Om Kristi guddom.
Hvis vi tar feil med hensyn til Kristi Person, så har vi ikke sikkerhet for noe som helst. Gud kan ikke bekrefte sin nærværelse for noen, som ikke har denne sannhet som grunnvold, Kristi person er det levende, guddommelige sentrum for hele den Hellig Ånds virke. La oss fire overfor sannheten om Herrens person, og vi er som et fartøy, som har sprengt fortøyningen, og som – uten ror eller kompas – driver over det ville hav. Drar vi Kristi evige sønneforhold i tvil – hans guddommelighet og hans uplettede menneskeværen, da har vi åpnet sluseportene for en dødbringende villfarelse, der som en flodbølge skyller inn og ødelegger alt.
C. H. Macintosh. (Fra Missionæren nr. 4 – 1946)
Spurgeons svar
Da mr. Moody for noen år siden var i London, oppførte de en bygning til hans møter, som kunne rumme ti tusen mennesker.
Etter at møtene var forbi, skulle denne bygning, som ikke hadde kostet så ganske lite, rives ned igjen.
Da sa noen av komité-medlemmene: «Det er da en skam, at det huset skal rives ned etter så få måneders bruk, tro om vi ikke kunne få en eller annen av våre gode predikanter til å tale til folket? »
Så skrev de til mr. Spurgeon og ba ham komme en ukes tid. De sa: Her er en leilighet til å komme i berøring med ti tusen mennesker hver aften, og så fremhevet de den innflydelse han ville kunne ha på disse masser.
Mr. Spurgeon svarte i et brev til mr. Moody, som jeg tilfeldigvis så, og som begyndte med disse ord:
«Jeg har ingen ærgjerrighet til å preke for ti tusen mennesker, men til å gjøre Guds vilje;» og dermed avslo han tilbudet.
Det må bli hans egen sak å avgjøre med sin samvittighet, hvorfor han avslo tilbudet; men hva som slo meg i hans svar var, at det viste den grunn, hvorpå dette store, kristne liv er bygget, i de ord: «Jeg har ingen ærgjerrighet til å gjøre det eller det, men til å gjøre Guds vilje.»
(Henry Drummond i Missionæren nr. 6 – 1946)
Leve på på erfaringer.
Jeg vet at det er noen som forsøker å leve på erfaringer. Hva de har følt i dag, hva de følte i går, – dette er deres sørgelige trøst. Sådanne må komme til å sulte ihjel. Hva er vel i beste fall våre erfaringer når vi skal leve av dem? Og i verste fall, bor ikke de som lever bare av følelsen, i et salt land som ikke er befolket? Jeg er viss på at dersom jeg lever ved følelsen, kunne jeg i den ene stund få meg til å tro at jeg var landsatt på himmelens strand, mens jeg en time etter likeså gjerne kunne tro at jeg svevet i selve helvedes gap.
Våre følelser er uberegnelige som vinden. Den som lever ved følelser, er lik en sjømann som ute på havet forsøker å fare opp til himmelen, men straks farer ned i dypet; han har intet fast å stå på. Vi må si om den mann som lever på følelsen, hva der står om Ruben: «Du bruser over som vannet; du skal ikke ha fortrinnet. »
«Din menneskelige erfaring,» sa en vis filosof, «likner lyset akterut på et skip; det opplyser bare den vei vi har tilbakelagt.»
Spurgeon