AV G. IVERSEN
Johansen & Larsen, Bok- og Aksidenstrykkeri, Sarpsborg 1946.
Forord.
Det er etter flere oppfordringer dette lille hefte blir gitt ut.
Vekkelsen blant indianerstammene i Gran Chaco, Argentina, som Gud brukte den norske misjonæren Berger N. Johnsen som redskap til er nok en av de siste tiders store undere og gir en ny bekreftelse på hva Gud kan gjøre også i vår tid. Beretningen er utarbeidet av brever som misjonær Johnsen har sendt forfatteren fra misjonsfeltene og fra andre kilder.
Det vanskeligste har vært å begrense det overveldende stoff slik at det ikke virker alt for stykkevis.
Vi tror sikkert at brosjyren vil være til velsignelse og bidra til å se de store muligheter misjonsarbeidet har også i denne tid.
G. Iversen.
Misjonskallet.
Berger N. Johnsen er født på Ekeland pr. Staubø 13, februar 1888. (I en notis i «Nordisk Tidende» står det 1889, men opplysningene som jeg har fått av hans mor slår fast årstallet 1888. Utgiveren). Hans foreldre var Bernt og Bendikte Johnsen. De var troende frikirkefolk og ble viet av Paul Wettergren, som var forstander i Frikirken i Arendal den gang. Det var vekkelse i disse trakter ved pastor Wettergren.
Hans far var skipsfører og førte en tid sin egen skute. Hans mor som da ble den som mest fikk med oppdragelsen å gjøre var en varmhjertet kristen og fra den tidligste barndom fikk Berger det store fortrin å bli fostret opp i et gudfryktig hjem.
Han ble frelst våren 1905 og reiste året etter til Amerika hvor han fikk sitt misjonskall. Kom hjem ved påsketid 1910 og reiste til Buenos Aires i juli måned samme år. Ble først med i en kanadisk misjonsvirksomhet. Han hadde lagt seg opp en del penger i Amerika og reiste ut på egen risiko og ved egne midler. Etter å ha virket en tid sammen med kanadierne reiste han til provinsen Salta, hvor han kjøpte tomt til misjonsstasjon.
Om sitt kall forteller han blant annet: Jeg fikk se en stor kornåker. Kornet var modent og lutet mot marken. Jeg så igjen samme åker, men nå var det kommet en arbeider som holdt på å skjære kornet. Han skjerpet sin sigd og arbeidet så svetten rant nedover hans panne. Atter så jeg samme åker og en mann med en ljå som han lente seg til. Bare en eneste mann på denne åkeren! – Han fikk også se at det ville bli en tung og vanskelig arbeidsmark, men Herren viste ham også at det skulle bli stor seier til slutt. Han ble ledet til å oppta arbeidet blant de hedenske indianere i Nord-Argentina og hans hovedkvarter ble lagt til Embarcacion i provinsen Salta. – Etter hans egne opplysninger fra den tid florerte slaveriet fremdeles i landets indre. På de store gummiplantasjer arbeidet i tusenvis av indianere og de var ikke betraktet stort annerledes enn slaver. Indianerne var slaver av brennevin og kokain, – deres liv var sørgelig. Kvinnene måtte gjøre nesten alt arbeid. Har mennene f. eks. fisket, må kvinnene hente fisken og lage den til. Kvinnene måtte bygge løvhytter som de bodde i. Hvis noen døde i en slik hytte brente de den opp og flyttet til et annet sted. De trodde da at ånden svevet omkring på det stedet og kanskje gikk inn i en hund. Når de så flyttet byttet de navn og sa: – Nå kan ikke døden finne oss.
Kvinnene måtte også lage alle husholdningskar av lere og brenne dem. For kvinnene i sær var livet en byrde.
Han sa til Gud når kallet kom til ham og han så all nøden og elendigheten: «Ta meg og la meg få være et redskap i din hånd». Et villig ja og helhjertet hengivende i mesterens hånd gjorde ham til et brukbart redskap i Mesterens hender. Åkeren var stor og høstarbeidet slitsomt, alene sto han i kampen, men vant sei er tilslutt.
Ute på misjonsmarken ble han kjent med en svensk misjonær,Hedvig Berg, som ble hans hustru og trofaste medhjelper til døden skilte dem ad. Hun fortsetter fremdeles i arbeidet for sjeles frelse i Argentina. De har tre barn, to piker og en gutt. Deres navn er Miriam, Debora og Benjamin.
Banebryterårene.
De første år i arbeidet for å nå indianerne med evangeliet var prøvsomme og hva han da fikk gå igjennom av strabatser kan ingen forstå uten å ha opplevet noe lignende. Indianerne fryktet de hvite og det var forbundet med den største livsfare å våge seg innom deres område. Berger Johnsen oppsøkte de ville indianerstammer i de dype skoger og langs de store floder. I to år bodde han i telt for å komme folket så nær som mulig. Han pådro seg malaria og flere tropiske sykdommer, og disse fikk han kjempe med i hele sitt liv. I flere år arbeidet han uten å se noen større resultater, men indianerne begynte å få tiltro til ham, og begynte å komme til ham med sine vanskeligheter. Han tok seg av dem og deres problemer, og hjalp dem mot de hvite som var urettferdige mot dem. Samvittighetene til disse naturfolk våknet. Fermin og Parisio var to av de første som ble frelst. De begynte å vitne om Gud, og måtte gå igjenom meget for sin tros skyld.
I 1930 brøt det ut en vekkelse som spredte seg til flere stammer i skogene og som siden har fortsatt med kortere og lengere mellomrom helt til nå. Mange er i dag lykkelige og frigjorte kristne. Før streifet de omkring i Argentinas urskoger, bundet i synd og redsel for ånder, trollmenn og meget annet. Nu priser de Gud for full frelse i Jesu fullbrakte forsoningsverk og er lykkelige og frie. Guds ord har også der bevist sin makt til å løfte dypt falne mennesker opp fra «det dype dynd og sette dem på klippen», som salmisten uttrykkerdet.
Arbeids forholdene.
I 1931 skrev Berger Johnsen følgende: «Har vært meget syk i vinter. Først spanskesyke med lungebetennelse, så satte det seg noe vondt i halsen og øyet som har voldt meg meget besvær. Det ble byller og vondt på utsiden også, men nå er jeg bedre og kan ha møter. Det er en god tid siden jeg begynte igjen nå. Doktoren var redd for at det skulle være tuberkulose for jeg spyttet en del blod. Spytt og blod ble undersøkt, men det fantes ingen tuberkulosebasiller, så det ser ut til at lungene er sunne. Dog er de svake og mottagelige for influensa og lungebetennelse som jeg har hatt flere ganger. Om Gud gir oss midler vil vi se om vi kan få en kamin i rommet til vinteren, så vi kan ha det litt varmt når disse dager med den kalde sydvind kommer. Vi får vind som kommer helt fra Sydpolen her i tropene. Den kan kjøre termometret ned 30, ja, 35 grader på 12 a 24 timer. Man fryser da så man tror man skal fryse seg ihjel. Har aldri frosset noe sted slik som her i det forferdelig varme Embarcacion når disse kuldedager kommer. Slike kontraster skal det god helbred til å tåle. Nettopp nå sitter jeg med den tykkeste overfrakk og skriver dette. Slikt har jeg ikke opplevet før, det er nå sommer og på denne tid bruker vi å ha en varme på 45 a 48 grader celcius i skyggen. Møtesalen er altfor liten og luften er aldeles umulig. Jeg må sitte på utsiden ved en sidedør. Der ser jeg hele forsamlingen og er bare inne den tid jeg taler. Jeg klarer ikke meget nettopp nå så jeg har måttet slutte med å spille for en tid også. Det er så dårlig rom at det er på høy tid å få bygget nytt lokale. Grunnvollen er lagt og vi kan bygge så snart vi får litt midler».
Gang på gang ble han syk til døden. Doktoren rådet ham innstendig til å ta seg fri og hvile, men alltid syntes han det var umulig å forlate arbeidet. Han talte til han stupte og de måtte bære ham inn i huset hvor han bodde. Flere ganger reiste Gud ham opp fra sykeleiet og helbredet ham. En eneste gang reiste han til Cordoba, et sted hvor det var sundere klima og fikk en velfortjent hvile.
Som et eksempel på hans store nidkjærhet og utholdenhet kan nevnes at siste gang han var i Norge besøkte han vennene i «Logen», Moss. Han var da så syk at han ikke orket å ligge, men måtte sitte oppe i en stol om natten. Hele natten og dagen satt han i stolen; for han holdt på å bli kvalt når han la seg ned. Likevel gikk han på møte om kvelden og talte Guds ord.
Ånden begynner å falle.
I oktober 1933 fallt Guds ånd herlig. Det begynte som dugg og regndråper og de troende skrek som den tørstige hjort etter vann. Om en tid vokste det til et veldig brus og det ble masser av velsignelse.
Det begynte en mandagskveld mens de lå på kne i bønn. Et veldig vær som fylte alle. Br. Johnsen selv ble helt borte og vet ikke stort om hva som foregikk, men de fortalte at hele forsamlingen kom på benene som skutt ut av en kanon. Da han kom til seg selv igjen klappet de i hendene og ropte: Halleluja! Det var ca. 100 stykker. Man skulle ikke tro at dette var fåmelte indianere. Slik jubel og lovprisning hadde ingen hørt før. Fra hele byen kom folk løpende til lokalet. Naboen kom løpende med et stort sverd, han trodde indianerne hadde begynt å gå berserkergang og at det var krigshyl han hørte. Denne gang var det noe helt annet enn krigshyl. Det var freds- og gledesrop han hørte. Gaten ble full av mennesker og noen kom inn for å se hva det var, gikk ut og kom inn igjen; men det var jo intet å se. Det var også noen som var helt fortvilet over dette.
Indianerne skrek av alle krefter og ropte: Halleluja! «Jeg kan ikke si annet enn at jeg ønsket vi hadde vært i tykkeste urskogen, – men salig var det. Det kan ikke beskrives», skriver Johnsen.
Noen sa at stedet bevet som ved et jordskjelv. Det var åndens kraft som virket og det var meget likt det som hendte på pinsedagen.
Herlige resultater ble det etterpå. En dyp åndsmakt hvilte over mange og folk undret seg over den nåde som var over brødrene. Nyheten spredte seg hastig og troende på andre steder begynte å åpne seg for å søke Åndens fylde. Av den grunn måtte Berger Johnsen reise mye i den tid, og det var et stadig rop om å komme og fortelle om hele Guds råd til frelse.
Møte hos indianerne.
Berger Johnsen forteller: Møtesalen er ganske fullstappet og på verandaen sitter mange som ikke kom inn. Det er for lite rum. Ute sitter også noen av de gamle trofaste og holder orden på guttene, som undertiden snakker høyt under bønnemøtene. Det kan også være en nyankommen, som plutselig er blitt snakkesyk – noe indianerne slett ikke er i alminnelighet.
Vi synger et par sanger og det kjennes fritt i Ånden. Det kan allerede kjennes at Mesteren er her og vandrer iblant indianerne. Om jeg ville oppfordre til å komme frem til «bodsbenken», så skulle jeg sikkert få 50 stykker med en gang. Men vi går heller over til bønn som alminnelig. Nu må en smøre seg med tålmodighet, for bønn synes de om. Det forstår de seg på. De har fått smak på bønn. De ber den ene etter den andre. Somme tider to om gangen. Det blir omkring et tyvetall som ber før man kan få reist seg opp. Det er umulig før, for de bare ber.
Så skal man predike. Det blir en slags simpel undervisning. Det er jo litt ualminnelig for jeg kryper opp på orglet og setter meg. Jeg har ikke maktet å stå på mange år nå. Jeg blir svimmel og tåler ikke mye. Talerstolen har vi måttet flytte ut for å skaffe plass til indianerne Vi syntes det var bedre å gi rum for levende skapninger, som for døde ting. Disse rødhuder er jo blitt levende stener i Guds tempel. Vi leser det nye testamente igjennom, bok for bok. Meget godt finner vi der og mange sier: Amen! Noen sier: Halleluja!
En besøkende misjonær skrev om dem i et blad, at de var som hungrige fugleunger som åpnet sine gap vidt opp for å ta i mot, og vi stapper i dem Guds gode ord. Vi ber så dem som aldri har søkt Gud før komme fram så vi kan be for dem. Be for dem at de må bli frelst. Alle som vil gi Jesus sine hjerter må komme fram. Jo, der kom flere, ganske mange. Men så begynner våre gamle venner å bli redde for at de ikke skal få bli med i dette – og så strømmer de fram. Ingen kan stoppe dem og så lenge det finnes en plass kommer de. Helt ned til døren blir hver tomme opptatt. Jeg får den første som kom – en gammel bestemor, en indianerkvinne – nesten opp i fanget mitt. Jeg må pent bli sittende for det finnes ikke en plass å knele ned på. Bestemor har sitt hode nesten på mine kne. Hun rekker begge hender i været og ber: «Å, må djevelen komme ut av meg!» – «Ja,» sier jeg, «det er det Gud vil. Han vil drive djevelen ut av deg og i Jesu navn byder vi ham gå ut,» – «Kokain og tobakk også», legger hun til. Det kjennes fritt, herlig og seier. Ja, Jesus frigjør. Hun holder på å be: «Driv djevelen ut av mitt hjerte.» Svetter og ber. Utenfor er det 30 gr. celsius og her inne er det over 40 gr. Men de ligger her stuet så tett sammen som sild i en tønne. Hvem vilde ligge slik, om det ikke var nød og hunger i menneskene etter Gud. Nå vender bestemor seg til sitt følge – datter eller slektning visstnok. Hun sier: «Du må be!» Hun begynner straks å be. Hun roper til Gud at han må drive satan ut av hennes hjerte. «Slit ham ut! Slit ham ut av mitt hjerte!» roper hun.
Ved min side ligger en indianer, sort og kopparret. Han kommer alltid fram og om ham kunne man nesten si at han har fått det med å be. Han ber som om han var fortvilet, holder på og retter armene opp i været. Ber som det gjaldt livet og vil aldri slutte. Det er fælt til røst og styrke. Han holder på så lenge det fins mål og mæle. Så tar alle fatt på engang med nevnte som korleder. Hvilken bønn og slike rop! Det fødes i hjertedypet en stor trang og alt syntes å dra dem med og de roper høyt til Gud. De har lært å kjenne bønnens sødme og dens vidunderlige hvile for sjelen – dette bønnesamfund med Gud. Det er blitt en nydelse for dem, denne herlige beruselse av Guds nærhet, som er så herlig i bønn. Det kjennes også så herlig at øyet blir fuktig og fra hjertet stiger et, abba far! Ja, alles abba far. Det er likesom dette er sjelens eneste språk som kan tolke ens følelse. Nu reiser de seg. Gulvet er vått av svette hvor de lå. Vi synger: «Intet uten blodet, Jesu dyre blod kan rense, gjøre hvit som sne». Ja, rødhudene blir hvite i dette blod og ansiktene stråler av glede.
De som sitter nedover benkene er så rene og har pene klær. For et par år siden var de smussige og urene, likesom de vi har bedt med i dag. Om en tid vil også disse bli rene og veikledte. Alt forandres når Jesus får rum i hjertet. Så begynner vitnesbyrdene. Den ene etter annen forteller om hvordan Gud frelste dem fra drukkenskap og mye annet. Tobakk og kokain ble det slutt med. Gud fylte deres hjerter og så ble de adskilt fra verden og dens lyst.
De har ikke noe mere begjær etter disse ting. Om gamle venner frister eller håner dem, så taler de bare om Jesus som frelste dem. Mange som var forfalne og dypt sunkne, forteller om hvordan de lå i smuss og søle i sine svireturer. Det var så ofte de hadde penger eller frukt til å lage øl av. Francisco – en prektig indianeryngling, sterk bygget, med et stille dypt vesen, troessterk og fast forteller: «Jeg hørte, men kunne ikke fatte. Det kom ikke inn i meg. Så begynte jeg å be og holdt på til en natt kl. 12. Da gikk lyset opp for meg og jeg ble så lykkelig». Nå ber han alltid: «Gud gjør meg så lykkelig som aldri før». Det synes som Gud føder ham på marvfulle retter. Disse indianere var for 4 år siden hedninger alle sammen. Uten Gud, og de sier: «Vi visste ikke at det var noen Gud. Hvordan kunne vi da tro?»
Den store vekkelse i Gran Chaco.
Gran Chaco er et grenseområde i Nord-Argentina og grenser mot Bolivia og Paraguay. Området har ofte vært årsak til strid og ikke lengere siden enn 1932 – 35 var det krig der. Distriktet er det villeste og minst utnyttede i Argentina, et skog- og gress-sletteland med store myrer. Befolkningen har vært nomader og her streifet ville indianere omkring i urskogene som en levning av urfolket. Her gjemte de seg vekk for de hvite og levde sitt ville krigerliv. Det er ikke mange hvite som har våget å trenge seg inn der. De få hvite som har våget seg inn i «det grønne helvede», som det er blitt kalt, har som regel vært av de dårligste individer den hvite rasen eier, og de har levet like villt som indianerne – om ikke verre.
Pilcomayo-floden har sine kilder der og i elvene er det fullt av fisk. Indianerne levet et herlig friluftsliv der, men de var dypt sunket i alle slags laster.
Berger Johnsen hadde ofte hatt lyst til å trenge fram til hjertet av dette område, og i 1934 – 35 fikk han sitt ønske oppfyllt. Det var noen som reiste til Chaco for å kjøpe fisk av indianerne og han fikk kjøre med noen slike dit.
Disse fiskehandlere var noen riktige villmenn som var drukne av sprit og ikke nøye på å bruke sine vinchesterrifler. Han fikk sitte på en «boks» (en gammel bil) og ble rystet og skaket nesten fordervet, for de for fram som villmenn. Det bar i vei over stokk og sten, men fram kom han da.
Han bygget seg en lerhytte og begynte å gjøre seg kjent med folket. På kveldene holdt han møter og de var besøkt av omlag to tusen indianere, som satt ved elvekanten og lyttet til evangeliet. Han måtte være både læge, sykepasser og alt mulig. De ville ikke ha noe med Gud å gjøre, og han ble mismodig og trett og tenkte på å reise tilbake til Embarcacion igen. Det var også med stor mistenksomhet de tok imot hans tjenester med å stelle sårene og de forskjellige sykdommene deres.
Han bestemte da å ha det siste møte der en søndag kveld og fortalte indianerne at når de ikke viste noen interesse for det han preket for dem skulle de aldri få se hans åsyn mere. Månen skinte over det ville landskapet. Han sto der i månelyset og ba sin siste bønn etter å ha preket for dem. Han følte som om hjertet ville sprenges av smerte og nød for indianernes frelse.
Noen kvinner av Mattakko-stammen som for første gang hadde hørt Guds ord ble så grepet av åndens makt at de begynte å klappe i hendene og rope av glede. Johnsen var så opptatt av sin bønn at han sto med lukkede øyne og visste ikke om noe omkring seg. Plutselig åpnet han øynene og så at en indianer av Tobas-stammen kom fram til ham med øynene fulle av tårer. Indianeren la armene over brystet og ropte med høy røst: «Joneni jallaganee lecochiyalu’» («himmelske Herre, forbarm deg over oss»).
Disse ordene gjentok han gang på gang, med sterkere og sterkere stemme. Etter noen minutter reiste hele den store indianerskaren seg, det var over to tusen samlet der, og begynte å rope alle sammen, det samme som den første indianeren. De ropte av sine lungers fulle kraft. Da brast det for misjonæren også, han kastet seg på marken og gråt av glede. Han skrev til utgiveren av denne brosjyre blant annet:
«Jeg gråt og lo, undret meg og takket Gud. Det var umulig å tale nu. Tårene måtte få fritt løp. Det føles som at tårene klarner øynene og sjelen og gjør hjertet godt. Tenk deg bare: hundrevis av indianere med hendene opp mot himmelen stå på sine føtter og prise Gud og rope av hele sitt hjertes lyst. Det lød som tropevindens susen når den bøyer alle trær og vannmassene pøser ned. Slik hørtes dette ut: «Et veldig framfarende vær».
Det er vanskelig å fortelle hva som skjedde, men himmelen møtte jorden og engleskaren måtte få en høytidsstund. Jeg undres på hvor fryden var størst. Slikt får ikke alle nåde til å være med på. Hvorfor blir denne nåde meg til del? Jeg kan bare gi et svar: Ikke på grunn av min hellighet og ikke heller for mitt arbeids skyld. Det var bare for at jeg trodde på Gud og gikk da han kalte. Så ga han meg nåde til å få være med på dette og se hans herlighet.»
Indianerne fortsatte med sine rop helt til morgenen, og da de gikk fra hverandre var ansiktene oppsvulmet av gråt.
På den andre siden grensen, flere kilometer inne i Bolivia var det en boliviansk garnison. Disse kunne høre sangen og hønnen helt dit hvor de var. Officerene var nede og besøkte dem to ganger og fortalte det. De sto og betraktet indianerne, lenet til sine hesters hals og gjorde honnør når Ånden falt, og det hørtes ut som et veldig tordenvær når rødhudene ba og priset Gud. De var ikke høye karene da, og spurte om ikke Johnsen var redd for disse fryktelige indianere. «Nei», svarte Johnsen, «nå er de ikke farlige lengere. Gud har forvandlet deres hjerter og sinn.»
Fulle av forundring spurte de videre: «Si oss hvilken makt har du? Hvormed kan du temme indianerne slik? Hva er det som foregår? Slikt hadde vi aldri tenkt kunne foregå her på jorden».
«Jo, det er enkelt og liketil, det er Jesus, Guds kjærlighet, det skjønneste og enkleste som denne jord har sett. Guds ånd er det som kan gjøre slikt».
«Kom med oss, kom over grensen, der er det 1500 Mattakko-indianere. Vi skal hjelpe deg. Hele officerstaben i Bolivia byr deg velkommen. Du skal få all den hjelp som vi kan gi».
Berger Johnsen sa: «Muligens skal jeg komme en annen gang. Men min hjelp kommer fra himmelens Gud og han alene kan hjelpe så det betyr noe».
Minst 500 ble frelste av disse og flere hundrede var grepet, men han våget ikke å si at de var kommet helt igjennom. Av de som ble frelste var det minst 50 medisinmenn og trolldoktorer.
De frelste bar omvendelsens verdige frukter. Ved et senere besøk han gjorde der ute fikk han 3 hele melsekker fulle av tobakspiper og trolldomssaker. De la av seg sine perlebånd og annet stas som indianerne er sa glade i. Det gikk i dypet.
Mange ble fridd ut fra onde ånder som hadde behersket dem. Mange ble helbredet fra sykdommer og mange hundre døpt i den Hellige Ånd. I hjertet av urskogen ble fredens boliger og krigerne ble fredens budhærere. Der hvor mord og krig hørte til dagens orden ble det ro og fred. To stammer som alltid lå i krig med hverandre bodde etter dette fredelig sammen.
En misjonær sa til Berger Johnsen ved en anledning: «De behøver ikke å si noe. Dette forteller meg om en seir sa stor at vi må prise Gud for det». Det var en engelsk misjonær som sa det. Han sa videre: «Slikt har vi aldri sett og vi har virket her i årrekker».
Evangeliet er Guds kraft også idag. Halleluja!
De onde ånder må vike.
Da Johnsen kom hjem fra Chaco var stillingen i forsamlingen i Embarcacion blitt vanskelig. Det var masser av folk som kom på møtene, men det var hårdt og stengt. Han forsto at det var noe galt, men det var vanskelig å få tak i hva det var.
En kveld sa han til dem som var på møtet, at hvis de ikke omvendte seg og ville leve helt for Herren ville han la være å holde møter i en uke. Om en tid kom en fram og bekjendte at han levet i synd. Så kom en fram som gikk under navnet «Tigeren» og overga seg til Gud. Han ble løst og priste Gud med høy røst. Tilslutt var det 30 – 40 stykker som kom fram til forbønn. Blant dem var det en trolldoktor som var en riktig kjeltring. Han hadde nok overtrått alle de bud som finnes og fortalte at når djevelens kraft kom over ham dirret og skalv han, og kunne da spise glødende kull som brød. Det var en forferdelig makt som sto de troende i mot når slikt skulle drives ut. Johnsen holdt på å falle omkull somme ganger og hjertet holdt opp å slå. Jesu navn er mektig og blodet ved hvilke de hellige overvant mørkets makter og ga Gud seier. Denne mann ble frigjort og høye rop og gledesskrik over frelsen i Jesu blod lød fra løstes mund den kvelden. En kveld etter at de hadde bedt for flere, og br. Johnsen sto ferdig til å gå til sengs, kom 5 mann slepende med en stor kjempe av en trollmann. Han hadde tatt ved troen på Jesus og var blitt helbredet fra en uhyggelig sykdom, men så falt han fra og begynte med sine djevlebesvergelser og trollmedisin igjen. Resultatet av dette ble at sykdommen påny grep fatt i ham og han ble forferdelig syk.
De kastet trollmannen utenfor Johnsens dør, og Johnsen beordret ham hjem til seg selv og gikk dit og ba for ham. Han ble bedre igjen, men begynte påny med sine kunster og ble atter syk og døde.
På sitt siste forbannet han br. Johnsen og evangelisten som hadde bedt for ham. De skulle falle døde om begge to og mange andre skulle også dø påstod han. Det ble stor spenning og evangelisten sa: «Dette blir noe i likhet med Paulus da de ventet at han skulle falle død om etter ormebittet, men han levde allikevel». Jesus seiret også denne gang, og det ble jubel og lovprisning og mange overga seg til Gud og ble frelste. Mange av disse var djevletilbedere.
I skrøpelighet.
Etter den store vekkelsen i Chaco ble det en hel folkevandring til Embarcacion. Det ble vanskelig å finne ville frukter og fisket slo feil og en hel del dro i vei. Det var over 2 ukers marsj, og når en tenker på at de skulle ha med seg sine eiendeler, kvinner og barn, så kan en forstå at de var slitne når de kom fram. En gammel kvinne kom bærende med et stort lam på skuldrene.
Forsamlingen i Embarcacion ble antagelig den største i Argentina, og Berger Johnsen hadde mer enn nok å gjøre der, men enda fant han tid til å reise omkring og tale evangeliet til de som ikke før hadde hørt. Hans eldste datter, Miriam, hjalp til med skoleundervisningen, hans hustru likeså. Når man ser hva denne misjonærfamilie fikk utrettet med små midler, og til tross for at Johnsen fikk kjempe med sykdommer nesten hele tiden, må det gripe alle. Det ble engang samlet inn en del penger som han skulle bruke til et ferieopphold i Cordoba hvor det var meget sundere enn i Embarcacion En tid etter skrev han: «Som du ser er jeg enda i Embarcacion. Det er sikkert at jeg trenger hvile, men det syntes å være umulig å reise fra dette folk. Det ser ut som djevelen setter inn med all ondskap for å ødelegge dette Herrens verk, og det er jo ikke så rart. Vi får tro at Gud gir meg kraft til å holde på. Jeg forsøker jo så godt jeg kan å ta det rolig, men for en så urolig person som meg er det ikke godt. Doktoren sa til meg for en 3 – 4 uker siden at jeg ikke kunne leve lenge hvis jeg ikke fikk hvile, men Gud har styrket meg. Jeg spytter blod flere ganger etter å ha sunget, skreket og preket, men det har jeg holdt på med flere ganger i de siste 10 år. For øyeblikket synes jeg at jeg er sterkere og håper snart å være helt sterk igjen. Min hustru er også syk, men som jeg står hun i stadig.»
En tid senere skriver han:
«Min datter Miriam har vært på hospital- og sykepleieskole en lengere tid og jeg reiste dit hvor hun er. Jeg snakket da med overlægen og oversøsteren der. Hospitalet drives av Standard Oil Company og er etter amerikansk mønster, så det er svært fint og godt der. Når de så hørte om hvordan min mave var så trodde de sikkert at de kunne hjelpe meg. Jeg reiste så hjem en tur, og så tilbake og ble undersøkt. Min mave var aldeles ødelagt, og det var noen snyltere som ødela de røde blodlegemer og de utbredte seg i hele kroppen. Jeg fikk noen piller og innsprøytning og etter 24 timers forløp kunne jeg fordøye mat som jeg ikke har kunnet spise siden jeg var i Norge. Jeg har levet nesten på bare vann og brød, så det er ikke underlig at mitt legeme sviktet. Ble også undersøkt og røntgenfotografert og mine lunger er ikke bra. Doktoren sa at jeg var trett og måtte hvile hvis jeg skulle leve noen tid. For min egen del tror jeg ikke at jeg klarer det norske klimaet mere. Husk jeg har vært her i 29 år. I dag er det akkurat 29 år siden jeg kom til Argentina.»
På reise med bil.
Lenge måtte de nøye seg med det gamle lokalet som var så alt for lite, og stappfullt som det var ble luften uutholdelig. Da de så endelig fikk nytt lokale var vekkelsen brutt ut, og også det ble for lite. Ved Pilcomayo bygget de et lokale uten vegger, altså bare et tak for solens skyld, og der fikk jo alle plass. Det var også nødvendig da antallet av de møtesøkende var mellom 2 a 3 tusen.
Etter å ha fartet omkring til fots i mange år fikk han endelig midler til å kjøpe bil i 1937. Fra den første turen til Chaco forteller han at det ikke var så liketil å komme fram med bil. Det er ikke slike veier som her, men de kjørte gjennom mark og skog, og måtte av og til løfte bilen opp fra groper og huller med donkraft. Til tider måtte en av dem løpe fram og se om det gikk an å komme fram, men lange strekninger kjørte de med god fart. Misjonær Gustav Flood fra Sverige hjalp ham meget i den første tiden med bilen og underviste ham i å kjøre den.
Med bilen besøkte han mange steder i nord Argentina. Blant de mange steder kan nevnes: Monte Carnela, Pilcomayo hvor indianerne bygget en liten møtesal. De var også oppe i Madrejo hvor høvdingen Cabeza (Sort hode) ordnet med hus til å bo i. Derfra er det bare fem kilometer til den Bolivianske grense. Høvdingen Benitz bor også der og er høvding over en stor stamme. Disse indianerne er Mattakkoindianere. På hjemveien besøkte de Irocho hvor det var mange folk som ville høre evangeliet. Så besøkte de Pavo (skoghønen) som hadde kommet til Monte Carmelo med mange folk som gjerne ville høre om Jesus. Det siste sted de besøkte i Pilcomayo var Santa Victoria. Der hadde de aldri hørt evangeliet før unntatt en gang de reiste forbi Embarcacion på vei til arbeid med sukkerhøsten i Tartagal.
Vi ser at bilen gjorde sin store nytte og mange steder fikk de besøke ved dens hjelp.
Hjem til hvilen.
Den 5. august 1945 behaget det Herren å ta sin tro tjener hjem. Hans hustru skriver om dette følgende:
«I dag kom ditt brev og det var en stor glede før meg samtidig som det smertet da det ikke var Berger som fikk lese det. Han lengtet så etter å få brev under alle disse krigsår.
Det er nemlig så at min kjære mann, Berger, gikk herfra for å være med Herren den 5. august dette år. Det er jo så uendelig tungt for meg, men Gud gir nåde også i sorgens stund. Det som trøster meg mest er at han nå får hvile etter alle lidelser og se sin frelser som han tjente så trofast.
De siste fire år var hans kropp meget nedbrutt. Han ble operert for pleurit, men såret legte seg aldri. Det rant meget ut av såret og han måtte gå med bandasje. Det tok på kreftene og hans kropp ble mere og mere sammenkrøpen. Han klaget aldri. Hans eneste lengsel var å arbeide for sjeles frelse. Det var stort at han fikk gå oppe til det siste og han talte på møte onsdagskvelden, og kl. 1 lørdagsnatten fikk han hjemlov. Han gikk en tur til indianerleiren onsdag morgen og da han kom tilbake begynte han å hoste og kjente seg svak. Jeg spurte ham da hvordan det var og han svarte: «Jeg vet ikke.»
Utpå natten fikk han åndenød og kunne ikke ligge og måtte sitte oppe. Han sa da: «Hvis jeg kommer over dette skal jeg takke Gud.» På fredag led han meget og han ba meg be for ham. Jeg gjorde det og med en gang ropte han med glede: «Å, hvilken lise! Du har kontakt med Gud, Hedvik.»
Jeg trodde da at all fare var over og på lørdagen satt han hele tiden på verandaen. Han drakk litt apelsinsaft og buljon. På kvelden ba han meg vaske seg og han kunne da gå og legge seg. Han sovnet, men utpå natten ble han meget syk og jeg ble engstelig. Hans hode falt til siden og jeg tok det i mine hender og sa: «Berger!» – men fikk ikke noe svar. Hans ånd var da alt flyttet og jeg var ensom tilbake igjen. Dog Herren er vår tilflukt og hjelp. I nøden er han en prøvet hjelp. Ingen av barna var hjemme og de kjente det jo veldig sårt, men avstandene her er store og de er så langt borte. Indianerne har grått meget. Han var jo deres far i alt – åndelig som timelig».
Santos Aparicio, den nye leder for arbeidet.
Berger Johnsen skrev i 1935 følgende om den nye forsamlingsleder:
«Født og oppvokset blant rødhudene som en ekte indianer ble Aparicio kjent med alle indianernes åndemaning og djevledans som en virkelig medisinmann må kjenne. Det er djevelske krefter som en medisinmann kan frembringe som få kristne kan tenke seg. Satan binder sine tilhengere med sterke bånd, men all satans og trollmenns åndebesvergelse kan ikke stå for livets fyrste. Jesus skal seire. Å ha fyrsten for Herrens hær med seg gir oss mot og makt til å gi oss i kast med ondskapens åndehær. Jesu evangelium går sin seiersgang. Aparicio har jeg kjent siden han var en liten gutt. For tyve år siden bodde jeg like i nærheten av hans hjem, og nå er han bare 28 år gammel. Som liten var han nokså skøyeraktig, og det var noe villt blandet med uskyldighet å lese i hans øyne. Ettersom han vokste fikk dog lastene slik forferdelig makt over ham, og jeg har sjelden sett noen så bundet i synd og usedelighet. Han ble en slave av alle slags synder.
Han ble gift da han bare var et barn, men hans hustru løp snart fra ham. Han giftet seg dog igjen. Ja, altså på indianervis forstår dere. Som alle indianere her var han bundet i mange laster. Han tygget og røkte kokain, drakk den hvite manns illvann og indianernes chicha, mais og algasoba-øl.
En kveld møtte jeg ham. Han kom forsiktig bort til meg, så meg opp i øynene og spurte: «Er det sant at det er gutter som går til deg og hører ord om himmelens Gud? Han kalte meg da «don Berger» som er en titel de bruker. Ellers kaller de meg: «Han som bor ved havets kyst». Nar de er sinte kaller de meg «Gringo», et argentinsk skjellsord på alle utlendinger.
«Ja, det er sant», sa jeg.
«Kan jeg komme? Da kommer jeg i kveld og vil høre denne tale.»
«Ja, kom og hør. Mange av guttene hører.»
Han så på meg en stund og dro seg unda, men kom siden regelmessig for å lytte til Jesu lære. Men en indianer har meget i hjertet som må ut før Jesus kan komme inn. Litt etter litt brøt dog lyset inn i hans hjerte, men frykten for fedrenes ånder, som muligens ville hevne seg, og meget annet holdt ham igjen fra å overgi seg til Gud. Tenk om disse ånder kom i nattens mørke. De kunne sende pest og alle slags plager. De kunne komme med drømme som ga dem en forferdelig redsel og angst. Det var kanskje best å få med seg en trolldoktor og rådføre seg med ham først. Som tenkt så gjort, og trolldoktorens råd lød: «Kjøp kokain, tobakk, alkohol m. m. og kom lørdagskveld.»
Lørdagskvelden var ilden oppgjort, flasken smakt på, tyggingen av kokainbladene begynt og civeltreets bønner finstøtt og stoppet i nesen for at virkningen av dette kunne gå like til hjernen – og synene komme når den ville djevledans begynte.
Nå satte dog Jesus en stopper for alt dette og seiren ble hans. Trolldoktoren satte i et skrik og gikk bakover fra ilden og sa: «Med deg vil jeg intet ha å gjøre. Jeg ser en mann i hvite klær ved din side og med ham vil jeg ikke ha noe å gjøre. Din Jesus er sterk. Dette går ikke», og han sprang inn i nattens mørke og Aparicio har aldri sett ham siden. Trolldoktoren var en av Aparicios slektninger. – Aparicio ble herlig frelst og det er herlig å høre ham fortelle om hvordan Gud har fridd ham ut fra den ondes makt. Både argentinere og indianere liker å høre ham vitne.
Han var med på den herlige turen blant Choratti, Conepés og Tobas indianere i mai måned ifjor. Han talte med meget salvelse og kraft til disse rødhuder og skogens krigere. Han delte nød og glede sammen med meg. Han har et sterkt kall fra Gud til å gå ut med evangeliet og er rede til alle tider å arbeide for Jesus. En kronesten, en juvel ble han til Nasareerens krone. All ære til Jesus.»
Arbeidet fortsetter.
Hedvik Johnsen skriver 22. oktober 1945: «Jeg ønsker dere kunne se den skare av frelste, lykkelige indianere som er her. Arbeidet går fram, tross alt og det er så stort å høre dem tale og vitne på møtene. Den stabile undervisningen som Berger, ved Guds nåde, ga dem har satt sitt preg på arbeidet og de føler sitt ansvar. Evangelistene og brødrene som tjener i forsamlingen er godt inne i ordet og mange nye er kommet til siden Berger gikk fra oss. Vårt lokale er overfyllt når det er møter og vi behøver å få det utvidet.
Guds trofasthet har vi fått erfare under disse år og jeg vet at han er den samme idag. Ære være hans store navn! Jeg tenker å selge bilen for å få midler til hjelp for å underholde en bror som kan ofre seg helt i evangeliets tjeneste. Han er en av de første Mattaco-indianere som ble frelst og som hjalp Berger i den store vekkelsen i Pilcomayo. Vi gjør det i tro på at Gud skal fylle behovene; for han forlater et godt arbeide i det argentinske oljekompaniet. Han er den første indianer som har hatt en slik plass, men han føler seg kalt til å arbeide i Herrens vingård og vi behøver ham her.
Han har hustru og 7 barn så vi må jo underholde dem med hva vi kan. Forsamlingen gjør jo hva de kan, men det rekker nok ikke til.
Andres vitnesbyrd om arbeidet.
Misjonær Sigurd Grønvold forteller bl.a,: «Det første sendebud fra Norge som det behaget Gud å sende til Chiriguano- og Mattakko-stammen i Nord-Argentina, var br. Berger Johnsen fra Brårvik ved Arendal. Han virket de første 4 år i Syd-Argentina, men siden har han arbeidet blant de to overnevnte stammer i Nord-Argentina. Her har han i tidens løp oppført en ganske stor misjonsstasjon, hvor han sammen sin hustru, Hedvig Johnsen, født Berg, fra Stockholm, har virket med å utså livets sed i de innfødtes hjerter i byen Embarcacion og omliggende distrikter.
Jeg glemmer ikke det første møte vi hadde med en indianer den første søndag jeg var med dit ut hvor disse venner arbeidet. Kommet et stykke inn i skogen traff vi på flere indianere som var leiret rundt et vann hvor flere av dem var opptatt med å fiske. Vi gikk bort til den første vi traff på og idet vi rakte ham en traktat, spurte vi ham om han kunne lese. Det kunne han ikke. Vi spurte ham da om han hadde hørt om Gud, eller som vi sier på spansk: «Conoce Usted Dios». Han så opp på oss, sa var det likesom han tenkte seg om, om han skulle ha hørt det navnet Gud før, men så kom det stille og alvorlig: Nei, han kjente ikke Gud og hadde aldri hørt om ham. Dette var den første som jeg i mitt liv hadde hørt si: «Jeg kjenner ikke Gud», og det grep meg så jeg orket ikke å holde tårene tilbake, samtidig som det gikk opp for meg hvilken forrett jeg hadde hatt som hadde lært å kjenne Gud, i hvertfall av navn, helt siden jeg som liten gutt satt på mors fang».
Om hvordan Gud virket på indianerne forteller han fra et besøk de gjorde hos en troende høvding: «Høvdingen, i hvis hjem vi var, levde lenge et sløvt liv som kristen, inntil han en natt fikk besøk av en engel, likesom høvedsmannen Kornelius i Cecarea. Denne sa til ham: «Gå til don Berger og be ham døpe deg!» Så gikk han til br. Johnsen og ble døpt av ham. Flere av disse indianere der ved floden var døpt og levde et godt liv som kristne, og de beviste i sitt daglige liv at Kristus hadde tatt bolig i deres hjerter og at de var blitt nye skapninger i Kristus Jesus. «Ti dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbiganget, se alt er blitt nytt.» (2. Kor. 5, 17.)
Om strabatser på reiser forteller han en hendelse da de skulle besøke en indianerstamme og måtte over en flod: «Broder Johnsen og jeg var kommet midt ut i floden da hestene plutselig begynte å synke. Johnsen grep hårdt i tøylene på sin hest og fikk ved behendig manøvrering bragt den «flott» over det farlige punkt. Min derimot gikk helt under. Jeg hoppet av, men fikk det ene ben sittende fast i stigbøylen og ble dratt med under vannet. Jeg lå der på bunnen en lang stund og trodde min siste stund var kommet, men endelig fikk jeg benet løs av bøylen og korn meg opp, gjennomvåt fra topp til tå. Nå, slike små uhell må man jo finne seg i på misjonsmarken, dog kan man ikke være enig med dem som mener at det er lettere å være ute på misjonsmarken enn å reise hjemme med evangeliet. De som mener det tror jeg i hvert fall ville bli kurert for sine talemåter om de ble med på en evangeliereise i Argentinas urskoger».
Sigurd Grønvold virket sammen med Johnsen et par perioder. Første gang var han der i ca. 2 år. Etter et opphold i Norge reiste han ut igjen og virket en tid og ble så angrepet av sykdom og døde. Hans støv hviler nå i Nord-Argentinas varme jord til oppstandelsens morgen.
En del av forsamlingen i Embarcacion.
De som har støttet virksomheten.
Det var ikke noe ordnet misjonsarbeide blant de frie venner eller pinsevennene dengang Berger Johnsen opptok arbeidet i Argentina. Han reiste ut helt i tro på at Gud skulle hjelpe ham og har hele tiden stått fritt uten å ha noen utsendermenighet eller annen fast støtte.
Han deltok blant de frie menigheter her i landet når han var hjemme på besøk, noe som vistnok hendte bare et par ganger i hele hans liv som misjonær. Han tilhørte ikke noen ordnet menighet. Han skrev like før forbindelsen ble avbrutt på grunn av krigen, at når de gamle venner sviktet oppreiste Gud nye. Av de forsamlinger som regelmessig støttet ham i mange år var den frie forsamling i Holmsbu og forsamlingen i «Logen», Moss. Holmsbuvennenes søstermisjon har ved sin kasserer, Signe Iversen, regelmessig sendt sine beløp. De skal høste stor lønn for det. H. H. Sønstebø, Otterholt, Bø i Telemarken, var hans kasserer i mange år. Siden 1938 har utgiveren av denne brosjyre vært hans kasserer. Det har vært underlig å se hvordan midler har kommet inn. Årsbudsjettet har som regel ikke vært stort, og det har vært grunn til engstelse for at det ikke skulle bli nok til livets opphold for en familie, langt mindre til et så stort misjonsarbeide, men alltid har det rukket til.
Ved en ensom families tro og hengivelse til Gud og noen få trofaste giveres hjelp, finnes det idag et stort godt misjonsarbeide i Nord-Argentina. Der hvor før ville indianere levde et liv i synd og last er det idag en levende Guds menighet. Menn og kvinner har funnet fram til det liv som alene kan gi det som vi mennesker framfor alt trenger. I Embarcacion er det en stor misjonsstasjon og det er utposter flere steder helt opp mot Argentinas grense i nord. De har et prektig møtelokale som rummer flere hundre mennesker, men nå er alt for lite igjen.
De hundreder av rødhuder som er vunnet for Gud skal engang for Guds åsyn synge med om Lammet som ble slaktet og kjøpte oss til Gud med sitt blod.