E. A. NORDQUELLES LIV OG VIRKE

Fra boka ”Nutidsvitner – eller de frie predikanters omvendelseskapitler” av Stefan P. Trøber.

Det er en selvfølge når denne bok utgis, at en av de mest kjente og betydningsfulle personligheter, og som egentlig er banebryteren for den frie bevegelse i vårt land, Erik Andersen Nordquelle, får en bred plass i boken. Han er død, men hans minne vil leve lenge blant oss.

Nordquelles originale og avgjorte måte å være på og hans friske forkynnelse, gjorde ham til en personlighet som ble kjent langt ut over landets grenser.

Nordquelle var født den 12. juni 1853 på Månejordet ved Larvik. Straks etter sin konfirmasjon reiste han til sjøss, og under en av sine reiser ble han omvendt. Dette hendte midt ute på Atlanteren året 1879.

Ved nyttårsskifte 1883 kom den kjente vekkelsespredikant F. Franson til Oslo, og stiftet «Den frie misjon», og til denne bevegelse var det Norquelle sluttet seg. Sin predikantgjerning begynte han i Larvik samme år.

Da Det norske Misjonsforbund ble stiftet i 1884 ble «Den frie misjon» tilsluttet dette forbund, og i 1891 reiste Nordquelle som forbundets representant til Bergen og virket der til han i 1899 kom til Oslo og begynte virksomhet. Denne holdt først til i Torvgaten 7, senere på Grønland 7, og i de siste år har den hatt sitt lokale i Møllergaten 38.

Den 4. april 1936 tok Nordquelle avskjed som forstander etter å ha betjent menigheten i 37 år. På avskjedsfesten forteller han selv litt om sitt virke:

«Husker da Franson kom til Oslo. Han var ikke misjonsdirektør da, men sjelevinner var han fra topp til tå. Slike møter hadde vi aldri sett maken til. Masser datt over ende på møtene og de som ikke ville, dro han ned.

Folk strømmet til møtene. Vi stundet etter kvelden, og da den kom løp vi til møtet. Jeg var med og dro dem på kne jeg også.

Så reiste jeg til Larvik og begynte å praktisere Fransons metode. På et møte talte jeg med en gammel mann en halv time og da han ikke ville bøye seg tok jeg ham med makt og la ham over ende.

– Er slikt noe hjelp i da? spurte min søster.
– Ja, er det da noe hjelp i å stå imot? svarte jeg.

I 1888 hadde jeg tre forsamlinger å betjene, Larvik, Brevik og Porsgrunn.

I 1891 kalte Det Norske Misjonsforbunds styre meg til Bergen for å predike på et kvartalsmøte. Etter at bergenserne hadde hørt meg predike kalte de meg straks til å være deres predikant. Skjønt mitt hjerte ikke var med, lot jeg meg dog overtale; men mine øyne var hver dag vendt mot Larvik. Jeg spurte en dag om ikke Larvik ligger der, idet jeg pekte en viss retning. Å nei! sa de, Larvik ligger der. Da hadde jeg gått og stirret den motsatte retning, nordover istedenfor sydover.

Jeg gikk dog med på å stanse til huset var innviet. Det ble innviet og jeg holdt innvielsestalen over emnet: Hva skal vi her predike, og så var jeg glad ved tanken på at jeg skulle få reise. Men så kom Otto Witt til Bergen og talte i frimisjonen. Tross mitt store arbeid følte jeg meg selv utilfreds. Otto Witt forkynte det jeg lengtet etter.

En dag vi skulle be for konen til skredder Monsen, ba Witt meg legge hendene på sammen med ham. Da merket jeg at jeg ikke hadde indre kraft, men fysisk hadde jeg. Om hun aldri hadde vært sjuk før, så ble hun det nå, og da jeg så at konen ble verre, gikk jeg bak orglet og gråt.

Da Witt spurte hvorfor jeg gråt, svarte jeg: Du er Maria og jeg er Martha! Får jeg lov til å bli med deg hjem for å betro deg min stilling? Jeg sa at jeg levde ikke i synd, men der er en brennende trang etter at Gud skal få sin vei. Jeg forstår ingen ting mer.

– Skal vi be, – spurte Witt.
– Ja!
– Skal vi gå nedenunder og be? Der var nemlig en flokk medlemmer samlet.

Jeg begynte å gråte, men sa: Ja, la oss gå ned så kan de få se hva slags predikant de har. Vi gikk for å be, men jeg kunne ikke be, bare led fryktelig. Til slutt fikk jeg si i min nød: Nå kan jeg ikke engang be, men vil du ha meg o Gud, skal du få meg for alltid.

Gud hørte. Plutselig ble jeg fylt med en ubeskrivelig glede. Jeg sprang over stoler og benker. De som så det falt på sitt ansikt og ba Gud fylle dem med sin Ånd. Da jeg gikk til sengs tenkte jeg at jeg kanskje får fare til himlen, så som Elias gjorde; men istedet sovnet jeg. Da jeg sto opp om morgenen og kikket ut gjennom vinduet så jeg en hest på gaten og tenkte: Skal der være hester i himmelen også? En kort tid deretter satt jeg og leste Kol. 1, men da jeg kom til det 27. vers «Kristus i Eder» så jeg ham like tydelig som jeg ser et menneske.

Etter denne opplevelse var det jeg sa på talerstolen: Skulle ønske der var et glass på mitt bryst, så dere kunne se Kristus trone der.

Dette virket som en bombe; men dersom det var galt sagt, så har Gud tilgitt det for lenge siden. Før ble bønnen borte underveis, men etterpå har jeg sett Gud inn i øynene og samtalt med ham.

Jeg vil ikke tilbake til det gamle for noe. Den gang ville bergenserne ikke høre. De støtte meg ut. Vi leiet et lokale av den gamle Lammerske menighet. Der hadde vi jublende møter.

I 1899 flyttet vi til Oslo og leiet Torvgt. 7, som da bruktes til dans. Byggmester Bøn med frue og jeg feiet gulvet før møtet. Teksten var Salm. 118, 27: – Bind høytidsofferet med rep inntil dets blod kommer på alterets horn – .

Mens jeg talte hendte der noe merkelig. En mystisk skrift kom tilsyne på veggen, nemlig: Den som taler i menigheten taler som Guds ord – .

Kristi menighet hadde nemlig tidligere leiet lokalet til sine møter og de hadde malt nevnte skrift på veggen. Da de sluttet ble det benyttet til dans. Det var rimelig at en slik inskripsjon ikke passet for dem, hvorfor de strøk over den med kalk. Det var således usynlig, men hver gang der ble varmt i lokalet kom skriften fram.

Dette ble en stor lærdom for meg.

I 1907 kom Barrat hjem fra Amerika og da så det ut som om alt skulle springe i luften; men jeg var glad for at vi holdt til i Guds ord. »

*

Tirsdag 4. januar 1938 ble br. Nordquelle hentet hjem til herligheten. Et virksomt liv var nå avsluttet og en av Guds helter fikk legge ned sverdet, etter i over to menneskealdre å ha brukt det til mange sjeles evige frelse.

– – – – –

Utenom sin forkynnervirksomhet, skrev br. Nordquelle adskillig. Han var utgiver av den landskjente og skattede sangbok «Schibboleth» og det kristelige blad «Det Gode Budskap».