(Dette sto i Det Gode Budskap nr. 31 – 1959. Denne br. Jakob var antagelig en fingert person, og dette var bare en måte som Norquelle brukte å skrive på ved flere anledninger.)

ELSKEDE BR. JAKOB.

Disse forunderlige ord ble idag så deilige for mitt hjerte, at jeg måtte sende dem til deg, kjære bror.

Har mottatt ditt brev og kjenner en inderlig medfølelse med deg. Du tør ikke slippe deg helt til, sier du, da der er noen omvendte på dine trakter som sier det er umulig å leve et uavbrutt lykkelig liv her på jord, og at br. Erik Andersen sier det samme.

Nei kjære bror, det sier ikke Erik Andersen. Det er over 17 år siden han kunne si sådant. For Kristuslivet er tilfredsstillende, det kan du jo se på det skriftsted som er satt over dette brev, og da det er av Jesu egen munn, kan jo ikke engang prestene benekte det. Det var den 2. nov. 1891 som det behaget Gud å døpe meg med den Hellig Ånd. De 12 år som gikk foran dem var langt annet enn tilfredsstillende, skjønt jeg jo var omvendt, ja, også prediket evangeliet de 9 av dem. Som predikant sendte «Det norske misjonsforbund» meg til Bergen og her møtte jeg  H A M  selv, så 1. Kor. 15, 9 ble livserfaring i mitt liv, ære være Gud i evighet.

Midlet han brukte til å nedbryte levningene av mitt gamle, var Zulumisjonæren Witt som nettopp var kommet hjem fra Zululand, og der skilt fra politikk og all religiøs påvirkning hadde møtt Gud. Hans preken åpenbarte i klar dag for mitt hjerte at min stilling var Marthas og ikke Marias, og der ble et forferdelig skrik etter Gud fra hjertedypet. Hvor forunderlig at Gud tar en misjonær fra hjertet av hedningeland og sender ham til Norge for å vise en predikant der, det virkelige i Guds frelse. Hvor uransakelige er hans domme og hans veie usporlige. Aldri i evighet skal jeg glemme hin mandagskveld den 2/11-91. Forsto så grant at Witt hadde en herlighet som jeg var fremmed for. Joh. 17, 22, skjønt jeg kunne preke likeså godt som han.

Etter å ha lagt hele mitt hjerte åpent for ham under stride tårestrømme skulle vi be, men det var aldeles umulig for meg å få fram en sammenhengende bønn, da alt likesom tok strupetak og ville kvele meg. Fikk dog stammet fram at jeg ikke kunne be, men om Gud ville ha meg kunne han få meg for livet. Plutselig var det som hele rommet ble opplyst og en veldig kraft løftet meg, og hele mitt indre ble oppfylt av jublende fryd. For det var akkurat som det står i Es. 61, 7.  Les det så ser du det. Så gikk der en tid med jublende lovsang og takksigelse for min erholdte lykke, og det var umulig å tro at han hadde enda mer å gi til et hjerte som stadig fløt over! At dette kun skulle være begynnelsen til noe enda vidunderligere. Men så var det! Og skjønt det er vanskelig å fortelle sådant for et folk som synes å tro det er ydmykt å tvile på Guds åpenbarelse vil jeg allikevel fortelle det.

En form. alene på mitt værelse tok jeg Bibelen og leste Kol. 1, og da jeg kom til det 27. vers om åpenbarelsen av den store hemmelighet:  K R I S T U S   I     E D E R.  Plutselig framsto han selv for meg så levende PERSONLIG,  at jeg til denne stund ikke vet, om det var med de naturlige øyne jeg så Ham eller om jeg var utenom legemet. Mange vil nok ryste på hode over dette, og de får da gjøre så. Men o, jeg visste da og vet det nå at

H A N  L E V E R !

Gledestårene strømmet fra mine øyne og jeg tilba Ham som var fra evighet og lever til evig tid, halleluja! Ord blir små når man skal fortelle slikt. I årevis var jeg sikker på, at aldri hadde noe menneske opplevd en sådan herlighet, og jeg kunne slett ikke tro at det var mulig å gjøre framskritt i denne overveldende herlighet, hvor jeg ikke syntes å kunne se annet enn Gud. Ved denne tid falt noen ord av den Gudhengivne kvinne Kathrine Booth meg i hendene: «Du kan bli kalt til å gå på ensomme veie hvor ingen annen enn Gud kan forstå deg og følge deg.» Ja det skal være visst, at disse ord ble forstått, for akkurat slik var mitt innerste liv.

Etter som tiden gikk, så jeg jo at Gudslivet i oss var fra herlighet og til herlighet. 2. Kor. 3, 18.  At der er uendelige dybder i Gud, så at vår første opplevelse ennå strengt tatt kun blir en begynnelse. Se dette har jeg erkjent og ennå erkjenner med redebonhet, så vi ikke må stanse ved opplevelser i Gud, men uavbrutt framover i erkjennelsen av hans store  p e r s o n l i g h e t.  Men aldri et eneste øyeblikk siden han åpenbarte seg for meg har min åndelige stilling vært uklar, eller at jeg har tvilt på at mitt hjerte er renset i Jesu dyre blod. Men som ordet sier: «Sette mitt håp aldeles til den nåde som er blitt meg til del  i  J e s u  K r i s t i åpenbarelse, 1.Pet. 1, 13,  (Sett eders håp fullt og fast til den nåde som blir eder til del i Jesu Kristi åpenbarelse) og kjenner derfor ikke til noen tilbakegang, så din hjemmelsmanns ord skriver seg enten fra ren uvitenhet, at han ikke er istand til å følge med i åndelige ting eller fra rett og slett ondskap.

Det gjør meg derfor meget ondt at du for slike som kun har gudfryktighetens skinn, men nekter dens kraft, 2. Tim. 3, 5, stanser i erkjennelsen av Gud. O  kjære bror, bry deg ikke om slikt snakk, de har aldri noensinne mistet seg selv, og hvordan kan de da leve Kristi underbare liv? Gal. 2, 20.  Kom ihu at Davids ord kan bli helt ut dine som de er blitt mine:  «Lik morgenens lys, når solen går opp, en morgen uten skyer, ved solskinn, ved regn spirer gresset fram av jorden. For har ikke mitt hus det således med Gud?  En evig pakt har han jo satt meg, ordnet i alt og sikret all min frelse og alt hva han behager, skulle han ikke la det framspire?  2. Sam. 23, 4, 5.

Din venn

E r i k  A n d e r sen.