Stikkordarkiv: nåde

De to husholdninger – eller lov og nåde

Av Alf Thorstensen

(Fra Det Gode Budskap nr. 8-9 – 1964)

«For loven ble gitt ved Moses, men nåden og sannheten ble gitt ved Jesus Kristus» (Joh. 1, 17.)

På veien hjem fra et kveldsmøte kom de som jeg samtalte med til å si: «Vi lever ennå i nådens tid! » Dette ble så stort for meg, og vi skal ta for oss skriftens vitnesbyrd om Guds store nåde i denne tidsalder, som er motsetning til lovens tid.

I en viss forstand har loven og nåden alltid eksistert – nemlig som uttrykk for Guds viljes og Guds delvise åpenbaring. Derom gir skriften rikelig vitnesbyrd.

Vi kan vel si at hele det gamle testamentlige forsoningssystem vitner om både lov og nåde. Da Gud visste at intet menneske kunne holde hele tibudsloven (som først ble gitt) ga ham dem derfor tilleggsloven, eller den «sermonielle lov», som den også er kalt, i forb. med den gamle testamentlige gudsdyrkelse. Når noen hadde forbrutt seg, kunne de sone sin synd med det lovbestemte offer og så få tilgivelse. Dette var jo en form for nåde midt i lovens tidsalder.

Men overalt hvor «loven» nevnes i skriften, siktes det til den lov som ble gitt ved Moses, og som behersker og karakteriserer tiden fra  Sinai til Golgata. På samme måten særpreges nådens husholdning som begynner  med Golgata og får sin avslutning ved  menighetens bortrykkelse.

Skriften sammenblander aldri disse to begreper. Loven har sin plass og gjerning helt adskilt fra nåden.

Hva er så lov og nåde, og hva gir og virker de?

Loven er: Guds forbud og krav, Du skal – Du skal ikke – (De ti bud – 2. Mos. 20, 1-17.)
Nåden er: Guds tilbud og gave. Joh. 3, 16.

Loven virker: Fordømmelse. Joh. 8, 5.
Nåden virker: Forlatelse. Joh. 8, 11.

Loven: Forbanner. 5. Mos. 27, 26 og Gal. 3, 21.
Nåden: Løser fra forbannelse. Gal. 3, 13, 14.

Loven: Dreper. Gal. 3, 21.
Nåden: Levendegjør. Ef. 2, 1.

Loven: Lukker hver munn for Gud. Rom. 3, 19.
Nåden: Åpner den til lovprisning. Heb. 13, 15.

Loven: Gjør avstanden stor. 2. Mos. 20, 18 og Ef. 2, 11-12.
Nåden: Bringer synderen nær. Ef. 2, 13.

Loven sier: Du skal hate din fiende. Matt. 5, 44.
Nåden sier: Du skal elske din fiende Matt. 5, 44.

Loven sier: Gjør dette så skal du leve. Rom. 10, 5.
Nåden sier: Tro dette så skal du leve. Joh. 5, 24.

Loven: Fordømmer den beste. Rom. 3, 10-18.
Nåden: Rettferdiggjør den verste. Luk. 23, 43.

Dette var en liten analyse av lov og nåde. Og vi skal videre ta for oss hva skriften sier om loven. I Rom. 7, 12 sier Paulus at loven er  hellig: «Så er da loven hellig og budet hellig, rettferdig og godt. Og i samme kap. v. 14 sier han at loven er  åndelig. Men selv om Guds lov er både hellig og åndelig, rettferdig og god, kunne ikke Gud bruke den som frelsesmiddel. Det bør den og de komme ihu som er inne på lovgjerningenes vei til frelse og helliggjørelse. Men da ligger det også nær til å spørre: Hva skulle så loven være til?  Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, sier Paulus. Og i Rom. 3, 19 sier han videre:

Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som har loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.

Men er da ikke loven opphevet, vil du kanskje innvende. Nei, det er den ikke. Det var folk på Jesu tid som var inne på samme tanke, og derfor sier Jesus i Matt. 5, 17-18: «I må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven og profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve men  for å oppfylle. For sannelig sier jeg eder: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven før det er skjedd alt sammen.

Den seremonielle lov som var knyttet til den jødiske d.v.s. den gamle testamentlige gudstjeneste, den ble opphevet. Forhenget i templet som ble splittet da Jesus ropte: DET ER FULLBRAGT!  var et vitnesbyrd om det. Men «loven» tibudsloven ble samtidig «oppfylt». Og derved åpnet han nådens dør, som fører inn på troens vei, og nå er adgangen fri, og hvem som vil kan komme. Eller som Paulus så vakkert uttrykker det i Rom. 8, 1-4: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som  er i Kristus Jesus.   For livets åndslov (den Hellige Ånd) har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov (fallets natur). For det som var  umulig for loven,  idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds liknelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, for at lovens krav skulle oppfylles (ikke ved, men) i oss – vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter ånden. Derfor sier Paulus i Rom. 3, 31:

Opphever vi da loven ved troen? Langt derifra, vi stadfester loven.

Da vi levet i synden, kom loven som et utvortes krav til oss – uforenlig med den ånd vi da hadde og det liv vi førte. Men da vi ble frelste, kom vi under nåden. Vi ble ett med Guds ord. Og Guds lov ble vår lyst. Det er en felles erfaring for alle som har opplevd «den nye fødsel».

Men er du ikke født på ny, er du fremdeles under loven, og dermed også under fordømmelsen. Det er hårdt å si det, men sant. Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror, men bare for dem.

Hva velger du – livet eller døden?  «Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot eder. – Livet og døden har jeg idag lagt fram for deg. – Velsignelsen og forbannelsen. – Velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt». 5. Mos. 30, 19.

 

 

Blodet, nådestolen, troen, rettferdigheten og synden.

Tale av forstander Daniel Nilsen på Landsmøtet i Kristiansand

 (Referert ved Red. i Det Gode Budskap nr. 28 – 1950)

 –  Som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort.  (Rom. 3, 25.)

I dette verset finner vi noen uttrykk som særlig har beslaglagt mine tanker: Blodet, nådestolen, troen, rettferdigheten og synden. Vi kan si, med all rett, at her er både fallet og oppreisningen omtalt. Det er meget om å gjøre for Herren å få oss til å forstå at dette gjelder både fallet og oppreisningen.

Vi lever i en tid da satan utfolder sin virksomhet som aldri før. Denne virkelighet driver oss inn i bibelen.

–  Kristus stillet til skue i hans blod – hva betyr det?

Jo, han ville vise sin rettferdighet i forbindelse med Guds langmodighet med de synder som før var gjort. Det er vel å merke seg at soning er ingen borttakelse av synden. Guds rettferdighets krav ble derved ikke tilfredsstillet. Da ingen kunne møte det, tar Gud sin egen sønn.

Gud hadde sagt: Den som synder skal dø. Det menes ikke bare fysisk død. Tross alt som var skjedd, all ofring, så var der ennå ikke noe generellt oppgjør. Det kunne ikke skje ved dyrs blod, ei heller ved menneskers for all hadde syndet. Alle var besmittet, og besmittelsen var synden.

Men ære være Gud – han førte et annet menneske inn på galeriet, Hebreer galeriet. Jesus kunne tilfredsstille Guds rettferdighetskrav.

–  Men da Kristus kom. –   Gud stilte først Kristus tilskue i hans blod,  for at satan skulle se at Gud ikke så mellom fingrene. Han hadde jo sagt:  Den som synder skal dø. Ser du nå at jeg hevder det jeg har sagt!

Her har vi stedfortredelsen i konsentrert form. Jeg tror på den. Dersom du ikke tror på dette er din synd ikke fjernet på denne måte. Han ble stillet til skue for deg og meg. Det er som Gud sier: Ser du hvor gruelig synden er er? Jeg måtte ta min egen sønn.

–  Så elsket Gud verden, at han ga sin sønn, den enbårne – .  La oss erindre ordet fra korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!

Det er fakta at Gud måtte forlate sin egen sønn. –   Et øyeblikk varer hans vrede og en levetid hans nåde. Å, om jeg kunne vise deg ufrelste din synd! Han gjorde alt dette for å frelse deg.  Han hadde ingen annen hensikt.

– Jesus med frelse kom ned til vår jord,
drevet dertil av sin kjærlighet stor.

Englene begjærte å skue inn i dette: Forat Guds mangfoldige visdom nu ved menigheten skulle bli kunngjort for maktene og myndighetene i himlen. (Ef. 2, 10.)

Avgrunnens makter hører. Gud selv hører. De har lyst å forene seg med oss. Avgrunnens makter raser når de hører oss lovprise blodet. De liker det ikke.

– Som en nådestol i hans blod, en stol, der det utdeles nåde.

– Da dette budskap jeg forstod
i floden sank jeg ned,
og frelse fant i Jesu blod,
som evig varer ved.

I «Arken» var der 3 ting: Lovens tavler, Arons stav og lokket som var nådestolen. Da ypperstepresten kom inn, kunne han ikke åpne arken, men bare stenke blodet på nådestolen,  og forsamlingen. Blodet på nådestolen var en bestemt prediken til folket,  og der møter Gud dem.    Ned i arken lå den brutte lov, men så kom blodet over på nådestolen. Om loven etterpå ble krenket, ropte blodet:  –   Der er forsoning!  Krenkelsen er sonet!

Men Kristus som nådestol førte lenger. Ikke bare til å gjøre soning, men Kristus som «Lovens ende», ikke bare sonet, men borttok synden:  –  Kristus åpenbartes en gang ved tidenes ende, for å bortta synden ved sitt offer. Ikke bare stryke over. Nei, fjernet!  La oss tro Gud, så opplever vi det han har sagt. Nå er vi ikke lenger redd lovens krav. Den er oppfylt.

                     –    For vi tilber i en helligdom
hvor Lammets blod for Guds åsyn kom
hvor vi er fri for all skyld og dom
og blodbestenkte på sjelen.

 Det hjelper ikke hva Gud har gort, hvis vi ikke tror det. Når der snakkes om at Kristi blod visselig betyr noe for Gud, men jeg må kjempe for å få selvlivets blod «presset ut», så er dette opprør mot Gud. Nei, det er ikke så!      –  Jesu Kristi Guds sønns blod renser fra all synd. Der står ikke noe om selvlivets blod, men Kristi Guds Sønns blod. Denne framstilling taler om det som er skjedd: Forat Gud ville vise sin rettferdighet. Her går folk og kjemper og maser for å bli løst fra ditt og datt.

Kom inn for nådestolen og bli løst. Der blir du virkelig løst.

At vi alle må være ett

Av Edvin Andreassen

(Fra Det Gode Budskap nr.28 – 1948)

Dette ord er meget brukt idag og vi finner det i Jesu yppersteprestelige bønn, og vidunderlig er det å tenke på at Jesus ba denne bønn, ja, også ber denne bønn, for bak denne bønn ligger kraften til så mange som vil kan være ett med Ham og med hverandre.

Vi lytter ofte til bruken av dette ord idag og meget godt og nødvendig er og blir sagt om dette ord, men det er i denne forbindelse som i så mange andre, at det gode og nødvendige drukner i en hel det som hverken er godt eller nødvendig og som også kommer fram, og lettest blir fulgt.

Det er ikke så sjelden vi hører det blir sagt til oss som bærer det «frie» budskap:  – Dere behøver nå ikke være radikale, dere kan vel bremse på litt så vi mere kan komme nærmere hverandre og virke i ett

Tanken kan straks gripe en, fordi det idag er en verden som trenger at vi alle må være ett, en verden som speider etter noe som er fast og sikkert.

Men hvor meget verden enn ser etter noe som er fast og sikkert, så er det iallfall forferdelig å la denne tanke slippe inn over seg. For når vi slutter å holde fram lyset så kveles lyset og kristenlivet, og kristendommen har tapt slagkraft både i oss og ved oss.

Og sørgelig er det å møte slike som har latt denne tanke få innpass hos seg, og idag lever et kristenriv så tørt og trist at de ingen ting har å bringe den verden som de ville bringe så meget

Nei, denne tanke har ingen ting med det som Jesus ser som det der skaper skille mellom hans barn.

Han ber litt lenger fremme at «du skal bevare dem fra det onde». Og der ligger hemmeligheten til det skille som er så farlig idag.

Synden er et fakta i verden idag ,men ikke bare der er synden et fakta. Den er det blant de kristne. Den stenger for Guds velsignelse i våre samvær, den stenger for bønnhørelse for syke, den hindrer Guds frelse til å bli trodd blant de ufrelste, vi er ikke ett.

Vandre i lyset likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre og Jesu Guds Sønns blod renser fra all synd.
Fram i lyset for Herren,
fram i lyset der det kreves!
Nåde nok hos ham.

Han ber. Halleluja.
Da er vi ett tross navn og yttre budskap.
Da løfter vi sammen og priser Hans navn, og sier til alle:
Kom ikke til oss, men til Ham som har frelst oss, og du får Hans nåde.