Av Gustav Iversen

(Fra Det Gode budskap nr. 24 – 1958.)

Like etter at jeg var blitt frelst, kom det over meg lyst til å bli predikant, i begynnelsen uklart og famlende, og jeg bare slo det vekk. Å bli predikant var jeg absolutt ikke villig til. Jeg anså det som noe jeg ikke på noen måte passet til. Det kunne nok gå an å vitne på møter, syntes jeg, men reise fra sted til sted og stadig ha noe å tale om, nei, det ble for svært. Så var det en tid jeg tenkte å reise til Kina som misjonær. Min hustru var helt fra barndommen god venn med misjonær Helga Lundeby og hadde helt fra barneårene vært interessert i misjonsarbeidet, og trodde også at Gud muligens ville kalle henne dit. For å gjøre historien så kort som mulig, ble det i hvert fall slik at kallet kom så sterkt at det ikke var mulig å komme fra det. Det ble et virkelig kall.

I flere år hadde jeg hatt godt betalt arbeid, og tanken på å være avhengig av tilfeldige kollekter for å leve (i våre kretser var det ikke noen som hadde fast lønn den tid) syntes meg svært utrygt. I ca. 8 år hadde jeg arbeidet på et sted, og regnet meg som en av de som ikke sto i fare for å bli oppsagt. I den tiden jeg hadde vært der, var det mange oppsigelser, da det som kjent ikke var gode arbeidsforhold og meget arbeidsledighet i de årene omkring slutten av tyveårene og førsten av tredveårene, og hver gang fikk jeg bli i arbeidet. Min hustru var syk, og vi måtte alltid ha hushjelp da hun var sengeliggende i mange år. Barna var fra tre til fem år. Så en dag da det var kampfullt og uklart for meg hva jeg skulle gjøre, kom det til meg at hvis jeg på en eller annen måte mistet arbeidet mitt, så skulle det være tegnet fra Gud at tiden til å helt gå inn i evangeliets tjeneste var inne. Selv å si opp mitt arbeide skulle jeg ikke gjøre. Min hustru var enig i det. Såvidt jeg husker gikk det ikke så svært lang tid før en av de største innskrenkninger i bedriftens historie ble en virkelighet, og størsteparten av arbeiderne ble sagt opp, blant dem også jeg.  Et års tid forsøkte jeg å reise litt som predikant og hadde en liten forretning ved siden av, men det ble ikke hverken det ene eller det andre, og høsten 1931 (altså for 25 år siden) tok jeg skrittet helt ut, og mitt første virkested ble i en av nabobygdene til Sarpsborg. Jeg hadde nok vært der før og deltatt i møter, men ikke som «yrkespredikant». I tre uker virket jeg der. Mange folk kom det til møtene, og vi fikk be med noen også. Virketiden sluttet med en fest på en liten gård hvor mange var samlet. Vi hadde dåp i Glomma, som renner like forbi der, og jeg døpte nr. to av de jeg har døpt i min virketid, nr. en døpte jeg i Misjonshuset, Sarpsborg før den tid. Det kan kanskje være av interesse å vite at vedkommende som ble døpt, lever og hører Herren til den dag i dag. Han er i alle fall ikke under åtti år, kan jeg tenke.

Etter tre ukers virketid skulle jeg ha inntekten av festen. Den ble ca. tolv kroner. Beløpet kan synes lite, og det var det; men for å sette det på rett plass, må opplyses at jeg ikke hadde fortalt noe om at jeg fra da av hadde besluttet å utelukkende reise som predikant, og ikke å glemme den vanskelige stilling på arbeidsmarkedet den gang. Bare en liten del av folket i industridistriktene hadde noe å gjøre den gang. Da jeg kom ut fra møtestedet den kvelden, så å si ikke «høy i hatten», ba en mann som hadde overvært møtet, meg tilside, og overrakte en konvolutt som siden viste seg å inneholde et hundre og femti kroner. Så fikk jeg en god del av de potetene og grønnsakene vi behøvde for vinteren derfra senere utpå høsten, så det var fin ukelønn etter den tidens forhold. Jeg holdt på å glemme det, men halvparten av pengene i konvolutten skulle gå til ytremisjon, men allikevel var det fint resultat av tre ukers virke.

Siden den dag har jeg hatt tre eller fire uker med fast lønn som predikant. Det har til tider vært prøvsomt, men Herren har hjulpet. Personlig har jeg ikke noe imot at predikanter har fast lønn for sitt arbeide, men tror at hvis en er fullt viss over sitt kall, så er det av underordnet betydning. Det kan vel ikke behøves at predikanter skal kjempe med økonomiske vansker ved siden av åndelige kamper og savn av familieliv og alltid på reiser blant fremmede som ikke er liten påkjenning. Det er ikke greitt å «bo i kofferten» størstedelen av året. Men som sagt, det får bli en personlig sak.

Nå, med et kvart århundres erfaring er det med forundring jeg kan se Herrens nåde og store trofasthet.