Av Daniel Nilsen

 (Fra Det Gode Budskap nr, 19,20 – 1948)

 Bli fylte av Ånden. Ef. 5, 18.  Men Åndens frukt er kjærlighet osv. Gal. 5, 22. 

Disse to skriftord taler om årsak og virkning. Selvfølgelig er vi klar over, at det siste er resultat av det første. Det er en meget viktig ting å være klar over i vårt åndelige liv dette. Meget ofte møter vi i tale og skrift en sterk apell, om hva vi bør være. Kjærlig, seirende, brennende og m.m. Mere sjelden er det desverre å få vite hvordan vi skal oppnå dette og hint. Og mange sjeler møter vi som har den triste opplevelse, at det har mislykkes for dem. Dette med å seire, elske, avlegge, være ydmyke osv., har de aldri fått riktig til. Det er just Guds mening at vi ikke skal få det til. Vi slipper nemlig aldri Gud til i vårt liv før enn vi kapitulerer fullstendig.

Spørsmålet må altså ikke gjelde:  Hvordan skal jeg få det til?  Men hvordan skal jeg best komme tilside for at Gud kan komme til i mitt liv.

Bli fylte av Ånden, står det. Men åndens fylde forutsetter at der må være tomhet til stede. Tomhet for alt vårt eget i enhver form, også for mine egne forsøk. En sønderknust ånd, ett sønderknust hjerte leser vi om. Det vil si slike som det har gått i stykker for, som ikke har fått det til. Trass i sine beste forsøk. Så nå er det blitt plass for Gud. Så fyller Han med ånden; for da er det blitt plass for fylden.

Og fylden er Ham selv, ettersom resultatene av fylden, omtales som Hans eget karaktertrekk. Les Gal. 5, 22 og se Rom. 5,5  som sier det samme. Frukt er jo noe som ikke frembringes ved at frukttrærne anstrenger seg, eller at en komite av kyndige folk beskriver og befaler at det må skje. Det er vel først og fremst et resultat av at treet er et frukttre. Ett ikke frukttre kan man jo ikke vente frukter av. Men selv om det er et frukttre må det jo plantes i den rette jordbunn. Jesus sier i  Johs. 15, 16:  Utvalgt eder til å bære frukt. Frukt som varer.

Legg merke til uttrykket:  Satt eder til å bære frukt. Vi kunne spørre:  Hvor har Han satt oss?  I seg selv, vers 4 og 5.
I det himmelske. Ef. 2, 6.  I legemet. 1. Kor. 12, 12,  som også er menigheten. Ef. 1, 22.  Og vers 28 sier at her fyller Gud alt i alle.  Og kap. 4, 10  sier at Kristus for opp for å fylle alt.

Nå kan det vel sies at disse forskjellige skriftord viser forskjellige sider, enn det jeg egentlig begynte med. La så være. Men blir det ikke samme resultat, og er det igrunnen ikke fremstillingen av samme sak under forskjellige synsvinkler?
Vi møter det over alt,  –  samme årsak og virkning. Og kan vi ikke si årsaken er:  Kristus i eder. Kol. 1, 27. (Gammel overs.) som forresten bibeholdes i engelsk Bibel fremdeles. Og kan vi ikke føye til at virkningene er Hans livs egenskaper (som) strømmer ut fra oss. Ingen kunstige forsøk på å få noe til.  Ingen selvspekulasjon. Salmen 92, 14 oppfylles: Plantet i Guds hus, blomstrer de i Guds forgårder. Likeså Hoseas 14, 9: Fra meg skal din frukt finnes å være.  Og som sangeren sier:

Som vintreets gren sitter saftig og grønn, og frembærer frukt i Guds elskede sønn. Som lem på Hans legem, som segl på Hans arm, å inndrikke kjærlighetsfryd ved Hans barm.

Ja, dette er Herrens ord; ikke med kraft, ikke med makt, men ved min ånd, sier Herren hærskarernes Gud. Sak. 4, 6.

Og er egen gjerning bragt til ro, for Gud du arbeid gjør for to.