Stikkordarkiv: Ånden

Våkn op! Istem en sang!

Av J. Penn Lewis.

(Fra «Evangelisk Tidsskrift» – organ for profetisk studium og det åndelige livs utdypning – nr. 1 – 1935. Redaktør og utgiver: Lyder Engh. Redaktør for den profetiske avdeling: Ing. Albert Hiorth.)

(Dom. 5, 12).

Om Israels barn står det at «de hørte ikke på Moses for angst og for det hårde trellarbeide» (2. Mos. 6, 9).  Han kom til dem som Guds sendebud og befrier. Men den første virkning av hans inntreden som mellemmann hadde tilsynelatende senket dem ned i dypere trelldom. Slavelenkene hadde nu trengt så dypt inn i dem at de ikke kunde høre på ham for «angst» og «hårdt trellarbeide».

Dette viser at for megen lidelse og sorg er en fare, når det går så vidt at den gjør sjelen uduelig til å gi akt på Guds løfter, og ta imot dem. Paulus fryktet for dette da han skriver til korintierne at de skulde tilgi og trøste for «at han ikke skulle gå tilgrunne i ennu større sorg». Herren taler også om en begrensning av sin refselse for at ikke Ånden skulde vansmekte for hans åsyn. Derfor trøster han den som han før såret, og vil læge ham.

Herren kan ikke gjøre noe med en sjel som er nedslått. Det er derfor fienden forsøker å få Guds folk ned i motløshet og håpløshet over deres egen og menighetens stilling. En forsakt armé går frem til strid, sikker på å lide nederlag. Vi hørte engang en misjonær si at hun kom hjem som en invalid fordi hun var blitt forsakt i ånden. Det er nødvendig å forstå disse angrep fra fienden og hvorledes vi skal motstå dem.

Våkn op!  Istem en sang!
Dersom fienden ikke kan rokke oss fra vår stilling, forsøker han «å slite oss ut» (Dan. 7, 25) ved en forlenget kamp, så vi tilsist gir op vårt seiersrop på grunn av tretthet.

Hvorledes denne depresjonsånd kan spre sig, ser vi av beretningen om speiderne når de kom tillbake fra Kanaan. Den pessimistiske rapport som de ti bragte, fikk slik innflytelse over hele mengden, at de med en gang var ferdige til å stene de andre to. La oss gi akt på denne lærdom. La oss ta oss ivare for overdreven sorg. For både våre sorger og synder blev båret op på Golgata kors. Sorg kan også bli en synd når den går utover det mål å lede til anger, d.v.s. sinnsforandring eller omvendelse. Sann sorg betyr en overgang, og utover det blir det forspilt tid og kraft.

La oss «våkne» og «istemme en sang».  La oss motstå denne depresjonsånd over Herrens verk like så meget som noe annet angrep fra den onde. Vi lever i farlige tider! Det er sant. Den bekjennende kristendoms frafallstider er over oss. Det er sant. De fleste troende er ennu kun barn! Og et lett bytte for fiendens list! Det er også sant.
Allikevel.
Den opstandne Kristus står som seiersfyrste.

Syng en sang som giver mot.
Våkn op og hils hans komme
som frelsens dør oplot!

La oss iføre oss «lovprisningens kledebon i stedet for en vansmektet ånd», og opløfte våre hoder, for forløsningen stunder til.

 

Men bli fylt av Ånden

Av M. K. Kleppe

(Fra  «Tenkt og Oplevet»- IV  i Det Gode Budskap nr. 8 – 1940)

.. «Derfor  vær ikke dårer, men forstå hvad Herrens vilje er! Og drikk eder ikke drukne av vin, for i det er der ryggesløshet, men bli fylt av Ånden, så I taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, og springer og leker for Herren i eders hjerter, og alltid sier Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn, og underordner eder under hverandre i Kristi frykt». Efes. 5, 17 – 21.

– «Derfor! – der peker hen på de foregående vers – som taler om en rett vandring i lyset. Altså her har vi Åndens fylde i forbindelse med det praktiske liv – hvilket også de efterfølgende avsnitt i kap. 5 og kap. 6 viser.

– «BLI fylt av Ånden!» peker hen på en naturtilstand hos oss. Et stadig åpent forhold til vår Gud og Frelser, så at Hellig Ånden stadig  får ha oss i sin besiddelse for å fremstille Kristus i oss – Gal. 4, 19.  –  Her går det ikke an å «leve høit» på en «førsteoplevelse» av Åndens fylde.  Den kan man ha – men på grunn av, at man ikke i vandringen har vært lydhør for Herrens røst – er man kommet inn i tomhet, da Ånden er bedrøvet. Efes. 4, 30-32.  Her er det ikke spørsmålet om vi har og eier Hellig-Ånden, men om  Hellig-Ånden har og eier oss!
– «La eder fylde av Ånden!»
(Dansk og Svensk overs.)  «Det jeg åpner mig for – det blir jeg fylt av»  –  Her har vi Herrens tydelige vilje  med alle Guds barn! Og det er også  absolutt nødvendig  for alle Hans barn. Nødvendig både for tjenestens skyld og vandringens skyld!

Og, Gud være lov!  –  Det er også mulig for alle Guds barn å bli fylt av Ånden!  Fortsette å være fylt – være tatt i besiddelse av Hellig-Ånden! –  Innser vi vårt grenseløse behov i denne henseende?  –  Attrår vi det? Vandrer vi i lyset – så vi er under rensningen av blodet? 1. Johs. 1, 7.  Går vi troens vei  –  er takkende kristne?  –  Ps. 50, 23.  Ja, da sier skriften at vi skal skue Guds frelse! Begjærer vi i våre bønner, da HAR vi! Mark. 11, 24.   Luk. 11, 13.1.  Johs. 5, 14-15.   Ære være Gud!  «Ser du mig» – sa Elias til Elisa  – da skal din bønn være hørt! 2. Kong. 2.  Og Elisas’s blikk fulgte Elias  –  og han fikk det han  begjærte:  en dobbelt del av hans ånd!  – Profeternes barn så det. De sa: «Elias’s ånd hviler over Elisa!»  Ikke noe tomt skryt fra Elisas side –  Men de andre gav ham vitnesbyrd.

Her –  på dette område –  behøves ydmykelse og renselse. Her er så megen opblåsthet! –  Så megen sjelelig stimulanse! –  Så meget som synes å være noe –  men som bare er bedrag.  –  Guds barn!   Vær forsiktig med
HVEM du lar legge hendene på dig!   –   Der finnes åndsforførere også av fremmede ånder! Religiøse ånder som gjør dig mindre nøie med vandringen men som opblåser dig  –  som bare søker det som mennesker ser. Herre, bevar oss!   –   Og har du blitt besmittet av sådant, så bare bekjenn det – for din trofaste Gud og påberop blodets kraft – og du skal settes i frihet, så du fylles av  «den saktmodige og stille ånds uforkrenkelige vesen»  –  som er meget kostelig for Gud! 1. Petr. 3, 4 flg.

Den Ånd som fører inn i oss det vesen som åpenbares i «kjærlighetens høisang», 1. Kor. 13.

Med hilsen i Herren Jesus fra en som ønsker å følge denne linje.

                                                                                             M. K. Kleppe.

En annen talsmann.

Av Lyder Engh.

(Fra prekensamlingen «Kilden ved veien»- 18. søndag.)

«Og jeg vil be Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, for at han kan være hos eder evinnelig.» Joh. I4, I6.

Det har aldri vært uttalt større ord på denne jord, enn dem som Herren talte til sin lille krets av venner denne skjebnesvangre aftenstund. Med løftet om at den tredje person i guddommen skulle komme til dem, innleder han den annen fase i den store æra av guddommens forening med mennesket.

Den første fase var da den guddommelige Sønn ble menneske og tok bolig iblant oss. Den annen fase begynte da den guddommelige Ånd tok bolig i menigheten, og den tredje fase vil  komme når disse to skriftord oppfylles: «Men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.»  1. Kor. 15, 28.  «Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem.»  Åp. 21, 3.

I Betlehem og Jerusalem har de to uanselige krybber stått hvor den andre og den tredje person i den velsignede treenighet har ikledd seg menneskelig natur. For likesom stallen og krybben var de fattige omgivelser som tok imot Guds Sønn da han kom til vår jord, så var det en liten sal i Jerusalem som ble det første sted den Hellige Ånd tok inn da han på denne særegne måten forente seg med vår slekt.

Og ennå dypere betraktet: likesom det legeme den velsignede Sønn fikk som bolig var underlagt skrøpelighetens lov, så var også samfunnet av de troende på pinsedagen et i høyeste grad svakt og ufullkomment legeme for den Hellige Ånd. Men slik åpenbares Guds nåde.

De guddommelige personer kommer ikke til fullkomne mennesker, men de kommer for å gjøre menneskene fullkomne!

Når vi betrakter frelseshistorien fra et annet synspunkt, er det vel riktig, som det ofte har vært sagt, at Det gamle testamente vesentlig åpenbarer Gud, evangeliene åpenbarer Sønnen, og Apostlenes gjerninger og brevene åpenbarer Ånden. Og dog er ikke dette den fulle sannhet, for Jesus sier at det store mål for alt det han sa og gjorde var å åpenbare Faderen og herliggjøre ham. Og selv om det er Åndens store oppgave å herliggjøre Jesus for våre hjerter, og gjøre ham stor, så ser vi at Åndens gjerning i dypeste forstand er å føre Faderens bilde fram for våre øyne. Les 1. Kor. 2, 10-13!

Vi har kanskje lov til å uttrykke det slik: Ånden leder oss til Kristus, og Kristus leder oss til Faderen.

Vi bør også erindre at det er Faderen som har gitt oss Sønnen, og Jesus sier at det er Faderen som også gir oss Ånden, gjennom Sønnen: «Men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn.» Joh. 14, 26.

Det verk som Jesus har lagt grunnen til ved sin død og oppstandelse, fører Ånden videre. Først i disiplenes hjerter: «Han (Ånden) skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder.»  «Ennå har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nå; men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten.»  Joh. 14, 26 og 16, 12-13.  Men også Jesu verk i verden fører Ånden videre: «Når talsmannen kommer, som jeg skal sende eder fra Faderen, sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen, han skal vitne om meg.»  «Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.»  Joh. 15, 26 og 16, 8.

Ånden var lovt oss av Faderen, det sier Jesus flere ganger: «Og jeg sender over eder det som min Fader har lovt.» Luk. 24, 49.  Da «bød han dem at de ikke skulle vike fra Jerusalem, men bie på det som Faderen hadde lovt, som I, sa han, har hørt om av meg.» Ap.gj. 1, 4.  Men allikevel skulle både menigheten og dens Herre be Faderen om å oppfylle dette løfte. Vi bør ikke gi plass for den tanke at løftet utelukker bønnen, eller gjør den overflødig. Nei, løftet er bønnens plattform.

Vi skal nå forsøke å betrakte Åndens person i lys av noen få skriftsteder, men jeg forutskikker den bemerkning at det ikke er gitt meg tankedybde eller åndskraft til å trenge inn i denne guddommelige persons vesen. Jeg kan bare røre ved det ytterste av hans kledebon.

Skriften har sagt oss at  «Gud er Ånd»,  og  «Herren er Ånden». Vi ser da lett at selv om Ånden er den tredje person i guddommen, så står han ikke derfor på et lavere trin enn de andre personer, for Ånden er, ifølge de siterte ord, Faderens og Sønnens egentlige og indre selv.  Det heter nemlig aldri, som en riktig bemerker, at Ånden er Gud, eller at Ånden er Herren, men «Gud er Ånd», og «Herren er Ånden».  D. v. s. at det er i kraft av Ånden at Gud er Gud, og Herren er Herre. Denne tanke stadfestes av dette ord: «Således vet heller ingen hva som bor i Gud, uten Guds Ånd.»  1. Kor. 2, 11.

Ifølge dette indre forhold mellom Ånden og Gud, og Ånden og Sønnen, må også betingelsene for Åndens åpenbarelse blant menneskene bli anderledes enn for Sønnens vedkommende.

Sønnen kunne ikle seg et menneskelig legeme, og leve som et menneske blant mennesker. Han kunne åpenbare seg direkte i og for den sansbare verden, men det kan ikke Ånden.

Sønnen kunne ta bolig i et legeme, men Ånden kan bare ta bolig i den menneskelige natur, eller ennå riktigere uttrykt, i et vesen som svarer til hans eget, nemlig den menneskelige ånd.

Enskjønt Åndens forhold til den troende er et emne som krever en selvstendig betraktning, vil jeg i denne forbindelse henvise til to skriftsteder som understreker denne tanke. Det er Esek. 36, 27:  «Min Ånd vil jeg gi innen i eder «, og Joh. 14, 17:  «Han blir hos eder, og skal være i eder

Til forståelse av den måte som Ånden åpenbarer seg på i den menneskelige sfære, vil det hjelpe oss å tenke på hvordan den menneskelige ånd ytrer seg i den menneskelige personlighet.

Vi legger da merke til at den menneskelige ånd fører en meget ukjent, usynlig og ufølbar tilværelse, men den er der like fullt, og er i virkeligheten den del av vår natur som gjør oss til de høye vesener vi er i forhold til andre skapninger.  Ånden i mennesket er den indre skjulte kilde som ad mange hemmelige veier fornyer og høyner vår personlighet og vårt liv.

Når vi i sjeldne tilfeller taler om den ånd et menneske har, tenker vi ikke på ordene og handlingene, eller overhodet de ytre åpenbarelser, men vi tenker på noe hemmelighetsfullt, formløst og usynlig som omgir og ledsager mennesket.

Dette må vi ha for øye når vi vil etterspore tilkjennegivelser av den Hellig Ånd i menneskers liv. Det er farlig å se de fysiske tilkjennegivelser som direkte utslag av Ånden. Det er en mellomliggende prosess mellom det rent åndelige og det fysiske, og i denne mellomliggende prosess kan også andre faktorer enn Guds Ånd spille inn. La meg si det med stor bestemthet: Den Hellige Ånds tilkjennegivelser vil alltid stå i fullkommen harmoni med Åndens egenskaper.

Det er intet sted i Skriften hvor Åndens person er så klart fremholdt som i Jesu avskjedstale i Johannes-evangeliet. Den som vil ha sikkerhet for at hans erfaringer av Ånden er ekte og guddommelige, bør prøve seg i det klare lys av disse ord.

I denne korte og flyktige betraktning av denne opphøyde person skal jeg bare ta fram tre synspunkter. Vi betrakter ham først i lys av det navn Jesus Kristus gir ham.

«Men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende eder i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som j eg har sagt eder.»
Joh. 14, 26.

Blant bibelstuderende er det kjent at Ånden aldri kalles den Hellige Ånd i Det gamle testamente. Navnet er et uttrykk for personens egenart, og det var ikke i Guds plan å avsløre Åndens sanne vesen før i den nye husholdning, hvor Ånden skulle spille en slik avgjørende rolle. (Om Salmen 51, 13 og Es. 63, 10 se under.)

Helligheten uttrykker Åndens egentlige vesen, den er hans navn.  Jesus bruker uttrykket «Hellige Fader» i sin yppersteprestelige bønn, men ellers pleier ikke Skriften å betegne Faderen som den Hellige Gud, eller den Hellige Sønn, men den er vel kjent med betegnelsen den Hellige Ånd.

Av dette må vi ikke utlede den blasfemiske tanke at Gud og Sønnen skulle savne noe av denne hellighet. Vi må igjen huske at Ånden er disse personers sanne indre liv og selv, samtidig som han er en selvstendig person i treenigheten. Ånden heter den Hellige Ånd fordi han nettopp er guddommens indre og egentlige liv, og fordi han framtrer i menigheten i denne egenskap og med den oppgave å virkeliggjøre hellighetens høye mål.

Den vesentlige og grunnleggende uttrykksform for Ånden i menighetens og den kristnes liv blir derfor helligheten. Men de mange måter som helligheten ytrer seg på, kan vi i denne forbindelse ikke stanse ved.

I sin avskjedstale har Herren også brukt et annet ord om Ånden, som kaster et skarpt lys over hans person. Tre ganger betegner Jesus ham for «Sannhetens Ånd».  Joh. 14, 17; 15, 26 og 16, 13.

Jeg må igjen si at det er ikke mindre sannhet i Gud eller i Sønnen. Tvert imot sier Jesus om seg selv: «Jeg er sannheten.» Kanskje jeg kan si at Ånden er det guddommelige erkjennelsens organ. Likesom all dyp og virkelig erkjennelse hos mennesket ligger i dets ånd, for Skriften kaller menneskets ånd en Herrens lampe, slik er Ånden både stedet for all Guds visdom, og organet for all erkjennelse: «Ingen vet hva som bor i Gud uten Guds Ånd.»

Ånden kalles også sannhetens Ånd fordi hans oppgave i menigheten er å føre den til erkjennelse av Guds kunnskap.

Hvor ofte er vi ikke blitt blendet når vi er kommet inn i Åndens lys!

Ordet «sannhet» må sees fra to sider.
Sannheten står først i motsetning til løgnen. Når Ånden får makt over et menneske, blir mennesket sant. All begynnende erfaring av Ånden fører med seg en dyp erkjennelse av begåtte synder, og en sønderknusende følelse av personlig uverdighet. Det heter at Ånden  er sannheten. Han ikke bare forkynner sannheten, men han er den på en slik måte at overalt hvor Ånden viser seg, faller det menneskelige i støvet.

I den første tid i Jerusalem var Åndens nærvær så overveldende at han slog ned som et lyn på dem som hadde forsøkt å føre både Gud og mennesker bak lyset. (Ap.gj. 5, 1 flg.)

Vi kan altså med den største rett si at ett av de avgjørende tegn på at Ånden er i virksomhet i et menneske er at dette menneske lever i en dyp selverkjennelse.

Men ordet «sannhet» har også en annen side, og det er denne siden som er nærmest i tanken når Johannes bruker dette ord, og det gjør han ofte i sitt evangelium.

Jeg vil bare ta to eksempler. Det ene er fra Joh. 1, 17:  «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» Og det andre er fra Joh. 4, 23:  «Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og i sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha.»

Det er klart at ordet «sannhet» her ikke står i motsetning til løgn eller usannhet. For loven var ikke usannhet, og alle tilbedere i den gamle pakt var ikke usanne tilbedere, eller hyklere. Men ordet «sannhet» står her i motsetning til skyggene og det uvirkelige. For loven var bare en skygge, og tilbederne i den gamle tiden tilbad i disse skygger, men når den Hellige Ånd kom, sannhetens Ånd, da skulle skyggene ombyttes med virkeligheten, og alle tilbedere skulle få en uhindret adgang til det «sanne tabernakel».

Åndens liv er således det sanne gudsliv!
Nå vil vi stanse noen øyeblikk ved det tredje ord som Herren gjør bruk av. Det er på flere måter det rikeste og skjønneste ord, og det er sårt at jeg ikke kan dvele en lengre tid ved det.

«Dersom I elsker meg, da holder i mine bud, og jeg vil be Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, for at han kan være hos eder evinnelig.» Joh. 14, 15-16.

Man har forsøkt å tolke ordet «talsmann» ved hjelp av språkets mest talende uttrykk, men det blir allikevel noe tilbake som er uutsigelig.

Jesus hadde sagt til sine disipler at han skulle forlate dem, skjønt bare for en tid, men dette hadde allikevel fylt deres hjerter med ubeskrivelig sorg. Jesus var deres midtpunkt, deres leder, og hver eneste en av dem kjente ham som sin personlige venn. Og så skulle de miste ham!

Jesus sier: «Han skal sende eder en annen talsmann.»  I løftet om den Hellige Ånd sier han at de skal få en annen i hans sted. Og han legger til at det er til gagn for dem. De skulle ikke tape noe på denne ombytning.

Jeg må da tolke dette ord slik at den Hellige Ånds komme fullt ut skulle erstatte tapet av Jesus Kristus.

Jesus Kristus er den mest elskelige og trofaste venn blant mennesker. Han er den klokeste rådgiver og den beste fører. Han er sterk som en far og øm som en mor. Men i hvilken kraft er han alt dette? Han er det i kraft av den Hellige Ånd!

Ved å motta den Hellige Ånd kommer vi i besittelse av Frelserens hjerte!

Jesus Kristus er vår talsmann hos Faderen, og den Hellige Ånd er talsmann i våre hjerter. Det er det underfulleste av alt som hittil er skjedd, at den tredje person i guddommen er kommet til oss, for å bo hos oss og bli hos oss evinnelig. Måtte vi åpne våre hjerter fullt ut for ham!

Han er Guds faderhjerte, fylt av brennende kjærlighet og hengivenhet til alle sine barn. Og vi kan bare motta ham i den elskende lydighets favn.

******

Salmen 51, 13.  Es. 63, 10-11.  Det hebraiske ord som i vår bibel er oversatt med «den Hellige Ånd», betyr egentlig «hans hellighets Ånd». Stier oversetter det slik i sin kommentar. Andrew Murray i The Spirit of Christ.

 


 

 

ÅNDENS FYLDE – ÅNDENS FRUKT

Av Daniel Nilsen

 (Fra Det Gode Budskap nr, 19,20 – 1948)

 Bli fylte av Ånden. Ef. 5, 18.  Men Åndens frukt er kjærlighet osv. Gal. 5, 22. 

Disse to skriftord taler om årsak og virkning. Selvfølgelig er vi klar over, at det siste er resultat av det første. Det er en meget viktig ting å være klar over i vårt åndelige liv dette. Meget ofte møter vi i tale og skrift en sterk apell, om hva vi bør være. Kjærlig, seirende, brennende og m.m. Mere sjelden er det desverre å få vite hvordan vi skal oppnå dette og hint. Og mange sjeler møter vi som har den triste opplevelse, at det har mislykkes for dem. Dette med å seire, elske, avlegge, være ydmyke osv., har de aldri fått riktig til. Det er just Guds mening at vi ikke skal få det til. Vi slipper nemlig aldri Gud til i vårt liv før enn vi kapitulerer fullstendig.

Spørsmålet må altså ikke gjelde:  Hvordan skal jeg få det til?  Men hvordan skal jeg best komme tilside for at Gud kan komme til i mitt liv.

Bli fylte av Ånden, står det. Men åndens fylde forutsetter at der må være tomhet til stede. Tomhet for alt vårt eget i enhver form, også for mine egne forsøk. En sønderknust ånd, ett sønderknust hjerte leser vi om. Det vil si slike som det har gått i stykker for, som ikke har fått det til. Trass i sine beste forsøk. Så nå er det blitt plass for Gud. Så fyller Han med ånden; for da er det blitt plass for fylden.

Og fylden er Ham selv, ettersom resultatene av fylden, omtales som Hans eget karaktertrekk. Les Gal. 5, 22 og se Rom. 5,5  som sier det samme. Frukt er jo noe som ikke frembringes ved at frukttrærne anstrenger seg, eller at en komite av kyndige folk beskriver og befaler at det må skje. Det er vel først og fremst et resultat av at treet er et frukttre. Ett ikke frukttre kan man jo ikke vente frukter av. Men selv om det er et frukttre må det jo plantes i den rette jordbunn. Jesus sier i  Johs. 15, 16:  Utvalgt eder til å bære frukt. Frukt som varer.

Legg merke til uttrykket:  Satt eder til å bære frukt. Vi kunne spørre:  Hvor har Han satt oss?  I seg selv, vers 4 og 5.
I det himmelske. Ef. 2, 6.  I legemet. 1. Kor. 12, 12,  som også er menigheten. Ef. 1, 22.  Og vers 28 sier at her fyller Gud alt i alle.  Og kap. 4, 10  sier at Kristus for opp for å fylle alt.

Nå kan det vel sies at disse forskjellige skriftord viser forskjellige sider, enn det jeg egentlig begynte med. La så være. Men blir det ikke samme resultat, og er det igrunnen ikke fremstillingen av samme sak under forskjellige synsvinkler?
Vi møter det over alt,  –  samme årsak og virkning. Og kan vi ikke si årsaken er:  Kristus i eder. Kol. 1, 27. (Gammel overs.) som forresten bibeholdes i engelsk Bibel fremdeles. Og kan vi ikke føye til at virkningene er Hans livs egenskaper (som) strømmer ut fra oss. Ingen kunstige forsøk på å få noe til.  Ingen selvspekulasjon. Salmen 92, 14 oppfylles: Plantet i Guds hus, blomstrer de i Guds forgårder. Likeså Hoseas 14, 9: Fra meg skal din frukt finnes å være.  Og som sangeren sier:

Som vintreets gren sitter saftig og grønn, og frembærer frukt i Guds elskede sønn. Som lem på Hans legem, som segl på Hans arm, å inndrikke kjærlighetsfryd ved Hans barm.

Ja, dette er Herrens ord; ikke med kraft, ikke med makt, men ved min ånd, sier Herren hærskarernes Gud. Sak. 4, 6.

Og er egen gjerning bragt til ro, for Gud du arbeid gjør for to.

 

 

Den enbårne.

Av Daniel Nilsen

(Fra Det Gode Budskap nr. 11 – 1939)

Johs. 3, 16.

Sin Søn den enbårne, Således taler Ånden, Ordet, om Ham som var hos Gud, som var Gud. Johs. 1, 1-2.

Vi vet hvad det menes med dette. Efter vårt sprogbruk vil det si: «Eneste sønn». Gud hadde altså ingen flere som har dette navn, eller hadde denne stilling. Men Gud hadde dog allerede fremstillet mange ypperlige fine personligheter. Tenk på Enok, Josef, Daniel og hans tre venner, profeten og andre. Det kan ikke eftervises, at de hadde synd i sitt liv. De var enestående blandt sitt folk, på sin samtid.

Men Jesus alene er den enbårne, og det at Han var Faderens eneste. Han var den enbårne fremfor engler, serafer, keruber og åndevesener. De var kun skapt av Gud. Men om Ham heter det: «Fra evighet er Jeg blitt født, fra først av før verden var». Ordspr. 8, 23-25. Som den enbårne. Men også med hensyn til Guds plan var Han den enbårne. Alle ting var skapt ved Ham, og til Ham. Kolos. 1, 16.  Det evige Ord, det skapende Ord. Han var den enbårne med hensyn til Guds skaperverk, i det hele univers. Han var den enbårne i henseende til Guds gjenløsningsplan mot menneskeheten. Idet at hele denne plan dreiet sig omkring Ham. Han var den enbårne i henseende til denne plans utførelse. Ingen bestemmelse forelå at noen skulde hjelpe ham.

Han var den enbårne da Han kom som menneske. Ifølge Hebr. 10, 5.  Salm. 40, 7-9, ser det ut som Hans legeme var noe særlig fremfor alle andres. Du laget et legeme for mig. Så heter det ikke om noen annen som er født inn i verden. Hans legeme var vel som andres i sin ytre form og utseende. Men Gud var helt uten synd, Hebr. 4, 15.

Nei, Han var den enbårne. Syndig kjøds lignelse, (merk ordformen) Rom. 8, 3. Men uten syndig kjød. Underbare hemmelighet.

Ja, sier noen: Han tok vår synd op i sitt kjød, sitt legeme og kjempet mot syndige lyster, fristelser, men gav aldri efter, falt aldri. Jeg svarer kun ved å henvise til at dette er ikke den enbårne. Det er en annen Jesus, ett annet evangelium, en annen ånd. For jeg har tidligere henvist til hellige menn som ganske visst kjempet mot synd og fristelser som de hadde i sitt kjød, men som aldri falt. Hvor er så forskjellen mellem dem og Ham. Hvis også Han hadde syndige tilbøieligheter? Da faller ordet om Ham som den enbårne bort.

Hans stilling på korset som vårt syndoffer da Han tok våre synder på Sitt legeme, er for dyp og uutgrunnelig å famle sig frem med menneskelige ord og forklaringer. Han blev gjort til synd, 2. Kor. 5, 21. Dette er skriftens egne ord, og vi gjør vel i å la det stå som det står. Bibelen sier ikke: Han tok vår syndige natur, hverken i Sig, eller på Sig. Det er menneskelige tankebygninger, eller endog det som verre er: Satans bedrag. Under alle omstendigheter er det et tillegg til det Ordet sier, og de som gjør slike tillegg bør huske Åbenb. 22, 18. Ordspr. 30, 6 og br.(be?) Guds Sønn at med Sitt blod rense dem fra denne synd. Det synes å være en nektelse av at Guds Sønn er kommet i kjød, 1. Johs. 4, 2.  For å si at Jesus er kommet i syndig kjød, når bibelen sier noe annnet, er en nektelse av det guddommelige vidnesbyrd, og det er en alvorlig ting. Ja, så alvorlig, at man gjør Gud til en løgner, 1. Johs. 5, 10.

Ordet blev kjød, Johs. evang.. 1, 14, og da er det forferdelig å si at dette Ord som blev kjød, hadde synd i sig. Og det er mer enn beklagelig at der finnes sjeler som skulde vite bedre, som lar sig by en fortolkning av Ordet som gjør Kristus til noe annet, enn det som bibelen selv sier.

Men det er vel opfyllelsen av 1. Tim. 4, 1. Falle fra troen. Intet under at Judas i sitt brev ser sig nødt til å be de hellige stride for den tro som er overgitt de hellige, Juda 13.

Og da jeg så Ham falt jeg ned for Ham, Åbenb. 1.17

Eders i Jesu tro bevarede bror

Daniel Nilsen.

 

Åndens kraft og fylde

D. H. Dolman.

(Fra Det Gode Budskap nr. 5 – 1950)

«Foruten meg kan I intet gjøre». (Johs. 15, 15).  «Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk» (Fil. 4, 13).

Disse to skriftsteder hører sammen. Jeg er i meg selv bare en veke og kan ikke lyse. Da får jeg også vente av Gud at han vil gi meg hva jeg behøver for å kunne lyse.  –   Dette gir han også  i virkeligheten.  –

Profeten Sakarias så at to oljetrær sto like ved den gyllne lysestake, og at det stadig fløt ny olje fra disse ned i oljehuset, og derfra gjennom rørene til lampene. Oljen opphører aldri. Så meget som rørene kan motta, så meget flyter det også. Rørene er stadig fulle og mere enn fulle kan de ikke bli. Du kan da rolig brenne, og behøver ikke frykte for at oljen skal ta slutt. –   Dette er den kristnes naturlige tilstand. Slipp det gamle,  –  det bare hindrer at nye velsignelser kan tilflyte deg.

Hvilket herlig og klart billede dette er av Åndens kraft og fylde.  Å lyse og å arbeide er ikke samme sak. Å gjøre og å være er heller ikke det samme.  Du kan arbeide og gjøre forgjeves dersom ikke ditt liv er lysende og varmt fordi du eier livsforbindelse med Jesus uavbrutt.  –

Åndens fylde er ikke bare en utrustning for en bestemt oppgave som bare er forlenet enkelte arbeidere i Guds rike, men den er  «alle troendes felles gode».  Du behøver Åndens fylde dersom du skal kunne lyse for Jesus og for at ditt lys kan åpenbare seg gjennom ditt arbeide for ham. Allikevel må du huske at vårt vesen (det vi er) er mektigere enn gjerningene og gjerningene er mektigere enn ordene.

 «Så skal ditt hele liv forklare
at du hans eiendom vil være».

 I våre dage tales det meget om den Hellige Ånds person og virkninger. Dette er herlig.  Men vi skal bli bittert skuffet dersom vi tror at vi bare en gang i vårt liv behøver en en pinsens velsignelse. Det skal være en stadig pinse. Å være fyllt av den Hellige Ånd forutsetter en stadig oppfyllelse med Ånden, likesom jeg for hver ny oppgave behøver ny kraft og ny utrustning.

Å være oppfyllt av den Hellige Ånd betyr å gi ham uinnskrenket herredømme over hele livet. Ikke bare å stille åndens og sjelslivets områder under hans tukt, men også legemet. Den som gjør dette i tro skal få oppleve at en stadig ny kraft kommer inn i hans liv. –

Men forgjeves skal vi søke denne kraft dersom vi i dypet av vårt hjerte tenker på egen ære og forherligelse. Likesom lysestaken i templet lyste rett fram for seg over skuebrødene,  –  likeså vil den Hellige Ånds fylde i oss kaste sitt lys mot Kristus, vårt liv vil ha ham som mål og hans ære som sin høyeste glede.  –   Da blir det  «Ikke jeg  –  men Kristus», og så skal HAN i alt være den fremste.  –

****

 «Velsignet er den mann som stoler på Herren, og hvis tillit Herren er.  –   Han skal være lik et tre som er plantet ved vann, og skyter sine røtter ut ved en bekk, og som ikke frykter når heten kommer, men alltid har grønne blad, og som ikke sørger i tørre år og ikke holder opp å bære frukt» ( Jer. 17, 7 – 8).