Denne boka av Lyder Engh ble utgitt på 1940 – tallet på eget forlag, men kom for en del år siden ut i nytt opplag på «Kilden» Forlag i Fredrikstad. Dette er en bok som absolutt fortjener å bli lest av «dagens» troende, da den er aktuell som aldri før med sin grundige framstilling av Kristi kors og forsoningen – selve grunnvollen for vår tro.

To av kapitlene kan du lese her, mens boka kan bestilles hos:

Erik Laukhammer, Jegerveien 3, 1679 Kråkerøy
E-mail: Elaukh@hotmail.com

Innhold:

• Korset gjennom tidsaldrene
• Korset og Gud
• Korset og Den Hellige Ånd
• Korset og Jesus Kristus
• Korset og disiplene
• Korset og blodet
• Korset og skapningen
• Korsets skygge
• Korset og den stedfortredende lidelse
• Korsets natt
• Korsets triumf
• Korset – sannhetens grunnvoll
• Korset og den nye jord

Trykt av Nytt Livs Lys, Japan

********

Korset gjennom tidsaldrene.

«Det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors».
Gal. 6, 14.

Vi blir aldri ferdig med korset. Vi gjør ikke en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for vårt liv. Du kan ikke lese bibelen uten å oppdage at alt i den dreier seg om korset. Uten korset ville vi ikke hatt noen bibel.

Bibelen er Guds undervisning av menneskenes barn om korset, denne vidunderligste ting på jord og det største samtaleemne endog i himmelen. «Bibelen uten korset vilde være som himmelen uten sol, som et hvelv uten sluttstein, som et kompass uten nål, som et ur uten fjær, som en lampe uten olje.» Dersom vi kunde tenke oss å fjerne korset fra boken, ville dens harmoni med en gang være brutt; den ville falle sammen i tusen smådeler.

Over dette kapittel har jeg satt: Korset gjennom tidsaldrene. For er korset så vidunderlig stort og opphøyet, må også dets historie rekke gjennom alle tidsaldre – både de som er gått og de som kommer.

Det vil ikke overraske oss å finne en hentydning til Kristi kors allerede på bibelens første blader. Men Guds tale om korset viser oss en stigende kurve, lyset tiltar etter hvert, og Guds måte å tale om korset på, skifter etter som menneskeslekten vokser i erkjennelse og gjøres mottagelige for den fulle åpenbaring.

Det første ord om korset har vi i 1. Mos. 3, 15: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.»  Det var Guds ord til slangen, d. v. s. djevelen. Gud innsetter allerede på fallets dag det dødelige fiendskap i menneskeslekten; han utpeker djevelen, satan som den store fiende av menneskeheten. Ikke av menneskeheten i sin helhet, men den del av den som Gud kaller hennes ætt, i motsetning til slangens ætt: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt.»

Vi ser her to linjer i menneskeslekten, for slangens ætt er naturligvis ikke hans direkte avkom i åndeverdenen, men hans ætt i menneskeslekten, og hans første barn het Kain. Menneskeslektens førstefødte stilte seg på slangens side, og den hellige skrift sier: «Kain var av den onde.»  1. Johs. 3, 12. Det står ikke bare at han var ond som alle andre, men av den onde. Slangens ætt fortsetter inntil den når sin utblomstring og – lykkeligvis – sin avblomstring i den høyeste representant, Antikrist.

Kvinnens ætt peker også på en begrenset linje: Set, Enok, Noah, Sem, Abraham, Isak, David og ned til Kristus, og det er der kampen når sin høyeste spiss: Kristus – Antikrist. Kvinnens ætt skal knuse ditt hode; der har vi korset! «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste seg som seierherre over dem på korset.»  «Nå holdes dom over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut.»

«Men du skal knuse dens hæl.»  Dette er et profetisk ord om den forfølgelse slangens ætt skulle gjøre kvinnens ætt til gjenstand for gjennom alle tidsaldre. Her har vi skyggen av korset som er den lengste skygge i verden, fordi den når like fra det stengte paradis til det gjenvunne paradis.

I 1. Mos. 3, 21 har vi igjen et glimt av korset:  «Gud Herren gjorde Adam og hans hustru kjortler av skinn og iførte dem.» I hagen har vi en åpenbaring av menneskets hjelpeløse forsøk på å dekke en skam som ikke bare var begrenset til den legemlige nakenhet, men også til den indre nakenhet, en nakenhet som menneskene alltid forsøker å skjule med alle slags unnskyldninger og beskyldninger, ved utflukter og omgåelser. Samtidig har vi Guds evige plan til menneskets gjenreisning i disse ord: «Han gjorde dem kjortler av skinn.»  I denne symbolske handling stilte han mennesket på korsets grunn og sa dem uten ord, at bare en stedfortredende forsoning kunde iklæ dem en drakt som var passende for Gud; en drakt som vi alle venter i det lengste med å ta på oss, fordi den rommer en knusende dom over oss og alle våre ynkelige forholdsregler.

Vi finner også skyggen av Kristi kors gjennom alle de altre av jord eller stein som disse trosmenn reiste opp, like fra Abel, gjennom Set, Enok, Noah, Abraham, Isak, Jakob og alle andre ukjente hellige, som forstod at det måtte et alter til for å komme i forbindelse med Gud. Med alle disse altre og ofre stilte de seg på forsoningens grunn. Troen viser sin evighetskarakter ved at den ignorerer tiden, den ser like godt tilbake som den ser fram. Den kan like godt leve på kredit som på debet fordi den regner med de evige ting.

Et av de skjønneste og høytideligste øyeblikk vi leser om i den patriarkalske tiden er da Gud kom til Abraham og sa: «Ta din sønn, den eneste, som du har kjær, Isak, og gå til Morias land og ofre ham der til et brennoffer på et av bergene som jeg vil si deg!» 1. Mosb. 22, 2.  Og Abraham gikk.

(Fra løftet om Isak ble gitt til dets oppfyllelse gikk det 25 år, og etter en tilsynelatende pålitelig beregning var Isak 25 år da ofringen fant sted. Guds metoder er langsomme og dyptgående, og vi trenger å lære tålmodighet, i likhet med Abraham.)

På Moria fjell reiser Abraham alteret, legger veden til rette og binder offeret til alteret, og avbilder dermed det offer som lenger fram i tiden ikke skulle bindes, men spikres, og ikke legges på et alter av stein, men spikres til et alter av tre. Her på fjellet stråler korsets lys fram. Det forekommer meg at denne scene er en forutåpenbaring, noe før tiden, for det er som lyset trekker seg noe tilbake igjen i de seinere offerhandlinger. Gud vilde vise slekten at dens frelse ikke kunne iverksettes ved offerdyrs blod, men ved et menneske, og nå hadde han anledning til å vise det, fordi han hadde en person som med sin tro kunde svinge seg opp til Guds plan. Det menneske ved hvem slekten skulde frelses var riktignok av en helt annen beskaffenhet enn Isak, men dog et menneske som frivillig lar seg spikre til et tre.

Vi har også et glimt av korset i 4. Mos. 21, 8 flg., et tillegg til hva Gud tidligere har åpenbart av korset, nemlig at den som skal sone verdens synd må likefram gjøres til denne synd, og at verdens forsoning ikke blir til frelse uten at mennesket hever troens blikk opp til korset.

I 5. Mos. 21 gir Gud en forordning om de som synder så de blir skyldige til døden. Når de er blitt avlivet og deretter hengt på et tre, skal deres døde kropp ikke bli hengende på treet, for «Forbannet er hver den som henger på et tre». Gal. 3, 13 kaster lys over meningen i dette ord: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss – for der er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre». Det var ikke bare for disse synderes skyld Gud forordnet et kors. Men det var for å oppdra menneskeheten til å motta det budskap som i seg selv var utrolig, som Esaias sier. Guds lam opphengt på et kors og som en forbannet i vårt sted.

Siden reistes tabernaklet, og det er i sine aller helligste forbindelser en avbilding av korset. I tabernaklets lengderetning finner du fire gjenstander: Brennofferalteret, kobberbekkenet, røkofferalteret og arken med nådestolen og kjerubene. Et stykke ned på denne linje har du lystestaken og skuebrødsbordet. Der har du hele korset. Gud vilde bl. a. vise at helligdommen hvilte på den korsfestede.

Men tiden kom da Gud ikke lenger behøvde å tale om korset i bilder, da disse altre av jord og stein, eller av tre og kobber forvandledes til et alter av tre, et kors. Og når jeg ser enda et stykke framover får jeg se alteret forent med tronen. I ham er nåden og tronen smeltet sammen til én guddommelig faktor. Nå heter det: «I Jesu blod har vi frimodighet til å gå inn i helligdommen,» og «La oss trede fram med frimodighet for nådens trone». Hebr. 4, 16.

Nå er budskapet om korset opphøyd til et ord: «Ordet om korset er en Guds kraft.» 1. Kor. I, 18.

Korsets historie strekker seg ikke bare fra paradis til paradis, og utfyller ikke bare kløften mellom de to evigheter. Nei, korset har sin egentlige og vesentlige grunn i evigheten. Hvor overraskende er ikke et ord som dette i Åpb. 13, 8: «Alle som bor på jorden skal tilbe dyret, hver den som ikke fra verdens grunnvoll ble lagt, har fått sitt navn skrevet i livsens bok hos lammet som er slaktet.» Fra verdens grunnvoll ble lagt ble de frelstes navn opptegnet i en særskilt bok som heter livsens bok, hos lammet. Lammets livsens bok var ferdigskrevet fra verdens grunnvoll ble lagt. Andre oversetter dette ord slik: «Hver den som ikke har fått sitt navn skrevet i livsens bok hos lammet som er slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt.»  Der peker tidsbestemmelsen ikke til de som har fått sitt navn oppskrevet, men til det slaktede lam: «Slaktet før verdens grunnvoll ble lagt.»

Likeså 1. Peter 1, 19 – 20:  «… et ulastelig og lyteløst lam … som forut var kjent, før verdens grunnvoll ble lagt.» Korset har sin opprinnelse ikke bare i Gud, men i evigheten. Korset har beskjeftiget guddommen innen verden ble til, og korsfestelsesdramaet ble utspilt innenfor treenigheten, før tiden ble til. Kristus led korset allerede i Guds evige rådslutning. Det var korsets forutlidelse. Det du kjenner til, lider du, selv om det ennå ikke er aktualisert Vi lider en ting på forhånd når vi er blitt bekjent med den. Jesus sa: «En dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført.»

Han led korset som Guds sønn allerede fra evighet av, men som menneskesønnen led han det på jorden, og hans lidelse av korset som menneskesønn på jorden var forutsagt fra evighet av. Betyr Kristi kors lidelse, og et lidelsens dyp som det ikke er gitt noen skapning å se inn i, da kan vi heller ikke fatte hvilken lidelse guddommen måtte kjenne allerede da planen til vår frelse ble lagt. Det er en som sier: «Kristus har aldri vært av sitt kors.» Det har vært menneskehetens redning.

Vi har forsoningens kjerne i Rom. 3, 25 – 26. Dette ord viser at den forløsning som vi bygger vår frelse og salighet på, stod som en virkelighet for Gud helt fra begynnelsen av. «Hvem Gud stilte til skue» – d. v. s. som han stilte for sine øyne. (Slik oversetter Godet dette ord.)
Gud satte forløsningen i Kristi blod mellom seg og skapningen allerede i evighet, og da skapningen falt, stilte han forsoningen mellom seg og den falne skapning. Han visste at fallet var der, men han behandlet oss ikke etter dets fulle utstrekning, for han regnet med det som stod imellom. Han så korset stående mellom seg og den falne skapning. Derfor sier Paulus her at han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Han viser hen til et forhold hos Gud som er bestemt og betinget av Kristi kors, den evige forsoning. Dette ord: «båret over» kan også oversettes: «Se mellom fingrene med en sak», altså nekte å se den som den er. Det var den evige forløsning som tillot Gud å ha overbærenhet med de synder som var gjort, og som ledet Gud til å holde dommen og straffen og aller mest forkastelsen tilbake. Til tross for sitt dype syndefall ble skapningen liggende i den gjennomstungne hånd. Ennå heter det: «Det er Guds godhet som driver til omvendelse.» Det er Guds langmodighet som gjør at han venter, og han venter med dommen inntil hvert menneske har besluttet seg for sin evige kurs.

Det finnes ingen annen hånd som holder skapningen oppe og hindrer den i å styrte i avgrunnen, enn den gjennomborede hånd, og utenfor denne hånd finnes det intet holdepunkt. Der er bare de evig nedaddragende krefter. Når du støter denne hånd bort fra deg, vet du hvor det bærer hen.

Dere troende venner, er dere villige til å vende tilbake til korset igjen? Er du villig til å vende tilbake til korset, og la Gud få tale til deg på ny? Er du villig til å la korset få makt over deg? Korset er et uhyggelig men nødvendig redskap til befrielse fra det falne vesen hos oss. Gud har intet annet redskap å bruke, for det er kun der som livsfornyelse og livsforvandling finner sted. Ordet om korset er ikke noe for hjernen, men noe for hjertet. Om du vil møte Gud på nytt ved korset, så må det bli med ditt hjerte.

****

Korsets natt.

«Men fra den sjette time ble der mørke over hele landet like til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst og sa: Eli! Eli! Lama Sabaktani! det er: Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg.?»   Matt. 27, 45-46.

Dette er ett av de syv ord som vi har fra Jesus da han hang på korset. Om han talte flere ord, vet vi ikke. Det er det fjerde av de syv ord. Tre ord hadde han talt innen mørket senket seg over landet, innen den sjette time = klokken tolv, og fire ord ved utløpet av den mørke periode. Det første ord han talte var henvendt til hans fader: «Fader forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!»  Dette ord ble sannsynligvis uttalt mens han lå utstrakt på marken, og soldatene var i ferd med å spikre ham fast til korset. Det siste ord var også et ord til Faderen: «Fader, i dine hender overgir jeg min ånd.» Likeså det midterste av disse syv ord, det vi nå leste: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?»

Om ikke folket hørte noe mer av hans lepper enn disse syv ord, så er det sikkert at han talte mer – om ikke til mennesker, så til Gud. Om jeg ikke tar feil så var han hele tiden mellom klokken 12 – 15 opptatt med bønn og rop til sin fader.

Hele Jesu liv var et liv i bønn, og en bønn som til sine tider løftet seg til et mektig rop som trengte igjennom hele hans vesen, som vi leser i Hebreerbrevets 5. kap. 7. vers. Hans sjel hadde vært gjennombevet av nød og sorg, og hans kinn var vetet av tårer. Fra hans lepper lød det skrik. Om det var bare i Getsemane, vet vi ikke. Sannsynligvis hadde det skjedd ofte under de store krisetider i hans liv.

At Jesus var opptatt med å be hele tiden mellom kl. 12 og 15 synes å framgå av den 22. salme. Denne salmes Messianske karakter er hevet over all tvil. Den er også kalt korsets salme og perlen iblant salmene. Det fortjener den all den stund den handler om den lidende frelser. Den begynner nettopp med de ord: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Denne salme kan, hva innholdet angår, anbringes midt i det 53. kapittel hos Esaias. Esaias ser Kristi liv på jorden like fra hans uanselige opprinnelse til den rike frukt som hans lidelse og død skulle bære; og kapitlet er ikke på mer enn tolv vers og således langt mindre enn Salme 22. De 22 vers av denne salme beskjeftiger seg utelukkende med timene på Golgata kors, og hele denne del av salmen er et eneste bønnerop. Alle fortolkere er enige om at den Hellige Ånd her taler om det som fylte Jesu hjerte i disse mørke timene – de hørlige eller uhørlige bønnerop som steg opp til himmelen. Og Ånden viser oss her noe av den kval han led mens han hang på korset, og særlig i de siste timer.

Ånden taler ikke så meget om den faktiske stilling mellom faderen og sønnen, men mer om hvordan Jesus følte stillingen, hva han opplevde i disse timer. «Langt borte fra min frelse er min klages ord.» At han bad på korset er kanskje ikke så overraskende, men at salmisten her sier at han klaget, virker overraskende for oss; og enda er ordet klage svært meget avdempet, for det virkelige forhold var at han ikke bare klaget, men ropte. Og ordet som den hellige forfatter her bruker betegner mer en ulyd enn ord. Uttrykket brukes også om en løves brøl. Dette skrik i natten kunne ikke høres av mennesker. Det var hans sjel som skrek ut sin nød, som et skadeskutt villdyr brøler.

Å, hvilken sjel var det ikke som skrek i denne time! Mesteren med det harmoniske vesen, de store sjelsdypene, den sterke karakter, en kjempes mot. Og allikevel var han så gjennomtrengt av nød og sorg at hans sterke, rene sjel brølte av smerte uten å få svar og uten å kunne tie. Han kjempet kampen i sin indre verden inntil presset ble så sterkt at tausheten ble gjennombrutt, og de som stod ved korset kunne høre ropet: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?»  Evangeliene sier også at han ropte med høy røst. Da kunne han ikke holde tilbake sin sjels smerte lenger.

Den 22. salme inneholder også en stor trøst. Den bedende klager over at Gud ikke svarte, men det står ikke at han ikke hørte. Dersom jeg var stilt på valg mellom dette, så ville jeg heller ha en Gud som ikke svarte, men hørte, enn en Gud som svarte, men ikke hørte. Israel var kommet i den stilling at de bad uten at Gud hørte, men han svarte – ikke på deres bønn, men på deres misgjerning. Han svarte på deres overtredelser, men han hørte ikke deres bønner. La meg da heller ha en Gud som hører mine bønner, selv om han ikke kan svare. For om han hører, så kan tiden komme da han svarer. Derfor slutter også vers 22 i denne salme med disse ord: «Du bønnhører meg.»

«Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie. Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger.»

Det er ett av Helligåndens uttrykk for Jesu bønnekamp på korset. Da han i minutt etter minutt ropte og bad og kalte på sin Gud uten å få svar, sier han: «Du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger.» Jeg vet ikke om det betyr en tilflukt for Herren, omtrent slik: Selv om du ikke svarer meg, så vet jeg at du er til. Som en har sagt: «Han visste at det ikke fantes en eneste dråpe av urettferdighet i det hav av sorger som omgav ham.» Eller om det var et argument overfor Gud: Kan du som er hellig la være å svare? Guds hellighet er ikke noe avskrekkende for den fromme sjel. Guds hellighet er en tilflukt – en grunn som den rettferdige kaster seg på. Det er bare for urettferdighet og ondskap som den hellige Gud er en skrekk. For den fromme, gudfryktige er han sjelens sikreste tilflukt, fordi den hellige Gud er den fullkommen gode og rettferdige Gud.

I de neste vers ser vi hans dype fornedrelse: «Til deg satte våre fedre sin lit…… og du utfridde dem. Til deg ropte de, og ble reddet……… Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt.» Dette ord kan sikte til Jesu fiender, at det var hans fiender og avindsmenn som gjorde ham til en orm. Det ville være fullt berettiget å si det slik: «De har gjort meg til noe meget mindre og uslere enn et menneske. » Men personlig er jeg tilbøyelig til å se det som et uttrykk for hva han selv følte i denne stund. Han som ble «korsfestet i skrøpelighet», sank i denne stund så dypt ned i slektens nød at han følte seg ett med den.

«Våre fedre satte sin lit til deg, og du utfridde dem.» Også jeg hadde satt min lit til deg. Hvorfor utfrir du ikke meg? Hvorfor skal jeg stå tilbake for en Josef da han ropte til deg om hjelp i fengslet? Hvorfor skal jeg stå tilbake for en Moses som stod foran det røde hav eller for en David da du reddet ham fra alle hans fiender? Eller en Daniel som ropte til deg fra løvehulens dyp eller de mange andre som satte sin lit til deg og som du reddet? Jo, jeg er en orm og ikke en mann. Jeg fortjener ikke å bli bønnhørt.

Ved korset var stridsmenn, fariseere, de skriftlærde og yppersteprestene samlet, og fra deres lepper kunne han høre: «Han har satt sin lit til Gud. Han fri ham nå om han har behag i ham.» Og fra hans eget hjerte lød det: «Våre fedre satte sin lit til deg og du utfridde dem» – men ikke meg.  Det så ut som om hans avindsmenn hadde rett i det de sa: «Han fri ham ut om han har behag i ham.» Ut fra denne sjelsstilstand ropte han: «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?»  Hans første bønn på korset var en bønn til faderen, likeså hans siste bønn, men nå føler han at faderen har skjult sitt ansikt, og han kan ikke rope til ham uten som Gud. Han hadde ikke mistet barneretten, men han følte det som om han hadde mistet den. For Ånden beskriver ikke her det virkelige forhold mellom ham og faderen, men først og fremst hans erfaring i disse timene. Slik hadde hans sjel det da han uttømte den til døden og arbeidet med så stor en møye for slektens frelse. Han stiger ned og vil likesom si: «Om du ikke kan hjelpe meg som min far, så er du dog min Gud.» Og det har du alltid vært: «Ja, du er den som drog meg fram av mors liv, som lot meg hvile trygt ved min mors bryst.»

Hvorledes kunne nå hans Gud tie? Hvorfor har du forlatt meg? Svaret kan vi kjenne i våre egne samvittigheter. Svaret på dette spørsmål ligger i forholdet mellom din synd og Guds kjærlighet…..

Den store, navnløse ensomhet hadde inntrådt. Endog naturen var med. Vi leste at det ble mørke over hele landet. Solen svartnet. Endog stjernene som vel skulle ha skint litt under denne ekstraordinære solformørkelse, var sloknet. Jeg vet ikke om naturen der nede gav sitt mishag til kjenne. Om den tok parti for menneskene rundt korset og nå også ville skjule seg for ham som ble gjort til synd? Aller helst vil jeg tro at naturen ville vise sin sympati for sin lidende, vanærede skaper og herre og skjule hans skam og nakenhet, de forvridne, sitrende lemmer og de framstående ben. Siden skapningens krone, mennesket, hadde blottet ham for både himmel, jord og avgrunn, så ville naturen, solen og stjernene vise sin barmhjertighet ved å skjule det som mennesket hadde blottet for de vellystige, skadefro blikk. «Jeg kan telle alle mine ben…….. de ser på meg med lyst.»  Da menneskeøyne hadde fornøyelse i å se sin vanærede skaper, ville solen og stjernene lukke sine øyne for ikke å se. Å, hvilket hav av ondskap det kan bo i et menneskebryst!  Hvilket hav av guddommelig nåde det må til for å oppheve og fjerne slik ondskap! Hvilket dyp av fordervelse å se ned i!  Det er som man vil bli svimmel. Et dyp som bare den guddommelige nåde kan fylle.

Hvorfor har du forlatt meg, selv om mennesker har forlatt meg? Esaias hadde sagt da han maler den lidende frelser: «Foraktet var han og forlatt av menn.» Hele hans person og skikkelse var slik at mannen fant det under sin verdighet å følge ham. Mannen overlot den lidende frelser til sensible, svermeriske, gråtende kvinner og barn og holdt seg selv for god. Til en viss grad er det slik endog i dag. Men la meg si at nettopp det som mannen mener er en ære for ham, nemlig å overlate kristendommen til de svakere, det er mannens skam. Det er ingen skam at kvinnen er i majoritet i Guds forsamling. Det var en som sa: «Har du lagt merke til at det er så mange kvinner og så få menn i Guds hus?» «Ja,» svarte den annen, «men har du lagt merke til at det er så mange menn og så få kvinner innenfor fengslets murer?»

«Hvorfor har du forlatt meg?» Ved begynnelsen av sitt liv kunne han si til sine disipler: «I skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.» Og slik var det hele hans liv. I ørkenen kom en engel fram fra sitt skjul og dekket bord for ham. I Getsemane kom en himmelsk utsending og vederkveget ham med trøsterike ord, men på korset var de tause.  Der skjulte de seg. Jeg kan utholde at naturen svikter meg. Jeg kan tåle at folket forlater meg. At mine venner og dem jeg har gjort vel mot flykter. Jeg kan bære at englene står på avstand og skjuler seg. Men at du har forlatt meg, du som har vært min Gud fra mors skjød av!  –  –  Du som har dratt meg fram av mors liv, som jeg har vært lagt på like fra mors skjød. Du som har vært min sterke arm som jeg har hvilt på, den hånd som har bevart meg: Har du forlatt meg!?

Han var forlatt, men ikke i den betydning som den falne kong Saul var forlatt da det står at Guds Ånd vek fra Saul. Han var forlatt, men ikke i den betydning som Israels folk var forlatt da Gud sa: Jeg vil reise meg og gå min veg. Han var ikke forlatt på den måte som de døde er forlatt i dødsriket, for David hadde sagt: «Du skal ikke overlate min sjel til dødsriket,» og heller ikke på den måte som de usalige kommer til å være forlatt i evigheten. Han var forlatt i den betydning at faderens arm var trukket vekk, så han ikke fikk hjelp, men stod ensom i kampen. Han var forlatt i den betydning at han kjente seg forlatt.  Han ropte ut i det store, dype mørke uten å få svar. Han kjente det som om han var virkelig forlatt

Gud hadde brutt den følbare forbindelse med sin sønn, men ikke den virkelige og vesentlige forbindelse. Hans guddommelige natur hvilte endog da i den uoppløselige enhet med Gud. Men han var forlatt i den mening at han var uten den vederkvegelse og uten den velsignede følelse av foreningen med Gud, og det smakte for ham som den evige fortapelse. Han smakte den evige fortapelse uten å gå evig fortapt. Der kan du se syndens dyp og nådens rikdom Der kan du se Guds forholdsregel for å løfte en synkende verden, for å redde fortapte sjeler og frelse elendige syndere. Og der må du kunne se den urokkelige frelsesgrunn,  –  og den må være nok for deg og meg. I dette ropet på korset har du målet for din synd og for Guds kjærlighet. Der har du kilden til all åndelig inspirasjon og glede og til all udødelig lovsang på både englers og menneskers lepper. Der har du stedet hvor menneskers klage forvandles til himmelsk fryd.

Mine venner. Siden Kristus er død så er det tid for oss til å holde høytid og til å sende lovsanger opp til vår Gud og frelser. Siden han har grått ut så er det tid for oss til å slutte å gråte. Siden han har ropt ut sin nød, er det tid for oss til å bli fylt av glede. Det er tid for oss til å slippe lovsangstonen løs. Brødre, nå er sangens tid kommet. Å, må Herren løse båndene og løfte de nedadvendte blikk og fylle sin menighet i denne tid med seiersjubel!  Å, hvor jeg lengter etter å møte denne bølge av lovprisning. En gang var det grunn til å sukke, klage og gråte av mismot, men nå er det tid til å oppløfte sitt åsyn og fryde seg i Gud for denne vidunderlige frelse. Slik ender også denne vidunderlige salme:  «Alle jordens ender skal komme det ihu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbe for hans åsyn.»