(Denne artikkelen er fra Det Gode Budskap nr. 6 – 1958, hvor det fortelles at den stod i Det Gode Budskap nr. 2 – 1938.)
I 1924 skrev Nordquelle en artikkel, «Mitt levnetsløp», etter forespørsel av professor Oluf Kolsrud. Her følger skrivelsen fra Kolsrud:
» Som kirkehistoriker har jeg interesse av å få nærmere bekjentskap til de forskjellige kristelige virksomheter, og jeg tillater meg derfor å forespørre hvilken organisasjon eller hvilket trossamfunn i eller utenfor statkirken deres ærede blad tilhører, og hva dets særegenhet og opprinnelse er.»
Ærbødigst
Oluf Kolsrud
professor i kirkehistorie.
Til professor Kolsrud, Kristiania.
Guds fred og velsignelse ønsker jeg Dem i vår Herre Jesu navn!
Jeg har mottatt Deres skrivelse, hvori De spør om «Det gode Budskap»s opprinnelse, og hvori dets særegenhet består. Og da bladets hele stilling hører sammen med meg, skal jeg først fortelle litt om meg selv. Jeg er født på Månejordet, like ved Larviks bygrense, den 12. juni 1858. Mine foreldre var opprinnelig bondefolk, og jeg kan huske fra jeg var liten gutt, at de ble omvendt til Gud.
De tok meg med til kristelige møter og særlig ved å høre gamle sokneprest Flood, som da var prest i Hedrum, holde bibellesninger på Månejordet, mottok jeg sterke kristelige inntrykk, om det enn ikke ble noen omvendelse. År 1872 ble jeg konfirmert i Larvik kirke av kapellan Hartvig, en godslig liten mann, som ikke befattet seg noe med folks omvendelse, men lot alle være i fred. Alle hans prekener, om han preket over fariseere og tollere, eller hva som helst, ble resultatet alltid det samme, at vi ble alle Guds barn i dåpen. De omvendte gikk derfor aldri og hørte ham, og dette bidro til at vi konfirmanter tapte all respekt, og drev en forferdelig gjøn med ham.
Straks etter min konfirmasjon reiste jeg til sjøs og vanket viden om. I juli 1879, mens jeg seilte fra Amerika til England med et stort engelsk skip, ble jeg omvendt til Gud midt på Atlanterhavet. Det foregikk slik: Mens jeg en vakker søndag morgen sto og styrte skipet, var det som jeg hørte en røst spørre: Hva ville du helst, enten å eie dette store, vakre skipet, eller være et sant Guds barn?
Hvem det var som spurte, visste jeg ikke, men jeg fikk en sterk følelse av at den som spurte ville ha et svar, og sto derfor og overveiet hva jeg skulle svare.
Hadde jeg dette skip, var jeg jo en rik mann og kunne reise hjem og kjøpe hus til mor. Men plutselig hørte jeg den samme stemme si: «Men om du døde, hva ville du gjøre med skipet?» Jeg svarte derfor øyeblikkelig høyt: «Jeg ville heller være et sant Guds barn.»
Mine følelser er det umulig å beskrive, jeg kom straks i en forferdelig nød, mine synder tårnet seg som høye fjell som truet med å knuse meg. Når rortørnen var slutt, løp jeg hurtig forut og tok opp fra bunnen av min kiste et testamente og en salmebok, som mor hadde lagt ned der. Jeg visste de lå der, men hadde ikke sett i dem. Nå tok jeg dem opp og begynte å lese.
Engelskmennene, som så min nød, trodde at jeg holdt på å gå fra forstanden, og de behandlet meg varsomt og godt. Min nød tiltok imidlertid dag for dag, inntil jeg begynte å tro at jeg var utvalgt til evig fortapelse. Jeg kunne allikevel ikke la være å rope om Guds forbarmelse, og plutselig en dag, som det var aller mørkest, skinte lyset fra Gud inn i min sjel. Ja, i sannhet, Han døpte meg med den Hellige Ånd, som han hadde lovet. (Ap. gj. 2, 58.) Jeg ble usigelig lykkelig, sprang opp på dekket og jublet så engelskmennene trodde at jeg nå helt hadde gått fra forstanden!
Samme høst, 1879, forlot jeg sjøen og reiste hjem til Larvik. Ved nyttårstider kom den bekjente svenske vekkelsespredikant F. Franson til Kristiania. Han var medlem av forsamlingen hvor Moody var predikant i Amerika, og han stiftet «Den frie Misjon», hvis mål var synderes frelse og Guds barns enhet.
Jeg reiste inn til Kristiania og var med på hans møter, som han holdt i den gamle dansesal «Folkevang» ved Sagene. Vi ba med hundreder på møtene, de vi ikke fikk frivillig ned på kne, dro vi med makt overende, etter Fransons metode. En mann som Franson selv dro ned på kne og tvang til å be, ba skjelvende, og skrek således: «O, Herre Gud, frels meg fra denne forskrekkelige mannen her!»
Hvilken velsignelse de mange fikk på denne måten, vet jeg ikke, men jeg selv mottok en stor velsignelse, en ny påfylling av den Hellige Ånd, og ble øyeblikkelig en begeistret sjelevinner på Fransons møter, og reiste deretter til Larvik og begynte å preke og praktisere Fransons metode med liv og sjel. Og der brøt straks løs en stor vekkelse, som ga støtet til at «Den frie Misjon» ble stiftet. Ut på våren 1883 kom Franson til Larvik og sammen med ham dannet vi «Larviks frie Misjon».
Jeg vedble å arbeide med mine hender og preke til våren 1888 og da kalte «Larviks frie Misjon» meg enstemmig som deres faste predikant.
År 1884 ble «Det Norske Misjonsforbund» dannet. Det er en sammenslutning av de frie misjonsforeninger i Norge.
Høsten 1891 kalte «Det Norske Misjonsforbund»s styrelse meg til å reise til Bergen og preke på et av deres kvartalsmøter, altså i «Bergens frie misjon». Bergenserne kalte meg straks som deres predikant, hvilket jeg tok imot. Ut på vinteren samme år kom Otto Witt, en svensk statskirkeprest som åpnet den svenske statskirkelige misjon i Zululand. Der ute kom han sammen med brødrene Wettergren fra Norge og mottok en dyp velsignelse av Gud. Han kledde seg en dag i sin prestedrakt og lot en fattig sjømann døpe seg i tusener av menneskers påsyn i Durban.
Han måtte således ta avskjed med den svenske kirkes misjon og kom hjem og reiste rundt i Sverige og Norge og preket. Witt kom altså til Bergen og preket hos oss i «Den frie Misjon». Nå hadde jeg i årevis gått med en indre trang etter et dypere liv, ja, hele netter sammen med brødre vært i bønn etter noe mer tilfredsstillende, for jeg måtte bekjenne at tross min iherdige virksomhet for andres frelse, var jeg selv langt fra å være tilfredsstillet i mitt hjerte. Jeg husker særlig mens jeg var predikant i Larvik. Jeg var blitt enig med kjøpmann Dehly og et par andre brødre i forsamlingen at vi skulle bestorme Gud en natt, at han igjen måtte fylle oss med den Hellige Ånd, og vi var sikker på at så skulle skje. Vi gikk derfor inn i et rom en aften og begynte av all makt å rope til Gud, så jeg syntes taket kunne løftes! Vi var visst ikke oppe 10 minutter fra knefallet hele natten, men vedble å rope av våre lungers fulle kraft. Om morgenen var jeg forferdelig utaset og spurte Dehly hvordan han følte det. Det er akkurat som det ingen Gud er til, svarte han, og jeg følte det på samme måte.
Når Witt preket, forsto jeg straks at han hadde det jeg søkte. Jeg la derfor min stilling åpen for br. Witt og ba ham be for meg. Han ba meg følge seg hjem til losjiet, og her la jeg hele mitt hjerte åpent for ham, fortalte ham om mitt veldige arbeide for Gud og min kamp for sjelers frelse. Jeg lever ikke i synd, om jeg enn ikke har full seier i mit hjerte, men Gud vet at mitt høyeste ønske er å leve for ham. Vi satt ovenpå i hans lille værelse og nedenunder var det samlet en del venner. Plutselig spurte Witt om vi skulle gå ned og be for meg? Jeg ble forferdelig skamfull og begynte å storgråte, men fikk nåde til å si: Ja, la oss gå ned, så de kan få se hva slags predikant de har! Vi gikk ned og la oss på kne, og jeg kjempet for å få fram en bønn, men alt ble liksom borte for meg, og jeg led forferdelig. I min nød fikk jeg. sagt: Nå kan jeg ikke be heller, men om du vil ta meg, skal du få eie meg for hele livet. Og plutselig, som et lyn, fyltes hele mitt innerste vesen med en ubeskrivelig herlighet. Det var meg umulig å bli liggende på kne, jeg sprang opp på stoler og bord, ja, jeg tør trygt si at jeg ble fylt med den Hellige Ånd den stund. Jeg syntes jeg kunne dø av bare glede. Dette var kl. 6 aften den 2. nov. 1891. De som så det, falt straks på kne og ba at Ånden måtte fylle også dem. Før jeg sovnet den aftenen, var min hodepute gjennombløt av gledestårer.
En kort tid etter – en dag jeg satt alene og leste Kolossenserbrevets første kap., vi brukte den gang den gamle oversettelse – og jeg kom til det 27. vers, den hemmelighets herlige rikdom, Kristus i eder, behaget det Gud å åpenbare Kristus så levende og tydelig i mitt innerste vesen, så jeg så ham likeså klart som jeg ser mennesker utenom meg. Da var det jeg første gang gikk opp på talerstolen i «Betel» i Bergen, og sa rolig disse ord: «Jeg ønsker det var et glass på mitt bryst, så dere kunne se Kristus på tronen i mitt hjerte!» Om jeg hadde kastet en dynamittbombe, hadde det sikkert ikke virket mer opprør i forsamlingen enn disse ord, men det var sant for mitt eget hjerte. Fra hin velsignede stund har jeg hatt en forunderlig hvile i min sjel. Bibelen ble en ny bok for meg, og jeg så at alt Guds folk hørte sammen, og at «Den frie Misjon» med sin organisasjon og sine regler ikke var annerledes enn de andre, og jeg gikk straks ut for å være med Jesus utenfor leiren for å bære hans vanære. (Heb. 13, 13.) «Den frie Misjon» eller «Det Norske Misjonsforbund» hadde fra 1883 et blad som het «Morgenrøden» og ble redigert av C. B. Falk, en gammel legpredikant fra Lammers frimenighet, en ypperlig redaktør, logisk og klar, en skarp debattant, men forferdelig tørr, og i 1888 måtte bladet gå inn av mangel på tilslutning. Dette bedrøvet meg dypt, og jeg overtalte derfor en av «Den frie Misjon»s medlemmer i Larvik, bokhandler M. Andersen, å begynne utgivelsen av et nytt blad som kunne tale «Den frie Misjon»s sak i Norge.
Bladet fikk navnet «Missionæren», og begynte 1. januar 1889 i Larvik. Jeg skrev i det og samlet stoff til det, da det helt arbeidet for «Den frie Misjon»s sak, og det gjorde den helt til 1904, da «Misjonsforbundet» begynte med eget blad: «Talsmannen», nå «Misjonsbladet».
Når Gud således hadde fylt meg med sin Ånd, og forvandlet meg ved fornyelsen av mitt sinn (Rom. 12, 1, 2), skrev jeg i «Missionæren» og fortalte det. Dette vakte et stort oppstyr i «Den frie Misjon», og mange benektet at det var mulig å få et rent hjerte her på jorden, for når vi gjør rent i stuen, sa de, så langt det er mulig, og vi synes det er fullkomment rent, men så kommet det en solstråle inn, og vi ser at stuen fremdeles er full av støv, så langt solstrålen rekker. Og jeg innvendte: «Ja, men når Gud gjør rent i stuen, er det så ikke rent? Det som Gud har renset, må du ikke gjøre til urent.» (Ap. gj. 10, 15).
De holdt fast ved at vi er urene, og jeg brukte drastiske uttrykk, at jeg ønsket at det var et glass på mitt bryst så de kunne se at Gud hadde gjort det rent! Selvfølgelig ble det nå opprør, de raste og kalte det for syndfrihet. Og jeg innvendte at dette var bare skjellsord, for jeg har aldri hverken sagt eller bekjent meg til noe slikt, da Bibelen ikke taler så. Men Gud har renset meg, og dere finner renhet utålelig. (Hos. 8, 5). «Salig er de rene av hjertet, for de skal se Gud». (Matt. 5, 8.)
Resultatet ble at «Missionæren» ble lukket for meg.
Forøvrig reiste jeg meget og preket. I Vik i Sogn lærte jeg å kjenne en S. V. Ulnes, som hadde vært en del i Amerika sammen med s.k. «Frimetodister», han hadde sin lønn fra «Frimetodistene» i Amerika og utga et blad som het «Ildtungen», det var i 1894. Jeg skrev noen år i «Ildtungen», som siden fikk navnet «Sannhet og frihet». Våren 1899 flyttet vi til Kristiania, men jeg fortsatte å skrive i «Sannhet og frihet», som fremdeles utkom i Vik i Sogn.
År 1903 hoppet Ulnes, og dermed også «Sannhet og frihet» opp i Universalismen. Alle mennesker var frelste «alle var som Gud ville ha dem» – det fantes ikke synd. «Det er ingen som drikker seg full, det er i dine øyne det er. Når du får det ut av dine øyne, ser du at alt er bra som det er.»
De så Gud i øltønnen og brennevinsflasken, sa de, og var umåtelig glad for å ha fått øynene opp forat kjødet kunne gjøre hva det lystet. Et stående uttrykk blant dem var: «Jeg fikk lyst til det», og da var det riktig, hvor gruelig syndefall det enn bragte. Det gjør ondt å må si at de fortsetter det samme hottentottprek med forskjellige variasjoner. De ler av den som venter Jesu personlige komme, slikt er de ferdig med for lenge siden. Bibelen er for dem kun en samling av bokstaver, vil man tro den, eller la være, det er alt like bra!
Selvfølgelig brøt jeg øyeblikkelig all forbindelse med bladet «Sannhet og frihet», og sammen med en annen broder begynte jeg «Det gode Budskap» den 1. januar 1904.
Hele tiden har jeg vært med i redaksjonen, som jeg nå har vært alene om i mange år.
Hvori dets særegenhet består? – Jo, da Kristus herliggjorde seg selv i meg (Joh. 17, 10), så jeg med en gang at vi ingen rett hadde til å danne og stifte menigheter. Guds menighet stiftes ikke av mennesker, men er en levende organisme, født av Gud. At det som stiftes er kun sekter og partier, se medfølgende artikkel:
«DELE KRISTUS»
Vi har således ingen som helst ytre organisasjon som binder oss sammen, kun de indre med kjærligheten, som fullkommenhetens sambånd. (Kol. 3, 14.)
Vi er således et slags «Haugianere», om vi enn ikke bekjenner oss til noe slikt. Mange av våre venner står i statskirken og mange utenom. Vi legger ikke avgjørende vekt på dette, blott at de vandrer oppriktig med sin Gud. Vi døper og har Herrens nattverd og brødsbrytelse, og pleier brodersamfunnet. Vi skriver ikke noen inn i noen menighetsbok, men gleder oss over at våre navn er skrevet i himmelen. (Luk. 10, 20).
De som lever forargerlig nekter vi å være med ved Herrens bord. Her er vår løse- og bindenøkkel.
Som H. N. Hauge framholder i sitt testamente: «Har vi en av mange uformerkt kirketukt, for alle de som har øvet noen last og ikke snart fortrødet den, de er nedsatt i vår aktelse og tiltro, og vi har intet havt med dem å skaffe, men de har selv følt at de er fraskilt oss og skyet oss».
Noen brødre står som tilsynsmenn i hver forsamling og vokter den menighet som han forvervet seg med sitt eget blod (Ap. gj. 20, 28). Jeg kjenner en mengde frie forsamlinger i Norge, som står på samme linje som oss, hvor ca. et halvt hundre har sitt eget misjonshus.
«Det gode Budskap» er et oppbyggelses- og meddelelsesmiddel mellom forsamlingene.
Med særlig høyaktelse blir jeg Deres forbundne broder
E. A. Nordquelle.