Av D. O. Belfrage

(Fra Det Gode Budskap nr. 10 – 1939. Referert ved O., Stavanger, 5 – 4 – 1939)

Luk. 1, 26-38.

I denne enkle beretning fremstilles ved den Hellige Ånd hvordan det gikk til med Jesu fødsel. Vi finner her som i Daniels bok, at engelen Gabriel har meget med frelsens budskap å gjøre, ennvidere finner vi redskapet Gud behager å bruke, Maria der mottar engelens budskap,og beredvillig fremstiller sig og går innunder opgaven, som Herrens tjenerinne i tro. I samme kapitel finner vi beretningen om Sakarias, der ved samme engel får budskapet om døperen Johannes’ fødsel, som fordi han tvilte blev stum, og først fikk sin stemme igjen da barnet var født.

Sikkert var Maria en ren jomfru, ikke slik som katolikkene fremstiller henne, en gjenstand for tilbedelse, men som engelen sier: Du benådede, en som har funnet nåde hos Gud, – velsignet er du blandt kvinnen. –  Engelen sier, vers 30-33: «Frykt ikke Maria, – du har funnet nåde hos Gud – du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle Ham Jesus, Han skal være stor, og kalles den HØIESTES SØNN og Gud Herren skal gi Ham Hans far Davids trone, og Han skal være konge over Jacobs hus evindelig og det skal ikke være ende på Hans kongedømme. Dette budskap innebar det dyrebare løfte som gjennem fedrene var lovet Israel, og Maria stod her ovenfor noe som skulde times henne, det som for alle Israels mødre var deres aller høieste ønske, å bli mor til verdens frelser, Israels konge.

Gud har pekt på dette allerede i 1 Moseb. 3, 15 om kvinnens sæd som skulde knuse slangens hode, og Es. 7, 14: Se, en jomfru blir fruktsommelig, og føder en sønn, og hun gir Ham navnet Imanuel, og Matt. 1, 22-25 forteller oss at dette blev opfylt da Maria fødte sin sønn som fikk navnet Jesus.

Du skal kalle Hans navn Jesus; for Han skal frelse sitt folk fra deres synder, Matt. 1, 21. Og det ikke bare Israel efter kjødet, men hele verdens frelser, så mange som tror og tar imot. Ja denne den Høieste Guds Sønn aktet det ikke for et rov å være Gud lik, men av Sig Selv gav avkald på det,  –  kom i menneskers lignelse. Filip. 2, 6-8, som en av oss, for at vi skulde få en åpenbaring av Gud, av Guds kjærlighet til oss.

Vi vilde ikke kunne tåle å se på solen uten noe dekke for øinene, ennu mindre vilde vi kunne tåle å se på Gud på annen måte enn under dekket, fornedrelsens, vanærens dekke, det Han tok på Sig, for vår skyld, da Han steg ned fra den mest ophøiede herlighet. Forunderlig, som en ringe tjener, dog Israels konge, som skulde sitte på Sin Far, Davids trone, la oss merke oss det. Sitt folks konge, ikke hedningenes, men Han er vår brudgom, de troende av alle folkeslag, dog også vi skal krone Ham som konge i hjertet, men for jødene, virkelig sitte på Davids stol.

Mange spør med Maria: «Hvorledes skal dette skje?» Et vanskelig problem for alle som vil gripe det med sin forstand.

Den første Adam gjorde Gud av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket blev til en levende sjel, 1. Mos. 2, 7. Jesus dannedes på samme måte, ikke direkte av jordens støv, men indirekte gjennem et livsfrø i Marias moderliv som den Hellige Ånd blåste liv i, og resultatet blev et lerkar, en menneskekropp, der Gud kunde ta sin bolig. På grunn av at Jesus var bunnen til slekten med bare ett ledd, hadde Han ikke del i slektens synd, gjennem Adams fall. Han var ikke født av manns vilje, men av Gud. Likesom Guds herlighet senket sig ned over tabernaklet i ørkenen, således kom den Hellige Ånd over Maria, og for å styrke Marias tro sier engelen at ingen ting er umulig for Gud, Luk. 1, 35. 37. –  Om dette er både Elisabet, Sakarias hustru og Sara Abrahams hustru også et talende vidnesbyrd.

«Derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn». Han var fullstendig uten synd, synd var et ukjent element for Jesus når det gjaldt Ham Selv, Skriften sier at synd fantes ikke i Hans natur. –  Og I vet at Han er åpenbaret for å bortta våre synder, og synd er ikke i Ham, 1. Joh. 3, 5. Han visste ikke av synd. «For den som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss, forat vi i Ham skal bli rettferdige for Gud, 2. Kor. 5, 21. – Han gjorde ikke synd – Han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke blev funnet svik, 1. Pet. 2, 22. Han var skilt fra syndere, et helt igjennem feilfritt offerlam – en som ikke hver dag trenger til likesom yppersteprestene først å bære frem offer for sine egne synder, og derefter for folket. Heb. 7, 26-27. Han kunde ikke fristes av synd, for i Heb. 4, 15  heter det  –  vi har en yppersteprest som er blitt prøvet i alt i likhet med oss, uten i synd (dr. Grants oversettelse) der kunde Han ikke fristes, for Gud fristes ikke av det onde, Jak.1, 13. Han blev fristet i likhet med Abraham, Heb. 11, 17,  når Han sattes på prøve (sv. oversettelse), og det for å vise all verden at den annen Adam bestod prøven, der den først Adam ikke bestod den. Fristelsen i ørkenen f. eks. var en troens faste holdbarhets prøve.

Han kunde ikke være syk i Sitt jordiske liv, da syndens frø ikke fantes i Ham, da sykdom jo er en følge av synden. Av samme årsak behøvet Han ikke å dø. «Derfor elsker Faderen Mig, fordi Jeg setter Mitt liv til for å ta det igjen. Ingen tar det fra Mig, men Jeg setter det til av Mig Selv», Joh. 10, 17-18. Den minste synd i naturen, gjennem forbindelsen med den første Adams fall, skulde ha stillet Ham under samme vilkår som de fra Adam inntil Moses,  som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse, de måtte dø, skjønt synden ikke tilregnes der hvor ingen lov er. Rom. 5, 13-14. Hvorfor måtte de dø? For sin forbindelse med den falne slekt.

På grunn av jomfrufødselen stod ikke Jesus i samme forbindelse med slekten som de andre Adams barn, og derfor behøvet Han ikke å dø. Han gav Sitt liv frivillig som et syndoffer. På Golgata bar Han i Sitt legeme, såvel vår synd som alle syndens følger, sykdom og død.

Det er forferdelig å forringe Jesu verk, men ennu verre å forringe Hans person. Man glemmer at det er hellige ting en rører ved med sine hender.

For å kunne forstå hva som skjedde i Marias moderliv, må en være født på ny, for det samme (som) skjedde i fysisk forstand, skjer i åndelig forstand hos den som blir født på ny. Den nye fødselen skjer ved at levende sæd, Guds ord kommer i menneskehjertet og der befruktes av Guds Ånd, så opstår et nytt liv i oss. 1. Pet. 1, 23.

Men vi er også kalte til å bli åndelige mødre, som føder åndelige barn. I Gal. 4, 19, sier apostelen Paulus: «Mine barn, som jeg atter føder med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i eder.» Vi behøver slike idag også, åndelige mødre med modersinn for de nyfødte åndelige barn, mødre som under nød og smerte kjemper for dem, inntil Kristus vinner skikkelse i dem.

Det er det samme som fremholdes i Joh. 7: 37, 38, ikke bare å drikke sig utørst selv, men at der av hans liv, hans inderste (bokstavelig moderliv) flyter levende vannstrømme.

Vi er kalte til å føde åndelige barn, så la oss, den enkelte spørre oss selv, har vi født, føder vi åndelige barn. Intet er større enn dette, nest efter å være frelst. Det er det som trenges idag, og det er hvad Herren søker, «Åndelige mødre». Må Herren få danne oss, at vi kan si når dagen kommer: «Se her er jeg og de barn Du har gitt mig.» Det skal skje når vi sier av hjertet som Maria: «Se, jeg er Herrens tjenerinne, mig skje som Du har sagt».