Det som her følger er innholdet i to hefter som Gustav Iversen ga ut i 1942 under tittelen: «De frie venner i Norge». Språket er det ikke gjort noen forandring med, i tilfelle kun noen små rettelser. Det kom aldri ut flere enn disse to heftene, men meningen var nok at det skulle utgis flere. Se ellers forordet.

En kortfattet oversikt av G. Iversen

Forord.

Å skaffe en fullstendig oversikt over den frie bevegelse her i landet er nok, praktisk talt, umulig. Det er heller ikke meningen med dette skrift som bare skal være en kortfattet oversikt fra de frie forsamlinger som er best kjente. Det er flere år siden arbeidet begynte som føljetong i ,,Misjons-Røsten» ,men på grunn av de store vanskeligheter med å samle stoffet har ikke utgivelse i bokform kunnet skje for no.

Denne oversikt er heller ikke tenkt som en demonstrasjon av hvor stor den frie bevegelse er, men for å minnes en av de besøkelsestider vårt land har hatt i de siste ca. 50 år.

Da stoffet som angår Østfold er mest fullstendig begynnes boken med dette fylke.

Håper så disse beretninger om noen av Guds store gjerninger i vårt land vil bli til velsignelse.

U t g i v e re n.

En kortfattet oversikt.

Det er ikke godt å fastslå når den frie bevegelse begynte her i Norge. I Halden f. eks eksisterte en fri forsamling allerede i 1873, som gikk under navn av «Nyevangelister» eller «Troende døpte». 1875 hadde de eget lokale og drev en god virksomhet. Forsamlingen ble organisert i 1880 og fikk navnet «Kristi menighet» med Gudbrand Johnsen som første forstander. Den nåværende «Kristi menighet» er en direkte fortsettelse av denne virksomhet og teller ca. 250 medlemmer med A. Isaksen som forstander.

Allerede i 1899 ble det gitt ut et blad som talte de frie menigheters sak i Stryn, Nordfjord. Det hette «Det gode Budskab» og utkom to ganger i måneden. Redaktør og utgiver var Karl A. Åmodt, Stryn. Bladet sluttet visstnok å komme ut i juli 1900. I bladet omtales menigheter og vennegrupper som samledes til møter og stemner. De hadde egen sangbok som bar navnet «Fryd». Bokens pris var 35 øre og bladets pris kr. 1.25 pr. år.

Det er umulig med sikkerhet å kunne fastslå noen opphavsmann til vekkelsen. Den kom sikkert som en frukt av at en sterk frigjørelsesbevegelse begynte å bryte seg veg i blant kristenfolket i Norge. De mange friere retninger som Otto Treiders virksomhet, «Frimisjon», «Den frie Kinamisjon», «Kristi menigheter» og flere vitner om dette. Det var en løsrivelse fra de gamle stive former og lærebegrep som med livets rett og tyngde brøt seg fram. Bort fra menneskesystemer og stive læreformer og inn i det frie, rike, umiddelbare Gudsliv, både enkeltvis og som menigheter. De forskjellige retninger har da også preget den frie bevegelse så den har tatt opp i seg noe fra hver av dem.

Av de mest kjente banebrytere fra den første tid må nevnes: Otto With, Paul Wettergren og E. A. Nordquelle.

Otto With var svensk statskirkeprest og reiste som misjonær til Afrika. Der ute kom han sammen med brødrene Wettergren fra Norge og mottok en stor velsignelse fra Gud. Han kledte seg en dag i sin prestedrakt og lot seg døpe i Durban hvor en stor menneskeskare overvar handlingen. Han måtte da gå ut fra den svenske kirkes misjon og reiste hjem. With reiste siden rundt om i Sverige og Norge og preket Guds ord. Særlig ved sin påvirkning av Nordquelle fikk han stor innflytelse på den frie bevegelsen i Norge.

Pauf Wettergren var en av stifterne av den Lutherske frikirke. Han lot seg imidlertid døpe og gikk ut fra Frikirken i Arendal. Han virket mest på Sørlandet, men reiste også vidt omkring.

E. A. Nordquelle ble født på Månejordet, like ved Larviks bygrense den 12. juni 1858. Foreldrene var bondefolk og troende. Like etter konfirmasjonen reiste han til sjøs og ble omvendt til Gud midt på Atlanterhavet i juli måned 1879. Om høsten det samme året forlot han sjøen og reiste hjem til Larvik. Ved nyttårstid 1883 kom den kjente vekkelsespredikant F. Franson til Oslo og stiftet «Den frie misjon». Nordquelle reiste til Oslo og ble ivrig med på Fransons møter. De ba til Gud med hundreder på møtene og Nordquelle ble velsignet av Gud og en ivrig sjelevinner. Han reiste tilbake til Larvik og begynte å holde møter, og det brøt ut en vekkelse der som ga støtet til at «Den frie misjon» ble stiftet.

Høsten 1891 ble han kalt til forstander i «Bergens frie misjon». Her kom han i berøring med Otto With og ved å høre hans forkynnelse ble han klar over at With haddé opplevd det som Nordquelle lengtet etter og eide en større glede og frigjørelse. Han ba Otto With be til Gud for seg og opplevde da en herlig fylde av den Hellig-Ånd. Han gikk ut fra «Den frie misjon» og reiste helt fritt omkring og preket Guds ord. Siden sto han helt til sin død som en ivrig motstander av alt som han mente var menneskelig organisasjon. Han var forstander i «Den frie forsamling» i Oslo fra 1899-1936. Medarbeider i «Missionæren», «Ildtungen», som siden fikk navnet «Sandhet og Frihet» og «Det gode Budskab», som han redigerte til sin død, 6. jan. 1938.

Sangboka «Schibboleth» som han ga ut er kommet i flere opplag og brukes av de fleste frie venner.

«Det gode Budskab» begynte å komme ut januar 1904 for annen gang. No var der Karl Olsrud, Bøn stasjon i Eidsvoll som ble bladets redaktør og E. A. Nordquelle fast medarbeider. I «Breve til Jakob» skriver Nordquelle meget interessant. Bladet kom ut først en gang og seinere 2 ganger i måneden. Etter noen års forløp sluttet Olsrud som redaktør og Nordquelle ble bladets redaktør til sin død (1938). Siden har forstander Johs. Hedin vært bladets redaktør og utgiver. «Det gode Budskab» kom ut i ca. 10,000 eksemplarer da det var på det høyeste. Særlig red. Nordquelles faste spalte: «Dag for dag» var lest med stor interesse. Nordquelle hadde evne til å fortelle slik at det ble levende og interessant. Som oppbyggelses og meddelelsesblad mellom de frie venner i Norge har det utført en stor oppgave.

De frie venner hadde stor framgang. Den ene forsamling etter den andre ble født fram og sjeler frelstes rundt hele Norges land ved den frie forkynnelse. Bedehuser ble bygget på mange steder i landet. Fra Lindesnes og helt til nordligste punkt av Finnmark finnes lokaler som de frie venner eier. Et av dem er visstnok verdens nordligste kristelige forsamlingshus. Det er i Breivikbotn, Finnmark.

Misjonsarbeidet fikk også en bred plass blant de frie venner. Til alle verdens kanter reiste det frie misjonærer. Det ville bli en stor bok om bare en liten brøkdel av deres opplevelser skulde nedskrives. Tusenvis av sjeler er ved deres forkynnelse revet ut av hedenskapets mørke og har funnet veien til lykke og glede ved tro på evangeliet.

Fra 1. januar 1922 utga misjonær Dagmar Engstrøm et fritt misjonsblad, «Missionsbreve» hvori de fleste frie misjonærer skrev brever fra misjonsmarken. Det var visstnok oppe i over 5000 eksemplarer en gang. Bladet redigertes av Clara Christoffersen. Det sluttet å komme ut i 1927.

«Misjons-Røsten» som kommer ut i Sarpsborg og redigeres av G. Iversen begynte utgivelsen i 1929 og går no i sin 14. årgang.

Arbeidet blant barna har også vært drevet planmessig og ivrig. I nesten alle menigheter og småflokker er det søndagsskolevirksomhet. Søndagsskolenes organ er «Barnerøsten» som også utgis i Sarpsborg. Det redigeres av Stefan Trøber. Som søndagsskolens sangbok brukes for størstedelen «Barnas eiendom».

De frie venner vil ikke organiseres som statsanerkjente menigheter. De står helt fritt med Bibelen som eneste rettesnor for liv og lære. Den første tid hadde de ikke noen fortegnelse over sine menighetslemmer, men i den seinere tid er flere begynt å bruke adressekalender. De er ofte beskyldt for å være ubibelske og uordnede hva menighetsordningen angår, men de har sin oppfatning av hvordan menigheten skal ordnes og der hvor de har stått fast i denne sak har de solide og stabile forsamlinger. De øver da en bibelsk menighetstukt, besøker fattige og syke i menigheten og driver et meget godt misjonsarbeid både hjemme og ute på hedningefeltene. Det er mange frie evangelister, som uten å ha et øre i fast lønn, har gjennompløyet landet på kryss og tvers og utført et meget godt evangelisk arbeid. På misjonsfeltene i praktisk talt alle verdensdeler, arbeider misjonærer som har reist ut i tro til Gud og ikke har noen menighet eller vennegruppe som har garantert den minste økonomiske støtte til dem. Deres oppofrende og selvforsakende liv når ikke fram til den store offentlighet; ingen kjenner deres kamper og lidelser uten Gud som kjenner alle ting. Når evigheten skal åpenbare alt vil nok dissé ukjente menn og kvinner stråle mere herlig enn mange «store» som var kjent av massene.

De fleste forsamlinger praktiserer neddyppningsdåp for dem som er kommet til tro på Kristus. Noen mindre flokker står mere likt «Frimisjon» i dette spørsmål og setter ingen betingelser her.

Den største framgang hadde bevegelsen i årene 1907-15. Pastor T. B. Barratt kom hjem fra U. S. A. i slutten av desember 1906. Han hadde opplevet åndens dåp på samme måte som de første kristne vi leser om i apostlenes gjerninger. Som en av de ivrigste metodistprester her i landet på den tid var hans navn godt kjent blant største delen av det norske kristenfolk.

De fleste menigheter var redde for dette «nye» og lukket sine dører for Barratts forkynnelse, men Erik Andersen (Nordquelle) tok imot ham med åpne armer. De samledes i Torvgata 7 og andre steder i Oslo og reiste rundt omkring i landet. Mange sjeler frelstes og tegn og undere skjedde. Mai 1910 leiet T. B. Barratt lokale i Møllergata 38, Oslo og bevegelsen delte seg i to retninger, «pinsevennene» og «frie venner». Pinsevennenes organ ble «,Korsets Seier» og sangboka deres «,Maran Ata». Årsaken til skillet mellom de to retninger var vel i hovedsaken at Nordquelle og Baratt ikke var enige i menighetsordningen. Spørsmål om dåp, åndsdåp m. m. kom og seinere.

No er jo alt her i verden ufulikomment og stykkevis. Intet er helt fullkomment og det er uten tvil svake punkter i de frie venners menighetsordning m. m., men det vil vi også finne i andre sammenslutninger. Ved å gå fram i forståelse av menigheten som Guds arbeidsredskap her på jorden og «sette det i rette skikk som enno står tilbake» (Tit. 1, 5), har de frie venner sikkert enda en stor oppgave før Jesus kommer.

ØSTFOLD FYLKE

Moss

I den åndelige brytningstid før århundreskiftet fikk også Moss sin besøkelsestid. En bror ved navn Hilditch ble omvendt til Gud gjennom en broder, Thorstensen fra København, som leiet en sal på Moss hotell og holdt møter der. Hildich var med og bygde det første bedehus i Moss. Det tilhørte indremisjonen og er no frikirkens. – Siden bygde han metodistkapellet. Imidlertid kom da en bror ved navn Prydz heim fra England. Han var blitt omvendt til Gud blant Plymouth-brødrene og forkynte om Guds barns enhet, om å samles i Jesu navn alene, og lærte om bibelsk dåp, brødsbrytelse og Herrens tilkommelse. Hilditch fikk også syn for disse ting og begynte sammen med Prydz og noen andre å samles på bibelsk vis.

En av de brødre som ble best kjent og fikk stor innflytelse for den frie bevegelse i Moss var f forstander Axel Wold. Han ble omvendt til Gud i julen 1875 – 22 år gammel. I det nye bedehuset, som nylig var bygget, hørte han en predikant, skipper Andresen, tale om den «forlorne sønn». Han hadde aldri vært på et slikt møte før og ble så grepet av prekenen at han syntes hvert ord predikanten talte var rettet til ham. Når predikanten illustrerte de fortaptes stilling sa han til seg selv: Dette er meg. Han kjempet et helt år for å forbedre seg men fant tilsist hvile i Rom. 5,1. Han gikk inn til metodistene og var sanglærer der i tre år, men sluttet seg så til de tre nevnte brødre og ble døpt 1880. De hadde sine møter i en nedlagt brennevinssjapp på Kanalen, men så kom en broder Norman dit og en stor vekkelse brøt ut. I 1888 kjøptes Goodtemplarlokalet «Logen» hvor de siden har hatt tilhold.

En tid før nevnte vekkelse brøt ut ble det dissens angående forsoningsspørsrnålet og de venner som vekkelsen brøt ut i blant og som først leide og siden kjøpte «Logen», brøt med Plymouth-brødrene og forsamlingen har siden stått helt fritt.

Det var en veldig vekkelse som gikk over byen. Store skarer av mennesker sto utenfor lokalet hver kveld og kunne ikke komme inn. Vekkelen grep om seg så sterkt, at praktisk talt hele byen ble berørt av den. Sammen med br. Norman virket evangelist Oluf Hansen. I årene 1886 til 1888 ble 187 personer døpt, hvorav noen enno er i live. – Det var ikke alltid så enkelt å være den som utførte dåpen den gang. Wold måtte til og med i fengsel for å ha døpt.

I 1905 hadde forsamlingen igjen en stor vekkelse. Det var den kjente predikant Albert Lunde som Gud da brukte. Han ble gift med datter til Axel Wold.

1907 virket T. B. Barratt i vårt land og ryktene om hans virksomhet i Oslo nådde også Moss. Br. Axel Wold og et par andre brødre reiste inn til hans møter og kom til den oppfatning at bevegelsen var fra Gud og forsamlingen sto åpen for den åndsutgydelse som da gikk over landet. Flere ble døpt i den Hellig-Ånd og de åndelige nådegaver kom i virksomhet i forsamlingens møter.

Av predikanter som ble brukt til velsignelse i årene oppover kan nevnes: E. A. Nordquel!e, C. M. Seehuus (som også bodde på Moss en tid), Abr. Grimstvedt, Mitchel, predikant M. K. Kleppe. Foruten disse har en hel del predikanter virket der. Forsamlingen har stått fritt hele tiden og nyttet predikanter også fra pinsevennene og andre samfunn.

I 1929 gikk en del ut og «pinsemenigheten i Moss» ble stiftet. Det varte dog ikke lenge før mesteparten av dem gikk tilbake til «Logen» igjen og den nystartede menighet har ikke hatt noen større framgang.

Av de ledende brødre oppigjennom årene må nevnes foruten Axel Wold, brødrene Wilh. Larsen, Breien og Kristoffersen som alle er hjemme hos Herren.

Eldstebrødrene no er: Bernhard Kristoffersen, Fr. Johansen, Julius Lind, Joh. Martinsen og Thveter.

Forsamlingen har adressekalender hvor de som ønsker å stå tilsluttet lar sine navn og adresse innskrive. De har menighetsmøte hver måned. Hver søndagsformiddag har de brødsbrytelse og har trofast holdt fast på dette hele tiden.

Som sangbok bruker de «Hellige Sange». Den er utkommet i femte opplag. Den første utgave var utgitt av Abr. Grimstvedt og Axel Wold og 2., 3. og 4. utgave ved Abr. Grimstvedt. Siste utgave av Axel Wold.

Forsamlingen har i mange år hatt en stor søndagsskolevirksomhet. For tiden har de ca. 300 barn, 14 lærere og 1 sekretær. En gang om året har de fest for søndagsskolebarns foreldre og flere er på disse fester blitt vakt og frelste.

De driver også et meget godt misjonsarbeide og støtter flere misjonærer regelmessig.

Foruten søster Helga Lundeby som har virket i China og som står tilsluttet forsamlingen, har de støttet regelmessig følgende: Berger N. Johnsen, Argentina, Schrøeder, Fjeld, B. Nilsen og Torkild Rasmussen, China, og Alb. Christiansen, Belgisk Congo. Flere har også mer eller mindre fått økonomisk støtte av forsamlingen i «Logen».

Brødrene fra «Logen» har arbeidet meget i bygdene rundt Moss. I Larkollen virket J. Lind i den første tid vekkelsen brøt ut der. Brødrene J. Lind og Hartvik Kristiansen virket i lengre tid i Råde, og flere ble frelste og døpt. Det var i delet mellom Råde og Tune de hadde disse møter og også ved Solli i Tune kom flere med ved deres virksomhet.

I Svinndal, Våler, Hobøl og Vestby har også venner fra «Logen» virket.

Menigheten på «Logen» er en av de eldste frie forsamlinger, iallefall på Østlandet. Den har i mange år vært regnet som en av de mest betydningsfulle i byen og er antagelig den forsamling som samler mest folk til sine møter. De har et meget pent og stort lokale som ligger omtrent midt i byen. I den senere tid er det oppusset og gjort om en del. Utenfor lokalet er det en stor åpen plass hvor det holdes friluftsmøter om sommeren. Her er det plass til mange mennesker, – på vennestevnet 1932 ble det anslått å være ca. 2000 mennesker og det var god plass til flere. Forsamlingen i «Logen» har også bygget en plattform på en åpen plass nede ved Kanalen. Her får musikkvenner og predikanter plass og de har friluftsmøter der hver søndag om sommeren, når været tillater det. På disse møter har mange, som ellers ikke besøker kristelige møter, fått høre evangeliet i tale og sang. «Logen» har sitteplasser til ca. 400 mennesker.

Bethel, Larkollen.

Vekkelsen i traktene omkring Larkollen begynte i årene 1906-07. Det ble en stor vekkelse der den tiden. Fra først av var det helst Frikirkens folk som virket der, men den utviklet seg mer i fri retning etter som årene gikk. Det var særlig Borglund som ble brukt av Gud i 1906-07 og årene etterpå. Emissær Sponbukt, som no virker i Kinaforbundet, kom også med på møtene der. I 1908 ble bedehuset «Emaus» bygget. Vennene ble da nektet å ha møte i kapellet der og husene ble for små. Såvidt vites ble den første av vennene der døpt i 1908. Det var søster Pauline Lilleholt. I 1911 ble br. og str. Buberg døpt i «Logen», Moss av predikant E. A. Nordquelle. Siden ble det døpt noen stadig. Dragsund og Andersen virket der og det var en stor vekkelse. Mange kom med. Det var godt på møtene og forståelse mellom vennene helt til ca.1920. Da kom det inn forskjellige ting som skadet Guds verk der. Noen av vennene holdt på at det måtte praktiseres fotvask og rettet seg etter profetier som visstnok ikke alltid var så helt i harmoni med Guds ord. Dette virket til splittelse og «Emaus» tilfallt Indremisjonen. I 1926 ble det et omslag. Da begynte vennene fra «Betania» ved Rygge stasjon å delta i møtene der. Mikael Kristiansen, Kiserud, Aimar Karlsen og flere virket der og vennene samledes igjen. I 1936 bygget de et nytt bedehus, «Bethel». Der ble vist stort offersind av flere da. Noen ga tømmer, andre arbeidet fritt. En søster ga fri tomt og mange penger. Et par søstre ga visstnok over 1000 kroner hver og med den billige arbeidshjelp som de hadde var huset – praktisk talt – gjeldfritt når det var ferdig. Br. Martin Buberg som i mange år sto i spissen for arbeidet der døde i 1935 og fikk ikke den glede å være med på innvielsen av bedehuset. De bruker sangboken «Schibboleth» og har adressekalender hvor de som ønsker å slutte seg til forsamlingen får sine navn innskrevet. For tiden er broder Ludvik Jansen, Moss den ledende bror.

Betania, Rygge.

Virksomheten i Rygge begynte i 1885 hos Karl E. Andersen Utne på en liten eiendom, Fiulstadgrinden. Da han senere flyttet til gården Utne fortsatte møtene der. Axel Wold og flere brødre fra Moss deltok i møtene. En av de første som ble døpt var br. Karl E. A. Utne. Etter en tids forløp leide noen venner et stort hus som ble kalt «Chefgården» og tilhørte gården Fredskjær, som ligger like ved Vannsjø. Det var særlig en broder G. A. Modin som tilhørte Frikirken i Moss som Gud brukte i den tid. Br. B. Bakke fra Moss deltok også meget der. Det brøt ut en stor vekkelse og i 1901 ble bedehuset «Betania» bygget.

Fra først av var både troende døpte og udøpte sammen, men etter hvert ble det flere og flere som tok troende dåp. Blandt disse var Anton Søgård og hustru som i lang tid var blandt de som må kalles for støttene. De ofret, arbeidet og var stabile og helhjertede med til de flyttet fra stedet og kjøpte en eiendom i Skjeberg. No er de hjemme hos Herren begge to, og likeså gamle broder Utne og hans hustru.

Det var jo rimelig det ble rivninger når to helt forskjellige oppfatninger kjempet om hvem som skulde seire og en tid stod de delt i to flokker. Den ene flokken samledes i «Betania» og den andre i husene. I «Betania» stod broder Bernhard Gundersen som den ledende og i den andre flokken brødrene Syver og Hans Utne (sønnene av førnevnte br. Utne). Imidlertid var også broder Bemhard Gundersen blitt døpt og etter en tids forløp kom de sammen igjen. Bestemmelsen ble da at menigheten i «Betania» skulde bestå av bare troende døpte.

Flere vekkelser har gått over stedet opp igjennom tiden. Av predikanter som virket der i vekkelsestider kan nevnes Gothard Kokkim. – Etter flere års stillstand brøt det ut en nokså stor vekkelse i begynnelsen av 1931. Det var brødrene Mikael Kristiansen og Kiserud som Gud brukte da. Mange unge og eldre kom til liv i Gud og ble døpt i vann og flere ble også åndsdøpte og det største av alt er at de fleste står med den dag i dag. Siden har det også vært et par mindre vekkelser. Av de brødre som har deltatt der i disse vekkelser kan nevnes Bjarne Holien fra Askim og Erik Skoie fra Mandal.

I flere år stod brødrene Bernhard Gundersen og Hans Utne som de ledende brødre. Det er no en flokk av kjekke, yngre brødre som står med og er ivrige og virksomme. De har også bra med sang og musikkrefter. Som sangbok brukes «Schibboleth».

Fra menigheten i «Betania», Rygge har Gud kalt flere til å virke i evangeliets tjeneste. Foruten brødrene Bernhard Gundersen og Hans Utne som i sin tid har virket flere steder til velsignelse er flere ute på feltet. Br. August Andersen som no er en eldre mann, arbeider som evangelist. Han var den første forstander i pinsemenigheten i Ås og reiser no helt fritt. En av br. Bernhard Gundersens sønner, Olav Gundersen, er for tiden forstander i menigheten «Filadelfia», Arendal. Søster Esther Grønvold, avdøde misjonær Grønvolds hustru, som sammen med sin mann virket som misjonær i Argentina en tid, tenker å reise ut på ny.

De har i den senere tid utvidet bedehuset Ved enkelte anledninger er det alt for lite. De arbeider også for flere misjonærer. De har adressekalender hvor de som står tilsluttet lar sine navn innskrive. Helt siden den første tid nådegavenes bruk ble kjent har de vært elsket og brukt i møtene.

De har også søndagsskolevirksomhet

Hobøl.

Broder Aksel Vold og flere fra Moss virket endel i Hobøl for flere år tilbake. Helene Rygge, som vår omvendt til Gud i Spydeberg, flyttet dit og i deres hjem hadde de troende sitt tilholdssted. Det var lite kristelig virksomhet på de kanter og de møtte meget motstand. I 1915 var det bare noen få som samledes til bønnemøter og bad om vekkelse. Vinteren 1916-17 virket br. Helmer Moger i Hobøl og Herren sendte et Åndens vær over stedet. Mange ble frelste. De samledes i husene som ofte var for små. Særlig ble samlingsstedet hos Helene Rygge, som almindelig ble kalt «Mor Rygge». Hun ble forholdsvis tidlig enke og hele hennes lyst var å tjene de hellige. Hennes hjem sto alltid åpent for Herrens vidner og folk. Mange har i årenes løp funnet et fredet sted og hentet ny styrke ved å finne åndelig hjelp og forståelse i «Mor Rygges» hjem. Hun fikk hjemlov 82 år gammel. Hun lignet gamle Anna i templet som tjente Herren dag og natt; nidkjær for Herrens sak uten partiskhet, med en kjærlighet til Herrens vidner som var rørende.

I 1932 gikk en ny vekkelse over stedet. Brødrene Simon og Torwald Olsen fra Sæke virket der da. Flere nye kom over på Herrens side.

Br. Kiserud fra Spydeberg var en av de brødre som deltok i møtene helt fra den første tid. Misjonær Julius Sørensen og

E. Thoresen (millionæren) er de brødre som har virket mest i Hobøl og Garder i de senere år. Smed Karl S!angsvold er for tiden den ledende bror. Han har innredet et lite koselig møtelokale ved siden av sitt verksted og hans hjem står åpent for predikanter. De har støttet misjonærene Marie Rustad og Helga Lundeby, China og K, Skipperud, Finnmark.

I Garder har de i de senere år hatt egen virksomhet og støttet misjonær Glittenberg i Belgisk Congo.

Fredrikstad.

«Knsti Menighet» hadde et lite lokale som hette «Elim» i Nygata. En av de ledende der var vedhandler P. E. Lund. Godhart Kokkim, Edv. Henriksen og et par brødre leiet en liten sal i Folkets Hus. De kom sammen en gang hver dag til brødsbrytelse og bønnemøter. Etter en tids forløp ble tilslutningen så stor til møtene at de måtte bruke både den store og den lille salen i Folkets Hus og mange ble frelste.

I 1905 sluttet P. E. Lund og vennene i «Elim» seg til vennene i Folkets Hus. Det var en beveget tid. Gud møtte sine barn på en måte som var helt ukjent dengang. Det var en åndskraft over møtene og den enkelte som det ikke var opplevet maken til før. Alt var nytt og uprøvet og det hadde lett for å bli ensidighet og overdrivelse. Flokken deltes og en del med br. Lund i spissen leiet en stor stue i Holmegata hvor de hadde møter, den andre flokken leiet lokale i Brogata 12.

Evangelist Harald Sørensen som i flere år har vært bosatt i Danmark var en av de første som ble frelst og åndsdøpt i den første tiden. Etter en tids forløp opphørte de å ha møter i Brogata 12 og vennene samledes igjen i Folkets Hus. P. E. Lund sto som den ledende bror til han flyttet til Oslo. De hadde ikke innskrivning og døpte og udøpte hadde adgang til brødsbrytelsen. Mange av de eldste troende i Fredrikstad minnes med begeistring den første tid.

Konduktør J. Pahle flyttet fra Ski til Fredrikstad og deltok i møtene sammen med Lund en tid. På grunn av at de var uenige i at de som ikke var døpt skulde delta i brødsbrytelsen m. m. gikk Pahle og noen andre – ialt 7 – ut og begynte møter i Brogata 12. De arbeidet lenge med liten tilslutning da det ble utspredt det rykte at de bare ville ha troende døpte til sine møter. Etter en tids forløp brøt det ut en nokså stor vekkelse, flere ble frelste og syke ble helbredet.

De leiet også flere ganger Tivolis store sal. Etter en tids forløp hadde de fellesmøter med baptistene. Predikantene A. C. Gabrielsen, Søndenå og Gramnes virket der da. Meningen var at møtene bare skulde holdt på i kort tid, men de fortsatte i 3 måneder. I den tid ble 31 døpte.

De fortsatte så i Arbeidersamfunnets lille sal og var ordnet som en fri bibelsk menighet. De hadde adressekalender, innsatte eldstebrødre, forstander og sekretær.

En tid var det stor framgang. Flere dypt falne ble frelst og døpt.

I Brogata 12 opptok noen venner virksomhet. Her var S. Shwan og kjøpmann Edv. Henriksen de ledende brødre. Det ble ikke noen stor tilslutning til møtene, men det var en god ånd over dem og de venner som gikk der følte seg hjemme.

Både på «Salen» og i Brogata 12 bruktes «Maran Ata» som sangbok. Forsamlingen i Folkets Hus brukte sangboken «Schibboleth».

1930 gikk forsamlingen i Brogata 12 og «Salen» sammen og ,,pinsemenigheten» ble ordnet. – De har bygd et stort moderne møtelokale, «Klippen», og er en av de større pinsemenigheter i landet. Noværende forstander er Paul Paulsen som før har vært metodistprest.

Forsamlingen i Folkets Hus fortsatte og kjøpmann Simen Eriksen sto i flere år som den ledende bror. Nå er det ingen fri virksomhet i Vestre Fredrikstad. Noen venner samles til møter av og til, men det er ingen offentlig regelmessig virksomhet.

Fredrikstad Ø.

«Salen».

Østre Fredrikstad har vært et hårdt og vanskelig sted når det gjelder den «frie» forkynnelse. Det har vært holdt noen møter der av og til gjennom årene, men ingen fast virksomhet.

Kjøpmann Arvid Bustgard, som hadde forretning i «gamlebyen» ble frelst og tillagt «Kristi menighet» i Fredrikstad. Han kjente trang til å gjøre noe for stedet og «Kristi menighet» hadde en tid møter i losjelokalet der. Bustgård gikk ut av «Kristi menighet» og fikk da anledning til å legge all sin tid og kraft i arbeidet for evangeliet i østre Fredrikstad. Det samledes mange folk og noen ble også frelste.

3. februar 1940 samledes endel av de vennene som deltok der, hvorav flere nylig var blitt frelst og døpt, og besluttet å ordne seg som en fri bibelsk menighet. De besluttet å kalle seg menigheten på «Salen». Ca. 25 sjeler sluttet seg sammen og br. Arvid Bustgård ble uttatt som forstander. Forsamlingen fikk en god framgang. Sjeler frelstes, ble døpt i vann og åndsdøpt og flokken vokste.

Så kom krigstiden og Bustgård m. fl. ble internert i Sverige. Møtene ble allikevel holdt regelmessig og Guds ord hadde framgang. Brødrene Thorleif Karlsen, Rolf Antonsen m. fl. sto i spissen for arbeidet. – Virksomheten har siden vært i stadig framgang. Noen overgir seg til Gud og blir døpt til stadighet. En prektig ungdomsflokk deltar med sang og musikk. – De har utposter hvor det er fast virksomhet i losjelokalet på Nabbetorp og «Elverhøi» ved Sellebak. Søkningen til møtene er god og mange ufrelste, helst ungdom, samles.

Evangelist Trygve Lie tilhører menigheten. Han har virkét en tid i Nord Norge og reiser no her syd på. Rolf Antonsen sto også tilsluttet menigheten og hadde dens anbefaling som predikant, men har i den seinere tid sluttet seg til»pinsemenigheten» i Fredrikstad, hvor han også før tilhørte.

Thorleif Karlsen og Guttorm Hansen har i den siste tid virket i Varteig og Skiptvet i sin fritid.

Det er en arbeidssom og livlig forsamling og de har store muligheter for fortsatt framgang. De har ikke adressekalender. «Maran Ata» nyttes som sangbok.

De frie evangelister Edv. Henriksen og Alfred Andreassen bor i Fredrikstad.

Det er også noen ,,frie venner» ute på Hvaler, men de har ikke regelmessige møter. Evangelist Karl Grønnet bor på Hvaler.

Torp.

Mellom Fredrikstad og Sarpsborg, på begge sider av Glommen, finner vi det ene tettbygde strøk etter det andre. Det er typiske arbeiderstrøk og nesten ingen fri virksomhet. Her er virkefelter nok.

På østsiden av Glommen ligger Torp Cellulosefabrikk. For noen år siden var det en nokså livlig virksomhet på stedet. Ole Bangor og hustru sto i spissen for arbeidet og de fikk bygd et stort prektig lokale hvor de hadde sine møter. Dessverre gikk lokalet fra dem og virksomheten opphørte. I den siste tid har pinsemenigheten på Sellebak opptatt virksomhet der og har fått be til Gud med mange sjeler.

Rolvsøy.

På Hauge og Valle, Rolvsøy begynte kjøpmann Simen Eriksen fra Fredrikstad å ha noen møter. Det var noen venner som vilde ha møter på Valle like før jul 1930. Møtene fortsatte etter jul og i februar ble «Losjelokalet» leiet og det ble pakkfullt av folk. De hadde møter hver søndag og en dag i uken.Utpå høsten brøt det ut vekkelse. Flere kom med. Vekkelsen fortsatte til påske og i februar eller mars ble de to første døpt.

På Valle ble også noen frelste. På sommeren hadde de en tur til Hvaler og flere ble døpt der. På Hauge hadde flere omstreifere slått seg ned og flere av dem kom med.

Fra den første tid hadde de troende sine sammenkomster og kom sammen til brødsbrytelse. De fortsetter fremdeles med møter annenhver søndag og hver onsdag. Foruten brødrene Eriksen har evangelistene Alfred Andreassen fra Fredrikstad og H. E. Hegh med flere deltatt.

«Klippen», Saltnes.

I delet mellom bygdene Råde og Onsøy, helt ute ved fjorden, har de frie venner et stort, pent lokale, «Klippen».- Størstedelen av befolkningen er fiskere og småbrukere. Metodistene hadde en forholdsvis stor virksomhet på disse trakter.

En predikant Harald Wester virket i Onsøy og Fredrikstad fra 1869 og framover. Han var den første de hadde sett og hørt spille gitar på disse trakter og det vakte veldig oppsikt. Han trodde også på helbredelse ved bønn og syke ble helbredet som han bad for. Blandt de som ble omvendt på hans møter var den kjente predikant Anders Johnsen fra Halden og søster Hilda Aronsen som bor i Fredrikstad. Begge er enda i live. Særlig ute på Skjelø i Onsøy kom flere med og ble døpt i vann.

Den frie bevegelse i Saltnes begynte i årene 1916 og 1917. Broder Bernhard Gundersen fra Rygge hadde virket der litt av og til blant metodistene. Hans Utne, Rygge, begynte så å ha noen møter og det samledes bra med folk. Utne var gift med datter til Lervik som var lederen for metodistene der. På et av disse møtene kom også Gundersen med og deltok sammen med Utne og siden arbeidet de sammen.

Møtene holdtes i husene og de som fra først av åpnet sine hjem for den «nye bevegelsen», som den kaltes, var Martin Agnes og Aksel Kløftene m. fl. I 1920 brøt det ut en stor vekkelse. Mange ble frelst og døpt i vann, og flere ble også døpt i den Hellig-Ånd.

Blant de som deltok i møtene var, foruten brødrene Gundersen og Utne også August Andersen fra Rygge og evangelist Alfred Andreassen fra Fredrikstad. Vekkelsen fortsatte og i 1921 ble bedehuset bygget. Det ble vist stor offervilje av vennene og på det første møte hvor offer til bedehus ble opptatt innkom visstnok ca. tre tusen kroner – et meget fint resultat. – Br. Kjønik Skovly, som var meget interessert i at bedehuset skulle bygges, foreslo at det skulle kalles «Klippen», og det ble så. Innvielsesfesten holdtes 17. mars 1922. Litt etter innvielsesfesten ble 7 brødre uttatt som tilsynsmenn for menigheten.

Br. Utne ble meget syk og innlagt til operasjon på sykehus i Moss og det så ut som han ikke skulle overstå det. Brødrene Wold, Martinsen og Lind, Moss, besøkte ham og bad for ham og fra den stund vendte sykdommen seg og han ble frisk igjen.

Imidlertid fortsatte møtene og Gundersen m. fl. deltok hele tiden. – Ungdommen deromkring holdt ofte et forferdelig leven og forstyrret møtene, men etter en tids forløp ble flere av de verste bråkmakerne frelste. – Siden har de hatt flere vekkelser og flokkén vokste. Flere frie predikanter har i årenes løp virket der.

Vekkelsen begynte i Lervik og utbredte seg til Saltnes og omegn. Av predikanter som har vært brukt av Gud i vekkelsestider kan nevnes: Kjellås, Moger, Harald Sørensen, Anders Johnsen og H. Ersrud. – Forstander er Lars Lervik, Onsøy, sønnesønn av «gamle Lervik», som han kaltes.

De har ikke innskrivning. Som sangbok nyttes «Schibboleth». De arbeider for flere misjonærer. Blant andre støtter de Chinamisjonær Helga Lundeby, som er fra Råde. Hun tilhører forsamlingen i «Logen», Moss.

De har et misjonsmøte hver måned til inntekt for trengende i forsamlingen. De støtter også misjonær Jens Glittenberg i Belgisk Congo og Margit Haraldsen, som er fra Tjømø og arbeider i Afrika.

Søndagsskolearbeidet ble opptatt av Lars Lervik og Kjønik Skovly og fortsetter fremdeles.

Foruten i Saltnes er det også endel virksomhet ved Missingmyren og Slangsvold i Råde. En av de første som virket dér var bødtker Th. Nilsen fra «Logen» i Moss og G. A. Modin. Siden virket brødrene Julius Lind og Hartvik Kristiansen med flere der en tid og mange ble frelste. Brødrene Eriksen fra Fredrikstad har også virket meget der i de seinere år. Såvidt vites har de ikke regelmessige møter, men samles etter som det passer. Karl Brodin som no bor i Rygge har virket meget på disse trakter i de siste år.

Sarpsborg.

Omkring 1900-tallet hadde baptistene en forholdsvis god virksomhet i Sarpsborg. De hadde sitt møtelokale i Mathisens gård i Jernbanegaten (no Victoria hotell) og eide også tomten som lokalet «Fram» no er bygget på.

I krisetiden 1905 måtte en hel del av menighetens folk reise til Sverige, da de var svenske borgere, og det ble intet av å bygge lokale og tomten de eide ble solgt. – I «Bethel» i Oscarsgata hadde frimisjon møter og flere ble frelste.

I 1907 kom T. B. Barrat til metodistkirken i Sarpsborg og det var vekkelse både der og i «Bethel». Da det kom en ny prest til metodistkirken som ikke syntes om bevegelsen, gikk flere ut og kjøpte et hus i Kirkegata, hvor de hadde møter. Etter en tids forløp gikk flere tilbake til metodistkirken igjen og den frie bevegelsen fortsatte på «Bethel».

Den første som ble åndsdøpt og talte i tunger var visstnok H. Zeller fra Oslo. Han oppholdt seg dengang hos sin bror som bodde i Sarpsborg. Carl Hagren var også en av de første som opplevet dette i Sarpsborg. – Det var en beveget tid, møter holdtes kveld etter kveld og flere ble frelste. Av predikanter som virket der kan nevnes: Joh. Magnussen, E. A. Nordquelle og Alfred Thoresen. L. M. Larsen fra Oslo virket der i lengere tid og mange ble frelste ved hans virksomhet.

Etter en tids forløp ble det kjøpt en tomt i Kirkegata og «Misjonshuset» ble bygget. Det ble da en fri forsamling, men de hadde adressekalender, hvor de som tilhørte der ble innskrevet. Som ledende bror ble nokså snart valgt Carl Hagren.

Oskar Karlsen arbeidet også en tid der. Flere ble frelste og døpt også da. Evangelist Hartford virket der i lengere tid og det samledes mange mennesker til møtene og forsamlingen hadde framgang.

Etter en tids forløp gikk en flokk ut fra «Misjonshuset» og opptok virksomhet. De hadde god framgang og lokalet «Eben-Eser» ble bygget. Her virket blandt andre Rein Seehuus en tid og mange, særlig unge, ble frelste. Etter en tids forløp måtte disse venner selge lokalet og «Eben-Eser» ble så kjøpt av baptistene og en del fra «Misjonshuset» gikk med dem. Lokalet ble siden kalt «Tabernaklet» og baptistene har en god virksomhet der.

I 1924 ble «Filadelfiamenigheten» ordnet. De hadde sine møter i «Fram» og «Fremtiden». Karl Flatner var den første forstander. Flere fra «Misjonshuset» tilsluttet seg denne flokk, men da de innførte menighetsorden med medlemskort m. m. var endel ikke enig i dette og leide lokalet «Salen», et lite lokale i 2. etasje i en gård rett overfor Folkets Hus. Thorvald Hansen og Aug. Andersen fra Rygge var de ledende brødre der. De hadde en god tid og bra tilslutning og arbeidet for Alb. M. Christiansen som arbeider i Belgisk Congo.

Etter noen års virksomhet besluttet de å legge ned virksomheten. En del av dem gikk til «Misjonshuset» og resten til «Filadelfiamenigheten». I «Misjonshuset» fortsatte møtene og flere vekkelser har det vært der i årenes løp. I 1928 virket misjonærene Jens og Kari Fjeld der og flere overga seg til Gud og ble frelste. I 1930 virket den amerikanske misjonær Otto Olsen i «Misjonshuset» og mange ble frelste. Det var en veldig tilstrømning til møtene, flere ble frelst og døpt i vann, og syke ble helbredet. Det store misjonhus var fullt kveld etter kveld og mange måtte gå uten a komme inn. E. Skoie virket også til vekkelse en tid etterpå. – Av de ledende brødre opp gjennom årene kan nevnes: Emanuel Pettersen, A. Holm, Johs. Andresen, Gustav Hansen, J. Kvist og Carl Hagren. Br. Carl Hagren sto som forstander den meste tid og arbeidet og ofret seg helt for virksomheten. Han gikk hjem til Herren i 1935. Ledende broder no er G. Iversen. Forsamlingen i «Misjonshuset» har virket på Borgenhaugen og Hafslundsøy m. fl. steder. I Sarpsborg har de frie venner og pinsevennene praktisk talt samme forkynnelse og menighetsorden. Menigheten i «Misjonshuset» arbeider for misjonærene Desmmond i India og Kari og Jens Fjeld, China. Som sangbok brukes «Schibboleth». – «Misjonshuset» har sitteplasser til ca. 400 mennesker.

Bede.

Omtrent tre kilometer utenfor Sarpsborg i Skjeberg ligger en liten «landsby» som bærer navnet Bede.

Forsamlingen i «Misjonshuset», Sarpsborg, hadde i mange år en utpost der. I 1914 ble en fabrikkarbeider Karl Nilsen og hans hustru frelst og straks etter ble en av hans kamerater August Andersen og hustru også frelste. De deltok en tid blandt indremisjonen, men ble snart overbevist fra Guds ord om å la seg døpe som troende og sammen med en eldre søster som var døpt begynte de møter.

I førsten var det bare disse 5 som kom, men de hadde det herlig og snart vokste flokken. Flere ble frelste, døpt i vann og åndsfylte og nådegavene kom i bruk på møtene. Det gikk flere vekkelser over stedet og det var ikke få troende døpte der. De hadde ikke adressekalender da de fleste sto tilsluttet «Misjonshuset» i Sarpsborg, men holdt regelmessige møter både søndag og en eller to ukedager. En tid var det ca. 50 troende døpte.

Fra først av holdtes møtene i forskjellige privathuser, men i 1920 innrettet de et rom i et hus som heter Wenneberg til bedehus. Det var plass til vel 100 mennesker og ofte pakkende fullt. På vinteren 1923-24 virket evangelist Almar Evensen der og mange overga seg til Gud og ble frelste og det var godt på møtene. Br. Karl Nilsen gikk kort etter hjem til Herren.

Stillingen i Sarpsborg og den strid som pågikk over hele landet angående åndens dåp, menighetsorden m. m. virket også på Bede, så meningene ble delte og flokken deltes. Etter en tids forløp kom de atter sammen, men de fikk ikke den tilslutning som før. Det ble et nytt vidnesbyrd om at strid ødelegger, men enighet gjør sterk. Stillingen i Sarpsborg, hvor det var tre frie døpte forsamlinger, var heller ikke egnet til å bidra til enhet.

Siden har det vært liten søkning til møtene. Noen av vennene gikk inn i menigheten ,»Filadelfia», Sarpsborg, og andre sto igjen i «Misjonshuset». – No er det utpost for «Filadelfiamenigheten». De har en bra søndagsskole og støtter misjonær Erling Andresen i Argentina.

Varteig.

Varteig er en liten bygd og da det ingen nevneverdig industrivirksomhet er der, er forholdene meget anderledes enn i nabobygdene. Det er heller ikke mange storgårder i bygda og mesteparten av befolkningen er småbrukere. De lever av sine småbruk og om sommeren arbeider mange i tømmerfløtningen, i «lensa» som de kaller det.

Vartingene er meget kristelig interesserte. I lange tider har bygda hatt flere personlig bekjennende kristne blandt sine mest framstående menn. Blandt disse må nevnes lensmann Larsen som var ivrig avholdsarbeider og kristen forkynner. Flere andre legpredikanter fra bygda virket også meget både i Varteig og bygdene omkring. Alle disse tilhørte statskirken og noen annen virksomhet var det ikke der.

I Os, som er anneks til Rakkestad og grenser inn til Varteig, virket venner fra «Kristi menighet» i Fredrikstad en del i førsten av 1900-årene og flere ble døpt i vann.

I 1905 og 1907 gikk det en stor vekkelsesbølge over bygda. En mengde ungdom og eldre med ble frelst. Vekkelsen fortsatte og grep dypt inn i folkelivet. Det var ingen særlig predikant som ble brukt der, men folk fra bygda. Blandt de som fikk innflytelse og ble brukt av Gud kan nevnes Arnt Gresløs og Erik Lunde. Begge var småbrukere og tømmerfløtere. De holdt møter og bønnemøter bygda rundt og på arbeidsplassen. Flere fikk også oppleve Åndens dåp og nådegavene kom i bruk, tungetale, profetisk tale og flere guddommelige helbredelser fulgte med vekkelsen.

I årene 1923 og 1924 virket evangelistene Almar Evensen og Lars Gulbrandsen der. Det brøt ut en stor vekkelse og mange ble frelste. En av de første som ble døpt i Varteig var Arnt Gresløs. Hans hustru kom med og ble døpt ved «Kristi menighet»s virke i Os. Ialt ble visstnok 30-40 stykker døpt i løpet av en forholdsvis kort tid. På andre siden av Glomma i Vidnesdalen brøt også en vekkelse ut og mange ble frelst og døpt. Vennene fra Os, Varteig og Vidnesdalen arbeidet da sammen og kjøpte et ungdomslokale i Vidnesdalen hvor det siden er holdt kristelige møter. (Dette skal bli nærmere behandlet i beretningen om virksomheten i Skiptvet.)

Etter en tids forløp ble flokken delt. Noen tok standpunkt for pinsevennenes menighetsorden og lære, de andre vilde stå fritt. De bruker «Schibboleth» på møtene. De har ikke adressekalender. Ledende brødre i Varteig er Amt Gresløs og Erik Lunde.

«Pinsevennene» bygget et lokale «Betel» i Os hvor de har møter. Noen større framgang har det ikke vært for noen av flokkene på flere år. I den seinere tid har det kommet med noen på begge steder. Astrid Johnsen og flere har virket blandt de frie venner i det siste og endel har overgitt seg til Gud.

En stor vekkelse var det blandt indremisjonen samme år som krigen her i landet brøt ut. Det var nesten ikke et hus i bygda uten at noen ble berørt av vekkelsen. Både bygdas ordfører og lensmann deltok aktivt i møtene sammen med presten og de fleste ledende menn i bygda.

Tune.

Ved Eidet i Tune, hvor tømmertunellen som tømmeret fra Glomma fløtes gjennom, kommer fram i dagens lys, virket i førsten av 1900-årene kjøpmann Olaves Hansen som tilhørte metodistkirken. Han var fra Selbak i Borge og nedsatte seg som kjøpmann der i den tiden tømmertunellen ble bygget. Ved hans virksomhet ble mange frelst og det ble bygget et kapell der hvor metodistmenigheten i Sarpsborg holdt regelmessige møter. Blandt dem som ble frelst var Aimar Karlsen, som no bor i Askim og som har virket som predikant i mange år blandt de frie venner. Både hans far og flere søsken ble vunnet for Gud og deres heim ble et bedehus.

I 1907 eller 1908 virket T. B. Barratt i Metodistkirken i Sarpsborg og sannheten om Åndens dåp og nådegavenes bruk ble forkynt. Blandt de som fikk oppleve den Hellig Ånds fylde var br. Aimar Karlsen og noen andre som deltok i møtene i Tune. De deltok i Brødremenigheten i Sarpsborg og seinere i Misjonshuset, hvor blandt annet E. A. Nordquelle virket. Da fikk de også syn for dåpen i vann. (T. B. Barratt var ikke døpt dengang.) Dette virket slik at flere lot seg døpe. De begynte å ha møter i privathusene og flere frie predikanter virket der. Særlig fra «Logen», Moss virket flere brødre i Tune. Blandt dem som virket mest må nevnes: Julius Lind, Hartvik Kristiansen, Tveter, Joh. Martinsen og flere av musikkvennene fra Moss deltok også ofte. Br. C. Hagren og Th. Hansen fra Sarpsborg virket også litt der. – I den første tiden holdtes møtene på Stikka og hos Edv. Pettersen, som bodde på Melleby den tid. Seinere ble møtene for det meste holdt hos Martin Utne. Han og hans hustru hadde i mange år tilhørt «lutherske frikirke», men ble døpt og sluttet seg til de frie venner.

Det har ikke vært noen større vekkelse blandt de frie venner i Tune, men en og annen har kommet med av og til. Når flokken er såpass stor som den er så kommer det av at flere har kommet til fra andre samfunn.

I den første tid møtte de frie venner megen motstand og de andre troende var forskrekket for dem, men etter som tiden gikk ble det snart bedre.

De har ikke bedehus, men samles og har sine møter i privathusene. Som sangbok brukes «Schibboleth». De har ikke adressekalender. De har misjonsmøter og opptar der offer til misjonsvirksomheten. Helga Lundeby har hatt støtte til sin virksomhet i China. Ledende bror er for tiden Anders Ramstad.

Vidnesdalen.

I Vidnesdalen var det lite kristelig virksomhet i eldre tid. For vel 30 år siden brøt det ut en vekkelse blandt indremisjonen og nokså mange kom med. De fleste av dem gikk nok bort igjen, men noen ble stående. En del yngre blandt dem fikk trang etter mere av Gud og begynte å samles til bønnemøter. De lengtet etter å få oppleve mere av Guds velsignelse. I august 1924 kom evangelist Lars Gulbrandsen til bygda. Han virket da i Varteig og hadde fått ha noen møter på Svartedal. Det samledes mange folk og flere ble grepet av forkynnelsen. En del ungdom besluttet å gå på møte og jage «gjendøperen» ut fra bygda, men ble selv grepet og noen av dem ble frelst. Det ble motstand mot den nye bevegelsen, men presten i bygda var meget forståelsesfull mot den nye retningen og hadde også fellesmøte sammen med Lars Gulbrandsen. Naturligvis var det da mange folk.

Møtene holdtes i husene og flere ble døpt i vann. En gang ble det døpt 9 og engang 13 stykker. Flere ble også åndsdøpte. De hadde flere møter i en liten stue i nærheten av et ungdomslokale og da stuen ble så altfor liten forsøkte de å få leie ungdomslokalet, men ble nektet. Straks etter ble de tilbudt å få kjøpt lokalet. De kjøpte da lokalet sammen med vennene fra Varteig og Os. Lokalet ble kalt «Filadelfia», og på innvielsesfesten var blandt andre E. A. Nordquelle fra Oslo med. Mange meldte seg ut av statskirken og ble døpt og sluttet seg til menigheten. En gang var det 11 stykker på en gang som meldte seg ut fra statskirken. Etter noen års forløp ordnet de seg som pinsemenighet, men står no som en fri bibelsk menighet.

Br. Kristian Kjernsbek står som ledende broder. Hans søster Hilda Kjernsbek var ansatt som menighetssykepleierske i Varteig, men da hun døpte seg måtte hun slutte. De kunde ikke ha henne lenger da, men hun fikk så meget privat sykepleie at hun umulig klarte å overta det. Atter et bevis på at det ikke er farlig å følge Guds ord.

De støtter misjonær Erling Andresen i Argentina og har opptatt kollekt til forskjellige misjonærer. Hele tiden har de hatt søndagsskolearbeid. Br. Alfred Svartedal har arbeidet med søndagsskolen storparten av tiden.

Lokalet med den lille salen rommer ca. 250 mennesker. Som sangbok brukes «Maran Ata».

Øvre Skiptvet.

Etter vekkelsen i Varteig 1905 og 1907 kom brødrene Arnt Gressløs og Erik Lunde til å arbeide i tømmerfløtningen ved Nes lense i Øvre Skiptvet. Ivrige som de var tok de snart fatt på å ha møter og flere overga seg til Gud. Det var antakelig i årene 1909 til 1912. Møtene holdtes hos Lina Schie, Arne Finsrud, Karl Finsrud, Johannes Skipperud på Ladim og mange flere steder.

Den første tid var det ingen troende på stedet. Hverken Arnt Gressløs eller Erik Lunde var enda døpte. De hadde imidlertid opplevet åndens dåp og flere ble velsignet av Gud. De hadde møter bare om sommeren i den første tid, så lenge arbeidet varte i «lensa». Om vinteren reiste brødrene heim da det ikke var noe arbeid om vinteren. Etter et par års forløp begynte de å ha møter både sommer og vinter. Det var Andreas Solvang som ble den som satte seg i spissen for arbeidet og han har stått som den ledende bror nesten hele tiden siden. Sigurd Schie stod også en tid som forstander. Den første broder som stod som leder var Arne Finsrud, som no er heime hos Herren.

I 1923 kom evangelist Almar Evensen til Skiptvet og virket til stor velsignelse. Mange ble frelste og no ble også sannheten om dåpen holdt fram og flere ble døpte i vann. Det ble fra den tid en fri troende døpt forsamling. Fra Skiptvet har flere reist ut som Herrens vitner. Esther Schie ble gift med indiamisjonær Arthur Cornelius og er no i India. Hennes søster Astrid Schie har virket i Nord-Norge i evangeliets tjeneste. Begge disse er døtrene til Lina Schie, hvor mange av de første møtene ble holdt. I Nord Norge arbeider også Kristian Skipperud og hans hustru, som er fra Skiptvet. De har sitt virkefelt i Kistrand, Porsangerfjord hvor de har oppført et prektig forsamlingslokale, men reiser ellers omkring på de fleste steder i Finnmark og Troms fylker. Håkon Haug, som reiser blant pinsevennene i Nord-Norge er også fra Skiptvet. Ingrid Ødegård virker no sammen med søster Astrid Schie. De har virket sammen i Kjøllefjord i Finnmark i flere år, men reiser no omkring her sydpå.

Menigheten står som en fri bibelsk menighet. De har et lite hus, som eies av br. Ødegård, hvor de har sine møter. Ellers har de møter i privathusene.

Som sangbok brukes «Maran-Ata». Vennene i Skiptvet har vært flinke til å arbeide for misjonssaken. De støtter flere misjonærer. Blandt andre: Alfhild Bjerva og Signe Pedersen som arbeider i China og Hans Svendberg i India.

De har søndagsskole og barnemisjonsmøter. Alma Frorud er den som står i spissen for dette arbeid. De bruker ikke adressekalender.

Greåker.

Greåker jernbanestasjon ligger omtrent midtveis mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Det er som en liten by med apotek, læger, forretninger og mange huser. Størstedelen av befolkningen har sitt levebrød på cellulosefabrikken. Også til Greåker kom den frie bevegelsen først i 1900 årene. Noen av de første som ble med var formann Hagstrøm. Han kom fra Nedre Eiker og hadde vært med på møtene der. I flere år hadde de møter på Folkets Hus. De fikk dog ikke noen stor tilslutning og møtene ble ikke holdt sammenhengende, idet det ble flere opphold. En tid leiet de en stor stue i et privathus hvor møtene ble holdt. De kalte møtestedet «Salen». Aug. Andersen fra Rygge arbeidet på Yven den tid og deltok i møtene. Brødrene Groth sto i spissen for arbeidet der den siste tid møtene ble holdt. No har de ikke regelmessige møter, men besøker møtene i Sarpsborg eller Fredrikstad.

Askim.

1918 var en del troende venner samlet hos Johs. Dahl på villa Holt i Askim og ble enige om å oppta frie møter. Det var ca. 20 stykker som var samlet. De ble enige om å skrive til Harald Ystrøm om å komme og ha noen møter. Han kom og det ble en god begynnelse med husmøter. De leiet også lokalet «Fremtiden» til møter av og til. 1922 og 1923 brøt det ut vekkelse i Vamma på møtene de hadde der. Det var broder Aimar Karlsen som Gud brukte da. Ca. 40 stykker ble herlig frelst og flesteparten av dem lever med Gud idag. Guds kraft åpenbarte seg særlig stor iblant dem. Mange syke ble helbredet som svar på bønn og fikk nåde til å stå opp fra sykesengen og være med på møtene og prise Gud. Det var en herlig tid.

Så ble avholdslokalet ved Askim stasjon leiet til møter og Lars Gulbrandsen ble tilkalt som predikant. Gud brukte ham til velsignelse og forsamlingen vokste. Br. Erik Nordquelle besøkte også stedet og deltok i møtene med stor iver. T. B. Barratt deltok også blant dem.

Thv. Johansen ble så forsamlingens predikant i mange år. Sammen med ham kom Ragnvald Johnsen og en stor vekkelse brøt ut. Masser av folk søkte møtene, sjeler ble frelst og en særlig velsignet tid fikk de oppleve. Ragnvald Johnsen fortsatte i den noværende «Filadelfia» menigheten.

Ragnvald Johnsen var med og utga sangboka «Seier» og arbeidet ivrig med i bladet «Korsets budskap» som Godthard Kokkim redigerte. Han omkom ved en togulykke i U. S. A. Evangelist Sjeime som hadde gått ut fra frelsesarmeen var den første som slo til lyd for å samle penger til å kjøpe tomt og bygge lokale. Penger kom inn og alt ble lagt til rette så tomt ble kjøpt i 1928, og etter 2 a 3 års forløp ble lokalet «Eben-Ezer» bygget. Vennene viste stor offervillighet og deltok i arbeidet med lokalet. Thv. Johansen deltok også ivrig i byggearbeidet.

Mens de ventet på at «Eben-Ezer» skulde bli ferdig så de kunde ha møter der, holdtes møtene i «Fremtiden» hvor de fikk tillatelse til å bygge inn døpekum. Mange ble døpt i vann og i den Hellige Ånd. Etter at «Eben-Ezer» ble ferdig har møtene fortsatt der. Tross mange vansker har forsamlingen holdt fram og teller no ca. 70 sjeler. De kan reise sitt Eben-Ezer og si: Hittil har Herren hjulpet.

Av de ledende brødre opp gjennom årene må nevnes brødrene Peder, Johannes og Johan Dahl. Oscar Falck er den ledende bror no. Fra Askim har flere av menighetens brødre i kortere og lengere tid reist og talt Guds ord. Blant disse kan nevnes: Aimar Karlsen, Bjarne Holien, Abner Dahl (som no virker som ordets forkynner blant pinsevennene i Sverige) og Ernst Falck som framleis reiser blant de frie venner.

I det siste har br. Arnt Andersen fra Mandal virket til velsignelse blant vennene. Søkningen til møtene er god og flere som var blitt sløve og lunkne er kommet tilbake og deltar i møtene med liv og lyst. De har også fått be med frelsessøkende sjeler. Evangelist H. E. Hegh og brødrene Kobbevik bor i Askim. Forsamlingen i Askim har også virket på Mysen og Slitu. En tid holdt de regelmessige møter på disse steder. I Trøgstad og flere steder har de også hatt møter. Søndagsskolearbeidet hat de både på lokalet og ved Korsegården.

Rakkestad.

I de store bygder i Indre Østfold: Eidsberg, Rakkestad og Degernes er det lite fri virksomhet. I Rakkestad ved delet mellom Skjeberg og Degernes og Rakkestad er det en liten vennefiokk. Det er br. Johan Lia, Bredholt og hustru som har åpnet sitt hus for møter og tar mot de frie predikanter. Br. J. Bredholt og hustru ble døpt i «Misjonshuset», Sarpsborg, visstnok i 1931 og har siden stått fritt. Flere av deres barn er også kommet med. I 1941 var det en liten vekkelse der. Søstrene Astrid Schie og Ingrid Ødegård virket sammen med br. Hans Utne fra Rygge som også var der en tid.

En del av predikantene fra Østfold.

Oskar Karlsen er en av de eldste frie predikanter blant de frie venner. I den første tid virket han mest i Eidsvoll og Hallingdal som da var forsømte felter i høy grad. No er han mest heime da han ikke lenger orker reiselivet, særlig ikke om vinteren. Han er bosatt i Skjeberg.

Alfred Andreassen har også i mange år reist omkring med evangeliet. Blant annet har han virket i forsamlingene i Østfold og ellers i størstedelen av landet.

Ernst Falch er opprinnelig fra Svelvik, men er no bosatt i Askim. Helt fra han var ganske ung har han arbeidet i evangeliets tjeneste.

Trygve Lie er den yngste av predikantene i Østfold. Han tilhører menigheten på «Salen», Fredrikstad. En tid virket han i Nord-Norge.

Kristian Skipperud er fra Skiptvet. Han har no i mange år virket i Kistrand, Finnmark.

Brødrene Kobbevik og H. E. Hegh bor i Askim. Hegh er gammel og syk no, men har reist helt til ifjor. Han har virket både i Amerika, Canada og Australia. I mange år har han no reist her i landet.

På Hvaler bor evangelist Karl Grønset.

August Andersen har sin heim i Rygge. Han har i flere år virket i evangeliets tjeneste.

Astrid Schie er fra Skiptvet og har i flere år virket i Nord-Norge. Særlig i Kjøllefjord, Finnmark, har hun arbeidet i evangeliets tjeneste. No virker hun på forskjellige steder i Østfold.

Ingrid Ødegård er også fra Skiptvet og har virket sammen med Astrid Schie.

BUSKERUD FYLKE

Drammen.

I begynnelsen av 1900 årene var det i Drammen, som flere andre steder, en del åndelig bevegelse. I 1903 virket den danske predikant Jensen Mår og flere ble «løste» som de kalte det da. De kom inn i friheten i Kristus og fikk oppleve den herlige velsignelse som det er når man får se at Kristus har kjøpt oss fri. Før var det nesten betraktet som synd å være lykkelig og glad. Man måtte gråte og sørge og være alvorlig hvis man skulde være en kristen.

Ved Jensen Mårs virksomhet ble flere velsignet av Gud og mange fikk syn for troende dåp. En del av disse gikk ut fra frimisjonen og begynte å ha offentlige møter i privathusene. Det første lokale de hadde var i Toldbodgaten 51. Lokalet besto av 3 stuer, hvor størstedelen av mellomveggene var tatt bort.

Det ble fullt hus. B. Bakke fra Moss og Kristian Olsen fra Holmsbu var de første predikanter som virket der. Brødrene Spæren og Otto Grønneberg var av de første som var med i virksomheten. Konrad Johnsen var også med i den første tid.

Etter en tids forløp kom Erik Andersen Nordquelle dit. Han hadde før forsøkt å få møter i Drammen, men det lyktes ikke. Første møte var i et stort lokale på Bragernes. Han hadde med seg noen fra Oslo som sang og spilte. C. 0. Blegeberg fra Oslo var med. Lokalet ble stuvende fullt av folk som var spent på å høre denne originale predikant og det var ikke fritt for at vennene var litt nervøse for hvordan det skulde gå. I lokalet var det en høy prekestol og opp til prekestolen var det en trapp. Erik Nordquelle snudde prekestolen med baksiden og trappen mot forsamlingen og under prekenen løp han opp på trappen og sa: «Så stor er pastoren». Så løp han ned på gulvet igjen, la seg på kne og ropte: «Men slik føler man seg når man får Gud». En slik predikant hadde de aldri sett eller hørt før.

Siden virket Nordquelle ofte i Drammen. Brødrene Johs. Mathisen og Arnesen fra Oslo virket også meget i Drammen i den tid. I 1905 fikk de nytt lokale i Blichs gate 3. Otto Grønneberg sto som ledende bror i 4 år.

I 1907 kom den bevegelse som er blitt kalt «pinsebevegelsen» til Drammen og fikk god mottakelse av vennene. Det var mange som opplevet Åndens dåp. Tungetale, tydning av tunger og profetisk tale fikk en stor plass i menighetens møter. Det ble en herlig tid og stor søkning til møtene.

En tid etterpå brøt det ut en stor vekkelse blant barn. Mange barn ble frelste og fyllt med den Hellig Ånd. De vitnet på møtene og på skolen og kom sammen til bønnemøter. Tilstrømningen var så stor at de måtte ha politi til å holde orden og det hendte at forsamlingens folk måtte ha kort for å komme inn.

Etter at denne vekkelse hadde holdt på en tid kom det inn ting som ikke var sunne. Blant annet var det noen som mente de hadde evne til å «dømme» som de kalte det. Det var særlig noen søstre som kom inn på dette. Da bevegelsen var ny og alle hadde respekt for de åndelige nådegaver var det ingen som turde ta standpunkt mot dette, men de fikk holde på med disse ubibelske «dommene». De reiste seg opp i møtene og dømte den eller dem som de trodde skulde dømmes i hele forsamlingens påhør. No skulde man naturligvis forstått at dette ikke er etter Bibelens lære, men som sagt, det var så nytt alt da.

Otto Grønneberg trakk seg da tilbake som leder og vennene mistet lokalet. De hadde en tid møter i husene. Hos lods Andersen hadde de ofte sine møter. Det var forresten der de første møtene ble holdt, etter at de hadde gått ut fra frimisjonen. De hadde så møter slik en tid. Ferdinant Svendsen og Conrad Johnsen deltok i møtene.

Den usunne «dømme»-retningen kom de bort fra og Grønneberg og de andre som av den grunn gikk, kom no igjen. Etter å ha hatt forskjellige lokaler fikk de sitt lokale i Knofs gate 6, hvor de framleis holder til. I første etasje var det smie og i annen etasje snekkerverksted. Annen etasje ble innredet til møtelokale og pinsen 1908 hadde de innvielsesmøter.

I den tid kom brødrene C. Nilsen og Ditlef Christoffersen med i forsamlingen. C. Nilsen ble en av de ledende brødre og likeså D. Christoffersen.

Lokalet ble siden bygget helt om og er no et av de mest tidsmessige og praktiske lokaler de frie venner eier. Ombygningen ble foretatt i 1920-årene.

Forsamlingen i Drammen har deltatt i misjonsarbeidet både i inn- og utlandet. En lang tid arbeidet de for H. Engstrøm og hustrus misjon i Banda, India. Lokomotivfører Ingvald Finnerud sto i flere år som kasserer for denne misjon. Visstnok helt til str. Dagmar Engstrøm gikk inn i «Filadelfiamenigheten» i Oslo.

Forsamlingen har sendt ut misjonær Dagmar Jacobsen som fra først av arbeidet sammen med Engstrøm i Banda. Hun arbeider no i Mahoba, India og har selvstendig virksomhet. Kasserer for str. Dagmar Jacobsen er H. Hermansen, Åsveien 15.

Albert M. Christiansen som arbeider i Belgisk Congo får også regelmessig støtte fra forsamlingen. De arbeider også for virksomheten i Nord-Norge. Blant andre støtter de regelmessig Dorthea Klem som har bygget en gamleheim i Børselv. Hennes kasserer er Tora Finnerud, Danvik, Drammen..

Søster Valborg Gommerud som har virket som evangelist på flere steder i vårt land, i Nord-Norge og i Sverige er også fra Drammen.

De har også en god søndagsskolevirksomhet. Som sangbok brukes «Schibboleth». De har ikke innskrivning.

C. Nilsen og Otto Grønneberg er vandret hjem til Herren. Brødre fra Knofsgt., Drammen, har også virket i byens utkanter. På Solumstranden var det en tid god virksomhet. Bedehuset «Klippen» ble bygget og møter holdt regelmessig. David Eriksen var den som mest sto i spissen der. Ved Lier stasjon har det også vært holdt møter og flere kom med.

Holmsbu

Inne i en lun vik i Drammensfjorden ligger ladestedet Holmsbu. Stedet er verdensberømt, kan man si, som ferie- og badested. Om sommeren strømmer byfolk ut til den enestående vakre lille plassen for å nyte sol, havluft og sjøbad, og når dampbåten legger inn til Holmsbu brygge en sommerdag yrer det av ferieglade byfolk i alle aldre. Stedets befolkning lever for størstedelen av fiskeri.

Julen 1876 kom et par metodister, Hellerud og Danielsen fra Kongsberg dit og hadde noen møter. Det brøt ut en vekkelse med en gang og mange ble omvendte. De nyomvendte skulde, som metodistene brukte, være «på prøve» for siden å opptas i metodistmenigheten. Da de om ca. et og et halvt års tid kom igjen vilde imidlertid ikke de troende gå med på å gå inn i metodistkirken.

Hilditch og Prydz fra Moss som tilhørte Plymouth-brødrene var der av og til og deltok i møtene. De holdt ikke noen taler, som andre predikanter brukte, men satt på stolene og samtalte om Guds ord. Brødsbrytelse hadde de også ofte. Det var da lite uomvendte på møtene. Det ble omtrent bare de troende som kom sammen. En bror som het Johan Nilsen fra Horten kom så til Holmsbu. Han var av de frie venner og det ble da endel brytninger. I 1883 og 1884 var det vekkelse. En svensk predikant Adolf Borén virket til velsignelse. Han døde straks etter. Så kom en svensk misjonær Lundh, som siden reiste til China, til Holmsbu og han ordnet slik at en annen predikant, den godt kjente vekkelsespredikant Normann kom dit. Normann gikk på misjonsskolen i Kristinehamn og kom fra Sverige til Holmsbu. Det ble da en stor vekkelse. De hadde sine møter i husene og leide også av og til noen rom hvor de hadde sine møter.

1887 og 1888 virket Anders Johnsen fra Halden og Edv. Nilsen en tid. Det var meget folk på møtene og noen ble frelste også den tid. Anders Johnsen døpte to søstre ute ved Rødtangen midt på vinteren og lods Andersen som da bare var en 15 års gutt, sto og skjøv vekk isflakene så de kunde komme ut i vannet.

Br. Axel Wold og flere brødre fra Moss virket også endel oppgjennom årene. Rein Seehuus virket der til velsignelse et par år før «spanskesyken» herjet vårt land. Mange kom med ved hans virke og står med den dag idag. Noen av disse som kom med ble også ofre for den farlige syken og flyttet herfra for å være med Kristus. Det var godt for dem at de tok mot frelsen, så de var rede når oppbruddets time kom. Foruten de nevnte brødre har en masse predikanter besøkt stedet. Å nevne alle disse er umulig.

Det hadde sine vansker å samles i husene og vennene ble da enige om å bygge bedehus. De samlet sammen et lite fond og fikk visstnok betalt undermuren med de midler de hadde samlet, resten lånte de i banken og gjelden er for lenge siden betalt. De har no ingen gjeld på bedehuset. Axel Vold og Normann var med på innvielsesfesten som holdtes nyttårsdag 1893. Nyttårsdag 1938 kunde de feire 45 års jubileum

Søndagsskolearbeidet ble tatt opp tidlig. Det var i 1885 at pastor Bernt Jørgensen fikk arbeidet med søndagsskolen i gang og str. Lovise Gundersen har vært med omtrent hele tiden og fikk diplom for 50 års arbeid i søndagsskolen for lengere tid siden. Det er Lovise Gundersen og Kristian Larsen som no arbeider blant barna. Julius Larsen var forsamlingens forstander i mange år. Han døde 1926 og hans sønn Kristian Larsen har siden vært forsamlingens forstander. Forsamlingen er ordnet som en fri bibelsk forsamling. De har fire eldste og forstander. Herren har også kalt to av forsamlingens brødre til å virke som predikanter. Det er Kristian Olsen, Holmsbu, som har virket i flere år og er godt kjent iblant de forskjellige samfunn, og Olav Frodesen som arbeider i frimisjon.

Den ytre misjon og arbeidet i Nord-Norge har også hatt støtte fra Holmsbu. Søstrene i forsamlingen har misjonsmøter hver mandag (undtagen i sommerferien) og støtter Berger N. Johnsen, Argentina, Alb. M. Christiansen, Belgisk Congo,

Christofa Brundtland, China og virksomheten i Nord-Norge. Misjonskasserer er str. Signe Iversen.

De har ikke innskrivning. Som sangbok brukes «Schibboleth». De har bra med sang- og musikkrefter.

I Holmsbu er det bare en forsamling. Hverken indremisjon eller andre samfunn har noen virksomhet der.

Kirkebygden i Hurum.

Vekkelsen begynte i 1906 og 1907 ved I. Borglund og G. A. Modin. Videre var Sponbukt også med endel. Mange ble frelste og de fleste av dem var ungdom.

Møtene holdtes i husene. Av steder som det mest var møter kan nevnes: Sem, Follestad, hos Andreas Sørensen, Oline Vold m. fl. Kristi menighets predikanter hadde en del møter og venner fra Holmsbu besøkte også stedet ofte. Alfred Thoresen og hans hustru bodde en tid på stedet og virket der.

I 1914 ble bedehuset bygget. De hadde innvielsesfest 29. november 1914. På innvielsesfesten var det samlet venner fra Holmsbu, Filtvedt, Berger, Sætre og Røyken. Brødrene Gerar og Ivar Olsen var med på festen.

Den første tid var det bare noen få troende døpte, men litt etter litt ble det flere som fikk øynene opp for denne sannhet. Blant de første som ble døpt var Osvald Follestad. Siden er mange døpte der. I den første tid døpte de i Drammensfjorden og i en innsjø som er i nærheten. Det vakte naturligvis oppsikt, men da virksomheten i Kirkebygden er av nyere dato ble det ikke slik oppstyr som f. eks. i Holmsbu, hvor de en tid nesten overfallt de troende døpte predikanter. De var også ofte i Drammen og døpte. En gang ble 21 stykker fra stedet døpt i Knofsgt. 6, Drammen, og en annen gang 10 på samme sted. I 1920 var det vekkelse og flere kom med.

I 1923 gikk endel ut fra forsamlingen og dannet pinsemenighet. De bygget lokalet «Klippen», som ligger bare et lite stykke fra det gamle bedehuset. Denne plass var selvsagt mindre bra. Hadde de enda bygget det nede ved Værket eller Bogen, kunde det vært noen mening i det. To lokaler med så lik forkynnelse like inn på hverandre kan ikke virke heldig.

På vinteren 1935-36 var det også en vekkelse. Det var Ruben Dammen som da ble brukt. Mange kom med og ble døpte. De har misjonsmøter og arbeider for Dagmar Jacobsen, India og Jens Glittenberg, som arbeider i Belgisk Congo. En barnemisjon arbeider for virksomheten i Nord-Norge.

De har for tiden 4 eldstebrødre og forstander. Eldstebrødre er: Helmer Jacobsen, Einar Samuelsen, Ludvik Pedersen og Anton Olsen. Forstander er Oskar Olsen Sørlie, som også er med i de frie venners misjonsutvalg.

De har en bra søndagsskolevirksomhet. Som sangbok brukes «Schibboleth». De har ikke adressekalender.

Sætre, Hurum.

Den første frie virksomhet som kjennes til på Sætre var i årene 1904-1906. Det var en arbeider og småbruker fra Sandsbygda som holdt noen møter i husene der og noen kom med og ble frelste. Hans navn var Julius Dehle. Han var dissenter, men ikke døpt. Av dem som kom med i den første tid og som framleis deltar iblant de frie venner er søster Hilda Ødegård.

I 1906 ble Aksel Abrahamsen frelst under et opphold i Sarpsborg. Det var visstnok blant indremisjonsvennene i Betania. Da han straks etter kom heim var blant andre Hjalmar Olsen Sørlie, som no er forstander i forsamlingen i Kirkebygden, også kommet med. Hjalmar Sørlies bror Oskar Olsen og noen få andre ble også frelste en tid etter. Disse brødre sammen med noen søstre hadde da møter i husene og noen ganger fikk de også låne et lokale som tilhørte Engene Spreng stoff-fabrikk. Flere ble døpt og da det også ble tungetale blant dem, nektet fabrikken dem å få lokalet til møter. De samledes da en tid til møter under et stort grantre i skogen, men da dette ikke var godt å holde på med fikk de kjøpt en tomt og begynte å bygge lokale. De ga 200 hundre kroner for tomta og hele kassabeholdningen de eiet var 120 kroner. Det var bare arbeidsfolk og småkårsfolk alle sammen som var med og ikke var det mange av dem heller (visstnok 14-15 stykker), så det var jo et troesskritt.

Noen ga 100 hundre kroner, noen 50 kroner og noen mindre. Resten som behøvdes lånte de i bank. De arbeidet fritt og hjalp til alt de kunde og den 10. september 1909 kunde de ha innvielse av sitt nye bedehus. Gjelden var da kr. 3000.00 og den ble betalt i løpet av 6-7 år, uten at de fikk en eneste øre av utenforstående eller andre forsamlinger.

Bedehuset er oppusset siden og de har innredet leilighet på ett værelse og kjøkken i første etasje og to rom og alkove i annen etasje. Bedehuset har sitteplasser til ca. 200 mennesker.

Det har vært flere vekkelser opp gjénnom årene. I 1921 brøt det ut en dyptgående vekkelse. Folk var påvirket både på møtene, i arbeid og i hjemmene. Mange ble frelste i den tid. I nesten alle vekkelser må man regne med frafall, men de som kom med i den tid og som lever står visstnok ved. Noen har fått gå heim til Herren. Søster Ester Frandsen fra Halden og Hett Møller virket som predikanter i den tid.

I 1927 og 1928 var det også en stor vekkelse. Mange ble frelste og flere døpt. En gang ble 38 stykker døpt i sjøen og en annen gang var det ca. 20 stykker som ble døpt. Flere falt dessverre fra igjen etter denne vekkelse, så resultatet ble ikke så godt som i vekkelsen 1921, prosentvis sett ihvertfall. Det var predikant Thv. Johansen som særlig virket der da. Siden har det ikke vært noen særlig vekkelse, men en og annen er kommet med opp gjennom tiden.

I år har det atter vært en stor vekkelse i Sætre og omegn. Det er særlig ungdom som er kommet med. Søster Valborg Gommerud har virket der. Tre ganger har de hatt dåp i sommer og det er flere som er blitt døpte hver gang.

Det er bare en forsamling på stedet og de er spart for den sorg og lidelse som en splittelse fører med seg. Mange predikanter har i årenes løp besøkt dem. De arbeider for misjonær Desmond i India og har trofast holdt på med dette siden de reiste ut. Nord-Norges misjon er også tilgodesett. De støtter brødrene Oskar Gamst, Henrik Eilertsen og Kristian Skipperud.

Søndagsskolearbeidet ble opptatt i 1909. Det var Aksel Abrahamsen og Emil Thorkildsen som begynte med søndagsskolearbeidet. Det minste antall de har hatt er 30 barn og det høyeste 90 barn. – Abrahamsen fortsetter framleis med søndagsskolen.

De har ikke innskrivning. Som sangbok brukes «Schibboleth». Første forstander var Hjalmar Olsen Sørlie. Forstander no er Aksel Abramsen, Sætre. Martin Fagerli var en av de ledende brødre. Han gikk heim til Herren for noen år siden. Oskar Olsen er no eldstebroder sammen med Abrahamsen.

Tofte og Sagene i Hurum.

Ute på den ytterste spissen av Hurumlandet bor det mange mennesker som har sitt arbeid på fabrikkene der eller har andre livsstillinger. Også der har det i flere år vært fri virksomhet. En tid var det mange som søkte de frie venners møter og det var god framgang. Størsteparten gikk med pinsevennene da de tok opp arbeid der og «pinsemenigheten» ble ordnet. Pinsevennene har et stort prektig møtelokale og en god virksomhet der.

Det er noen frie venner som samles i husene og har møter enda, men tilsiutningen har i de seinere år ikke vært så stor.

Brødrene Martin Roås og Thorleif Amundsen er de ledende brødre no.

Rødtangen.

Også ved Rødtangen i Hurum bor det noen frie venner. De deltar i møtene i Holmsbu, men har også noen møter ved Rødtangen av og til.

De frie venner har god utbredelse og bra tilslutning i Hurum. På hele halvøya, som ligger mellom Oslofjorden og Drammensfjorden, finnes det frie venner overalt. Forsamlingene i Sætre og Holmsbu er jo store og livskraftige menigheter, men også på de andre stedene har de en meget god tilslutning.

Mjøndalen.

Etter åndsutgydelsen i 1907 kom vekkelsen også til Mjøndalen. Bedehusene fyltes med folk som var interessert i å høre evangeliet. Det brøt ut en herlig vekkelse og mange sjeler kom til troen på Jesus. De redskaper som Herren brukte var lærer Laug, Midje og Rognerud på indremisjonens bedehus og Wål og Nyborg i «Bethel», som er frimisjonens lokale. Det ble en underbar tid og mange kom med. De opplevet frigjørelse og frydet seg i Herren. Sangen om Jesus hørte man overalt i de dager. Arnt Gundersen og Emil A. Arnesen kom med i den tiden. Johan Magnusen kom så til Mjøndalen og det ble holdt husmøter. Flere begynte å gå på disse husmøtene. Det ble snart klart for mange at det var mere av de åndelige verdier å få og mere å oppleve av velsignelser fra Gud. «Vi fikk kjenne at han er rik nok for alle dem som påkaller hans navn, og kan til Herrens ære si det var salige møter. Det var med oss som med Peter da han sa: «Her er det godt å være.» Det var et vidunderlig fritt evangelium som ble forkynt», forteller en av dem som var med den tid.

Flere og flere sluttet seg til og etter å ha hatt møter på iforskjellige steder hadde de i lengere tid sine møter i Drammensveien 12. Gud virket iblant dem og mange sjeler frelstes og jubelen var stor. Flokken vokste så det ble trangt om plassen. De måtte ta ned veggene så hele annen etasje ble et rom. De predikanter som virket der mest den tid var Jørgen Dammen, Lorentsen og Magnusen. De hadde sine møter der inntil «Salen» ble bygget i 1922. Anton Backe virket også blant vennene en tid. Han er no forstander i «Elim», Ålborg i Danmark.

«Salen» er et pent, trivelig lokale hvor menigheten har hatt sine møter siden det ble bygget. Byggmester Buin var i flere år den ledende bror. No er det visstnok br. Arnt Gundersen som er den ledende. De har en staut ungdomsflokk som er med i arbeidet. For noen år siden kom en del med under Ruben Dammens virksomhet. De har også en god søndagsskolevirksomhet. Som sangbok brukes «Schibboleth». De har ikke adressekalender eller noen slags innskrivning.

Berøa, Lierstranden.

På Lierstranden, like utenfor Drammen har de frie venner et lite og pent lokale som heter «Berøa». En av de første predikanter som virket der var visstnok Oscar Halvorsen. Thorvald Johansen besøkte også stedet ofte.

De har ikke innskrivning. Ledende bror er Johan Hogstad.

Håpet, Solbergelva.

Et stykke oppover Drammenselva ligger Solbergelvas fabrikker. Her har det vært mye fri virksomhet opp gjennom tiden. Etter en god vekkelsestid ble bedehuset «Håpet» bygget. Mange folk søkte møtene og flere ble velsignet av Gud. Mange av de frie predikanter har virket på stedet. Blant andre kan nevnes Aimar Karlsen, Thv. Johansen og Erik Skoye.

De har ikke innskrivning. Som sangbok brukes «Schibboleth». De har støttet Berger N. Johnsen i Argentina. Ledende bror er Joh. Tollefsen. Søndagsskolearbeidet drives med Lissi Tollefsen som den ledende.

«Elim», Solbergmoen.

Et stykke lenger oppe er det også bygd et lokale som heter «Elim». I den første tid virket brødrene Arnesen og Horni m. fl. fra Oslo. No i den seinere tid har det vært virket der av forskjellige. Lokalet eies visstnok enda av de frie venner.

Det er nok flere mindre venneflokker i Buskerud fylke, men det har ikke lykkes å få tak i noen nøyaktige opplysninger om disse.

Store steder ligger enda som forsømte hva den frie forkynnelse angår. Her er virkefelt nok og det burde tas opp som en felles oppgave for de forholdsvis store forsamlinger å oppta virksomhet på de mange steder som enda ligger åpne. Pinsevennene har i de seinere år gått godt fram i fylket, men enda er det mange steder hvor heller ikke de er nådd.

Her er sædejord nok.

VESTFOLD FYLKE

Svelvik.

Til «den vesle rare byen» som Elias Kremmer kalte Svelvik kom den frie forkynnelse nokså tidlig, antakelig var det i 1888 Anders Johnsen fra Halden virket der av og til. Møtene holdtes ofte hos «Petrine på Grunden», som en av søstrene kaltes i daglig tale. Det var stor motstand mot møtene og Anders Johnsen ble rent forfulgt. Br. Johnsen tilhørte «Kristi menighet» og de praktiserte troende dåp. Det var i Holmsbu br. Johnsen hadde sitt tilhold og der døpte han mange. Fra Holmsbu til Svelvik er ikke veien lang og ung og frisk som han var var det ikke mer enn rimelig at han tok turen til Svelvik. Det var særlig dåpen som det var motstand mot. Søster Petrine er for lenge siden gått heim til Herren, men saken hun kjempet for er gått framover.

I 1918 virket Rein Seehuus, som da bare var 17 år, der sammen med evangelist Modalsli. Det ble en herlig vekkelse. Noen av de som kom med ble enige om å oppta fri virksomhet. Det var noen få troende døpte før der. Et par av dem var «baptister» og en søster tilhørte «Kristi menighet». De sluttet seg til med det samme og det holdtes møter i husene.

Br. Oskar Fa!ch og hustru sammen med noen få venner gikk ut fra indremisjonen og det var dem som tok opp den frie virksomhet. Det var i 1919 eller 1920. De fikk nok en del motstand, men saken gikk fram. Møtene holdtes hos Oskar Falch (og ?) noen andre venner og tilslutningen til møtene øket slik at husene ble fylt til trengsel. Flere overga seg til Gud og det var herlige tider i Svelvik. Det første stevne i Svelvik vil nok aldri bli glemt av dem som var med der, sier de som deltok. Hele forsamlingen i Knofsgate, Drammen, med musikken og venner fra alle kanter deltok og ungdomslokalet «Åsvang» ble rent for lite. Evangelistene som deltok i stevnet var: Ferdinant Svendsen, B. Jonassen, H. Ersrud, M. Støve, O. Kjellås m. fl. Det var en flokk venner som vilde virke for Herren og det ble en god fri virksomhet. De samledes i et lokale som kaltes «Kolsåssalen». Gud virket med og mange kom til troen. Av predikanter som har virket kan nevnes: Kjellås, Hartford, Daniel Nilsen og Ersrud. Ersrud var visstnok den som døpte de fleste i den tiden.

«Kolsåssalen» ble tatt fra dem da det skyltes på at gulvet var for dårlig. Så måtte de se seg om etter annet lokale. En tomt ble kjøpt, men da de ikke syntes den passet ble den solgt igjen og de samledes i hjemmene.

Oskar Falch sto som ledende bror til han i 1924 reiste til sjøs. Agent Ragnvald Volden, som var flyttet til Svelvik, ble da leder og hadde denne tjeneste til 1938.

De fikk samlet en del penger og lokalet «Karmel» ble bygd i 1926. Siden har møtene vært holdt i dette lokale som er både pent og praktisk innredet. De har arbeidet for Alb. Christiansen i Belgisk Congo, Dagmar Jacobsen, India og flere. Misjonsarbeidet i Nord-Norge har også fått en stor plass i blant dem. Br. Volden og hustru var ivrige i tjenesten. De var gjestfrie og oppofrende. Det samme kan sies om br. Falch og hustru.

Av predikanter som i de senere år har virket der i lengere tid kan nevnes: Helmer Moger, som også virket der i den første tid, Hans Wennesland, Ruben Dammen, Daniel Nilsen, red. G. Iversen og søster Valborg Gommerud. Mange andre av de frie predikanter har besøkt stedet.

De har god søndagsskolevirksornhet. Det er broder Olaf Jensen som er den ledende i søndagsskolen. Barna har også hatt misjonsmøter og samlet midler til misjonen. De har ikke innskrivning. Som sangbok brukes «Schibboleth».

Berger.

Et stykke fra Svelvik, langs Drammensfjorden ligger det neste fabrikkstedet Berger. Her ligger Berger Kledesvarefabrikk på en liten vakker plass. De mange små velstelte huser vitner om flid og forholdsvis gode levevilkår.

Den frie bevegelsen kom dit ganske tidlig. De predikanter som virket i Holmsbu og venner derfra besøkte stedet og det brøt ut vekkelse. Det var «Kristi menighet»s predikanter som mest virket der og bedehuset som ble bygget står visstnok i «Kristi menighet»s navn den dag i dag. Det var visstnok Edv. Nilsen og Anders Johnsen, som var av de første predikanter som besøkte stedet. Det ble en kampfyllt tid. Nytt som det var å praktisere troende dåp, og den forkynnelsen de førte måtte de møte motstand. Men var kampen i den første tid hard så ble resultatene store. Det er sant at Guds sak seirer best i motgang. Forfølgelse har aldri kunnet stanse Guds sak. Mon ikke vi i vår tid er for lite grepet av den erobringsånd som reiser motstand mot oss, men hvori også de store seire vinnes.

Dessverre ble det ikke den fasthet i virksomheten på Berger som på flere av de andre steder. Det ebbet mere og mere ut så i den seinere tid er det mindre tilslutning. Det har dog vært flere mindre vekkelser i de seinere år også. Blant annet var det flere som kom med ved Hartfords virksomhet der for noen år siden. Hartford er forstander i «Saron», Oslo og deltok i noen møter i Berger. Fra Drammen og Svelvik har også de frie venner besøkt stedet og deltatt i møter. Ragnvald og Harda Volden var ivrige i å virke der. De fikk med musikk fra Svelvik og deltok i møtene. Av de brødre som har stått i spissen for arbeidet på stedet kan nevnes Jonsrud, Bullin og H. M. Engebretsen. De har visstnok søndagsskole og har støttet blant andre misjonær Berger N. Johnsen.

Som sangbok brukes «Schibboleth» og delvis også «MaranAta». De har ikke adressekalender.

Selvik, Sande.

En halv mils vei fra Sande stasjon mellom Berger og Sande ligger Selvik tresliperi. Her har det vært en del fri virksomhet opp igjennom årene. Det ble allikevel ikke noen større varige resultater av arbeidet idet flere uheldige retninger fikk inngang der. De såkalte «frie frie» som nok hadde mye godt i sin forkynnelse, men som gikk for langt når det gjaldt vår frihet i Kristus, hadde en tid tilslutning av noen derfra. Det gikk snart istå og virksomheten ble en tid liggende nede.

Sliperibestyrer Joh. Reiersen bosatte seg på stedet da han ble ansatt ved fabrikken og han og hans hustru var grepet av Kristus og folkenes åndelige ve og vel lå dem på hjertet. De fikk tillatelse til å innrede et lite møtelokale i et av fabrikkens hus, og her har de hatt sine sammenkomster om Guds ord. Om det ikke kan noteres så stor framgang så er virksomheten no stabil og forkynnelsen sunn og det er en god plattform for oppnåelsen av varige resultater. De har en meget god søndagsskolevirksomhet og har et gildt barnearbeid. Både broder Reiersen og hans hustru og datter er virksomme også i dette arbeid. Vennene bruker sangboken «Schibboleth». Misjonsarbeidet har de også støttet.

Sandefjord.

I Sandefjord har det vært fri virksomhet fra langt tilbake i tiden. Jakob Hansen og B. Wejer er blant de eldre frie venner. En tid var det god tilslutning til møtene, men i de seinere år har virksomheten ikke hatt særlig stor framgang. Ragnvald Volden som no bor i Svelvik var ivrig med i tjenesten, men reiste fra stedet. Opp gjennom årene har det skiftet, men noen venner har holdt virksomheten igang om det til sine tider har vært smått. Pinsevennene har en stor virksomhet og et prektig moderne møtelokale. Det er da naturlig at flere har gått med i den forsamlingen.

I den seinere tid har søster Astrid Johnsen virket der og noen er kommet med. Maler M. Pleidrup er no en av de ledende brødre. De har ikke innskrivning. Som sangbok brukes «Schibboleth».

Viksfjord.

I Viksfjord ved Larvik er det en liten fri vennefiokk. De har sine møter i privathusene. Eugen Thoresen, Ole Kjellås og O. Hushovd har virket der i de seinere år. Ledende bror er Anders Ludvigsen. De bruker sangboken «Schibboleth».

Bekkestranden, Sande.

Ute ved fjorden på Bekkestranden samles også en flokk venner som har fri virksomhet. Hvor gammel virksomheten er, eller hvem som først virket der vites ikke. De har ikke møtelokale, men sam les til møter i privathuser. De har vært flinke til å arbeide for misjonssaken og støttet flere misjonærer. – Evangelist Eugen Thoresen har virket meget der, likeså evangelist Ole Kjellås. Evangelist O. Hushovd bor på Bekkestranden.

De bruker ikke adressekalender. Som sangbok bruker de «Schibboleth». En av de ledende brødre er Hans Edvardsen, Sandø.

Tønsberg.

I Tønsberg er det også en liten flokk som samles til møter hver søndag. Søster Astrid Johnsen virket til velsignelse en lengere tid i 1941.

De har ikke eget lokale, men leier for søndagsmøter og ellers i uken. Det er imidlertid vanskelig å få leiet lokale til ukemøter. Ledende bror er Oscar Johansen.

*******

Så langt disse to heftene om De frie venner i Norge. Disse heftene bygger på, som det ble sagt i forordet, en følgetong som gikk i bladet «Misjons – Røsten» med Gustav Iversen som redaktør. Det finnes stoff om flere menigheter enn det som inngår her, det vil jeg prøve å samle og håper å komme tilbake til senere.

De Gamle Stier

Stå på veiene og se til, og spør efter de gamle stier. Jeremias 6, 16.

De frie venner i Norge