Av Oskar Karlsen.

(Oskar Karlsen var en av de tidligste predikanter blant «de frie venner».  Han var i sine senere år bosatt i Skjeberg ved Sarpsborg. Dette er tatt fra Misjons-Røsten 1941.)

*

Da undertegnede er blitt oppfordet å gi et kort resymé om de første reiser med evangeliet, vil jeg med glede etterkomme denne anmodning.

Det var i julen 1903, da jeg og en bror fra Oslo reiste til Eidsvoll. Den vinteren var det meget snø og sterk kulde. De frie vennene i Eidsvoll så jeg for første gang 1900 i lokalet i Storgaten 26 i Oslo. Vennene i Eidsvoll hadde et pent lokale som hette:  «Håpet.»   En velsignet venneflokk.  Den nå avdøde Karl Olsrud var den ledende i de dager. Nå er mange av dem borte, men nye krefter er kommet til siden den tid, som fremdeles samles i lokalet. Vi var ikke på lokalet denne gang, da turen stod til familien Ole Bjørnstuen (ved Haverstad). Broderen var sjuk, men da Jesus var med oss, ba vi ham gjøre ham frisk, og det gjorde han, med samme. Han er likedan i dag  –  Gud være takk!  Så reiste vi lenger bort til familien Edv. Røisestuen i nærheten av Minde stasjon. Br. Edv. Røisestuen var en frigjort sjel, og ble fast i denne frihet inntil Herren hentet ham heim til de salige boliger. (Åpenb. 2, 10).  Så reiste vi over fjellet til Guldverket i Eidsvoll. Engelskmennene hadde drevet en gullgruve der i fjellet. Derfor fikk det navnet Gullverket.

Det var sent på kvelden da vi kom fram. Familien  O. Solberg ga oss herberge med all velvillighet. Gud signe dem derfor. (Matt. 10, 40 – 42).  Møter og herberge har vi under årene hatt der og alltid vært velkommen.  Så besøkte vi Millidalen. Familien ble glade da vi kom – (Ap. 28, 15).  De elsket broderskapet, og hadde ikke glømt eller mistet gjestfriheten (Hebr. 13).  Denne kjære familie elsket også et fulltonende evangelium. Der hadde vi i mange våre faste møter. Far og mor var med med liv og sjel, og ble fast i den bibelske frihet inntil enden. (Matt. 24, 13).  Nå er de begge to heime hos Herren.

I påsken 1904 reiste vi atter til Gullverket og hadde en rekke møter i en lengere tid. Sjeler er heime hos Herren som var med i de dager.  Det glade budskap lød fra hytte til hytte på Gullverket. En underbar tid, som ei kan tolkes i ord.  I 1906 hadde vi arrangert et stormøte med dåp. Vi ba Erik Andersen fra Oslo å bli med, som han med glede gjorde og døpte de kjære søsken. (Ap.gj. 2, 41).

Mange av dem er heime hos Herren. Dette var den første dåpshandling og stevne i Gullverket.  En salig dag  –  solskinn utvendig og innvendig. (Matt. 4, 2).  Vi har hatt dåpshandlinger der flere ganger siden.  Nå er det 38 år siden første gang vi kom til Gullverket.  Vårt hjerte slår varmt for de oppriktige som er igjen. Gud vil bevare eder i den bibelske frihet. (Gal. 5, 1, 13,  Jak. 1, 25,  Joh. 8, 36).  Guds kjærlighet var stor blant oss. Vi gråt av glede når vi var samlet om Ordet og bønnen. Gud være evig takk. Dette er Guds barns første tegn.
Se Joh. 3, 14,  Joh. 13, 34 – 35, Gal. 5, 22.

Har du disse tegn –  –  – ?

Disse bibelsprog ble praktisert av de frigjorte sjeler i de dager, og vi jublet over at disse vers var blitt sjelens opplevelse. (Joh. 8, 36).

Mange erkjente at vennene hadde vært med Jesus. (Ap.gj. 4, 13,  Es. 61, 9).

Meget folk, unge og gamle, møtte fram og fylte plassene, og Guds herlighet hvilte i oss og over oss. (Joh. 17, 22 – 26). Partiånden med sine merkelapper hadde ikke fått innpass iblant oss i de dager. Vi var alle – små.   Ingen stor, større, størst. –  Enhver hadde nok med Jesus alene. (Matt. 17, 8), og vi strålte av glede. (Salm. 34, 6-9).  Alle Guds barn har en husholdning.  Ef. 1, 10).   Et brød – bare et brød – !   (1. Kor. 10, 17,  Joh. 6, 48-56).  Vi hadde et bord med marvfulle retter – med vin og melk i overflod. (Salm. 36, 9 -10,  Es. 25, 6,  Jerem. 15, 16,  Joel 2, 26-27,  Joh. 6, 48 m. m.)

Vi hadde et hvilested – (Matt. 11, 28,  Es. 11, 10,  Joh. 17, 22-26).  Vi hadde det himmelske certifikat  –  (Rom. 8, 16). Ved Guds nåde var vi kommet til (Hebr. 12, 17).  Vi tilhørte, da som nå, den medutvalgte menighet – (1. Pet. 5, 13).

Der er alle et. (Joh. 17, 22).  Vi lærte folket da som nå, at de hellige har et tegn, som viser hvem de tilhører. Vi praktiserer fremdeles  Ap.gj. 17, 11 og Jos. 1,8, Salm. 1,2 og Kol. 2,6 og Gal. 5,16.

Guds nåde var stor over oss. Ordet formante oss å bli faste, urokkelig i Kristi frihet  (Joh. 8, 36, Gal. 5, 1, Kol. 2, 6). Hans salvede ord er ånd og liv.

Vi heiste det bibelske flag hvor vi kom. De helliges nasjonaltegn på jorden er:  Blodet og korset  –  – !
2. Mosb. 12, 13, 22, 23, Matt. 10, 38, kap. 16, 24.

Herren fylte sjelen, så det strømmet over –  –  – ! !   Er du med – – – Hjertene var satt i brann av Jesus. (Luk. 24, 32, Rom. 5, 5, Ap.gj. 13, 52).  Da disse bibelvers er blitt hjertets opplevelse, har du opplevet dåpen i den Hellig-Ånd. Gud være takk, vi kjenner ilden brenner dypt i vår ånd i dette øyeblikk.

Ilden skal ikke slukkes. (3. Mos. 6, 5 – 6,  kap. 9, 24).

Hvorledes er det med deg min kjære venn  – ?  Har du din første kjærlighet nå. Eter du og mettes nå som du gjorde fra begynnelsen. Du husker det – se Åpenb. 2, 2-5 og Salm. 102, 5.

Ja, mange i de siste tider har glømt å ete sitt brød og er blitt som et «ormstukket tre.» (Salm. 102, 5, Job. 13, 28).

Stakkels sjeler som ikke ble stille hos Jesus. Du skulle ha holdt fast ved den formaning ordet ga. Deri var liv og seier. (Kol. 2, 6, Gal. 5, 1).

Skynd deg ut fra parti-gjerdet, ti innenfor dette pigtrådgjerde vil sjelen aldri oppnå den bibelske frihet. (Vi har 42 års erfaring på dette). Sønderriv deres bånd  –  (Salm. 2, 2):   Ryst deres merkelapp av deg, gjør deg løs fra halsbåndene  –  –
(Es. 52, 1-2), kom igjen til din ro. (Salm. 116).

Da jeg tenker på den første tid og nå, er det stor forskjell – ikke sant? De hensovede søsken i Gullverket skal vi ved Guds nåde meget snart møte. (Åpenb. 1, 7)

Etter samværet i Gullverket 1903, stod turen til Mo, N. Odalen. Brodren med gittaren og jeg med fiolin. Det ble en marsj på mange timer i snø til knærne, over skog og dal til vi nådde en sjø på en mil lang. Da vi ikke var kjent i farvannet, la vi oss på den blanke is og skrev hvem vi var o.s. v.  Langt borte på sjøen oppdaget vi en mann. Vi ropte til ham og vinket. Mannen kunne jo ha blitt rent redd for oss, men da han kom nær oss, fikk han se gitaren, og fikk andre tanker. Vi opplyste ham, at vi kom fra Gullverket i Eidsvoll og skulle til Mo i N. Odalen, og var aldeles ukjent, nå natten over oss. – Han viste oss da retningen over sjøen og vi fortsatte å gå på den glatte isen til vi kom over.  Siden var det lang vei igjen  – og vi havnet tilslutt høyt opp under en ås.

Der lå en liten gammel hytte.  Det var ved 12-tiden om natten. Der ble disse to pilgrimer mottatt med glede;  for Jesus var der. Han var en stadig gjest i heimen.  Jeg hadde et par tynne sko som hadde tatt strømpehelene istykker og gikk slik i den dype snø og sterke kulde og med et tyndt klæde under hatten, som beskyttelse for ørene. Ord kan ikke tolke det hele. – – –

Herren bevarte hele mitt legeme fra den sterke kulde og fra fiendens snarer:  Han vannet oss hvert øyeblikk. (Es. 27, 3), ga oss vederkvegende drikke av livskilden.  Se Salm. 36, 9-10 og 19, 8 og 66, 12).

Vi kunne da som nå synge sangen  nr. 28 i «Schiboleth».  Lovet min Gud og Frelser.

Har ingen plass eller tid å referere fra Mo, men Guds velsignelse nød vi sammen med Guds elskelige barn på stedet. Familien i heimen der vi bodde og flere av vennene er heime hos Herren. Minnene der og i Gullverket kan ikke glømmes. Alt er tegnet hos Gud.

Med Guds nåde skal jeg møte mine kjære igjen.  Jesus er nær. Vær alltid beredt – – – ! !  (Luk. 12, 35 – 40).
En kjær hilsen til vennene i  Gullverket. (1. Kor. 16, 24).

O. Karlsen.