Erling Syversen var i sitt daglige liv banksjef i Drammen Sparebank, og tilhørte Den Frie Evangeliske Forsamling i Drammen. Han var en av utgiverne av bladet «Misjons-Røsten»som kom ut blant De Frie Venner fra slutten av 1920 – tallet, til det gikk inn i «Det Gode Budskap» i 1948. Han var også med i Misjonsutvalget i mange år, helt fra 1935.
FORORD
Forfatteren av nærværende lille skrift er ingen profesjonell skribent. – Og ikke en som daglig kan bevege seg på poesiens høyder. Tvertimot har det falt i min lodd å få et særdeles prosaisk yrke.
Imidlertid har det behaget Herren å føre meg til enkelte oaser i ørkenvandringen – små, smertefrie sykeleier, da tankene har kunnet løse seg fra hverdagslivets jag og pengevekslerens tørre materie. Under slike tider er det at en medfødt trang til å gi tankene uttrykk i vers og rim har gjort seg gjeldende.
Dette skrift er da resultatet av en slik Taboropplevelse. Det er bygget på de syv sendebrever i Åpenbaringens 2. og 3. kapitel, i forbindelse med Jesu syv lignelser i Matt. 13. kapitel. Nøkkelordet for framstillingen finnes i Markus 4, 26 – 29:
«Og han sa: Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden og sover og står opp, natt og dag, og sæden spirer fram og blir høy, uten at han selv vet av det. Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset.
Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, fordi høsten er for hånden.»
Hermed er da skriftet anbefalt til lesernes velvilje. Måtte det ved Herrens nåde få nå sin hensikt: – Å åpne noens ører for profetenes gripende tale, og for den uomtvistelige sannhet at tiden for Jesu komme er nær.
«Og dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i eders hjerter, idet I først og fremst vet dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noe profetord framkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.»
2. Peter 1, 19-21.
Danvik pr. Drammen i april 1945.
Erling Syvertsen.
INNLEDNING
Tanken om at de syv sendebrever i Åpenb. 2. og 3. kapitel ikke bare er skrevet til oppmuntring og formaning for de syv lokale menigheter i Lille-Asia, som de er adressert til, er på ingen måte ny.
Grundtvig f. eks., så dette klart, da han for over hundre år siden skrev:
«Vor Drot paa Kongestolen
han ei til Ravnekroge skreg,
men til de Hjul, som Værket drev
i Aandens Klokketaarn.»
Fra det velkjente bibelverk: The Scofield Reference Bible» gjengis (i oversettelse):
«Budskapene til de syv menigheter har en firfoldig anvendelse: (1.) Lokal, til de syv menigheter i Lille-Asia; (2.) advarende, til alle menigheter i alle tider, som prøvesteiner ved hvilke de kan bli klar over sin sanne åndelige stilling i Guds øyne; (3.) personlig, i formaningene til «den som har øre» og i løftene til «den som seirer»; (4.) profetisk, idet de åpenbarer syv avsnitt i menighetens åndelige historie fra ca. år 96 til enden. Det er utrolig at det i en profeti som dekker hele menighetens tidsalder, ikke skulde finnes et slikt overblikk. Disse budskap må, hvis det i det hele tatt finnes i boken, inneholde dette overblikk, for menigheten forekommer ikke etter 3. kap. 22. vers. Videre går budskapene, ved selve uttrykkene som anvendes, lenger enn til de lokale forsamlinger som nevnes. Mest avgjørende av alt er det, at disse budskap virkelig gir oss et nøyaktig overblikk over menighetens åndelige historie, og nøyaktig i den rette orden. Efesus belyser den alminnelige stilling på den tid Åpenbaringen skrives, Smyrna, de store forfølgelsers periode, Pergamum, menigheten falt til ro i verden «hvor Satan har sin trone» etter Konstantins omvendelse ca. år 316. Tyatira er pavedømmet, utviklet av Pergamumstillingen: Bileamismen (verdsligheten) og Nikolaiismen (presteveldet). Som Jesabel førte avgudsdyrkelsen inn i Israel, således lenker Rom kristen lære og hedenske seremonier sammen. Sardes er den protestantiske reformasjon, hvis gjerninger ikke ble «fullkomne». Filadelfia er alt det som har Ordets og Navnets klare vitnesbyrd i den selvtilfredse bekjennelses tid, som representeres ved Laodikea.»
Tar vi for oss «Kirkens historie» av Ivar Welle finner vi menighetens historie inndelt i følgende hovedavsnitt:
1. Apostelkirken.
2. Martyrkirken.
3. Keiserkirken.
4. Middelalderen.
5. Reformasjonstiden.
Så langt har jeg i det etterfølgende nøyaktig fulgt Welles og Scofields inndeling.
Det er bare for de to siste avsnitts vedkommende det finnes en liten avvikelse.
Dette har sin naturlige forklaring.
Apostelen Paulus skriver i sitt første brev til korinterne (kap. 12, vers 7):
«Men Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig.»
Det er innlysende at det ikke vilde være gagnlig for de troende i Filadelfiamenighetens tid å vite at Laodikea enda hørte framtiden til. Det vilde ikke bidra til at menigheten inntok den stilling som Jesus formaner til i Lukas 12, 35-36:
«La eders lender være ombundne og eders lys brennende, og vær I likesom folk som venter på sin herre når han vil fare hjem fra bryllupet, forat de kan lukke opp for ham straks han kommer og banker på.»
Det samme gjelder m. h. t. de troende i Laodikeamenighetens første blomstringstid – før søvnens og lunkenhetens periode, som etter de profetiske skrifter måtte komme forinnen midnattsropet kunde ventes.
Den Hellige Ånd måtte derfor vente med å kaste sitt fulle, klare lys over den epoke som dannet overgangen. til det siste avsnitt av menighetens tidsalder, inntil Laodikeamenigheten hadde nådd det punkt i sin utvikling, som sendebrevet gir uttrykk for.
Jeg har regnet med at min framstilling på dette punkt vil vekke endel motsigelse.
I lutherske kretser vil man kanskje innvende at jeg setter pinsebevegelsen på en plass den ikke tilkommer, og gir den en altfor stor betydning.
Pinsevekkelsens folk – og jeg tenker da ikke bare på medlemmer av en ordnet Pinsemenighet, men alle de kristne som i større eller mindre grad er preget av den Åndsutgytelse som gikk over store deler av kristenheten i vårt århundres første år – vil på den annen side, av lett forståelige grunner, neppe kjennes ved navnet Laodikea.
Det er imidlertid ingen tvil om at stillingen i Guds menighet i dag er slik som den beskrives i det siste sendebrev, og enten vi da mener oss å tilhøre Sardes, Filadelfia eller Laodikea, er det både full grunn og full anledning for oss alle til å motta tilbudet fra den Herre Jesus Kristus om å kjøpe av ham: «Gull, glødet i ild, forat du kan bli rik, og hvite klær, forat du kan kle deg i dem og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbaret, og øyensalve til å salve dine øyne med, forat du kan se!»
På Patmos
Jeg, Johannes, som er eders bror og har del med eder i trengselen og riket og tålmodigheten i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ord og Jesu vitnesbyrds skyld. Jeg var bortrykket i ånden på Herrens dag, og jeg hørte bak meg en høy røst som av en basun, som sa: Det du ser, skriv det i en bok og send det til de syv menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes, og til Filadelfia og til Laodikea.
På Patmos, hvor Johannes i ånden rykkes hen,
og framtidssyner blinker for hans øye…
Gi akt min sjel – hør etter –
og grip så straks din penn,
skriv ned de ord du hører fra det høye,
om det som var, om det som er
om det som enn skal komme,
og send det ut til fjern og nær
for menighetens tider er no omme.
No skal du ut på tankeflukt
igjennom Åndens verden,
syv lysestaker, helt av gull,
skal lede dig på ferden.
– – –
Blant stakene av lutret gull
Johannes så Guds sønn,
med hår så hvitt som snøhvit ull
– så sterk – så skinnende og skjønn
som solen – var han i sin prakt
– med uinnskrenket herskermakt.
Og denne sanne Gud og mann,
– med røst som lyd av mange vann –
som allting ser og allting vet,
er levende i evighet.
I Efesus
Skriv til engelen for menigheten i Efesus: Dette sier han som holder de syv stjerner i sin høyre hånd, han som går midt imellom de syv gull-lysestaker: Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og ditt tålmod, og at du ikke kan tåle de onde; du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere; og du har tålmod og har hatt meget å bære for mitt navns skyld, og du er ikke blitt trett. Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt ifra, og omvend deg og gjør de første gjerninger! ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted, hvis du ikke omvender deg. Men dette har du at du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater.
Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livsens tre, som er i Guds Paradis!
Kursen for den første flukt
mot Efesus blir satt,
hvor Paulus under tårer
formante dag og natt.
Her lytter du til ordet
i det første sendebrev,
som Jesus ved Johannes
til menigheten skrev.
Du fester deg ved talen
om den første kjærlighet,
den rene Guddomskraften
som ingen grense vet.
Om pinsens store under
denne Guddomskraften minner,
da ser du for deg salen,
hvor du Jesu venner finner.
Mens Ånden, som et veldig vær,
oppfyller hele huset,
og skarer strømmer sammen
ved det store himmelbruset.
Der var det at Guds kjærlighet
fra himmelen ble sendt,
og der den første lysestakes
klare lys ble tent.
—
Men hør! No lyder Åndens stemme:
Din første kjærlighet har du forlatt!!!
Hvor kan du da Guds gjerning fremme? – –
Snart ser du Efesus til side satt.
—
Med sorgbetynget hjerte du vil fra synet fly,
Men hører atter Åndens milde stemme:
En lignelse fortelles deg i denne store by,
og denne må du aldri, aldri glemme
En såmann gikk å så sin sæd,
og noe falt ved veien ned
og noe falt på steingrunn,
det spiret, stod en liten stund,
men – svidd av solen – visnet fort,
og noe kom blant torner bort,
der ble den gode sæden kvalt
—
Er dermed også alt fortalt?
Nei, sæden i den gode jord
– og sæden her er rikets ord –
den skal, til Herrens ære,
mangfoldig frukt frambære.
Den som har øre, høre!
I Smyrna
Og skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende: Jeg vet om din trengsel og din fattigdom – men du er rik – og spotten fra dem som sier de er jøder, og ikke er det, men er Satans synagoge.
Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av eder i fengsel, forat I skal prøves, og I skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livsens krone!
Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke skades av den annen død!
Til Smyrna du i ånden føres,
til Polykarps berømte by,
og her ditt hjerte vel må røres,
og flammes opp på ny.
Her blomstrer i sin frodighet
de sanne troens dyder,
her lides med tålmodighet
– og myrraduft deg fryder.
—
Og som du her i undring står,
en lignelse du atter får.
Det er igjen en såmann, som
sår sæden på sin eiendom.
Men hør! – no er det ikke ord,
men rikets barn, som må i jord!
Guds helteskare! Hvil i fred!
Martyrers blod er kirkens sæd.
I Pergamum
Og skriv til engelen for menigheten i Pergamum: Dette sier han som har det tveeggede skarpe sverd: Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone, og du holder fast ved mitt navn, og du fornektet ikke min tro i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som ble slått ihjel hos eder, der hvor Satan bor. Men jeg har noen få ting imot deg: at du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn, å ete avguds-offer og drive hor; således har også du noen som i like måte holder fast ved nikolaittenes lære.
Omvend deg! ellers kommer jeg snart over deg og vil stride mot dem med min munns sverd.
Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna, og jeg vil gi ham en hvit stein og et nytt navn, skrevet på steinen, som ingen kjenner uten den som får det!
Så føres du til Pergamum
– no får vel tanken vingerum –
en praktfull by, som er symbol
på Øst-Europas metropol,
hvor Konstantin som kristen keiser,
i Jafets land, Guds banner heiser.
Fra denne stund det løftet eier:
Ved dette merke får du seier!
—
Og her – hvor Satan har sin trone –
her vinner mange livets krone,
for denne byens lignelse
forteller om velsignelse:
Et sennepskorn – det minste frø –
som falt i jorden for å dø,
et støvgrann, som du knapt kan se,
det vokste til og ble et tre.
I Tyatira
Og skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som ildslue, og hvis føtter er lik skinnende kobber: Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og tjeneste og tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første. Men jeg har imot deg at du lar kvinnen Jesabel råde, hun som sier at hun er profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å driv hor og ete avgudsoffer. Og jeg ga henne tid til åomvende seg; men hun vil ikke omvende seg fra sitt hor. Se, jeg kaster henne på sykeseng, og den som driver hor med henne, kaster jeg i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. Og hennes barn vil jeg rykke bort ved død, og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som ransaker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av eder etter hans gjerninger.
Men til eder sier jeg, I andre som er i Tyatira, alle de som ikke har denne lære, de som ikke kjenner Satans dybder, som de sier: Jeg vil ikke legge noen annen tyngsel på eder; bare hold fast ved det I har, inntil jeg kommer! Og den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over hedningene, og han skal styre dem med jernstav, likesom en knuser leirkar, således som og jeg har fått det av min Fader, og jeg vil gi ham morgenstjernen!
Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!
No flyttes staken fra sitt sted,
og du i Ånden følger med;
til Tyatiras purpurstad,
hvor menighetens mørke blad
med blod og tårer skrives.
Vel finnes enn en prektig rad,
som følger lammet – tro og glad –
og som av Ånden drives…
Men kirkens såtid er forbi,
den jord som sæden gjemtes i,
i fred og trygghet sover.
De kristnes liv og harmoni
beseiret vestens pagani,
og kampens tid er over. —
Og da, mens natten senkes ned
og kirken nyter hvilens fred,
går Satan til sitt virke.
Han smyger rundt fra sted til sted,
og sår sin onde ugress-sæd
i Jesu, Kristi kirke.
Snart Jesabel, med renkespill,
i Herrens hus får råde,
hun slipper syndens makter til
og tramper på Guds nåde.
—
Når lignelsen om denne by
i ånden har passert revy,
da ser du klart Sinears land
og skjøgen ved de mange vann
som troner høyt på dyret:
den handler om en surdeig, som
ved kvinnens hjelp i melet kom
til alt ble gjennomsyret.
I Sardes
Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de syv Guds ånder og de syv stjerner: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, og du er død. Bli våken og styrk det annet, som var på vei til å dø! for jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud. Kom derfor i hu hvorledes du har lært og hørt, og ta vare på det og omvend deg! Dersom du da ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite hva stund jeg kommer over deg. Dog har du noen få navn i Sardes, som ikke har smittet sine klær, og de skal gå med meg i hvite klær; for de er det verd.
Den som seirer, han skal således bli kledd i hvite klær, og jeg vil ikke utslette hans navn av livsens bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Fader og for hans engler.
Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!
Så trygg og sikker Sardes lå
i Lydien, på sitt platå,
men så forsømte den sin vakt
og falt for perserkongens makt.
No gjemmer den en større skatt,
enn i den skjebnesvangre natt
da Kyros ble dens bane.
Bli våken! – Styrk det som vil dø!
Omvend deg! Våk! – Vær tro og stø!
Du hører Ånden mane.
—
Det grønnes på Guds akerland,
det slikker sol og drikker vann
av klare friske strømmer,
som himlens skyer tømmer;
og strået skyter – setter aks,
men – – høstens Herre ser det straks –
da kommer Satans ugress frem,
til skrekk og sorg for alle dem,
som i Guds ord har funnet trøst,
og gleder seg til Herrens høst.
—
I Eisleben en vinternatt
et barn til verden kom,
hans hjem bar preg av ringe kår
av strev og fattigdom.
Han selv var uten ytre prakt,
men følg ham på hans ferd,
søk ikke etter jordisk glans,
men se hans indre verd,
fra Mansfeld, Erfurt, Eisenach
til Wittenberg og Worms,
hvor han gikk fram mot pavens makt
og mot den gamle orms.
Han var en frukt av rikets barn,
av kirkens gode sæd,
Ignatius, Germanikus,
og alle dem som led
sin heltedød for Jesu skyld,
i menighetens vår,
som gjemtes i den sorte muld
i tusen lange år.
Å, Herre Krist! gi virkerom
for slike troens helter,
driv trelldomskvinnens sønner ut
fra alle kirkens felter,
rykk ugressplanten opp med rot,
så ikke hveten kveles.
Den bitre roten volder mén,
å, la det halte heles!
Så lød vel mange bønnerop,
men lytt til himmeirøsten:
Nei, ikke no! Men la dem stå
isammen inntil høsten,
da sendes himlens engler ut
og samler inn min hvete.
Da får den ondes sæd sin del –
den store ildovns hete!
– – –
Men se! – Et syn! – Gud stiger ned,
forvirrer Babels tale,
og tårnet, som hun strevet med,
begynner snart å dale.
– – –
Så hør da Sardes’ lignelse,
du venter vel på den,
den handler just om skatten som
var gjemt i akeren.
Og han som fant den ble så glad,
gikk bort og solgte alt.
Og no er skatt og aker hans,
som prisen har betalt.
I Filadelfia
Og skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier den Hellige, den Sanndrue, han som har Davids nøkkel, han som lukker opp, og ingen lukker til, og lukker til, og ingen lukker opp: Jeg vet om dine gjerninger; se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den til; for du har liten styrke, og har dog tatt vare på mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Se, jeg lar noen av Satans synagoge komme, av dem som sier de er jøder, og ikke er det, men lyver. Se, jeg vil gjøre så at de skal komme og falle ned for dine føtter og kjenne at jeg har elsket deg. Fordi du har tatt vare på mitt ord om tålmodighet, vil jeg fri dig ut fra den prøvelsens stund som skal komme over hele jorderike, for å prøve dem som bor på jorden.
Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, forat. ingen skal ta din krone!
Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mere gå ut derfra, og jeg vil skrive på ham min Guds navn og navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.
Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!
I Filadelfia, den lille stad,
du føler deg så lykkelig,
så fri og hjertglad.
En åpnet dør – – –
og ingen kan den lukke,
et herlig lys – – –
og ingen kan det slukke.
Vel var det liten styrke,
med tålmod, tro og mot,
selv Satans synagoge
må falle for dens fot.
Hør Åndens milde himmelrøst,
basunens klare tone:
Jeg kommer snart! – Hold bare fast!
La ingen ta din krone.
– – –
Guds aker vokser – høy og stor –
med korn i gylne aks,
og stakens veker renses
med nådens lysesaks,
så lyset brenner, klart og hvitt
med store rene flammer,
og ordet spredes over jord
til alle folk og stammer.
Gud gjør det vidt for Jafets hus
i Sems, hans broders, telter.
Ja, rop med fryd – spenn teppet ut –
våkn opp, Guds troeshelter:
Skomakerpresten Willlam Carey!
Hudson Taylor! Livingstone!
Vårt eget lands Hans Nielsen Hauge!
Grundtvig! Finney! Spurgeon!
–
Det er den store nattverds herre,
som no for tredje gang
innbydelse til festen sender,
med himmelsk klokkeklang.
–
Det er gjenreisningstiden
for åndens tempelmur,
og Sions sønner løses
fra Babels fangebur.
Så var det ingen fabel
fra Sakarias’ penn,
at Josva, Serubabel
var Kristi varselsmenn.
– – –
Du vilde gjerne stanse
på dette skjønne sted,
men synet går mot enden
og du må følge med.
Så hør da byens lignelse,
den er så fort fortalt:
En perle, funnet og betalt,
av ham som ofret alt.
I Laodikea
Og skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er amen, det troverdige og sanndrue vitne, opphavet til Guds skapning: Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kald eller varm; gid du var kald eller varm! Derfor, da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil jeg utspy deg av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så råder jeg deg at du kjøper av meg gull, glødet i ild, forat du kan bli rik, og hvite klær, forat du kan kle deg i dem og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbaret, og øyensalve til å salve dine øyne med, forat du kan se!
Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg; vær derfor nidkjær og omvend deg!
Laodikea! – «Folkets by! » –
den syvende i rekken.
Du stanser opp – du lammes helt;
så stor er første skrekken.
Og det er sant, Guds tale her
kan volde tanken stort besvær.
Er det den rike høstens by,
den siste lysestaken?
– så ussel, ynkelig og blind,
så fattig, lunken, naken! –
Er det den jomfru, ren og god
som Jesus kjøpte med sitt blod?
– som praler i sitt overmot
om rikdom og om overflod,
som ramler med sitt tomme kram,
og ikke ser sin egen skam! – – –
Og dog – – i Ånden ser du ham,
Guds rene, milde påskelam.
På dette, sløve, lunkne sted
han minner om sin kjærlighet.
Her vitner han om lutret gull,
om skinnende og snøhvit ull.
Her gir han klar veiledning
om legemets bekledning,
om øynenes helbredelse
og Helligåndens ledelse.
–
For dette store paradoks
står liberal og ortodoks
i dyp og stum beundring,
og høyeste forundring.
– – –
Som Jesus i Jerusalem
de hvite marker så,
på Jakobs gamle akerland,
som for hans øye lå, –
så ser med troens klare blikk,
de som av Ånden føres,
– en Guinnes, Baxter – høstens tegn,
og varselrøsten høres:
Be høstens herre sende ut
arbeidere på marken,
som, drevet av den Helligånd,
kan fylle frelsesarken!
Og, som vårt sekel ruller inn,
det ropes rundt i verden
om vekkelse og pinsevind,
om rett til bryllupsferden.
I Wales en Evan Roberts ber,
og lar du blikket vandre:
i California du ser
en Bartlemann og andre – -.
Da faller, i Azusa Street,
Guds ild som svar på bønner.
Den faller over svart og hvit, –
på Kams og Jafets sønner.
–
Så farer Åndens pinsevær
henover store skarer,
med nye tungers himmellyd
og jublende fanfarer.
Den nye pakts Nehemias
får glemme kongens druer;
det nye Sions kongebarn
får komme hjem som duer.
Og Herrens ord stadfestes
med løftets sikre tegn,
Guds aker vederkveges
med Åndens sildigregn.
–
Da var Laodikea rik
og hadde overflod,
hun mottok alt fra Herrens hånd
og ved hans dyre blod.
–
Og etter denne blomstringstid
hun vaktes opp på ny.
Jerusalem befriddes jo
ved Edmund Allenby.
Da gikk hun for å møte
sin brudgom – ren og sterk,
med lampen klar og brennende
– i tro på Herrens verk.
Men hennes brudgom ga seg tid
og nattens mulm falt på,
så gikk det som det helst vil gå,
hun slumret inn og sov . . .
Det var i denne søvnens tid,
at rikdommen forsvant,
at Satan det fornemste fant,
og reiste med sitt rov:
Ved urettferdigheten,
som no tok overhånd,
han ranet kjærligheten,
som brant i hennes ånd.
Så står hun da tilbake
med – gudfryktighetens skinn,
men kraften må hun likefram fornekte,
vel synger hun fremdeles
om en liflig pinsevind,
men klangen lyder ikke no så ekte.
–
Som klingende bjelle – som lydende malm,
som skall uten kjerne – som avner og halm
er gaver som tunger og kunnskap og tro,
når ikke Guds kjærlighet i dem får bo.
Så står du da fattig og naken og blind,
til atter du slipper Guds kjærlighet inn,
for tunger opphører og gaver forgår,
den himmelske kjærlighet evig består!
Du menighets engel, no gjelder det deg:
Å, – skal ikke Jesus igjen få sin veg?
– – –
Atter er himlenes rike likt
en not som kastes i havet,
og samler fisker av alle slags,
som finnes der nede i kavet.
Når noten er full, de drar den på land,
samler de gode sammen,
men alle de onde kaster de bort,
– inn i den evige flammen.
Utenfor
Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.
Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med mig på min trone, likesom jeg har seiret og satt mig med min Fader på hans trone.
Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!
Så er da hele reisen gjort,
blant Åndens lysestaker,
men kast igjen, før du går bort,
et blikk på Herrens aker.
Den står der enno, stor og høy,
men høstens herre tier,
– det rike aksets myke bøy,
det er på det han bier.
Det er på menighetens svar,
det er på det han venter
– om den er ren og reiseklar,
når han sin due henter.
Men om – jeg spør med ærefrykt –
om menigheten nekter,
ja, om den sover like trygt
og ler av Sions vekter?
Jeg vil utspy den av min munn!
Det er hva Herren svarer.
Omvend deg da! – i denne stund,
hvem vet om nåden varer.
– – –
Så står da Jesus utenfor
og banker på din dør,
lukk opp, min sjel, lukk opp for ham,
på samme vis som før.
Hans samfunn er så underbart,
hans omgang er så gild,
hver nattverdstund gir liv og kraft,
og gjør deg øm og mild,
så du i full oppriktighet
kan vandre med forsiktighet
den stund som enn tilbakestår
før herlighetens jubelår, –
før midnattsropet øret når
og brudens time slår.