Litt fra den første tid i Finnmark

Av Gustav Iversen

(Fra Det Gode Budskap nr. 35 – 1952)

Johan Olsen fra Bergen og Eugen Thoresen (millionæren) var de første frie predikanter som virket på Sørøy. Sørøy er den største øya i Finnmark og er meget innskåret av havet så det er langt å reise sjøvegen, som den gang for ca. 40 år siden, var den eneste mulige måte å komme fram på. E. Thoresen som har gitt de opplysninger som denne vesle artikkelen er hentet fra var ikke sikker på om det var i 1913 eller et år senere den første turen der ble gjort.

Den første turen de var der virket de blant andre steder på et sted som heter Galten, hvor stedets kirke også ligger og et sted som ligger ca. to mil lenger inne og heter Børrefjord. De fikk ha møter hos Adolf Gamst og på det fjerde møte de hadde der hendte det at i det Thoresen stod og talte Guds ord begynte han å tale i fremmede tunger og Olsen tydet. Da falt flere stykker om på gulvet og ropte om frelse. Det var Adolf Gamst, hans hustru og to sønner og seks døtre og tre av naboene som alle fikk oppleve å bli frelst. En kvinne som var frelst før ble døpt. Det hadde aldri vært noen frie venner der før. Adolf Gamst er onkel til Harald og Hans Gamst i Breivikbotn.

Da de reiste sydover etter den første turen møtte de Demanda Eilertsen og Dorothea Klem som var på veg nordover i Bodø, og de fikk adresser til venner i Børrefjord og reiste dit. Gud brukte disse søstre til stor velsignelse på Sørøy og da særlig i Breivikbotn hvor de fikk be til Gud med mange som søkte frelse. Deriblant var Harald og Hans Gamst.

Året etter var E. Thoresen og Gustav Nyseter sammen på Sørøy. Da de kom til Hammerfest var lokalbåten til Sørøy nettopp gått og det var 8 dager til neste båt skulle gå dit. De måtte leie seg losji et sted. Lite penger hadde de og det måtte spares på alt som kunne spares. Til maten kjøpte de en flaske brus som de blandet med vann for å drøye den så godt som mulig. Hver dag undersøkte de ivrig om det var noen som mulig skulle til Sørøy. Endelig en dag traff de noen som bodde på en liten øy i nærheten av Sørøy og fikk lov til å bli med dem i deres motorskøyte dit hvor de bodde. Det tok tid før de ble ferdig til å reise fra Hammerfest, men de var i midnattsolens land og været var fint, så det gikk bra. Det var to familier ombord i skøyten. Ikke var folkene helt edrue da de reiste fra Hammerfest og en del drakk de på turen som varte i flere timer.

Da de hadde reist i flere timer og var kommet til nordspissen av Sørøy reiste de forbi noen høye bratte klipper som reiste seg rett opp av havet. Mannen som styrte båten sovnet ved rattet og båten gikk i full fart mot fjellet. Hadde ikke Nyseter vært rask i vendingen og fått tak i roret så hadde de nok ligget på havets bunn alle sammen.

Da de endelig kom dit hvor folkene bodde fikk de ligge på gulvet og sove litt. Derfra kunne de ikke komme videre hvis det ikke var noen som forbarmet seg over dem og satte dem over til Sørøy. Heldigvis så kom det en båt innom som kom fra fiske på havet og de fikk være med til det stedet hvor de bodde. Thoresen og Nyseter skulle helt inn i enden av fjorden. Dit var det ikke noen veg, men bare små vegstykker som gikk fra hus til hus. Det var ikke få de spurte om de ville ro dem inn til enden av fjorden før de endelig fikk en til å gjøre det. De kom da til et sted som visstnok heter Sandebotn. Der bodde det en som var troende og de ble godt mottatt. Derfra og til Nordfjord var det lang veg å gå. Nyseter hadde meget å bære på, men de tok det med ro på vegen. Det var meget multer så de spiste seg mette på dem. Så leste de i Bibelen og ba til Gud og hvor lang tid de brukte husket ikke Thoresen, men de kom lykkelig fram og tok inn hos Isak Johansen, som var en av dem som overga seg til Gud året før. Han ble så glad for at de kom og tok motorbåten sin og skysset dem til Børrefjord hvor Adolf Gamst bodde.

På kirkestedet Galten hadde de en stor dåpshandling det året. Det var Adolf Gamst og hans hustru og seks av deres barn og flere av deres naboer som var blitt frelste som ble døpt. Det var et vakkert syn å se alle disse stå der i hvite klær å høre dem vitne om sin frelser. 13 stykker ble døpt på en gang. Det passet slik at det var Gudstjeneste i kirken den dagen dåpen var, og presten kom også for å se, og han stod der og sang med dem: «Guds Lam vi ser å vandre til Jordans flod engang. Han ber om å døpes for det er Guds behag.»

I året 1915 ble Betel i Breivikbotn bygget. Laura Volden (Nyseter), Dorothea Klem, Demanda Eilertsen, G. Nyseter, Nils Stien fra Reipå i Helgeland, Nils Tørnquist fra Grimstad, sammen med flere av vennene i Breivikbotn reiste med skøyte til innersiden av øya og rev ned et gammelt hus de hadde fått tak i og i fellesskap bar både brødrene og søstrene det ned til skøyten og fraktet det til Breivikbotn. I fellesskap bar de også materialene opp til tomten og bygget opp Betel.

På innvielsesdagen ble Demanda Eilertsen voldsom syk, men Gud reiste henne opp som svar på bønn og Gud har brukt henne til stor velsignelse oppe i det høye nord.

Der er ikke mange som husker disse første banebrytere som stred og kjempet for evangeliets framgang i den første tid de frie venner virket i vår nordligste landsdel. Flere av dem er hensovet og har fått hvile fra sitt arbeide, men deres virke bør ikke glemmes. Deres innsats kan oppmuntre oss andre til å bli tro på vår post.