Av Math. Støve i Misjons-Røsten 1936

Lørdag 4/4-36 arrangerte menigheten i 38 avskjedsfest for br. Nordquelle som da efter 37 års tjeneste fratråtte som forstander. På grunn av begrenset plass måtte man ha adgangskort for å slippe inn. Heldigvis hadde jeg tillikemed noen venner fra Moss forut varslet vårt komme. Kommen til trappeopgangen lyder en stemme:

– Er dere fra Moss?
– Ja.
– Værsågod!

De skulde hatt dobbelt så stort lokale for denne anledning, og enda hadde det ikke strukket til om det skulde vært åpent for alle, selv om det hadde vært bare for troende.

Vi kom litt før tiden, men både sal, plattform og gallerier var fullt besatt. Vi fikk dog straks hjelp i nøden av brødre som førte oss til de plasser som var reservert oss.

En fikk snart inntrykk av at det ikke var noen almindelig fest man var samlet til. Lokalet, som ikke ellers er av de mest tiltalende, var vakkert dekorert. Særlig stanset mine øine ved en omkranset innskripsjon sålydende:

– Et trofast vittne redder sjele!

Dette var altså menighetens vitnesbyrd om sin forstander, og om hvad han hadde vært for dem. Midt i lokalet stod et festsmykket bord reservert Nordquelle med familie samt innbudne. Blandt disse såes pastor Barrat med frue, Oskar Halvorsen og frue, Hartford og frue, oberst Isak Halvorsen, fru Albert Lunde, ingeniør Haug, Kleppe, Bot nyborg (?) m. fl.

Eldstebr. Bjerva ledet festen med stor dyktighet, knirkefritt fra først til sist og et riktig avvekslende program hadde de også.

Presis kl. 7 steg Nordquelle, som alltid har vært en presis mann, inn med sin familie. I samme øieblikk reiste den store forsamling sig og hilste ham ved å synge: Vi stemmer i en frydesang om frelsen full og fri – .

Br. Bjerva ønsket så forstanderen med familie tillikemed de øvrige vekommen til festen og sa noen ord i tilknytning til Gal.1, 15 – 24. Derefter fikk de forskjellige talere ordet efter navneoprop.

Mellem talene fikk vi mange ypperlige sange av felles – og brødrekoret. Str. Wold sang en gripende sang: «Hemma hos Jesus». Strengemusikken var også meget i ilden og man forstod at det ikke var første gang de hadde spillet sammen.

Enda jeg hadde fått det utakknemlige hverv å være referent, satt jeg og frydet mig mens jeg skrev, fordi jeg fikk være tilstede. Å få kjenne den ypperlige ånd som rådet var velgjørende. Det var vel omtrent så Peter følte også på berget da han sa: ”Her er det godt å være!”

Det var meget interessant å høre talerne trekke frem det ene minne efter det annet fra deres samvær med Nordquelle op igjennem årene. Undertiden gikk det rett muntert for sig, men høit nådde stemningen aldri.

Visst var det ei noen begravelsesfest; men det er rart med det allikevel, når slik en mann går fra borde. Selv om vi vet at hans arbeidsdag ikke er avsluttet enda, kunde man ikke befri sig fra den samme vemodige følelse som Nordquelle selv sa han kjente ved denne anledning.

De som har fulgt med op igjennem årene var mest spent på hvad Barrat og Nordquelle selv vilde si, og rett nok blev også dette høidepunktet.

Begge bekjente at de hadde vært stri med å bekjempe hverandre, men i hovedsaken var de enige og elsket hverandre allikevel. Nu erklærte de høit og tydelig, at de ikke mere vilde løfte sverdet imot hverandre.

Riktig!

La broderkjærligheten bli ved brødre!

Mens Nordquelle stod og talte blir forsamlingen vitne til at Barrat spretter op og tar ham i hånden. Hvad som var sagt fikk jeg ikke tak i, men et gripende syn var det! Rørende var det også å se en liten søt pike overrekke Nordquelle en nydelig blomst fra søndagsskolen som han alltid har vist stor interesse for. Han fikk også blomster fra de øvrige avdelinger i forsamlingen.

– Gi mig en blomst mens jeg lever – har Nordquellé ofte sagt.

Nu fikk han det!

Der overraktes også en kjærlighetsgave fra forsamlingen ved eldstebr. Herwik og der kom en del telegrammer.

For plassens skyld må jeg slutte. – Summen av det hele var som vi sa til hverandre da vi bilte tilbake til Moss: Det var en oplevelse som vi ikke vilde undvære for meget.

*

Da jeg motstridende påtok mig å referere tenkte jeg å skrive det av for bladene; men når jeg nu ser den mengde stoff jeg har fått med, anser jeg det for håpløst. Det vil både legge for meget beslag på bladets spalter og ta for lang tid. Har derfor tenkt å gi det ut i en brosjyre hvorved de som var tilstede bedre kan opbevare det som et varig minne, og de andre få nyte litt av det vi fikk oppleve ved å få lese talene noenlunde ordrett og i sammenheng.

Her slutter jeg med avsluttningsordene til Oskar Halvorsen: Gud signe Nordquelle. Han slutter nok ikke enda. Jeg skal ikke forundre meg om han nu riktig for alvor begynner å reise!

Velkommen!