Av O. Ottesen
(Fra Det Gode Budskap nr. 11 – 1961)
For mange år siden (1918) hadde jeg en opplevelse, jeg nok vil huske så lenge jeg har hukommelsen i behold. Det var etter en krisetilstand i mitt kristenliv, og som endte med at Gud åpnet hjertets øyne for frigjørelsen i Kristus, som førte til at jeg lot meg døpe til Kristus. Jeg så det slik at jeg var døpt ut ifra mitt eget ville og være, og andres ville og være, også ut fra alle menneskelige tanker og meninger både om organisasjon og menighet. Døpt bare til Ham, som er og var og blir til evig tid, til å være et lem på hans legeme, som er menigheten.
Altså – ikke døpt til noen organisasjon, men til en levende organisme, det som i virkeligheten Guds menighet er.
Jeg husker hvorledes jeg strevde for å døde meg selv. Ja det hendte at jeg en gang trampet i gaten og sa: Nå skal du være død, for bare å se at død kunne jeg ikke være, eller vedbli å trampe i gaten. Jeg leste bøker om åndsdåp, helliggjørelse og et rent hjerte, som kanskje er uttrykk for samme sak, men løst ble jeg ikke. Bøkene var nok gode iallfall mange av dem. Jeg forstår dem bedre nå enn den gang. De er virkelig velsignet og gode å få forstand av. Men hvorfor ble jeg ikke løst?
Jo, fordi Gud hadde en annen vei, og det var mere direkte gjennom ordet, sitt eget ord. Og når jeg trett av strev og møter og predikanter, gav meg til å lese Guds ord skjedde det forunderlige. En person steg fram og åpenbarte seg gjennom alt det jeg leste, Kristus Jesus. Jeg husker hvor forundret jeg ble, da jeg i Rom. 7 fant dette vers: «Så døde også I fra loven ved Kristi legeme.» Ja, i begynnelsen av dette forunderlige kap. hvor det tales så meget om det gode jeg ville gjøre men ikke kan – gjøre det onde som jeg ikke skulle – og jeg elendige menneske – dette dødens legeme osv. der sies det som de første ord, at jeg døde fra det hele ved Kristi legeme. Det var ikke så lett å gripe det. Død, uten at jeg selv gjør noe til, fra loven, fra mitt gamle menneske, fra synden som er i mine lemmer. Død, jeg kjenner det ikke. Nei, men det står slik, og skriften kan ikke gjøres ugyldig, da må det jo være slik.
Jeg kom inn i Efeserbrevet: «Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i Kristus Jesus, utvalgte oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt, forut bestemte oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd » osv.
Ja jeg kjente på meg, og kjente meg ikke som den der var åndelig velsignet. Men plutselig tapte jeg synet på meg selv, og nå så jeg bare Ham, Ham, Ham i alt det jeg leste. Faderens gave med uforskyldt nåde og frelse i Sønnen. Jeg så at Lammet slaktet var og alle mine synder bar, at alt i Kristus skjult jeg har, og Ham jeg følger gjerne.
Noen har sagt at Kristus Jesus ikke kan betegnes som stedfortreder, men hva annet kan han være? Det står utrykkelig: Kristus led for eder (1. Pet. 2, 21, 24) bar våre synder på sitt legeme opp på treet. Og: For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud. Det må vel sies å være tydelig tale for en stedfortredende gjerning. Det var jo i sin egen person, sitt legeme i sin død og oppstandelse, han bar oss fram for Faderen, og satte oss med Ham i himmelen etter Guds forutsluttede råd.
Ja, det er underlig. Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne. Dette er dagen som Herren har gjort; la oss glede oss og fryde oss på den (Sal. 118, 23 – 24).
Her er all menneskelig ros utelukket, og dette ligger så langt borte fra alle menneskelige tanker og begrep. All pris og ære tilhører Gud og Lammet.
Det har ofte undret meg at mange forkynnere og troende ikke har oppdaget de første versene i Rom. 7, men stadig kretser om skildringen av det naturlige menneske og det negative forhold til loven: Jeg kan ikke – vil ikke – gjør det ikke. Jeg elendige, som om det bestandig må være slik, istedet for å si seg løst ifra alt dette, ved Kristi legeme v. 4: «Forat vi skulle høre en annen til, Ham som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud.» Ja slik vitner Guds ord for oss.
Nå vel, det gikk 14 år av mitt kristenliv, før dette ble klart for meg, og jeg skal ikke vente at andre skal gripe det så lett. Men det har forbauset meg så ofte, at mange som til stadighet går i våre forsamlinger skal være så fremmed for denne herlige frigjørelse. Som broder M sa for mange år siden, når det iblant kunne være tendens til brytninger: «De forstår ikke vår stilling i Kristus,» og det er nok det riktige i dag også, kanskje i enda større grad.
Så vi kan bære frukt for Gud – Åndens frukt (Gal. 5., ikke kjødets frukt, virket ved de syndige lyster som vaktes ved loven Rom. 7, 5). Nei nå er det en annen som virker i oss til å virke og ville til Guds velbehag, og her er alle muligheter tilstede for den som tror. Ikke ved selvstrev, men ved Ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt, og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, forat I ved dem skulle få del i Guddommelig natur idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.
Ja tenk det! Del i Guddommelig natur – Ufattelig, men det er Guds ord! Den Guddommelige natur står ikke åpen for verden og dens lyst, den flyr bort ifra den. Jesus sa: «Hver den som gjør synd er syndens trell – får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelige fri» (Joh. 8, 34-36). Alt i Herrens ord peker hen på full frigjørelse fra syndens makt, ved troen på Jesus Kristus.
Iblant har det kommet for meg: Er denne klare, rene Kristusforkynnelse blitt svekket iblant oss i senere år? Noen har sagt vi bare tenker på å oppbygge oss selv, derfor blir det så lite av resultater. Jeg kan ikke forstå annet enn at en klar Kristusforkynnelse vil virke vekkende både til frelse for syndere, og til frigjørelse for Guds folk. For ordet om Kristus er det levende, skapende og livgivende. Jo klarere denne forkynnelse er jo mer liv fødes det overalt hvor forkynnelsen rekker fram.
Det var her jeg syntes å se de frie venners styrke den gang jeg ble kjent med dem. Det var noe så løsende i forkynnelsen. Selv ble du satt så utenfor, og: «Det gjorde Gud» kom i stedet.
Men dette er ikke det samme som du kan være likegyldig og tenke at nå går alt av seg selv. Det er noe som sier oss: «Ta vare på det som er deg overgitt» (1. Tim. 6, 20). Det er kostbare saker forsvunnet (forunnet ?) oss med Jesu dyre blod. Det rene, uforfalskede Guds ord, Guds eget vitnesbyrd lagt inn i oss ved den Hellige Ånd. – Den fagre skatt som er deg overgitt, ved den Hellige Ånd som bor i oss (2. Tim. 1, 14). Har vi, som frie venner en oppgave her, så la oss be og våke, og ta vare på oss selv og læren, at den ikke glir oss utav hendene, men resultere i at den blir til frelse både for oss selv og dem som hører oss (1. Tim. 4, 16).