(Fra Det Gode Budskap nr. 26 – 1962)

Søndag 23. oktober.

Jeg trodde, derfor talte jeg, 2. Kor. 4, 13.

En virkelig mann var Paulus! Han gikk ikke omkring og undersøkte hva folk trodde og så talte deretter, som så mange gjør nå for tiden. Nei, han levde selv i sannheten, og den veldet ut av hans innerste hjerteliv, hvor Gud bodde og virket.

Om vi eller en engel fra himmelen forkynner et annet evangelium, enn det som vi har forkynt eder, han være forbannet. Gal. 1, 8.

Dette er voldsomme uttrykk, og passer ikke meget sammen med den slags «kjærlighet» man lager ihop nå for tiden, hvor alt er like bra. Nei, han var ganske annerledes enn denne tids veike slekt.

Når det gjaldt hans person, så kunne han ta imot de største lidelser og forfølgelser og prise Gud og være glad, men når det gjaldt den salige Guds herlige evangelium, så ville han ikke vite av noe prut og avslag.

Ikke sant, det er dette slags menn vår tid trenger også!  Ikke menn som går om i skjørter med speile, kam og pomadeflaske i lommen!

Der kom noen til oss forleden og fortalte om en viss predikant i Kristiania, at han taler akkurat som folk ville ha det! Kan noen på den hele jord fortelle oss, hvorfor slike mennesker ikke søker seg stilling som oppvarter, der var han på sin rette plass, men i Guds menighet trenger vi menn som tror på sin Gud og har hans ære og forherligelse for øye og tar følgene derav med glede. Vendekåpene har intet på prekestolen å gjøre.