litet) lam stå der, likesom slaktet«. Johannes så slaktemerket, han så en levendegjørelse av forsoningen. Han så Lammet, nettop det som brakte forsoningen. Nu vet vi jo at det ikke bare var hans guddommelige natur som korsfestedes og som merkedes av spikrene, men også hans menneskelige legeme og hans menneskelige natur. Sårene sitter på hans hender og hans føtter og i hans side. Disse sår sitter ikke bare i hans ytre, de har trengt igjennem både hans menneskelige og hans guddommelige vesen. Hvor dypt vi enn ser inn i hans personlighet vil vi finne sårene, alt hos ham bærer slaktemerket.
Så var det da ikke bare sin kropp han ofret til et syndeoffer, men i og med ofringen av den menneskelige kropp, ofret han sig selv. «Han som gav sig selv til en løsepenge for alle». 1. Tim. 2:6. I og med denne ytre offerhandling frembar han sig selv og blev helt igjennem merket av sårene.
Han fikk således sin Lammenatur av Faderen og sin menneskenatur gjennem mennesket. Jeg sier ikke av mennesket, men gjennem mennesket, for det var Faderen som også virket det ved sin Ånd. Matt. 1 :20. Luk. 1 :35.
For nu å kunne bli det offer for hele slektens synd som han var bestemt til, måtte han i sin person forene det guddommelige og det menneskelige. Og så tok han hele den menneskelige natur med sig inn på Lammets vei, forat menneskenaturen kunde innsvøpes i Lammenaturen og bli ett med den. Han førte den menneskelige natur like op på korset for der å fullbyrde en evig forening mellem det guddommelige og menneskelige.
Under betraktningen av Kristi fornedrelse overfor Faderen gikk mine tanker fra det ene skriftord til det annet. Jeg vil forsøke å gjenkalle nogen av dem. Hans fornedrelse overfor Gud var ikke påtvungen, men frivillig, «av sig selv». Den var ønsket, begjært, forlangt, ikke av Faderen, men av Sønnen.
Vi leser Efes. 1 :17: «at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Fader. . .» Her kalles Faderen Jesu Kristi Gud. Vi kommer tilbake til dette uttrykk senere. La oss lese nogen flere skriftord. 1. Kor. 11:3: «Men jeg vil at I skal vite at Kristus er enhver manns hoved, og mannen er kvinnens hoved, og Gud er Kristi hoved«. Det var ikke Gud som forlangte å bli Kristi hoved, men Kristus som frivillig underkastet sig Gud som sitt hoved. Ennu et ord: «Men I hører Kristus til, og Kristus hører Gud til«. 1. Kor. 3 :23.
For å se hans fornedrelse innfor Faderen klart må vi erindre hvad Johannes sier: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud«. Johs. 1:1. Og «Av sig selv gav han avkall på å være i Guds skikkelse og være Gud lik». Fil. 2:6-7. Her har vi fornedrelsen innfor Gud. Det er ufattelig for den menneskelige forstand, og selv troen står slått av forundring foran dette mysterium, 1. Tim. 3 :16.
Kristus har fornedret sig innfor Gud. Men ikke således at han opga sin guddommelige natur, for det er umulig. Men ifølge disse ord: «tok en tjeners skikkelse på sig, idet han kom i menneskers lignelse», og nu bærer navnet Menneskesønnen, er det en kjensgjerning at han frivillig ophørte å vise sig som Gud i ytre henseende. «For I kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for eders skyld blev fattig da han var rik, forat I ved hans fattigdom skulde bli rike». 2. Kor. 8:9. Paulus visste at han måtte bruke overbevisende midler for å bevege korinternes hjerter til gavmildhet, og da visste han intet sterkere å henvise til enn Jesu Kristi fornedrelse.
Kristus kunde ikke opgi sin natur, men han kunde avstå fra å manifestere den.
Paulus sier: «Kristus er blitt en tjener for de omskårne». Rom. 15 :8. Her ser vi hans fornedrelse overfor mennesker. Men i Esaias 42:1 leser vi: «Se min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i». Her kalles han Guds tjener. Han fornedrer sig innfor Gud for å bli hans tjener, han som selv var Gud.
For å virkeliggjøre denne tjeneste steg han ned til mennesket. Han samler menneskene omkring sig og kaller dem brødre og venner. Han gjør sig selv til et menneske innfor Gud, og bringer Gud den samme tilbedelse, lydighet og undergivenhet som tilkommer et menneske. Han som selv var Gud, gjør nu Faderen til sin Gud, ikke bare i form av en demonstrasjon, eller noget forbigående, men i ånd og sannhet, og til evig tid. For det er idag dette forhold er sant: «Vår Herre Jesu Kristi Gud«.
Når han bøide sig ned til mennesket, stanset han ikke på toppen, for å være det største av alle mennesker, men gikk ned til det minste, og under det minste, idet han blev lydig inntil døden, ja korsets død. Han som tjentes av alle, begynner med å tjene Gud, og ender med å tjene alle, ja endog den minste. Innfor denne frivillige fornedrelse svinner all menneskelig storhet. Rikdom, lærdom og anseelse blåser bort som vissent løv innfor ham. Det er ufattelig at hovmotet, dette syndige vesen, skal sitte så dypt i oss at vi som er de minste, skal føle det som en skam å tjene Gud som er den største. Av dette forstår jeg at bare et slikt offer som det Kristus frembar, kunde frelse og gjenreise oss, for virkelig er vi dypt falne!
Det ligger vel også noget av en demonstrasjon i Kristi fornedrelse for Gud. Når vi som var mennesker vilde gjøre oss selv til gud, da måtte han som var Gud gjøre sig selv til menneske. Når han så disse små menneskeskapninger forgude sig selv, kunde denne tilbøielighet ikke drives tilbake uten ved at han steg ned. Hans selvfornedrelse er svaret på vår selvophøielse. Og kan ikke denne selvforgudende menneskeskapning bøies ned og bringes i anger ved å se sin Gud fornedret til den ringeste, hvad kan da redde den?
Hans fornedrelse er dog meget mer enn en demonstrasjon. Han lot sin far forbli sin Gud. Hvorledes, og når gjorde han dette? Vi kan bare antyde det glimtvis. Vi ser det i ørkenen, hvor han fristedes av djevelen og var blant de ville dyr, Mark. 1 :13. «Og Jesus svarte ham og sa: Det er skrevet: Du skal tilbe Herren din Gud, og ham alene skal du tjene». Luk. 4:8. Dette skriftens ord tillemper Jesus på sig selv. Det er Guds ord til ham, om å tilbe og tjene. Hermed reddet han ikke bare sin egen stilling som Lam, men han rettet et forferdelig slag mot sin motstander, som jo nettop hadde falt i den hovmotssynd å unndra Gud sin tilbedelse og tjeneste. Lammets seier lå i at han her gjorde Faderen til den eneste og høieste Gud for sig.
Denne stilling beholdt han hele veien frem mot korset. Han fornedret sig selv for Faderen og blev i denne fornedrelse hele lidelsesveien frem. «For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt mig». Johs. 6:38. Vi vet at denne vilje førte ham frem på en vei som blev smalere og smalere, inntil hele hans personlighet stod innfor døden. Men endog midt under denne avklædning fortsetter han med å gjøre Faderen til sin Gud og bringe ham ære og tilbedelse som Gud. Og midt i ensomheten, da ikke en eneste røst hever sig til hans forsvar, og ikke en arm rekkes ut til hans hjelp – når han som skaperen stod forlatt av skapningen – lød det fremdeles: «Min Gud, min Gud». Han gjorde Gud til sin Gud for hvert lidelsens skritt, og for hver gang veien innsnevredes. Og når han selv ikke hadde noget tilbake og ikke noget å støtte sig til, holdt han ennu Gud for å være Gud, ikke bare i sig selv, men hans Gud. Han æret ham som Gud til det ytterste ved å gi sitt siste i hans hender: Fader, i dine hender overgir jeg min Ånd!
Her er seiren vunnet. Her skjer det store vendepunkt. Les disse ordene igjen, og les dem langsomt og med dyp eftertanke: «Lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har Gud høit ophøiet ham». Fil. 2:9. Derfor – DERFOR har Gud høit ophøiet ham. Hvorfor? Fordi han blev lydig. Her ser vi hvor ydmykelsens og ophøielsens punkt faller sammen – ved korset. Ved den lydighet som nådde sitt aller høieste punkt på korset, blev «Faderen herliggjort i Sønnen». Jesus sier: «Er Gud herliggjort i ham, så skal også Gud herliggjøre ham i sig, og han skal snart herliggjøre ham». Johs. 13 :32. Derfor har Gud høit ophøiet ham».
Er det ikke rimelig og nødvendig, i dette ords høieste betydning, at han som intet vilde være, blev alt? At han som gav avkall på alt, måtte arve alt? Må ikke han som steg ned under alt, nu stige op over alt?
Hvem er det som nu er ophøiet? Det er Menneskesønnen. Han var engang ophøiet som Ordet, og Ordet var Gud, men han steg ned og blev et menneske lik, og er fremdeles lik et menneske. Det er Gud, og dog mennesket som idag sitter ved Faderens høire hånd. Fall ned og tilbe, du menneskebarn! Ved sin fornedrelse har han ophøiet oss. «Han som for ned er den samme som for op, over alle himler, for å fylle alt». Efes. 4:10. Jeg ser et syn. Jeg ser den store dag da dette skal bli en virkelighet i aller videste betydning. Tenk når han, Lammet, skal fylle alt! Hvilken himmel og hvilken salighet! Og dog er ikke dette det ytterste. «Men når alt er ham underlagt, da skal Sønnen selv underlegge sig ham som la alt under ham, forat Gud skal være alt i alle». 1. Kor. 15:28. «Ham som sitter på tronen og Lammet, tilhører velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet». Apb. 5 :13.
Lammet og duen.
«Men det skjedde da alt folket lot sig døpe, og Jesus var blitt døpt og bad, da åpnet himmelen sig, og den Hellige Ånd kom ned over ham i legemlig skikkelse, som en due, og en røst kom fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede, i dig har jeg velbehag». Luk. 3 :20-21.
Vi har tidligere nevnt noe om den ukjente Kristus, nemlig Lammet, og at disiplene fulgte Kristus uten å vite at de fulgte et Lam. Nu skal vi stanse litt ved det punkt hvor Lammets vei begynte. I absolutt betydning går Lammets tilværelse tilbake gjennem alle tider og tidsaldre og like inn i evigheten, for Lammet er uttrykk for hans vesen og natur, og den har aldri undergått nogen forandring. Det jeg tenker på er imidlertid det punkt hvor vi kan konstatere at Lammets vei begynte på den historiske skueplass.
Lammets vei på den historiske skueplass begynte med et møte med en due. Der hvor Lammet og Duen møttes, begynte Lammets vei. Vi leste om dette møte i det siterte bibelord. Da Jesus var døpt og bad, kom den Hellige Ånd ned over ham i legemlig skikkelse, som en due. Det måtte være et lam som kunde ledes av en due. Duen er et uttrykk for den Hellige Ånd, og Lammet et uttrykk for Kristus. Det er Duen som leder Lammet. Hvilken skjønn forening! Det er disse to som fullbyrder forsoningen, og som nu utgjør den altbeseirende løvemakt. Lammet hadde syv horn og syv øine, det er de syv Guds ånder som er sendt ut over all jorden, Åpb. 5 :6.
Dette var ikke bare et forbigående møte. Johannes sier: «Jeg kjente ham ikke, men han som sendte mig for å døpe med vann, han sa til mig: Den du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med den Hellige Ånd». Johs. 1 :33. Dette møte mellem Lammet og Duen måtte finne sted. Lammet kunde ikke sette sine føtter inn på veien før møtet hadde funnet sted, og foreningen var en virkelighet.
Det vil være en stor hjelp for oss å undersøke hvad Lammet var før dette møte fant sted. Lammet, Kristus, var 30 år da denne begivenhet inntraff. Og Skriften gir med sine korte oplysninger et klart billede av Herrens barndom.
Lukas forteller hvordan han ble undfanget. Englen sier til Maria: «Den Hellige Ånd skal komme over dig, og den høiestes kraft skal overskygge dig, derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn». Luk. 1 :35. Hans hellighet skyldtes ingen utvikling, han var født hellig. Møtet med Duen innebar altså ikke at han blev helliggjort, for han var hellig.
Også et menneske kan tenkes å være hellig, for eksempel Adam før fallet. Men Guds Sønn var mere enn et hellig menneske, han besatt også guddommelig natur. Han hadde den rene menneskenatur som var hellig like fra fødselen, og han hadde guddommelig natur. Hos ham ser vi foreningen av det fullkomment menneskelige og det fullkomment guddommelige. Altså fikk ikke Kristus nogen ny natur ved sitt møte med duen. Dette inneholder en dyp lærdom for oss.
Det er også visse ord som bestemt tyder på at Jesus var intimt kjent med Skriften innen dåpen i Jordan. Allerede som 12 års gammel gutt satt han midt i blant lærerne og hørte på dem og spurte dem, og alle som hørte ham, var ute av sig selv av forundring over hans forstand og svar. Luk. 2 :46-47. Hans møte med Duen betød således ikke at han først da fikk øinene åpnet for de bibelske sannheter, de kjente han allerede fra barndommen, og uten tvil var hele hans liv under denne tid i fullkommen overensstemmelse med Skriften. Men tiltross for denne ualminnelige utrustning, denne overmenneskelige begavelse, og guddommelige renhet – uten en flekk på sin karakter, og uten en skygge i sinn og bevissthet, er han dog på grunn av sin menneskeblivelse ikke fullt utrustet
til å gå Lammets vei.
Når vi leser om hans møte med Duen, er det med største forundring vi ser hvor naturlig det gikk til. Det er nesten utrolig på grunn av sin enkelhet. Vi har vennet oss til den tanke at intet guddommelig kan skje uten en masse former og meget strev og arbeid. Men her finner vi intet slikt. Han gikk ned til elven og bad Johannes om å bli døpt. Denne vegret sig først, men på Jesu bestemte henstilling gav han efter. De stiger ned i vannet. Da han stiger op og ber, åpnes himmelen, og den Hellige Ånd kommer ned i legemlig skikkelse som en due.
Hvordan kunde denne overordentlige begivenhet finne sted uten et apparat av former og seremonier? Fordi det her var åndelige realiteter som møttes, åpne, avdekkede realiteter. Hvori består realitetene? I Lammet og Duen. Tiltross for alt som tilsynelatende motsier det, er jeg overbevist om at der hvor et lam innvier sig til å gå Lammets og dødens vei, der skal også Duen stige ned. Det er realiteter som er bestemmende i åndens verden.
Hvad betød Jesu dåp? Ganske enkelt hans innvielse. Det var en ytre handling som beseglet det indre standpunkt.
Lammets vei begynner med et møte. Lammet står der med et hellig liv, guddommelig og menneskelig natur. Når det stiger op av vannet, og vannet rinner av, da finnes det der et hellig og rent sted hvor Duen kan sette sig ned. Usøkt minnes jeg beretningen om Noah og duen. Han sendte den samme due ut tre ganger. Den første gang fant den intet hvilested for sin fot. Den annen gang fant den et friskt oljeblad, og den tredje gang vendte den ikke mer tilbake. Den hadde funnet et rent og tørt sted for sin fot.
Møtet med Duen forutsetter en fornyet og hellig skapning, innvidd til å gå Lammets vei.*)
Lammets møte med Duen representerer dets Ånds-utrustning. Vi har tidligere sitert fra Åpb. 5 om «de syv Guds ånder» som er Lammets øine. Disse er også de «syv ildfakler» foran Guds trone. I Esaias 11. kapitel har vi navnene på denne syvfoldige Ånd: «Og Herrens Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham . . . men han skal dømme den ringe med rettferdighet«, vers 2-4. Dette er Lammets Åndsutrustning, den rustning som behøves på Lammets vei. Hans guddommelige og menneskelige natur var bare kanaler for denne fylde. Han kunde ikke våge sig inn på Lammets vei og gi sig i kast med «ville dyr» bare med karakter og vilje, da skulde han snart ha bukket under i kampen mot det som er mere enn vilje og karakter.
Der må ikke finnes noget tomrum hos ham, alt måtte være fylt med Ånd. Så heter det også om ham: «Jesus vendte tilbake fra Jordan, full av den Hellige Ånd«. Luk. 4:1. Nu begynte den nye vandring for disse to på den nye veien.
Dette møte var innledningen til vandringen i Ånden. Ånden kan ikke vandre sammen med andre enn lam. Duen må følge Lammet. Det er heller ingen andre som kan «vandre i Ånden» enn lam. Åndens vei er for trang for andre. Om denne vei heter det andre steder: «Vi vandrer i tro«, 2. Kor. 5:7 – «vandre i kjærlighet«, Efes. 5:2 – «vandre i Ånden«, Gal. 5 :16,25 – «vandrer i sannhet«, 3. Johs. 4. Alle disse uttrykk er sideordnet, de uttrykker i virkeligheten hver for sig det samme, nemlig Lammets vei. Det finnes ingen mere åndelig vei enn Lammets vei, og intet som er mere åndelig enn sannhet, tro og kjærlighet.
Vi ligner idag i mange henseender disiplene. Selv efter opstandelsen var de optatt med ting som lå i ytterkanten av Guds plan på den tid. De tenkte fremdeles på oprettelsen av riket for Israel. Vi ofrer også alt for megen tid på det som ligger langt utenfor Guds sentrale opgave. Jesus sa: «Det er noget som er viktigere for eder: I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vidner». Ap. gj. 1 :18. Eders tomme kar og åpne kanaler skal fylles. I skal inntas av min Ånd, som er visdoms, forstands, råds, styrkes, kunnskaps og rettferdighets Ånd.
Med denne utrustning blir det ikke bare spørsmål om hvilke budskap vi preker, men hvilket budskap vi er.
«I skal være mine vidner». Vidner betyr martyrer, og det passer bare på dem som lik Lammet har innvidd sig til døden.
Når begynte dødens vei for Lammet? Ikke da han gikk ut av byens port med korset på sine skuldre. Ikke da han stod op fra måltidet og gikk over bekken Kedron. Dødens vei begynte ved Jordan. Da innvidde han sig til korsets død. Fra da av så han alltid korset foran sig.
«I skal få kraft til å være mine vidner». Ingen av oss har kraft i sig selv til å ta det første skritt på dødens vei. Men vi skal få kraft, ikke bare til å ville dø, men til å gå dødens vei. Ved dette møte er det oprettet en tyst overenskomst mellem disse to om å virkeliggjøre martyriet. Og den død jeg frivillig hengir mig til, er allerede en beseiret død.
Gud vil kalle frem en ny vidneskare blant oss i denne tid. Og vi behøver det.
De to vidner i Åpb. 11:3 vil naturligvis fremstå i bokstavelig mening i sin tid, men jeg tror samtidig at de står som typer på de sanne martyr-vidner i alle tider. Det finnes også et åndelig martyrium.
Efter møtet mellem Lammet og duen leser vi: «Da blev Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen». Matt. 4:1. Markus sier at «han var hos de ville dyr». 1 :13. Jeg skal nu bare si et par ord om denne fristelse. Den beslutning som er fattet ved Jordan, og den besegling som har funnet sted der, må bekreftes og fullkommes ved fristelsens ildprøve. Djevelen tillates å angripe beslutningen om å gå dødens vei med alle midler. Og det som gjør en slik fristelse så forferdelig hård, er at Gud selv trekker sig tilbake og unddrar oss den særlige velsignelse ved sitt nærvær. Vi blir stående alene med naken tro. Men når prøven er bestått og djevelen har uttømt alle sine fristelser, viker han fra oss «for en tid» – og englene kommer frem og duker bord for oss midt i ørkenen.
*) Hermed mener jeg ikke at vårt møte med Duen forutsetter fullkommenhet eller syndfrihet, det opnår vi ikke engang efter dette møte, men først når vi står fremme ved målet for vår tro, men jeg mener at salveIsen med Anden, som dette møte egentlig inne» bær, forutsetter et ny/t menneske, en ny skapning, og den er ren.
Følg mig.
Korset er både utgangspunkt og mål for Kristi efterfølgelse. Tar vi det bare som mål, vil vi ikke få nogen Kristus for oss. Tar vi det bare som utgangspunkt, blir det ingen Kristus i oss. For dem som bare har korset som et mål, blir kristenlivet selvkorsfestelse. Har vi bare korset som utgangspunkt, blir det ingen korsfestelse.
For det åndelige hos oss er korset et utgangspunkt, for det naturlige er det et mål.
Men korset er ikke alene om å være utgangspunkt. Korset er forbundet med tronen. Vi frelses ikke bare ved død, men ved liv. Hans død avslutter det gamle, og hans liv begynner det nye: «Han som blev gitt for våre overtredelser og opreist til vår rettferdiggjørelse». Rom. 4:25. Kristus dør som den «siste Adam», men opstår som det «annet menneske». 1. Kor. 15 :45,47. Med ham døde hele Adams slekt, og med ham opstod den nye menneskehet. Sådan står saken innfor Gud. Adams efterkommere hadde ingen skyld i at slekten falt, det er heller ikke deres fortjeneste at slektens opgjør med Gud er ordnet. Og hvert menneske står nu innfor muligheten og kallet til en ny livsbegynnelse: «Den som tror på ham, skal ha evig liv». Johs. 3 :15. Frelse betyr liv. Det var livet vi tapte, og det er livet vi må få tilbake. Det er den opstandne og levendegjorte Kristus som gir liv.
«Likesom Moses ophøiet slangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen ophøies». – «Og når jeg blir ophøiet fra jorden, skal jeg drage alle til mig». Johs. 3 :14. 12 :32, «forat hver den som tror på ham skal ha evig liv». Denne ophøielse stanser ikke ved korset, men peker hen på tronen. «Efterat han nu er ophøiet ved Guds høire hånd . .». Ap. gj. 2:33. «Efter virksomheten av hans veldige kraft, som han viste på Kristus da han opvakte ham fra de døde og satte ham ved sin høire hånd i himmelen, høit over enhver makt». Efes. 1 :19:22.
Liv kan bare opstå av liv. Det er den opstandne som gir liv. Han kan ikke gi annet enn det liv han selv har. Kristus meddeler opstandelsesliv. Dette er utgangspunktet for vår efterfølgelse. Dette opstandelsesliv er festet mellem korset og tronen.
Opstandelseslivet er troneliv. Det har beseiret døden, døden har ingen makt over det. Rom. 6:9. Det har beseiret maktene og myndighetene, Kol. 2:15, og er i herlighet høit ophøiet over enhver makt og myndighet og velde og herredom. Ingen kan motta noget annet av Kristus enn troneliv.
Men det kommer an på troen, og troen beror på forkynnelsen, Rom. 10: 17 . Forkynnelsen må ikke stanse ved korset, ellers stanser også troen der, og det blir intet liv. Forkynnelsen må omfatte korset og tronen. Apostlene forkynte ikke bare Kristus korsfestet, det skulde kanskje blitt tålt, «de harmedes over at de lærte folket og forkynte i Jesus opstandelsen fra de døde». Ap. gj. 4:1-2. Da Judas’ plass skulde fylles, sa de: «En av disse bør sammen med oss bli vidne om hans opstandelse«. 1 :22. «Og med stor kraft bar apostlene frem vidnesbyrdet om den Herre Jesu opstandelse«. 4:33. De la eftertrykket både på korset og opstandelsen. Der bør også vi legge det.
Vi har rett til å begynne vår efterfølgelse med alt det som korset og tronen tilbyr oss. Vi skal begynne med liv, og med seirende liv. Dette liv mottas og beholdes bare i troen. Vi kan begynne med full syndsforlatelse, og vi kan leve på et område hvor det er daglig syndsforlatelse – nemlig i vårt samfund med Kristus, Efes. 1 :7. Vi kan begynne kristenlivet, og hver dag og time i kristenlivet med full seier over synden, døden, verden og djevelen, nemlig i tro. Seier skal aldri tilkjempes, men tilegnes ved tro, «I kraft av Lammets blod». Åpb. 12:11.
Besiddelsen av Kristi opstandelsesliv rummer samtidig korset, ikke bare det historiske kors, men det aktuelle kors, korset i mitt liv. Det er bare ett kors, Kristi kors: «det være langt fra mig å rose mig uten av vår Herre Jesu Kristi kors . . .» Gal. 6:14. Dette kors er blitt mitt ved troens tilegnelse. Derfor sier Jesus: «Den som ikke tar sitt kors og følger efter mig, er mig ikke verd». Matt. 10:38. Det er Kristi kors som er mitt utgangspunkt, og for mitt naturlige menneske gjør jeg det til et mål.
Korsfestelsen er fullbyrdet i det liv jeg mottar, men nu skal den fullbyrdes i det liv jeg har, eller over det jeg var og fremdeles er som et naturlig menneske. Da jeg mottok det nye opstandelsesliv, mistet jeg retten både til syndelivet, naturlivet og selvlivet. Jeg mistet retten til å leve selv, «forat de som lever ikke lenger skal leve for sig selv, men for ham som er død og opstanden for dem». 2. Kor. 5:15.
La oss nu se hvorledes dette arter sig i praksis.
«Jeg er kommet for å sette splid mellem en mann og hans far». Matt. 10:35. Jesu komme overfor familielivet betyr splittelse. Han ruinerer familiene ved å forstyrre freden. Hvorledes? Ved å stille sig i døren og rope: «Følg mig». I en familie er det en som står op, i en annen to som står op og følger ham, men sjelden alle. Hvad ruinerer han? Den fred som allikevel engang vil bli ruinert ved døden. Han ruinerer for å bringe liv, om ikke til alle, så i det minste til nogen.
Denne splittelse blev forutsagt allerede på fallets dag. «Jeg vil sette fiendskap mellem dig og kvinnen og mellem din ætt og hennes ætt». 1. Mosb. 3 :15. I den gamle pakt var fiendskapet nasjonalt, i den nye pakt trekkes linjen mellem slangens ætt og kvinnens ætt (som er Kristus) også gjennem familiene og skiller individene. Familielivets harmoni tilintetgjøres når en av dens medlemmer innfører Kristus i dens krets. Du behøver ikke å bryte med familien, men ta Jesus med derinn, så er bruddet der.
Hvorfor opstår bruddet? Ikke bare fordi familielivet er syndig, det er det riktignok ofte, men fordi det er naturlig, og det er det alltid. Å innføre det åndelige liv i en naturlig krets bringer splittelse. Naturlige og åndelige interesser kan aldri forenes. Det er ikke ubarmhjertighet å ødelegge familiens harmoni på denne måte, men barmhjertighet, for derved får familien et Guds kall til frelse. Når du foretrekker den naturlige kjærlighet til din familie, elsker du dem til død, men ved den åndelige kjærlighet elsker du dem til liv, og det er sann kjærlighet.
Og du har intet valg. Opstandelseslivet rummer et kors, og fjerner du korset fra familien, er du ikke en Jesu efterfølger, du «kan ikke være hans disippel».
Jesus sier i denne forbindelse: «Hver den som kjennes ved mig for menneskene, han skal også jeg kjennes ved for min Fader i himmelen; men den som fornekter mig for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Fader i himmelen». Matt. 10:32-33. Fornektelsen gjelder i dette tilfelle familiekretsen.
Da hans mor og hans brødre søkte å få ham i tale, svarte han: «Hvem er min mor, og hvem er mine brødre . . . den som gjør min himmelske Faders vilje, han er min bror og søster». Matt. 12:48-50. Da vi blev optatt i den himmelske familie, mistet vi retten til å nyte den naturlige families yndest.
Vil vi derfor forsømme familien eller svikte våre plikter? Ingenlunde. Om familien tillater oss å gjøre det, vil vi gå meget lengre enn til opfyllelsen av naturlig betinget plikt. Kristi kjærlighet kjenner ingen grense for sine offer.
Saken har også en annen side. Det kan tenkes at hjemmets fred ikke forstyrres ved Jesu komme, i det tilfelle han får forvandle hele hjemmet. Er korset derfor blitt overflødig? Nei. Også da må den naturlige kjærlighet rinne ut for å gi plass for den åndelige. For det er ikke bare de naturlige medlemmer i familien som vil verne hjemmets naturlige goder, men også det naturlige hos dem som er blitt åndelige søker av tilbøielighet, opmuntring og trøst i familielivets naturlige goder.
Familielivet betyr ikke like meget for alle mennesker. Det finnes mange som søker en forankring for sin sjel i den jordiske rikdom. Og rikdommen byr på mange muligheter for sin eiermann. Den som følger Jesus blir alltid fattig på jordiske skatter, han blir også fattig på lysten til disse. Du kan ikke samtidig søke «det som er der oppe» og «det som er på jorden». Kol. 3:1-2. Det er ikke bare besiddelsen av rikdommen som er rot til alt ondt, men lysten dertil. 1. Tim. 6:9-10.
I Luk. 14:26-33 forteller Jesus hvad det koster å følge ham. En mann som vil bygge et tårn setter sig først ned og regner efter om han kan fullføre det. Hvis han ikke kan, lar han være å begynne. «Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han opgir alt det han eier«. Når «den allmektige blev vårt gull» mistet vi ikke bare retten til å besidde jordisk gull, eller vårt eget gull, men også evnen til å besidde det. Jeg mener at opstandelseslivet ikke tåler besiddelsen av jordiske skatter. Vi kan godt motta dette gull, men bare for å dele det ut. Kjærligheten kan aldri gjemme på sine goder. «Men den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham?» 1. Johs. 3:17.
De jordiske skatter har en magisk kraft. Gullets grønnlige glans virker alltid forførende. Det trekker opmerksomheten bort fra Mesteren og hindrer troslivets utfoldelse. Rikdommens besiddelse gjør på et visst område tilliden til Herren overflødig. Og tilliden til ham er en av de største lekser en disippel har å lære. Derfor sier han: Når du vil følge mig, må du intet eie. Det er meget lettere for Herren å gjøre de fattige rike enn å gjøre de rike fattige. Disippelskapet innebærer at Herren overtar en ubetinget disposisjonsrett.
Nogen bruker å si at Jesus ikke mener at vi bokstavelig skal «selge alt vi eier», men bare at vi skal være løst fra det i vårt hjerte. Jeg er enig i det, men jeg vet samtidig at det jeg er løst fra i mitt hjerte, det beholder jeg heller ikke lenge i min hånd. Dette sier jeg stillferdig, for jeg vet det vil såre mange som leser det. Ikke bare de som er rike, men også de fattige som gjerne vilde bli det. Og denne lyst har vi alle mer eller mindre av. Jeg vet ut fra mig selv at tilliden til «den uvisse rikdom», 1. Tim. 6:17, bare kan fjernes ved et dypt arbeide av Kristi kors.
Rikdommen har ikke bare forført den troende almue, men også hentet sine offer blant det nytestamentlige presteskap, som for vinnings skyld tjener sine menigheter og for vinnings skyld nekter å følge Kristus. Mesteren døde fattig, de delte endog hans klær, men ikke alle hans efterfølgere har lignet ham i dette. De gjorde sig rike på jordiske skatter ved hans vunder og sår.
Jeg kan aldri glemme hvad jeg for mange år siden leste om en kinesisk pastor. Han het Shi. Herren hadde løst ham fra mange og store synder, også fra å være pasjonert opiumsrøker. Siden brukte Herren ham til å løse mange av hans folk fra denne last. Mange besatte blev også helbredet. Ved en stor sammenkomst av misjonærer var det en av de nyankomne europeiske misjonærer som var i besiddelse av en sum penger. Da han hørte om pastor Shis velsignelsesrike virksomhet, gav han Shi disse penger. Under samme konferanse var der en besatt kvinne. De sendte bud på Shi for at han skulde be for henne og utdrive de onde ånder. Da Shi kommer inn i rummet, roper de urene ånder: Du må gjerne komme, du har ingen makt over oss. Og Shi selv kjente at de hadde rett. Han gikk ut til et ensomt sted, kjempet med Gud, og blev løst fra den innflytelse den nevnte pengegave hadde fått over ham, og mottok renselse. Derefter gikk han til misjonæren og leverte den tilbake. Så gikk han tilbake til den besatte og drev åndene ut.
Jeg vet ikke hvad der hadde skjedd i hans hjerte da han stod med pengene i sine hender. De hadde vel fortryllet ham. Djevelen fikk ihvertfall makt over ham gjennem dem. Han var beseiret.
«Hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men mister sig selv eller tar skade på sig selv?» Luk. 9:25. «Hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel, eller hvad vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?» Matt. 16:26. Sig selv, og sin sjel uttrykker her det samme, nemlig menneskets personlighet. Sjelen er setet for menneskets selvbevissthet. Dersom denne personlighet ikke kaster de jordiske ting fra sig, vil den ta skade av dem. Alt det jordiske vi elsker vil tilføie vår sjel et sår. Besiddelsen av hele verden kan ikke erstatte tapet av personligheten. Her har vi et bevis for at sjelen står over det skapte, den er beåndet med noget av Guds eget liv som ikke finnes hos den øvrige skapning på jorden. Sjelen er «ikke skapt til å ete støv».
Menneskets personlighet er blitt forkrøblet ved å næres av jordiske ting. Den kan reddes bare ved Gudslivet ovenfra.
«Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel». Luk. 14 :26. «Sitt eget liv» betyr nettop det sjelelige eller psykiske liv. Disippelskap betyr at Kristi kors også er plantet i sentret av mitt eget liv. Når jeg har ofret familielivet og løst mig fra rikdommen, kan jeg ennu fortsette å leve mig selv på det indre område. Jeg kan gjøre mig selv til gjenstand for kjærlighet og beundring. Å hate sitt eget liv blir naturlig og nødvendig når jeg har erfart Kristuslivet og innsett at egenkjærlighet er den største forbrytelse mot mig selv. Det er å utlevere sig selv til evig død. «For den som vil berge sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld skal finne det». Matt. 16:25. Vi står her foran valget mellem å motta Kristuslivet og miste selvlivet, eller å bevare selvlivet og miste Kristuslivet, og dermed å miste det som skulde være selve livet i vår sjel.
Det er kjærligheten som avgjør sjelens skjebne. Ved verdenskjærlighet og egenkjærlighet ruineres den, ved Kristuskjærlighet reddes den. Sjelen blir lik det den elsker. Det er kjærligheten i vår sjel som meisler ut dens karaktertrekk. «Å hate endog sitt eget liv» innebærer en hensynsløs efterfølgelse av Kristus og en ubetinget sammensmelting med Kristus i hans liv og interesser. Dette er Kristi kors som mål. Når Kristi opstandelsesliv får utbre sig så vidt at det endog opsluker mitt eget liv, da vandrer jeg på den åndelige seiers høider, hvor alle fiender er lagt under mine føtter i personlig erfaring.
Når alt mitt er lagt i døden ved en frivillig troshandling, har fienden intet å ta hos mig, og Kristuslivet er jo uangripelig. Det mistes ikke selv når jeg utleverer mitt jordiske liv til døden.
Det finnes ennu et ord i denne forbindelse som vi vil ta med. «Den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv». Johs. 12:25.
«I denne verden» peker hen på vår posisjon og innflytelse i den nuværende tidsalder. Omsorgen for vår anseelse blant mennesker vil berøve oss æren for Gud. «Om nogen er min tjener, han følge mig, og hvor jeg er, der skal også min tjener være, om nogen er min tjener, ham skal Faderen ære«. 12 :26. «For Menneskesønnen skal komme i sin Faders herlighet med sine engler, og da skal han betale enhver efter hans gjerning». Matt. 16:27.
Jesu efterfølgelse er ikke et privilegium som bare nogen få kan opnå. Den er mulig for alle. Den forutsetter ikke nogen spesielle eller gunstige livsvilkår. Enten man er prest, arbeider eller husmor er mulighetene like store. For efterfølgelse betyr ikke å gjøre Jesu gjerninger, men å gjøre de gjerninger Jesus vilde ha gjort om han hadde vært i min livsstilling. I en hvilkensomhelst omstendighet eller stilling jeg befinner mig kan jeg spørre: Hvad vilde Jesus ha gjort nu? – Du er kalt til å la Jesu liv fremstråle i dine omstendigheter og på den plass du er. Og nettop hvor forholdene er mørkest, trenges lyset.
Efterfølgelse forutsetter heller ingen ualminnelig lærdom eller nogen spesiell begavelse, men hjertets tro og hengivenhet. Det er snarere et spørsmål om kjærlighet enn om lærdom.
Jeg vet at efterfølgelsen er et spørsmål om åndelig kraft, men denne kraft har jeg når Kristi kors ikke bare er målet, men utgangspunktet. Jeg har den kraft som ligger i Jesu troneliv, og jeg får erfare den i samme grad som jeg slipper Kristus inn på alle områder i mitt liv.
Og det er særlig én velsignelse som overstråler alt, velsignelsen og kraften av Kristi personlige nærvær. Det gjør at vi ikke har nogen trykkende fornemmelse av offer eller forsakelse, eller av at veien er så trang. Det er bare for det naturlige menneske veien føles trang, for det nye menneske er veien i Jesu efterfølgelse som en kongevei, oplyst av evighetens sol.
Det er utfoldelse på denne vei. I begynnelsen kan fornedrelsen og vanæren synes å overskygge herligheten, men lenger frem vil det vende sig, inntil vi sier som Paulus: «For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet, i overmål på overmål». 2. Kor. 4:17.
Veiens mål er full Kristusforening i personlig erfaring, og det opveier alt.